Arven etter Bjørneboe

Det første store intervjuet mitt som journalist gjorde jeg med komikerne Kjetil og Kjartan. Det neste intervjuet var en samlivssak om sex. Og så fikk jeg endelig sjansen til å gjøre noe jeg virkelig brant for: Jeg intervjuet Tone Bjørneboe, Jens Bjørneboes kone. Det sto på trykk i Dagbladet Magasinet for to og et halvt år siden, og la meg si det sånn: Det var stort å sitte hjemme hos henne under Jens Bjørneboes selvportretter. Veldig stort.

- KOM INN, kom inn.
Tone Bjørneboe (74) strekker fram ei hand og ønsker hjertelig velkommen. Hun smiler bredt, blikket er mildt og direkte. Kunst- og uttrykksterapeuten var gift med forfatteren Jens Bjørneboe fra 1961 til han tok sitt eget liv i 1976. De fikk tre døtre sammen.
- Før dere kom, tenkte jeg en del på det vi skal snakke om. Det er tungt og rart at det er tretti år siden Jens døde. Men så begynte jeg å tenke på alt han rakk. I tillegg til romanene som de fleste kjenner, har vi skuespillene og diktene - som jeg personlig er veldig glad i - og en mengde essays, hvor han briljerer med sin humoristiske og satiriske evne. Og det blir jeg glad av. Hvis man ser bort fra alle de tekstene som poengterer det jævlige og det bestialske, inneholder tekstene hans, og ikke minst artiklene, mye muntert, sier Tone Bjørneboe.
Leiligheten hennes ligger i femte etasje i en bygård på Frogner. Under bordet ligger teaterblader, aviser og tidsskrifter, blant maleriene på veggen henger to av ektemannens selvportretter - og på bordet står en grein med friske, gule gullbuskblomster.

I 2005 SOLGTE Gyldendal godt over 3000 Bjørneboe-bøker. Trilogien «Bestialitetens historie» og hans siste verk, «Haiene», selger fortsatt veldig godt. Nylig kom pocketutgaven av «Bjørneboes beste» ut i bokhandlene, og i fjor ga Pax forlag ut flere av bøkene hans på nytt. Bjørneboe var en av etterkrigstidas mest radikale samfunnskritikere. I sine romaner angrep han blant annet skolevesenet og fengselsvesenet nådeløst. Han kjempet for de svakeste i samfunnet og er siden blitt et ikon for unge mennesker på vei inn i voksenlivet.
- Jeg tror han skrev det selv et sted, at for ham var unge mennesker viktige fordi de er framtida. Så enkelt er det. Tekstene hans som tar tak i politiske temaer og samfunnstematikk, viser hans engasjement og opptatthet av det som foregikk rundt ham. De går rett til poenget. Alt han skrev bygget på grundige undersøkelser og lesing, han var en belest mann. Det er ikke noe uforpliktende synsing i bøkene hans, så man blir ikke dummere av å lese Jens Bjørneboe, for å si det sånn, sier Tone Bjørneboe og ler.
Hun understreker hvert poeng med hendene. Det gløder i de lyseblå øynene når hun snakker om mannen sin.
- Det at Jens formulerte seg så godt, gjør nok at han fortsatt blir lest, at han fortsatt engasjerer. Måten han anvendte språket på, gjorde at leserne ble engasjert i de temaene han tok opp. Han provoserte så mye at folk ble sinte - eller kjempebegeistret. Og temaene han skrev om er evige, de er ikke lenket til én spesiell krig eller én spesiell konflikt. Du kan ta «Vi som elsket Amerika» for eksempel, den ble mye trukket fram under Irak-krigen. Det han skrev handler i stor grad om kampen mellom det gode og det onde, og selv om det heldigvis finnes en hær av mennesker som vil det gode, er jammen de andre kreftene sterke. Fyttirakkern.

