fredag, oktober 09, 2009

Knausgårds kamp


Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds "Min kamp" for ABC Nyheter:

Første bind i Karl Ove Knausgårds seksbindsroman «Min kamp» har blitt en hjerterå og vakker fortelling om å hvor vanskelig det er å finnes.

«Min kamp» er både Karl Ove Knausgårds (40) tredje roman – og første del av storverket med samme tittel, som utkommer i tre bind i høst og tre bind til våren. Etter sine kritikerroste første bøker «Ute av verden» og «En tid for alt» har forfatteren denne gang stilet ambisjonene enda høyere enn å skrive betydningsfull litteratur. Med «Min kamp» har Knausgårds satt seg fore å skrive noe enestående. Det er befriende å se at han innfrir så til de grader med disse første 435 sidene av i alt 2700 sider om sitt eget liv.

Farlig forbindelse
Hovedpersonen i Knausgårds nye roman er ingen ringere enn Karl Ove Knausgård selv. Og ved første øyenkast kan det høres besynderlig ut at en forfatter velger å skrive så mange sider om seg selv og sitt eget liv, og ikke minst at han gir romanen en tittel som bringer på banen helt bestemte assosiasjoner. Men så gir man seg i kast med lesningen, og møter en både ydmyk og selvsikker, bunnløst ærlig og selvforaktende jeg-person som ikke legger fingrene imellom noe sted. Og det første man blir slått av, er en voldsom sympati for dette sårbare mennesket som kjemper for å finne sin plass i verden. Man følger hans drømmer om kjærlighet med klump i halsen, hans streben etter å slå seg til ro i det sosiale livet med hamrende hjerte, og hans forfatterdrømmer med latteren på lur.

Bokas handling kretser i hovedsak om jeg-personens forhold til sin egen avdøde far. En skikkelse som tidvis antar mytologiske dimensjoner, andre steder skildres i nedgjørende, pinlige og ikke minst veldig menneskelige situasjoner. Dette er en roman om hva en far betyr for et menneske, i barndom, oppvekst og ikke minst når personen selv blir voksen. Dette er fortellingen om en far som ikke ser, og en unggutt som så gjerne, gjerne vil ses. Og det er spesielt i dialogene mellom jeg-personen og hans far – og beskrivelsene av disse dialogene – som gjør «Min kamp» til en usedvanlig rå bok. Det gjør nesten fysisk vondt å lese hvor vanskelig det er for tenåringen Karl Ove å møte og bli møtt av sin fraværende, følelseskalde far. I dette utdraget har han akkurat kommet hjem fra skolen og faren er hjemme:

«– Nå? sa han. – Noe nytt på skolen i dag?
Jeg ristet på hodet.
- Du har ikke lært noe i dag?
- Nei.
- Neivel, sa han.
Vi spiste videre i taushet.
Jeg ville ikke såre ham, jeg ville ikke at han skulle tenke at dette var mislykket, at han hadde et mislykket forhold til sin sønn, så jeg satt og tenkte på noe jeg kunne si. Men jeg kom ikke på noe.»


Enestående håndlag
Det har blitt sagt at god litteratur kjennetegnes ved at leseren kjenner seg igjen i ting som man ikke visste at man kjente til i utgangspunktet. Det er blitt sagt at god litteratur merkes når du som leser tenker, eller føler, at «ja, det er akkurat sånn det er!». Det som har kjennetegnet Karl Ove Knausgårds litteratur allerede fra debutboka «Ute av verden», er en enestående evne til nettopp å servere slike gjenkjennende passasjer, slike treffende beskrivelser og det i et språk man ikke skulle tro at det var mulig å oppdrive. Knausgård har en helt egen evne til å gjøre det han skriver om betydningsfullt, om det så handler om lukten av død i et gammelt hus i Kristiandsand, en sulten måke som kommer seilende på vinden for å få mat – eller noe så enkelt som en kjøretur med et familiemedlem.

