søndag, desember 21, 2008

Jo Nesbøs Oslo


I serien «Jeg resirkulerer mitt journalistiske virke», kommer nå et intervju jeg gjorde med Norges (for ikke å si Skandinavias) krimhelt Jo Nesbø for Dagbladet Magasinet. Intervjuet ble gjort i forbindelse med utgivelsen av "Snømannen" og ble foretatt rundt omkring i Oslo. Det har kommet meg for øret at Nesbø har lagt intervjuet ut på sin nettside, så da kan jo ikke jeg være dårligere. Enjoy!

– DET BLE FEST i går, derfor er jeg er litt skakk i skjæret.
Jo Nesbø (47) står på gata utenfor leiligheten på Majorstua i ei grønn, skinnende jakke. Skjeggstubbene er lengre enn håret. Over øynene har han et par mørke solbriller som tar av for morgenlyset. Tjue minutter er gått siden vi ringte på. Tjueén minutter er gått siden Nesbøs rustne røst forklarte seg gjennom dørtelefonen og sa han trodde vi først kom om en halvtime. Men nå står han altså her, klar til å guide oss rundt i Harry Holes Oslo. Om fire dager kommer Snømannen. Det blir den syvende boka i serien om den lettere alkoholiserte, men dypt rettferdige politietterforskeren. For første gang skal Jo Nesbøs krimhelt lanseres midt på sommeren og ikke på høsten sammen med de fleste andre bøker her til lands.

– HER BOR HARRY. Her i den blå gården.
Nesbø peker på en sliten, lyseblå bygård i Sofiesgate på østsida av Bislett. Harry Holes spartansk møblerte toroms ligger i tredje etasje. Med blankskurte tregulv og uten annen veggpynt enn et bilde av mora hans og Søs, søstera hans som ifølge seg selv har «et snev av Downs syndrom». Leiligheten er ikke ryddig, Harry Hole har bare få ting. Ingen lysestaker, ikke noe nips, men han har en oppslagstavle. Det henger riktignok ikke postkort der, for han får ingen, men han har klippet ut og hengt opp et Bjørneboe-sitat. Det er her han ramler inn om han har havnet på fylla midt i etterforskningen, det er her han har platesamlinga si. Det er dette han kaller hjem.
– Hva var det som gjorde at du valgte akkurat dette huset?
– Jeg bodde rett rundt hjørnet her før, så det var et naturlig valg. Dette er en gatestubb med atmosfære. Det er litt slitent, uten at det er kondemnabelt, en helt streit Oslo-gård. Det bare stemte.
– Hvordan da?
– Disse gatene er limbogater når det gjelder det sosiale og det kulturelle ved klassetilhørighet. Det er ikke så østkant som Bøler og ikke så streit som Frogner, ikke så vestkant som Slemdal og ikke så kult som Grünerløkka. Bislett er klemt mellom alle forestillinger folk har om bybildet av Oslo. Her kan hvem som helst bo, hva som helst foregå.

I DE TO FØRSTE Harry Hole-bøkene, Flaggermusmannen og Kakerlakkene foregår handlinga i Australia og Bangkok. Deretter flyttet Jo Nesbø sin rufsete helt mot mer familiære trakter. Rødstrupe, Sorgenfri og Marekors foregår alle tre i hovedstaden, og har blitt kalt Jo Nesbøs «Oslo-trilogi».
– Det var vel avisene som døpte dem det, men jeg synes det er en streit oppsummering. De kunne kanskje vært kalt «Waaler-trilogien» ettersom Harrys korrupte kollega Tom Waaler er en viktig antagonist i dem. Men det har blitt mer og mer Oslo i bøkene mine. Jeg har skrevet meg hjemover.
– Hvorfor duger Oslo så bra til krimromaner? 
– Jeg har ikke valgt byen fordi det er verdens beste krimby, men det er en by i veldig forandring. Om vi hadde gått tjue år tilbake i tid, tror jeg ikke bøkene mine hadde blitt troverdige om handlinga var lagt til Oslo. Byen og Norge har åpnet seg mot verden. Mest på godt, men litt på vondt også. Kriminaliteten har liksom tatt dyden på Oslo.
– Oslo var mer uskyldig før?
– Ja, og mer ensom. Byen var liksom «folkhemmet». Det var en mer homogen befolkningsgruppe, ikke bare etnisk sett, også nordmennene var mer like hverandre før. Vi hadde én tv-kanal, ett sett med verdinormer. Det har forandret seg, vi har mange flere subkulturer nå. I alle lag av befolkningen. Det er definitivt ikke bare negativt.
– Det gjør det lettere å skrive krim herfra?
– Jeg skriver ikke dokumentariske romaner, så det behøver ikke være så mange som tar livet av hverandre. Jeg tar ikke hensyn til virkeligheten når jeg skriver, for virkeligheten konker alltid ut fiksjonen. Tenk deg at noen hadde skrevet ei historie som likner på NOKAS-ranet … det hadde ikke gått, det hadde bare blitt «too much»! Det jeg leter etter, er interessante miljøer. Snevre, men likevel store nok. Det gjør at jeg kan lage mine egne subkulturer. Jeg spiller på det som ikke er her, men som godt kunne vært det.

