«E Z Y O P»

Da jeg kommer inn, har du dine egne briller halvveis nede på nesen, Olaf. Du står og hjelper to damer i femtiårsalderen med utvalget på den ene veggen. Dere har mange briller i butikken deres. Det er godt du er der, damene hadde ikke klart å finne fram i skredet på egenhånd. De hadde gått seg vill i Gucci, Armani og Police. De hadde sett Ferrari-brillene deres og spurt seg om ikke Ferrari er en bilprodusent. Men du guider dem kunnig gjennom modellene. Du kjenner moten, du vet hvor mange utgaver dere har bestilt fra de ulike katalogene, du vet hva som er på vei ut, du er opptatt av trendene, bevegelsene. Du skyver dine egne oppover på nesen, du har en liten knokkelhevelse midt på, brillene dine passer perfekt akkurat der, de hviler i hakket, i den lille fordypningen mellom neserygg og knokkel, du skyver brillene dine opp, og strekker deg mot det øverste veggstativet, du hekter av et par briller uten innfatning. Titanium, sier du til damene, som ser på hverandre, som ikke forstår hva du prater om, som når de får kjenne på brillen selv, nikker anerkjennende og sier at det er den letteste brillen de noen gang har holdt i. Nå ser du meg, jeg er nettopp kommet inn døra, det klinget akkurat i bjellen. Nå står jeg her i frakken min, det drypper fra håret mitt, nedover frakken, ned til gulvet, jeg lager en liten snøvanndam på gulvmatten innenfor døra. Jeg ser at du tenker på det, for blikket bak de grove innfatningene dine søker mot føttene mine. Så opp igjen. Du skal til å si noe, men en av damene spør deg om noe og skal til å putte titaniumbrillen tilbake. Du tar den fra henne og setter den på plass, tar ned et nytt par, ikke fullt så moderne. Den ene av damene får den i hånden, den andre bøyer seg mot henne. Hun bøyer munnen nedover på hver side, hun lytter til det du sier. Jeg går mot disken, nå går jeg mot disken deres og jeg ser du synes at situasjonen er en smule krevende, du vet ikke om du skal gå til meg, for å holde på oppmerksomheten min, for at jeg ikke skal snu og gå ned gaten til den konkurrerende optikeren, eller om du har en forpliktelse til å stå der med de to damene. Så tar du et valg. Du beslutter deg, etter å ha kastet et blikk på damene igjen, de står fremdeles og vurderer den nye brillen, for å gå meg i møte. Du smiler til meg, det er et smil du gir oss alle, du spør hva du kan hjelpe meg med. Synet mitt, sier jeg, jeg tror det er blitt dårligere. Jaha, sier du, du kikker på den slitte innfatningen min. De har kanskje gjort nytten sin, sier du og nikker mot brillene mine. Jeg spør om det er mulig å bestille en synstest hos dere. Du kikker på klokken din, den er av gull, sikkert en forfalskning, kjøpt i Thailand eller Malaysia, men den ser bra ut. Den kler håndleddet ditt, og det kjenner jeg at du også synes. Et raskt blikk mot damene, som i mellomtiden har hektet nok et brillepar ned fra veggen, så sier du at du saktens kan sjekke synet mitt allerede i dag. Jeg kan gjøre det nå, sier du og peker at jeg skal gå inn i et tilstøtende rom. Jeg går inn, henger frakken av meg og tar plass i undersøkelsesstolen, du ønsker damene vel hjem der ute, så kommer du inn. Du pusser apparatet med en fille, og plasserer det over neseryggen min, så nært på øynene at øyevippene mine dras opp og ned det grå metallet. Sommerfuglvinger. Det er som jeg får noe for tett på. Du drar en stol inntil apparatet. Vi sitter så nært at jeg må sitte med bena samlet, de treffer innsiden av lårene dine, knærne mine støter mot innsiden av lårene dine, du lukter en blanding av ull og mye kaffedrikking. Du lukter trygt, jeg er glad for at det er du som skal undersøke øynene mine. Jeg må se på en plakett projisert på veggen bak deg, du sier at jeg skal kikke rett på den lyse firkanten. De vanlige rekkene med bokstaver. E Z Y O P. Jeg ser ingen av bokstavene da du tar av meg brillene mine. Så kjører du en rekke linser ned foran øynene mine, du spør: Er det best på 1 eller 2. Du spør kanskje om det tjue ganger for hvert øye. Deretter sjekker du begge øynene samtidig. Lårene dine, Olaf, jeg vet at du også tenker på det, men jeg vet ikke om du synes det er behagelig eller ubehagelig. Du sier jaha, mm, riktig, ok. Du tar meg på alvor, ber meg om ikke å myse, konsentrere meg om å slappe av. Du rabler ned notater på en blokk, formskrift. Raskt, som en doktor. Du har gjort dette hundrevis av ganger, og hver bidige gang møter lårene dine benene til kundene dine. I dag er det meg. I morgen er det en tenåringsjente med kviser i hele pannen; en mann med grønn stær og flekkete olabukser. Jeg lurer på om du tar med deg dette hjem, om disse berøringene er noe du tenker på. Om du gruer deg til dem. Gleder deg til dem. Om de kjører som en film gjennom hodet ditt når du legger deg om kvelden.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.