Bokas andre omdreiningspunkt, handler om forfatteren Karl Ove Knausgårds bestrebelser på å skrive litteratur. Forfatterens ambisjoner er intet annet enn voldsomme, men de anstrengelsene og de forsakelsene han må gjøre for å kunne leve opp til kravet fra sitt indre, gjør at omgang med andre mennesker ikke bare blir vanskelig. Det blir også ubehagelig. Det blir også veldig tydelig at den forakten hovedpersonen har til overs for seg selv, også smitter over på hans syn på andre mennesker. Et sted beskriver han en eldre ungdom på denne måten: «For en jævla idiot. Hvordan kunne han gå rundt med permanent og tro at det så bra ut? Trodde han at han så ut som en tøffing med den barten og den permanenten? Voks opp. Slank deg tyve kilo. Ta barten. Klipp håret. Så kan du komme tilbake.»

Fiksjon og virkelighet
Forfatteren har gått ut i en rekke intervjuer og sagt at denne boka handler om hans liv. Det er hans kamp for å få livet til å fungere, som skildres. Slektninger av forfatteren varslet raskt at de vurderte søksmål på grunn av noen av skildringene som finnes i boka. Nå skal det kanskje etterstrebes å lese en bok sånn som den er, og se bort fra det forfatteren måtte si og mene i intervjuer, men det er til tider vanskelig å unngå å reagere på noen av de nokså nådeløse passasjene hvor navngitte personer blir inngående skildret. Ikke minst gjelder dette for forfatterens eget vedkommende. Er det noen som virkelig får gjennomgå i romanen, er det nemlig forfatteren selv. Det som redder det hele i land, er at Knausgård makter å gjøre det hele til briljant litteratur. At han skriver så glitrende, hjerterått godt. Det er ingen tvil om at dette er en kamp Knausgård har planer om å vinne.

Første av seks
Romanens andre bind kommer i slutten av oktober, det neste kommer i slutten av november, og de tre siste kommer etter jul. Da skulle man kanskje tenke at første bind bærer preg av også å være en transportetappe til de neste bindene i romanen, men det er ikke tilfelle. Første bind står utmerket på egenhånd. Det er klart Knausgård gjør det vanskelig for seg selv ved å ha skrevet et så rablende godt første bind, men for leseren er det fabelaktig at når man har lest boka ferdig og ønsker at det aldri tar slutt, kan tenke: «Hei, vent litt! Det gjør det jo ikke heller!» Det blir ikke skrevet bedre på norsk enn dette akkurat nå.

24 kommentarer:

Anonym sa...

Håpløs anmeldelse av en kjedelig, intetsigende beskrivelse av en 40-årings liv. Hva og hvem tror han han er, denne Knausgård????

Thomas sa...

Hm, greit at du synes anmeldelsen er håpløs, men har du lest boka? Hva, har du i det hele tatt åpnet den?

Anonym sa...

Hvordan kan du vite at forfatteren er bunnløs ærlig? Riktignok slakter han seg selv,og det kanskje det som får deg til å tro at han er så ærlig også i kritikken av andre?
Det kritikkverdige med bokprosjektet er sammenblandingen av sannhet og usannhet når boka gir seg ut for å ligge tett opp mot virkeligheten.
Mange personer reagerer på at skattelistene offentliggjøres, og da er det jammen ikke rart at mange berørte reagerer på " Min kamp" Jeg vil også legge til at skattelistene har færre feil enn " Min kamp"

Thomas sa...

Du har rett i at jeg ikke kan vite om forfatteren er bunnløst ærlig. Men egentlig er det jo fullstendig uinteressant om han er det eller ikke, for boka fungerer jo som fiksjon, ikke sant. Du sier at det er kritikkverdig at sannhet og usannhet blandes - men det er jo en grensedragning som kanskje ikke hører hjemme når det er snakk om en roman i det hele tatt?

Anonym sa...

Svar til Thomas ..
Etter som jeg har skjønt har berørte personer fått tilsendt manus før utgivelsesdagen. Når disse personer har fått endret på NOEN av de groveste og uetiske sidene ved boka, så er det ikke en roman.Forfatteren skriver jo en selvbiografi, og det er faktalitteratur.Når en forfatter i denne sjangeren legger til og trekker fra som det passer han, så er det alvorlig for dem som ikke er nok anonymisert.
Forlaget fant det tryggest å kalle det en roman.
Det er forøvrig merkverdig hvor dårlig kjennskap mange bokanmeldere har til bokas innhold. I en avis leste jeg at forfatteren vokste opp med en alkoholisert far.Er dette bare tatt ut fra lufta?
Det stå ingenting i boka om det.