– DET ÅPNER IKKE før tolv. Hva om vi drar opp til Ekebergrestauranten og spiser frokost?
Jo Nesbø kikker på klokka gjennom solbrillene mens han banker prøvende på vindusrutene til Restaurant Schrøder. I Waldemar Thranes gate bare noen få gater nord for Sofiesgate ligger stedet for de av oss som er litt tørstere enn gjennomsnittet. I døra kan du ofte støte på mennesker alkoholen har vasket ut blåfargen i iris på. På døra er det hengt opp en lapp hvor det står at kortspill ikke er tillatt. Her skal det drikkes øl, og kanskje spises ekte norsk husmannskost. For Schrøder har i likhet med nabolaget blitt litt streitere med åra. Men inntil videre er det brunt nok til å være naturlig tilholdssted for Oslo-politiets velmenende uroelement Harry Hole. Vi setter oss inn i fotografens bil. Jo Nesbø bestemmer kjøreruta gjennom Oslo. Etter å ha manøvrert oss gjennom trafikkmaskinen som drar seg ned langs Akerselva og forbi politikolossen på Grønlandsleiret hvor Harry jobber til daglig, begynner vi på klatringa oppover mot Ekeberg. Herfra strekker utsikten seg direkte over til Holmenkollåsen på den andre sida av fjorden. Om han strekker hals, kan Harry Hole kanskje skille ut sin tidligere samboer Rakels gamle trevilla fra vrimmelen av rikmannsboliger og skog oppe i åsen. Nedenfor Ekebergs svingete veier ligger containerhavna hvor Harry i forrige bok nesten ble drept av ei vaktbikkje da han listet seg rundt for å finne ut mer om mordet på en uteligger. På sine skurkejakter rundt om i hovedstaden kommer Harry stadig i kryssilden mellom øst og vest.
– I forbindelse med Marekors bestemte jeg meg for å gjøre research. Jeg heiv meg på sykkelen og tok bilder av de stedene jeg ville skrive om. Det er merkelig hvordan det blir når du har bodd lenge i en by. Det blir som når du kjøper deg ny leilighet: Først ser du alt som må gjøres, hvor det må males og sparkles. Men etter hvert som du bor der, begynner du å glemme sånne ting. Du legger ikke merke til det lenger. Litt sånn er det med en by. Du slutter å se ting, altså. Plutselig.
– Sånn er Oslo også?
– Ja. Hadde jeg løfta blikket to meter, ville jeg ikke ha kjent meg igjen. Dette forteller meg at du ikke egentlig kjenner din egen by. For noen år siden var jeg på en fest på Grünerløkka. Jeg var ikke klink edru, så jeg bestemte meg for at jeg skulle gå hjem fra nachspielet i luftlinje.
– Hæ?
– Ja, jeg skulle gå hjem til Majorstua. Måtte klatre over gjerder, gå gjennom bakgårder og gjennom andres hager. Da så jeg at det finnes et helt annet Oslo. Et veldig vakkert, veldig stygt og eksentrisk Oslo.
– Kom du fram?
– Jeg møtte på noen gamle fabrikkbygninger nedenfor Rosenborggata og da kom jeg plutselig til et lite skogholt. En liten oase blant forlatte fabrikklokaler! Og bygningene var helt åpne, rutene var knust og det var bare å gå inn. Et paradis for ungene i strøket. Men om jeg kom fram? Nei. Like i nærheten av gata mi sto det en murvegg jeg ikke kom over.
– Å gå gjennom Oslo i direkte luftlinje er en ganske sprø idé.
– He-he, ja. Det var en «seemed like a good idea at the time»-idé. Det var spesielt. Ved morgengry er alle byer ubeskytta på en måte. Det er da du må angripe dem.

