onsdag, september 01, 2010

Forakt for vanlige folk

Min anmeldelse av Laila Stiens «Hjem til jul» for ABC Nyheter:

Den nye boka fra «Norges novelledronning» Laila Stien, «Hjem til jul», fungerer som en abdikasjon fra tronen. Samlingen er kjedelig skrevet om tanketomme pappfigurer som aldri blir menneskelige.

(ABC Nyheter): Laila Stien er kjent for å skrive om «vanlige» mennesker. Om de som ikke finnes i nedtegnelser om store mennesker, ja, de som nesten ikke finnes beskrevet i det hele tatt. Man kunne kanskje si at hun er kjent for å skrive om menneskene utenfor litteraturen. Om dem som sjelden slipper inn. Dette har ført til at Stien har fått en helt egen posisjon i norsk samtidslitteratur. Men med den nye novellesamlingen «Hjem til jul» blir det tydelig hvor problematisk det kan være å skildre «vanlige» mennesker. Faren er at man gjør dem dummere enn de (i virkeligheten) er.

De tjue fortellingene i «Hjem til jul» blir fortalt av jeg-fortelleren Betty, en dame på rundt femti år. Historiene er skrevet fra et punkt utenfor teksten, og alle historiene er tilbakeskuende, det er nær fortid hun forteller om. Og i denne nære fortiden var både Betty og de andre «jentene» i venninnegjengen hun skriver om, gifte. Nå er de skilte – og Betty foretar en slags oppsummering av ymse episoder og opplevelser damene har hatt sammen. Det handler om ektefeller, halvvoksne barn og plutselige erkjennelser av at tyngdekraften har fått det meste på kroppen til å dras ufrivillig mot bakken.

Forkledd roman
Det som først og fremst kjennetegner novellesamlingen, er at den egentlig er en roman. En roman oppdelt i tjue mindre fortellinger, som fungerer som en helhet. Hvorfor Laila Stien har valgt å utgi boka som novellesamling, er et åpent spørsmål. Det er kanskje mulig å tenke at en av grunnene er at det er det mest lettvinte. At i stedet for å skru fortellingen om Bettys liv (og livene til venninnene hennes slik hun opplever dem) sammen til en helhet, har forfatteren kort og godt ikke tatt seg bryet med å sy dem sammen. Det er synd, for resultatet er at det som sikkert hadde fungert godt som en episodisk roman, blir en svak samling fortellinger. Først og fremst fordi vi i flere av fortellingene får opplysninger vi allerede har fått – i flere av de andre. Man kunne kanskje mene at forfatteren med dette grepet har ment å åpne opp for at man kan slå ned på en tilfeldig fortelling i boka. Men så er det også lett å ty til bortforklaringer i stedet for å si det som det er: Boka virker som en halvveis utarbeidet roman.

Stereotypt om mann og kvinne
Betty er en dame på rundt femti år, som bor i en typisk norsk småby eller bygd. Hun holder seg i og forholder seg stort sett til hva som skjer i nabolaget og innenfor hjemmets fire vegger. Tidligere var hun gift, nå lever hun et liv i et «én-personshushold med sporadisk besøk av utflytta avkom. Mer og mer sporadisk.» På dagtid arbeider hun som hjelpepleier på det lokale sykehjemmet. På fritida treffer hun gjerne venninnegjengen. Her møter vi Rita, Veronica, Marianne og Sigrid. I bakgrunnen – eller rettere sagt: på overflaten – i de fleste av fortellingene spøker ektemennene til damene. Det vil si: de forhenværende ektemennene. Som sagt, er de alle skilt. Bortsett fra Sigrid, da, som er gift med muslimske Ahmed. Noe som jo heller ikke er problemfritt.

Det største problemet med Laila Stiens nye bok, er at den behandler kvinner og menn på en nærmest utrolig stereotyp måte. Her opptrer kvinnene som en slags velvillige ofre for ektefellenes mer eller mindre gjennomtenkte påfunn. Boka åpner eksempelvis med at venninnegjengen drar på hyttetur. Dette er ikke noe de først og fremst gjør for sin egen del, som man kanskje ville tro at venninnegjenger gjør i 2010. Nei, de gjør det, skal vi tro fortellerstemmen, for å gi ektefellene ei lekse. Sigrid – hun som er gift med muslimske Ahmed – har lyst til å dra, og de andre damene overtaler henne til å bli på hytta:

«Vi sa ingenting om bilkjøring, men minte henne om hva som var poenget med denne turen, nemlig å gi mannfolkene en ørliten mulighet til å registrere at vi fantes, det vil si at når vi ikke var der, så var det noe som mangla. Dette var viktige ting, mannfolk har en lei tendens til å miste perspektivet, og i den saken trodde vi ikke et øyeblikk på at mannen hennes var så veldig mye bedre enn de vanlige døpte og konfirmerte som vi kjente.»


Hva lærer vi her? Jo: Mannfolk er er dumme. Kvinner gjør ikke noe på egenhånd for sin egen skyld. Og muslimske menn er nok – ganske sannsynlig – hakket verre. Dette sitatet er talende for resten av boka. Mannfolk er opptatt av øl, å se på tv, bygge muskler. Kvinnene på sin side er opptatt av å lage mat, stelle for de halvvoksne barna og holde kjeft når mennene øser seg opp over problemer i hverdagen. Altså: Skru tida femti-seksti år tilbake i tid og du befinner deg i Laila Stiens mann/kvinne-univers.

Premisset er: Menn er mangelfulle, grunne vesener, kvinner har det vondt, trist og tungt innimellom hverdagssyslene. Det er fristende å spørre: Ja, og hva så?