REDAKTØR i Gyldendal, Lars Mæhle, er ikke i tvil om hva som gjør at Bjørneboes bøker fortsatt gjør det godt.
- For mange er Jens Bjørneboe en innfallsport til litteraturen, bøkene hans fortsetter å appellere til yngre mennesker. Og det er det ikke mange av våre forfattere som gjør. Man kan kanskje sammenlikne han med forfattere som Agnar Mykle og Knut Hamsun fordi de fortsatt blir lest i dag, men Bjørneboe står nok i en særstilling. Det at han selger såpass godt tretti år etter sin død, er en unik kvalitet hos ham som forfatter.
Også på antikvariat gjør Bjørneboes bøker det godt. Per Otto Løvstad hos Cappelens antikvariat forteller at de ofte oppnår god pris på fine utgaver av Bjørneboes bøker.
- Det kommer selvfølgelig an på kvaliteten på bøkene, men en fin utgave av for eksempel «Jonas» selges for 3000-3500 kroner. Vi har også vanlige leseeksemplarer av hans bøker, og dem selger vi også mye av. Om man skal sammenlikne ham med noen andre døde forfattere, er det vel bare Agnar Mykle som oppnår de samme prisene. Bjørneboe har et eget drag på publikum, og man kan vel si at det spesielt gjelder yngre mennesker.

DAGBLADETS Fredrik Wandrup skrev biografien «Jens Bjørneboe - mannen, myten og kunsten» i 1984. Han framhever de tre bøkene i «Bestialitetens historie» når han skal forklare hvorfor Bjørneboe fortsatt fascinerer. I trilogien tok han for seg alt det ondskapsfulle vi mennesker har utsatt hverandre for fra middelalderens inkvisisjon fram til i hans samtid.
- For unge mennesker trekker Bjørneboe på en måte bort et slør av løgn og fortielse - og finner en slags sannhet. Det som skiller ham fra mange andre forfattere, er at han i bøkene ikke stiller seg på utsida og sier «dette har noen andre gjort» om det som er galt i verden. Han beskriver det onde sett innenfra, slik at leserne kanskje forstår at de selv er del av en kultur, at det handler om dem. Det kan være vondt, men samtidig ganske befriende. For våkne, unge mennesker tror jeg Jens Bjørneboe er en forfatter som treffer rett i mellomgulvet.
- Hva er det som gjør at han fortsatt leses?
- Hykleri og løgner har ikke akkurat gått av moten siden Bjørneboe skrev «Bestialitetens historie». Når man som tenåring leser essayene hans og trilogien, føler man plutselig at man ikke er alene, man finner en voksen meningsfelle som sier ting som de er. Problemene han skrev om er jo på langt nær løst! Men nettopp denne viljen til å avdekke sannheten gjorde at Jens Bjørneboe ble deprimert. Han fryktet nok at det som ville stå igjen etter ham, bare skulle være mørkt og nedtrykkende. Han hadde ambisjoner om å skrive «Frihetens historie» som et motstykke til bøkene om bestialiteten. Men det rakk han altså ikke, sier Wandrup.

DA JENS BJØRNEBOE tok sitt eget liv på øya Veierland utenfor Tønsberg i mai 1976, var han i gang med sin selvbiografi, «Med horn og hale». Forfatteren bodde på den billøse øya i halvannet år. Han hadde også planer om å skrive ei bok om hvalfangere, tenkt som en oppfølger til «Haiene» som kom ut to år tidligere. Jens Bjørneboe bodde i et gammelt hvalfangermiljø og skulle også til Japan i anledning boka, for å studere hvalfangst på nært hold, forteller Tone Bjørneboe.
- Han hadde fått et stipend, men pengene var ikke kommet. Han var bestandig i pengenød på den tiden. Men det var et skremmende prosjekt, han var langt nede da. Depresjon og drikking over lang tid fratar en mye krefter. Det gjaldt også Jens. Det er klart at dette var en tragisk periode.
- Men han hadde fortsatt mange planer?
- Ja, og det holdt han oppe på en måte. Han ville jo, men samtidig var de andre kreftene så sterke. Det nyttet ikke med alkoholens vennskap. Jens hadde, og det beskriver han blant annet i «Frihetens øyeblikk», han hadde en depresjon i seg, som han kjempet mot. Han visste at det å gå til flaska med depresjonen, det er som å hive bensin på bålet. Men det er ikke alltid nok å vite det, sier Tone Bjørneboe.
Jens Bjørneboe hadde et lite opphold i drikkingen da han skrev diktet «Farvel Bror alkohol» som ble trykket i Dagbladet i desember 1975.
- Men nervene måtte døyves med alkohol da NRKs Haagen Ringnes skulle komme til Veierland for å intervjue ham.