JO NESBØ SPISER salat. Og drikker Cola. Mellom munnfullene på Ekebergrestauranten snakker han om måter å se byer på. Andre måter å se byer på.
– Da jeg bodde i Molde, jobbet jeg som drosjesjåfør. Etter at alle turer var kjørt, ble jeg ofte sittende sånn i fire-fem-tida om morgenen og bare kikke. Da ser du samfunnet som begynner å virke. Der kommer hun, der kommer han. Der har vi bakeren som kommer på jobb i femtida. Noen som vasker gatene, den første trikken som kommer ramlende. Alle de som gjør en nødvendig jobb, men som du aldri ser. På en måte er det som å se rett inn i drivverket på ei klokke. Enkelthjulene i maskineriet. Hvis man er interessert i byer, er det fint å se at ting ikke egentlig er satt i system.

I DEN NYE BOKA må Harry Hole også drive etterforskning i en annen by. I Bergen. Drap kan naturligvis også foregå der, men i boksammenheng er den liksom Gunnar Staalesens territorium. Eller rettere sagt: Varg Veums område. Bergens privatetterforsker som tar imot klienter på sitt sjeldent fulle venterom, med ei halvfull flaske ventende i skrivebordsskuffen. Men verken Varg Veum eller Gunnar Staalesen hadde noe imot å la hovedstadens alkoholiserte sjefsspaner komme på besøk.
– Jeg snakket med Gunnar og han sa det var helt ålreit. Jeg kunne få låne Bergen litt. Bergen er på mange måter en mer ordentlig by enn Oslo. På grunn av historien føles den mer urban enn Oslo. Bergen har en stil og en atmosfære som gjennomsyrer den. Men det har kanskje mer med bergenserne å gjøre. De er mer eksentriske, mer utadvendte og … ja, de har mer karakter enn Oslo-folka. Ålesund og Bergen er to sånne byer. De eneste byene vi har hvor støynivået er høyere i køen inn til diskoteket enn innenfor dørene.
– Hvorfor tror du det er sånn? 
– Vel, det har jo forlist mange portugisiske og spanske skuter langs kysten opp gjennom åra. Og de pulte jo med forfedrene til dem som bor der nå, altså. Så sorry, når du står der i bunaden din, er du litt degos du også!
Jo Nesbø hiver nedpå siste colaslurk. Bak solbrillene gliser han bredt.
– Hvorfor har du lagt deler av handlinga i den nye boka til Ekebergrestauranten?
– Jeg var her oppe og kikket meg rundt da det var på sitt verste, før de pussa opp. For meg har hus sjel. Mer enn det meste annet. De er ladet med ting som har foregått der, menneskers liv som har blitt levd der. Jeg ser ikke dette så mye i naturen eller i en død menneskekropp. De er mer avsjela. Men et hus! Du behøver ikke gå inn engang, det holder å kjøre forbi og se et gammelt hus oppi lia. Jeg får en umiddelbar, instinktiv følelse av hva som har foregått der. Selv om jeg selvfølgelig er helt på jordet. Da jeg kom opp til Ekeberg, hadde den gamle danserestauranten disse vibbene. Den hadde sjel.
Denne sjela har Harry Hole personlig vært borti. Det står ennå ikke i noen av bøkene om Harry, men Jo Nesbø forsikrer at det er sånn: Harry Hole gjorde en av sine første seksuelle erfaringer da han og to kompiser sneik seg inn på Ekebergrestauranten da den ennå var danserestaurant. Harry var tenåring og møtte en eldre dame som gikk under navnet «Killer Queen».
– Hvor mye dikter du egentlig opp av de stedene du skriver om? 
– De tingene jeg ljuger om og finner på, er ofte de tingene jeg legger foran deg, så tydelig at du forhåpentligvis tror det er sant. Folk er villig til å strekke seg langt for å se hva du vil vise fram.
– Men Jo Nesbø, du skal nå gi ut ei bok på sommeren som heter Snømannen. Er ikke det litt som å selge kjøleskap på Nordpolen? Og på feil årstid?
– He-he. Bokbransjen er veldig konservativ, den holder seg til det den vet funker. På et møte vi hadde i forlaget, var det en som foreslo å gi den ut på sommeren i stedet for å vente til høsten. Det ble litt usikker knising rundt bordet, men jeg synes det var en god idé. Boka var jo ferdig. Men det var veldig tvil. William Nygaard, ja sjefen sjøl, kom inn på møtet, så alle dypt inn i øynene og spurte om vi hadde tenkt dette ordentlig igjennom. Vi løy og sa ja, og da var det greit for ham.