Om de enkle, vanlige - og dumme
Personene som opptrer i boka – iallfall slik vi får dem presentert gjennom Bettys fortellerstemme – er alle enkle, nokså ureflekterte mennesker. Livet roterer rundt hverdagsspørsmål, men i motsetning til virkeligheten hvor hverdagens gjøremål og hendelser er av betydning for hver enkelt av oss, blir hverdagen og det «vanlige» i boka nærmest en kulisse. Samtlige av fortellingene i boka er befolket av tanketomme, sneversynte kvinner som baktaler hverandre, som synes mannfolk er noen egosentriske typer – og som kjemper en kamp om en tilværelse som det tilsynelatende ikke finnes noen som helst grunn til å kjempe for!

Noen bøker tar for seg livene til «vanlige» mennesker på en måte som lar leseren forstå at vi alle er vanlige og at vanlige problemer bestandig rommer betydning for enkeltmennesker. At vanlige problemer alltid er uvanlige, for dét mennesket som opplever dem. Det finnes mange eksempler på slik litteratur, ja, for ikke å si: det meste av alt som skrives, handler om slike mennesker. Om deg og meg. Eller om det som kunne vært oss. Vi kan lett finne eksempler på norske forfattere som behandler dette på en måte som gjør historiene vedkommende og vesentlige, som for eksempel Trude Marstein, Hanne Ørstavik, Johan Harstad og Ingvar Ambjørnsen. For ikke å nevne Karl Ove Knausgård.

I Laila Stiens bok, blir det vanlige nesten en slags parodi. Ekteskapet framstår for eksempel som utelukkende én ting: En tragedie som utspiller seg mellom to (overdrevent) stereotype og uforenlige kjønn. Den dumme mannen med musklene. Og kvinnen som holder kjeft, steller i huset og ikke drømmer om et større liv. Det er som om forfatteren har bestemt seg for å senke seg ned til et nivå i befolkningen hun tror finnes: Et nivå av fraskilte husfruer som fortviler over disse skrekkelige mennene, om lesesirkler og Margit Sandemo, om mislykkede hytteturer og utflyttede barn som sjelden kommer på besøk. Men et slikt nivå går det ikke an å senke seg ned til, for gjør man det, «senker seg» viser man en forakt for de menneskene man skriver om. Det er tilfellet i Laila Stiens nye bok. Ok, kan man si, men hvordan gir dette seg uttrykk i boka? La oss ta et eksempel: I fortellingen «En sunn sjel I» forteller Betty om den gangen ektemannen Roald bestemte seg for å trene til Birkebeinerrennet. Hun synes hele treningsmanien er litt komisk (selv om hun er glad for det hverdagslige overskuddet):

«Men jeg var hyggelig og oppbackende, det skal jeg ha, sa sånt som for eksempel at: - Det blir sikkert morsomt. – Blir godt å komme i mål, tenker jeg. – Du klarer nok merket du, så hardt som du trener. Hyggelige ting. Som hjalp på iveren, det kunne jeg tydelig merke. Et par ganger hendte det at han gikk rett ut i kjøkkenet og tok oppvasken.»

Både kvinnen og mannen blir her redusert til to vandrende klisjeer. Klisjeer som virker utdaterte, meningsløse og – rent ut sagt – for dumme.

Tronen står ledig
Det er ganske uforståelig, hvis man skal dømme ut fra denne samlingen fortellinger, å ta innover seg at Laila Stien er kjent som en av landets fremste novellister. Av de i alt tjue fortellingene er det bare to som bærer i seg løfter om noe større enn minutiøse, klisjefylte beretninger om en hverdag som føles overfladisk og fordummet. Det er de to fortellingene «Snøkrystaller» og «Seremoni». Bare i disse to evner boka å berøre, å vise at menneskene det fortelles om gjennomgår noe som kan ha betydning utover de papirluktende, stive karakterene i boka.

Hvis Laila Stien har vært Norges novelledronning står tronen nå med andre ord ledig til dem som vil overta. Og hvis du skal kjøpe deg en bok eller gi bort en bok til jul, la det for din egen skyld og dine familiemedlemmer og venners skyld bli en annen bok enn «Hjem til jul».

1 av 6 stjerner.

8 kommentarer:

Geir Isaxen sa...

Ja, virker litt '60-'70-talls, dette. Og 1 av 6 stjerner får meg ikke til å løpe til bokhandel eller bibliotek!

Thomas sa...

Ja, dessverre er det 60- og 70-tallet på en ikke spesielt god måte. (Forresten legger jeg ut Murakami først imorgen!)

Tehme Melck sa...

Jøss.

Thomas sa...

Jeg vet det. Det overrasket meg også.

Janke sa...

Ok. Skal styre unna denne.

Solgunn sa...

Akkurat ja, har ikke lest den og kjente ikke lysta. Veldig god anmeldelse!

Snefrid Reutz-Håkenstad sa...

Heisann!

Kost på deg noen dager på hedmarken så vil du oppleve at fastlåste tradisjonsmønstre fra 60- og 70-tallet lever i beste velgående, og følges opp av den yngre generasjon. Men disse kvinnene blir i ekteskapet. Laila Stiens sier hun skriver om det som ligger henne nær - kvinner. Kanskje din leseropplevelse sliter med at du er mann :)

Thomas sa...

Hei! Takk for kommentaren, og ja, det er godt mulig min leseropplevelse har noe å gjøre med at jeg er mann, eller at jeg både fysisk og i mer overført betydning befinner meg langt fra Hedmarken, men jeg kjenner i det minste noen som bor der, og de er ikke sånn! =)

Legg inn en kommentar