Thomas sa...

Nå kommer du jo med en rekke påstander om bokas innhold jeg ikke kan se at du begrunner noe videre, så det er litt vanskelig å kommentere det du skriver. Men altså, "Min kamp" er og blir en roman. Den er ikke utgitt som selvbiografi. Alle forfattere bruker jo av sitt erfaringsgrunnlag - noe annet er vel strengt tatt ikke mulig - og i denne har kanskje Knausgård gått mer direkte og åpenlyst til verks, men det endrer jo ikke på at det er en roman.

Og til det siste du skriver - har DU lest boka?

Anonym sa...

Jeg har fulgt med i media. For ikke mange dager siden hadde familien et innlegg i Klassekampen om unnskyldninger som var kommet fra forfatteren og forlaget. Det har stått flere steder om berørte som har fått manus tilsendt og om endringer som er gjort. Her er et klipp ad saken jeg fant nå:
"Litteraturprofessor Per Buvik mener at Knausgård denne gangen kan ha gått for langt.

Dessuten er han forbauset over at familiemedlemmer har fått se manuset til boken på forhånd."
Det finns mange andre aviser som har omtalt dette.
Boka omtaler farens alkoholmisbruk, men etter som jeg husker var hans far skilt da, og det var mot slutten av sitt liv at hans far begynte å drikke.Da må jo forfatteren ha vært ute av rede for lengst.Tar jeg feil, vil jeg gjerne se om du har noe fra boka som jeg ikke har fått med meg.
Har du forresten hørt om forfatterens eks som ble skikkelig såra? vet du hvorfor?

Anonym sa...

Roman? Nei og atter nei. Les også Stavanger Aftenblad under kulturdebatt : De andres liv
Jeg forstår at de eneste spørsmål du har er : Har du lest boka?
Det er et dårlig forsvar, så jeg håper du kan svare bedre enn som så.

Thomas sa...

Takk for tips om Aftenbladet-saken. Jeg skjønner godt hva du (og Omdahl) mener, men jeg er ikke enig med det. Jeg er ikke av den mening at en roman automatisk blir "sakprosa" bare fordi forfatteren har latt noen av karakterene sine dele navn med virkelige, levende personer. At det er en etisk hengemyr, er jeg derimot enig i.

Men så er jeg også av den mening at selv om kunst gjør vondt, så er den viktig.

Anonym sa...

Til Thomas :
- når berørte personer får manus og blir bedt om å ta stilling til innholdet, kan det ikke være en roman
- det er ikke fiksjon da.
Jeg ser betydningen av at forfattere skal kunne skrive om alle slags tema, uten å legge lokk på noe.Det kan jo gjøres uten å benytte seg av døde/ levende personer og misbruke dem.
Om vi alle begynner å fortelle hva vi innerst inne tenker om kollegaer, venner, naboer, familie osv., vil det bli uholdbart.Enda verre ville det bli i vårt samfunn om man spredde falske historier om kjente og ukjente.Ytringsfrihet , javel, men det må være
under ansvar.
Det er ellers ingen tvil om at Knausgård kan skrive godt. Denne gang tror jeg innholdet neppe har noen almen interesse.Hvem kan ha interesse av å lese ca. 2700 sider om en forfatters over-jeg og ødipusproblemer?

Thomas sa...

Nå er det jo dessverre sånn at jeg ikke kan få ut av deg om du har lest boka eller ikke, så jeg velger å tro at du ikke har lest den. Om du hadde gjort det, ville du sett at nesten enhver omtale av andre, navngitte personer er gjort med en stor følsomhet og omtanke. Nå sier jeg ikke noe om hvorvidt det stemmer overens med hvordan disse personene måtte oppfatte seg selv, men det som står om dem er ikke misbruk bare fordi det kanskje ikke er helt korrekt. Poenget er jo at bokas innhold/personer/tanker/handling/refleksjoner/følelser tilhører Karl Ove Knausgård eller snarere "Karl Ove Knausgård". Og som sådan er det jo 'sant' alt som står i den - iallfall fra hans perspektiv.