FØR HAN FÅR GJORT rede for hvorfor han kaller ei bok som utkommer samtidig som at saltvannet blir varmt for Snømannen, skal vi videre gjennom Oslo. Fra toppen ved Ekeberg går turen ned mot sentrum, inn gjennom Vålerenga-tunnelen og videre mot nord-øst. Ikke så langt herfra, i drabantbyen Oppsal, hadde Harry Hole sine barndomsår. Etter å ha kjørt et kvarters tid, skimtes to digre lyskastere i det fjerne. Over grantrærne er det Valle Hovin vi ser. Stadionet som om vinteren er et yndet sted for ustø barn med skøyter på beina og, når det er litt varmere i været, konsertarena for band som for eksempel The Rolling Stones og U2. I dag har hestehoven overtatt for kulda og glisne vannpytter ligger spredt på sementunderlaget.
I Nesbøs hittil syv bøker lange epos om Harry Hole, er det her på Valle Hovin Harry tar med seg sønnen til det som må kunne kalles kvinnen i hans liv, Rakel, for å lære ham å holde balansen på isen.
– Men det var den tittelen. Hvorfor Snømannen? 
– Jeg kom på den da jeg ble spurt om jeg hadde tittelforslag til filmen som til slutt ble hetende Fritt vilt. Så begynte jeg å tenke: «Hvorfor kom du opp med akkurat snømenn?» Jeg kom fram til at det må være fordi snømenn er skumle.
– Litt som klovner? 
– Ja, det er nettopp det at de skal være så hyggelige og koselige, samtidig som de ofte får ufrivillig groteske former. Når de smelter, glir de sammen og armene blir stående som sprikende heksefingre. I ansiktet blir grussmilet hengende igjen som et stivnet glis. Og gulrotnese er jo bare jævlig skummelt, det skjønner jo alle.
Vi kjører tilbake til Bislett for å gjøre et nytt forsøk på Restaurant Schrøder. Den vesle, sjarmerende hula er tross alt Harry Holes stampub, det skulle bare mangle at vi ikke gir opp på første forsøk. Innenfor står respatexbordene og sofabenkene i fred, det er kanskje litt tidlig på dagen ennå for det helt store innrykket. Innerst mot vinduet står Harry Holes faste bord, det eneste bordet som har såpass mye dagslys at man også kan lese aviser der. Når Harry Hole sprekker, er det her man finner ham. Med et halvtomt halvlitersglass foran seg. Eller to, Bak disken står servitøren Eva. Hun lyser opp idet hun får øye på Jo Nesbø. Forfatteren blir påspandert en kopp kruttkaffe. Eva anbefaler Schrøders fiskesuppe, som hun kan fortelle er blitt veldig populær de siste åra. Husmannskost og en halv øl. Vi spør Eva om Jo Nesbø og Harry Holes lokale rykte.
– Å, det er veldig mange av gjestene våre som spør om Jo Nesbø er innom. Jeg svarer at ja da, det er klart han er! Det er veldig mange som er glad i bøkene hans her.
Jo Nesbø svarer med å dra opp en klumpete mobiltelefon og ringe Aschehougs markedsavdeling. Inn i røret forsikrer han seg om at Eva og Schrøder blir tilsendt et eksemplar så fort Snømannen lander i butikkene.

– ER DU GLAD i Oslo?
Utenfor Schrøder blir Jo stående og peke og forklare. Der ligger «Lorry», der ligger ditten og der borte ligger datten. Til å ha vokst opp i Molde, kjenner Jo Nesbø Oslo som sin egen baklomme. Men så har han jo også forsert halve byen i luftlinje.
– Jeg er definitivt veldig glad i Oslo. Det er ikke så mange som er det. Ofte forholder man seg bare til nabolaget sitt, ikke til byen som sådan. Jeg vokste opp med et romantisk forhold til hovedstaden siden jeg hadde en ekstremt lykkelig barndom her før vi flyttet til Molde. Og jeg visste alltid at jeg skulle tilbake. Jeg innbiller meg at jeg kommer til å leve her resten av livet.
– Hva med Harry Hole, da? 
– Nå har Harry forhåpentligvis et mye kortere liv enn meg, så han vil ikke rekke å flytte herfra. Men … ja, dette er egentlig å foregripe begivenhetenes gang litt, men Harry Hole kommer til å flykte. Han kommer til å flykte fra Oslo i neste bok.
– Hvor hen og hvor lenge blir han borte?
– Han blir borte i et halvt år, og han kommer til å bo på et sjuskete backpackerhotell i Hong Kong som heter Chung King.
– Hva kommer han til å savne med Oslo?
– Høsten i Oslo. September og oktober måned. Harry kommer til å savne St. Hanshaugen i september.
– Og så kommer han tilbake?
– Det kan hende.

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar