onsdag, november 11, 2009

Utvidelse av kampsonen

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp», bind 2, for ABC Nyheter:

Med bind to av «Min kamp» kaster Karl Ove Knausgård seg rett inn i krigen mellom litteraturen og livet. Og han gjør det så overbevisende at det opptil flere ganger underveis gjør vondt å lese.

«Karl Ove Knausgård» har det jævlig. Han har det enten jævlig bra – eller så har han det jævlig dårlig. Men det later overhodet ikke til å være noen mulig mellomting i karakteren Karl Ove Knausgårds liv. Livet er aldri sånn passe. Andre bind av Karl Ove Knausgårds gigantiske romanprosjekt «Min kamp» bærer preg av spennet mellom disse ytterpunktene. Mellom de korte støtene av lykke på den ene siden, og det bunnløse ubehaget på den andre. Heldigvis er det for oss som leser den nye boka, så utrolig mye fint i mellom.

Sorg og glede
I bind to nærmer forfatteren seg nåtiden med stormskritt. Det handler ikke lenger så mye om faren og oppveksten, om den første forelskelsen og det å forsøke å ta seg fram i verden. Nå handler det om den suksessrike forfatteren Karl Ove Knausgård og hans liv i Stockholm og Malmö sammen med sin andre kone Linda og deres tre små barn. Det handler om en mann som lider under å legge bånd på sin egen frihet, sin egen skrivetrang, til fordel for familielivet som mildt sagt krever sitt. Det handler om en mann som fortsatt forsøker å finne sin sti gjennom livet, og som ikke synes det er lett i det hele tatt. Sammenlignet med den forrige boka, er denne likevel mer preget av svingninger mellom det komisk-absurde og det dypeste alvor. Tilværelsen i Sverige preges i høy grad av ambivalens. Hvis noe er fint, har det alltid en skygge av noe trist. Hvis han er lykkelig, er sorgen like rundt hjørnet. Knausgård er et ensomt menneske, som samtidig vil elskes – og få være helt i fred. Som vil høre til, men samtidig være helt, helt fri. Dette får en utrolig kraft når det forfatteren skildrer, samtidig er levende, navngitte mennesker han har rundt seg.

Hemningsløst utleverende
Det som først og fremst viser seg i bind to, er at Karl Ove Knausgård har bestemt seg for å utvide kampsonen. Mer enn noe annet, åpner han i denne boka for innblikk i sin egen måte å tenke, føle, handle og skrive på. Og i langt større utstrekning enn bind én tar han for seg av sine omgivelser. Her levnes ikke noe menneske i fred for forfatterens blikk. Et blikk som kan være like varmt og kjærlig, som nådeløst og iskaldt. Og når jeg sier at ingen levnes, mener jeg det: Her er direkte hårreisende nære skildringer av venners, egne og familiemedlemmers personlige problemer, angst og nevroser, kjærlighetsliv, menneskelige kvaliteter og mangel på samme. Han går så nær andre mennesker, at det eneste som kanskje kan forsvare det, er at den han går nærest på av alle, er seg selv. I forbindelse med et portrettintervju i Aftenposten, skriver han om hvor kvalm han blir av middelmådige forfattere og et kulturliv som bare smisker med hverandre. Han hater seg selv for å stille opp til nok et intervju. Han skriver:

«Problemet er de som omgir alle disse forfatterskapene, den smigeren de middelmådige forfatterne sutter på som drops, og alt de, ut fra sitt falske selvbilde, får seg til å si i aviser og på fjernsynet. Jeg vet hva jeg snakker om, jeg er selv en av dem. Å, jeg kunne slite hodet av meg selv av forbitrelse og skam over at jeg har latt meg lokke dit, ikke bare én gang, men gang etter gang. Har jeg lært meg en ting disse årene, som forekommer meg umåtelig viktig nettopp i vår tid, som svulmer slik over av middelmådighet, er det følgende: Du skal ikke tro du er noe. Du skal faen ikke tro at du er noe. For det er du ikke. Du er bare en selvgod, middemådig liten dritt. Ikke tro at du er noe, ikke tro at du er verdt noen ting, for det er du ikke. Du er bare en liten dritt. Så bøy hodet ditt og jobb, din lille dritt. Så får du i alle fall noe ut av det. Hold kjeft, bøy hodet, jobb, og vit at du ikke er verdt en dritt. Det, omtrent, hadde jeg lært. Det var alle mine erfaringer kokt ned til én. Det var faen ta meg det eneste sanne jeg noensinne hadde tenkt.»


At det noen steder kanskje blir litt vel navlebeskuende, skulle bare mangle. For uten disse partiene – hvor Knausgård for eksempel dveler ved nålevende kunstnere eller foretar et aldri så lite karakterdrap på for eksempel Stig Sæterbakken – ville ikke det ikke bli noen kontraster til alt det andre han skriver. Derfor fungerer også spennet mellom det høye – litteraturen, det sublime, ånden – og det lave – måltidsforberedelser, oppvask, krangler – så godt i boka. Det groteske går hånd i hånd med det vakre. For mer enn alt annet, er Knausgård en ubeskrivelig god historieforteller. Og som i livet ellers, krever fortellinger kontraster for å virke. For å få følelsene fram. Flere ganger gjør det nesten fysisk vondt å lese passasjer i boka. Andre steder bryter man ut i brå latter.

Alt henger sammen med alt
Mot slutten av bind to skriver han: «Et liv er enkelt å forstå, de faktorene som bestmmer det, er få. I mitt var det to. Min far, og det at jeg ikke hadde hørt til noe sted. Vanskeligere var det ikke.» Det kan virke paradoksalt at Knausgård derfor nå bruker nesten 3000 sider på å skrive om nettopp livet sitt. Men det er ikke noe paradoks, det er snarere et kjennetegn på Knausgård – både i bøkene og, om man skal tro det han selv har sagt i intervjuer denne høsten om at «Min kamp» handler om ham selv, også et kjennetegn på ham som menneske. Av alle de følelsene som er til stede i boka, er det én følelse som er sterkere enn de andre. Det er følelsen av at alt er nærværende på en og samme tid. Eller som Knausgård selv skriver i «En tid for alt» – at det for ham finnes nettopp dét: én tid for alt. Om det så er minnet om da han var tjue år gammel og mora ble operert for svulst; et besøk i en fornøyelsespark i Sverige som nyslått trebarnsfar; en båttur med broren og faren som åtteåring; en fylletur sammen med en kompis én uke i forveien: Alt henger sammen med alt, alt eksisterer så å si samtidig. Denne følelsen av samtidighet som har preget alle bøkene til Knausgård, preger også «Min kamp», bare på en mye mer gjennomgripende måte. Ingen ting hender alene, ingenting er enestående. Eller som han selv skriver:

«Vi har ikke bare tilgang på våre egne liv, men på nesten alle andre liv som lever i vår kulturkrets, ikke bare tilgang på våre egne minner, men på hele den jævla kulturens minner, for jeg er deg og du er alle, vi komer fra det samme og skal til det samme, og underveis hører vi det samme på radioen, ser det samme på tv, leser det samme i avisen, og i oss står den samme faunaen av kjente menneskers ansikter og smiler. Selv om du setter deg ned på et bitte lite rom i en bitte liten by hundrevis av mil unna verdens sentra og der ikke møter ett menneske, er deres helvete ditt helvete, deres himmel din himmel, det er bare å sprekke den ballongen som er verden og la alt som finnes der, strømme ut over sidene.»

Annerledes
Andre bind av «Min kamp» står ikke noe tilbake for første bind når det gjelder litterær høyde eller styrke. Men den er annerledes. Den skiller seg fra både «Ute av verden», «En tid for alt» og «Min kamp, bind 1» hva gjelder litterær vidløftighet. Andre bind er, som det også står på baksideteksten, en nedsenkning i det hverdagslige. Med hele sitt språks kraft går Knausgård løs på tilværelsen som småbarnsfar og forfatter av to (snart tre) kritikerroste romaner – og på hvor vanskelig det tilsynelatende er å forene disse to aspektene ved livet. Han har livet på den ene siden, med bleieskift, vennemiddager, svigerforeldre og kjærligheten, og på den andre siden har han litteraturen, som jo i en viss forstand bare er døde bokstaver. At han blir frustrert av kampen om å få disse to størrelsene forenet, er kanskje det andre bind av «Min kamp» handler mest om. Og det som kjennetegner denne kampen, er Knausgårds ufattelige viljestyrke.

Del og helhet
Men så er det det, da, at alle disse seks bindene jo egentlig utgjør en og samme roman, så en helhetsvurdering er det umulig å komme med før alle sammen foreligger en gang til våren. I mellomtiden har denne anmelder lyst til å spørre: Si meg, kan noen trille bort en terning med syv øyne for dette prosjektet? For at det utspiller seg noe stort akkurat nå, mellom Knausgårds permer, er det ingen som helst tvil om.

13 kommentarer:

Janke sa...

Takk skal du ha. Jeg har vært litt ambivalent til om jeg skulle kaste meg på denne. men det er åpenbart at dette er en så stor happening at man må få det med seg!

Thomas sa...

Så kult at du synes det! Og ja, jeg mener man burde få med seg dette. =)

Anonym sa...

Jeg kan ikke fatte at noen gidder å lese om andres bleieskift og detaljer fra forfatterens familieliv.Dette er realityserie, men det er kanskje litteraturforfall folk vil ha i dagens dekadente samfunn?
Pendelen snur snart,for bunnen er nådd. Måtte framtida bringe med seg lærerike bøker med perspektiv!!!

Thomas sa...

Hm, jeg skjønner at du tydeligvis er forarget - enten over "Min kamp" bind 2, "Min kamp"-bøkene i sin helhet eller noe tredje. Men at det skulle være snakk om et litteraturforfall får stå for din kappe. Jeg er ikke enig.

Anonym sa...

Ja, jeg er forbanna på de mange selvopptatte forfattere som spyr ut bøker i disse dager.
Det er så lite idealisme og lite lærdom i disse bøkene, hvor Knausgård har vært den mest negative.
Hva har du lært av bøkene som du ikke visste fra før?

Thomas sa...

Jeg skjønner ikke hva du mener med at Knausgård "har vært den mest negative". Negativ i forhold til hva da? Du etterlyser også idealisme og lærdom - men hva slags?

Og hva jeg har lært? Jeg vet ikke om jeg nødvendigvis leser bøker for å lære noe (om noe), men det bøkene hans gir, er jo kanskje først og fremst et innblikk i hvordan det er å være ham. Altså: et slags gløtt inn i hvordan et annet menneske fungerer. Og det, om det er gjort overbevisende nok, som jeg mener det er i dette tilfellet, er mer enn nok for meg.

Anonym sa...

Trist tilværelse for forfatteren som ikke blir ferdig med seg selv, som graver og graver i fortid og nåtid uten mening. Hvordan i all verden kan noen bli kjent med ham som presenterer et kaos uten sidestykke? Hva får du ut av et innblikk i et forvirret sinn?
Det er nettopp denne innovertendensen og selvopptattheten som jeg er negativ til. Den får ikke forfattere til å komme med noe oppbyggende, og det er vel en slags flukt fra virkeligheten.Den fritar fra ansvar!
Bøker gjenspeiler ofte tiden de blir skrevet i, og er det ikke mye forfall og flukt fra virkeligheten i dag?

Thomas sa...

Du spør hva jeg får ut av et innblikk i et "forvirret sinn"? Vel, innsikt i dette forvirrede sinnet!

Og jeg synes ikke det er noe negativt ved at endel forfattere er introvert orientert, tvert imot. Noe av den beste litteraturen er jo nettopp den som presenterer oss lesere for hvordan andre mennesker har det - om det så er utenfra eller "innenfra" er av mindre betydning, mener jeg, så lenge det som skrives er så godt at jeg tror på det.

Hvorfor i all verden skal litteratur på død og liv være oppbyggelig, kan den ikke være like god om den river ned?

Anonym sa...

Jo, litteratur kan være god om den har et mål og mening med det den vil rive ned.
Jeg opplever at innholdet i flere av Knausgårds bøker er selvdiggende sofalitteratur som en god skribent som han burde heve seg over.Denne måte å skrive på gir forfatteren en trygghet,en sovepute.Det er ikke mange gode meninger/ ideer forfatteren skal forsvare. Han angriper seg selv og andre, og det er jo som kjent beste forsvar.
Jeg får ikke noe løft eller noe av verdi med meg videre fra hans bøker.Forvirrende og tomt!!

Thomas sa...

Ja, enig, det skal være et mål eller i det minste en mening, en eller annen retning i en bok.

Når det er sagt, må jeg si at jeg er forbauset over hvor kraftig du argumenterer mot Knausgårds bøker. Jeg tar det for gitt at det er "Min kamp" du har satt i vrangstrupen, for om du etterlyser store ideer, mål, mening, etc., burde du ta en kikk på "En tid for alt", om du da ikke også inkluderer den i kritikken av bøkene hans.

For lenge skal du lete om du skal finne mer stoff, både til tanken og til følelsene, enn i den boka.

Anonym sa...

Jeg begynte å lese i "En tid for alt" for noen år siden.Etter noen sider ga jeg opp, kanskje p.g.a. englepartiene i begynnelsen.
Min kritikk gjelder likevel ikke den boka.Det virker som den har mer kvalitet.

Thomas sa...

Ok, så om jeg forstår deg korrekt, er de "Min kamp" (og "Ute av verden"?) du er kritisk overfor.

Om du skulle gi "En tid for alt en ny sjanse", skal du vite at når du bare kommer inn i den, eller gjennom englestarten, har du mye bra i vente.

Anonym sa...

" Ute av verden" har jeg lest. Jeg husker at jeg ble endel betatt av den, men jeg var noe ambivalent.Lolitatendensen var det jeg mislikte mest og som jeg ikke hadde sansen for.

Legg inn en kommentar