Ikke sant?

Anonym sa...

Til Thomas :
Joda, jeg har lest boka. Som jeg skrev i et tidligere innlegg fant jeg ikke noe i boka om at forfatteren vokste opp med en alkoholisert far.
Du reagerte på det, og jeg spør deg om hvor i boka det kan stå? Har jeg oversett noe?
Jeg har også nevnt eksen som blir såret av at forfatteren skriver i boka at han aldri har hatt noen følelser for henne! Det er unødvendig og kynisk!Kaller du det stor omtanke?

Thomas sa...

I boka blir faren mer og mer alkoholisert, og det starter da hovedpersonen er 16-17 år, eller deromkring. Jeg vil argumentere for at man da fortsatt er temmelig mye barn, men det er jo et definisjonsspørsmål. Det er vel dét jeg tenker på når jeg snakker om alkoholen.

Og når det gjelder eks-en har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt.

Men kan jeg spørre deg om det var noe du likte i romanen?

Anonym sa...

Til Thomas :
.. men man kan ikke si at oppveksten har vært preget av farens alkoholisme. Her har avisene tatt feil, kanskje fordi anmeldere ikke har lest grundig nok.Dessuten ble ikke dikteren så mye berørt da han var 16-17 år, for da traff hans far ei ny dame ( i følge boka).Det ble skillsmisse mellom far og mor til forfatteren. Fra da av var det sjelden far og sønn møttes.
Om det er noe jeg liker i den selvbiografiske "romanen"? Da vil jeg nevne skildringene, særlig første siden, åpningen.Boka har vel en styrke her. Men innhold og språk får for god kritikk.Hva er så innmari bra med samtalen mellom far og sønn når de sentrale ordene er NÅ, NEI, NEIVEL. Joda, det er nok en hverdagslig situasjon mange kan kjenne seg igjen i.Det er imidlertid noe flatterende å bruke dette utdraget som et eksempel på : "Det blir ikke skrevet bedre på norsk enn dette akkurat nå."

Thomas sa...

En anmeldelse er en veldig begrenset plass til å gjøre en god (eller dårlig, for den saks skyld) bok rettferdighet når det gjelder å gjengi høydepunkter. Du sier det er flatterende? Javel, så synes du det. Jeg mener at den korte dialogen jeg gjengir i anmeldelsen gir et godt inntrykk av hva slags stoff man kan finne i boka. Om jeg skulle tatt med alt jeg likte, måtte jeg jo nødvendigvis hatt langt større plass å boltre meg på (det vil si: boka måtte trykkes på nytt!).

Når det gjelder alkoholen og dens påvirkning og dette med skilsmissen, skal jeg ikke engang forsøke å gjøre meg klok på hva karakteren Karl Ove Knausgård påvirkes av/ikke påvirkes av.

Anonym sa...

Til Thomas :
Nå er vi ved et essensielt punkt når det gjelder " Min kamp".Hvordan skal vi forstå den?
Skriver forfatteren av terapigrunner, så må det være interessant å ha fokus på opplevelser han har hatt gjennom sitt liv. Jeg har nok hatt mye fokus på det da jeg leste boka.Jeg har stilt meg en rekke spørsmål: Hvorfor ble forholdet til far ambivalent. Hvorfor er hans mor og morssiden nærmest fraværende i boka? Hvorfor er forfatteren så negativ til omverdenen?
Det har vel ført til at jeg selv ikke har levd meg inn i boka.Man danner seg ikke bilder i hodet når man leser ei bok og føler at det ikke angår andre enn forfatteren( med noen unntak underveis)Jeg fikk ikke noen åndelig gevinst av å lese boka ei heller andre gevinster.

Thomas sa...

En bok er jo alltid et møte mellom leseren og det som står, det er jeg enig med deg i. Så er det bare at jeg - som du har skjønt - har fått mye mer ut av denne romanen enn deg. Og det er jo greit! Du har jo sikkert leseropplevelser du mener er fantastiske som jeg kanskje ville trekke på skuldrene av?

