tirsdag, desember 15, 2009

«Operasjonssykepleier»

Jeg er på sykehuset for å levere fra meg bilnøkkelen, mamma, da jeg får øye på deg og en av kollegene dine. Dere er to grønnkledde operasjonssykepleiere med hårbind som snakker med en pasient dere triller bortover korridoren mot operasjonsstuene, han smiler til dere, jeg lurer på om han har dårlig ånde. Du ser meg ikke, mamma, men den andre sykepleieren møter blikket mitt, jeg smiler, det er noe sympatisk over mennesker som bruker yrkeslivet sitt på å hende kirurger instrumenter. Som står parate. Som bidrar, gjør sitt i den store sammenhengen, sykepleiere som er med på fem-seks operasjoner daglig, større og mindre, en hamstring der, en skulderartroskopi der, andre ganger er dere med på å suturere en akillessene eller sperremargnagle en femurskaftfraktur etter en alvorlig bilulykke, men dere gjør alltid deres, uansett inngrep, dere er der når vi andre blir syke, da stepper dere inn, da trår dere til. Dere som møter på jobb tidlig hver morgen, smalltalker i garderoben mens dere diskuterer sykehusledelsen og pasienten fra i går, noen av dere er venner i det private, dere snakker om femtiårslag og deler oppskrifter, beklager dere til hverandre, snakker om denne skulderen som verker sånn, og dette beinet, alltid dette fordømte beinet, det kan være revmatisme, eller noe verre, tør ikke tenke i de baner, så går dere opp på vaktrommet, dere går en annen vei, mamma, en annen trapp opp enn sykehusets pasienter og pårørende, dere beveger dere i det skjulte, dere er det moderne samfunns arbeidsmaur, derer går i irrgangene, ute av syne før det gjelder, før anestesisykepleieren setter nåla i oss andre og sier at nå skal det går bra; når det gjelder er dere der, snakker med oss, forteller oss at den operasjonen vi skal være med på ikke er noe større å tenke på, den er nesten hverdagslig, sier dere, men dere snakker ikke ned til oss, dere møter oss på halvveien, beroliger, trøster, prater. Dere setter stoltheten deres inn på å gi oss følelsen av å være den eneste pasienten på sykehuset. Døra går igjen og jeg ser deg ikke lenger, mamma. Midtveis i korridoren møter jeg en gammel mann som dytter på en rullator, en slange henger ut av nesa hans, den er festet på tre steder med sykehustape, og jeg får øyekontakt med mannen. Det er som han smiler til meg, men jeg vet ikke, det kan være en ufrivillig grimase på grunn av slangen og ledningen. Hei, sier jeg. Han nikker sakte, så vidt, og nå er jeg helt sikker på at det er et lite smil der. Folk liker å bli sett, tenker jeg, det koster ingenting. Vi passerer hverandre og jeg snur meg og ser etter ham, ryggen er krum, jeg forestiller meg at den er helt hard å ta på, at den er så gammel, akkurat som magen hans, at den står i kontinuerlig spenn, at muskulaturen aldri hviler.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar