Knausgårds kamp

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds "Min kamp" for ABC Nyheter:

Første bind i Karl Ove Knausgårds seksbindsroman «Min kamp» har blitt en hjerterå og vakker fortelling om å hvor vanskelig det er å finnes.

«Min kamp» er både Karl Ove Knausgårds (40) tredje roman – og første del av storverket med samme tittel, som utkommer i tre bind i høst og tre bind til våren. Etter sine kritikerroste første bøker «Ute av verden» og «En tid for alt» har forfatteren denne gang stilet ambisjonene enda høyere enn å skrive betydningsfull litteratur. Med «Min kamp» har Knausgårds satt seg fore å skrive noe enestående. Det er befriende å se at han innfrir så til de grader med disse første 435 sidene av i alt 2700 sider om sitt eget liv.

Farlig forbindelse
Hovedpersonen i Knausgårds nye roman er ingen ringere enn Karl Ove Knausgård selv. Og ved første øyenkast kan det høres besynderlig ut at en forfatter velger å skrive så mange sider om seg selv og sitt eget liv, og ikke minst at han gir romanen en tittel som bringer på banen helt bestemte assosiasjoner. Men så gir man seg i kast med lesningen, og møter en både ydmyk og selvsikker, bunnløst ærlig og selvforaktende jeg-person som ikke legger fingrene imellom noe sted. Og det første man blir slått av, er en voldsom sympati for dette sårbare mennesket som kjemper for å finne sin plass i verden. Man følger hans drømmer om kjærlighet med klump i halsen, hans streben etter å slå seg til ro i det sosiale livet med hamrende hjerte, og hans forfatterdrømmer med latteren på lur.

Bokas handling kretser i hovedsak om jeg-personens forhold til sin egen avdøde far. En skikkelse som tidvis antar mytologiske dimensjoner, andre steder skildres i nedgjørende, pinlige og ikke minst veldig menneskelige situasjoner. Dette er en roman om hva en far betyr for et menneske, i barndom, oppvekst og ikke minst når personen selv blir voksen. Dette er fortellingen om en far som ikke ser, og en unggutt som så gjerne, gjerne vil ses. Og det er spesielt i dialogene mellom jeg-personen og hans far – og beskrivelsene av disse dialogene – som gjør «Min kamp» til en usedvanlig rå bok. Det gjør nesten fysisk vondt å lese hvor vanskelig det er for tenåringen Karl Ove å møte og bli møtt av sin fraværende, følelseskalde far. I dette utdraget har han akkurat kommet hjem fra skolen og faren er hjemme:

«– Nå? sa han. – Noe nytt på skolen i dag?
Jeg ristet på hodet.
- Du har ikke lært noe i dag?
- Nei.
- Neivel, sa han.
Vi spiste videre i taushet.
Jeg ville ikke såre ham, jeg ville ikke at han skulle tenke at dette var mislykket, at han hadde et mislykket forhold til sin sønn, så jeg satt og tenkte på noe jeg kunne si. Men jeg kom ikke på noe.»


Enestående håndlag
Det har blitt sagt at god litteratur kjennetegnes ved at leseren kjenner seg igjen i ting som man ikke visste at man kjente til i utgangspunktet. Det er blitt sagt at god litteratur merkes når du som leser tenker, eller føler, at «ja, det er akkurat sånn det er!». Det som har kjennetegnet Karl Ove Knausgårds litteratur allerede fra debutboka «Ute av verden», er en enestående evne til nettopp å servere slike gjenkjennende passasjer, slike treffende beskrivelser og det i et språk man ikke skulle tro at det var mulig å oppdrive. Knausgård har en helt egen evne til å gjøre det han skriver om betydningsfullt, om det så handler om lukten av død i et gammelt hus i Kristiandsand, en sulten måke som kommer seilende på vinden for å få mat – eller noe så enkelt som en kjøretur med et familiemedlem.

Bokas andre omdreiningspunkt, handler om forfatteren Karl Ove Knausgårds bestrebelser på å skrive litteratur. Forfatterens ambisjoner er intet annet enn voldsomme, men de anstrengelsene og de forsakelsene han må gjøre for å kunne leve opp til kravet fra sitt indre, gjør at omgang med andre mennesker ikke bare blir vanskelig. Det blir også ubehagelig. Det blir også veldig tydelig at den forakten hovedpersonen har til overs for seg selv, også smitter over på hans syn på andre mennesker. Et sted beskriver han en eldre ungdom på denne måten: «For en jævla idiot. Hvordan kunne han gå rundt med permanent og tro at det så bra ut? Trodde han at han så ut som en tøffing med den barten og den permanenten? Voks opp. Slank deg tyve kilo. Ta barten. Klipp håret. Så kan du komme tilbake.»

Fiksjon og virkelighet
Forfatteren har gått ut i en rekke intervjuer og sagt at denne boka handler om hans liv. Det er hans kamp for å få livet til å fungere, som skildres. Slektninger av forfatteren varslet raskt at de vurderte søksmål på grunn av noen av skildringene som finnes i boka. Nå skal det kanskje etterstrebes å lese en bok sånn som den er, og se bort fra det forfatteren måtte si og mene i intervjuer, men det er til tider vanskelig å unngå å reagere på noen av de nokså nådeløse passasjene hvor navngitte personer blir inngående skildret. Ikke minst gjelder dette for forfatterens eget vedkommende. Er det noen som virkelig får gjennomgå i romanen, er det nemlig forfatteren selv. Det som redder det hele i land, er at Knausgård makter å gjøre det hele til briljant litteratur. At han skriver så glitrende, hjerterått godt. Det er ingen tvil om at dette er en kamp Knausgård har planer om å vinne.

Første av seks
Romanens andre bind kommer i slutten av oktober, det neste kommer i slutten av november, og de tre siste kommer etter jul. Da skulle man kanskje tenke at første bind bærer preg av også å være en transportetappe til de neste bindene i romanen, men det er ikke tilfelle. Første bind står utmerket på egenhånd. Det er klart Knausgård gjør det vanskelig for seg selv ved å ha skrevet et så rablende godt første bind, men for leseren er det fabelaktig at når man har lest boka ferdig og ønsker at det aldri tar slutt, kan tenke: «Hei, vent litt! Det gjør det jo ikke heller!» Det blir ikke skrevet bedre på norsk enn dette akkurat nå.