Anonym sa...

Leser for tiden Stig Sæterbakken " Usynlige hender " Jeg liker flere av bøkene til Dostojevskij.
Nå er det ikke bare psykologi jeg er opptatt av, så jeg kan også nevne litteratur med politisk innhold som interessant. I det hele tatt må bøkene få meg med, vekke min interesse.Spenning kan være viktig, humor kan være viktig, også var det det med ens livssituasjon og dagsform som styrer mine valg.
Det skal ikke være et ork å komme gjennom ei bok.

Magnus sa...

Jeg er akkurat ferdig med boken, og tror jeg legger meg et sted midt i mellom dere debattantene når det gjelder hva jeg synes. På den ene siden finnes det noen fantastiske passasjer om livet og døden, og jeg er enig med Thomas: Det skrives ikke maken av noen annen norsk (nålevende) forfatter. På den annen side er jeg enig med Anonym i at mye annet er totalt uinteressante trivialiteter. Uansett, smak og behag varierer, og man kan ikke si at en bestemt oppfatning er riktigere enn en annen.
Det som derimot kan diskuteres, er hvorvidt det er etisk uforsvarlig å skrive en (selvbiografisk) bok på denne måten, og kalle det en roman. Til det er jeg fristet å spørre om ikke enhver selvbiografi egentlig er en roman? Den vil jo uansett være farget av subjektive oppfatninger, og hva er skillet mellom dette og ren fiksjon? Hadde boka vært uproblematisk dersom hovedpersonen het Henrik Vankel og ingen av de andre personene i boka het det samme som i virkeligheten?

Thomas sa...

Anonym:
Jeg er så hjertens enig med deg, en bok kan være mye rart, men den skal ikke være et ork å lese. Er "Usynlige hender" god? Jeg har såvidt begynt på "Ikke forlat meg" og den virker god.

Magnus:
Jeg mener helt klart at skillet mellom selvbiografi og roman er veldig uklart, for ikke å si nesten tvilsomt, iallfall i noen tilfeller. Man kan jo bare ta en hvilken som helst familie; la oss si det er fem barn. Når de er voksne og ser tilbake på sin egen oppvekst, så er det fem forskjellige fortellinger de ser tilbake på. Eller fem forskjellige fiksjoner, om man vil. Å dra en grense mellom fantasifull gestaltning og erindring er uhyre vanskelig. Og ikke minst er det også uhyre spennende!

Anonym sa...

Svar til Thomas :
Jeg har kommet langt i " Usynlige hender" Jeg må bare videre!!! Meget bra.
Til Magnus:
Jeg er helt enig med deg : Vi har ulike oppfatninger av så mangt.Problemet er hvor langt en forfatter kan gå i utlevering av andre, selv om det er kunst forfatteren presenterer.Jeg ser en fare ved at sjangergrensene viskes ut.
Når det gjelder " Min kamp" så blir det IKKE NOK kunst for meg, fordi forfatteren er for selvopptatt, for detaljrik på uvesentlige ting.
Jeg levde meg ikke inn i boka av disse grunner

Anonym sa...

Min kamp 2
Hvorfor spør forfatteren sin syke kone om tillatelse til å gi ut boka?
Det virker helt sykt!!!
Ellers må jeg si at jeg har nok med mi egen kone( og tidligere kone).

Thomas sa...

Hm, jeg har ikke lest neste bind ennå, men det skal jeg ganske øyeblikkelig.

Han har jo ikke på noe tidspunkt lagt skjul på at han legger seg tett opptil virkeligheten, Knausgård, så jeg ser egentlig ikke problemet med å la det gå gjennom virkelige personer først?

Anonym sa...

Det skal ikke mye fantasi til å se problemene med det.
Kona er i ubalanse, har psykiske problemer.Det kan tenkes at hun av den grunn aksepterer innholdet.
En kan også tenke seg økonomisk press som en faktor.
I det hele tatt ei suspekt bok, nok en gang.
Hvem går forfatteren løs på neste gang? Nå har far, eks-kona,kona, venner og familie vært hoggestabber + litt nedrakking av Sverige.Hvem er de neste?

Legg inn en kommentar