TI DAGER FØR han døde, dro Jens Bjørneboe inn til Oslo for å spille inn diktplata «Våpenløs». Ifølge Tone Bjørneboe tok denne turen knekken på ham.
- På dette tidspunktet var Jens så langt nede at det er utrolig at plata i det hele tatt ble laget. Han forsøkte å gjemme seg på Veierland for å slippe å reise inn til Oslo. Men han ble hentet inn til byen, havnet på fylla - og mistet fotfestet totalt. Men cd-en fortjener å bli lyttet til, fordi den er så sterk og gripende. Når alkoholens virkning avtar, kommer den virkelige angsten og depresjonen. Og det var jo da han døde. Det nytter lite å si noe i etterkant. Den platen førte til hans død. Men uansett hadde det nok gått den veien. I forhold til sårbarheten hans tenker jeg også på mange av diktene hans. De tydeliggjør den spenningen han hadde i seg mellom det innadvendte på den ene siden og det utadvendte på den andre siden. Og som han selv var klar over - men ikke klarte å gjøre noe med - gjorde det ham enda mer sårbar å drikke. Det er ikke akkurat å ta vare på nervesystemet å bli alkoholiker.
- Følte han seg alene?
- Ja, i en sånn tilværelse er man dønn alene. Det var vondt og vanskelig, og det var lite vi som var glad i ham klarte å gjøre denne siste tida. Det var svært vondt.
Tone Bjørneboe var separert fra sin mann på denne tida. Men hun var av og til på besøk hos ham på Veierland, og når hans tilstand tillot det, så var barna deres også med.

DET VAR Anders Brynhildsen som fant ham. Forfatteren og samfunnsrefseren Jens Bjørneboe hadde, i en alder av 55 år, tatt sitt eget liv. Brynhildsen beskriver de snaut to åra Bjørneboe bodde på Veierland som tragiske.
- Historien om Jens Bjørneboes år på øya vår er bare trist. Det var ikke mye verdighet rundt ham. Men det verste er alle de nesten romantiske mytene som har oppstått i etterkant. Det at han drakk fordi han ikke orket mer av skrekkeligheten i verden, er ikke sant i det hele tatt. Han var ofte nedbrutt og deprimert den perioden han bodde her. For unge menneskers skyld burde man ta et oppgjør med disse mytene rundt Bjørneboe.

I 2009 KOMMER det en ny biografi om Jens Bjørneboe. Den skal føres i pennen av forfatteren Tore Rem. Selv om han er tidlig i prosessen, er han veldig klar når det gjelder hvordan han vil ta for seg akkurat mytene.
- Min ambisjon er å si noe om den dobbeltheten som ligger i disse mytene. På den ene siden har Bjørneboe blitt tolket inn i en romantisk forfattermyte av ettertiden. Han ofret seg for kunsten, liksom. Men Jens var også en myteskaper selv, han bidro til mytene om sin egen person. Det er viktig for meg å ha en sensibilitet i forhold til at mytene også virket produktivt rent kunstnerisk for ham. Bjørneboe levde mange liv, og det er helt klart at det siste halvannet året han levde, har fått altfor stor betydning for hvordan han har blitt forstått i åra etter sin død.
I sin barndomsleilighet på Frogner sitter Tone Bjørneboe i sofaen. Bak henne er bokhyllene stappfulle av bøker av alle varianter. I et av rommene i leiligheten driver hun sin praksis som kunst- og uttrykksterapeut. Hun var den første her til lands som tok mastergrad i faget, og selv om hun snart er 75 år, tar hun fortsatt imot klienter.
- Om det er noe vi kan lære av Jens i dag?
Hun holder inne noen sekunder. Tenker seg godt om.
- Vel, jeg tenker på en utholdenhet i forhold til det å si sannheten. Å si det man mener er rett og viktig, selv om man vet man vil møte motbør og kritikk for det. Ja, det å tore å si fra. Det kan mange av oss bli flinkere til.