«Du» som e-bok!

Gyldendal har akkurat gitt ut «Du» som e-bok. Hvis du ikke har lest den (men har vært nysgjerrig og synes 349,50 kroner er litt stiv pris) kan du få kjøpt den for 130 kroner! Med andre ord: Endelig noe som kan erstatte Angry birds på mobilen!

Mopp #4

Det finnes en glimrende fanzine i Oslo. Det finnes sikkert mange glimrende fanziner i Oslo, men jeg kjenner én bedre enn de andre. Mopp, heter den. Redaktører er Jan Marius Kiøsterud og min venninne Kristine Kleppo. Nummer fire kom ut i juli. Her er mitt bidrag:



Noen ganger tenker jeg at jeg er nødt til å komme meg vekk. Det er ingen diffus tanke, men noe helt klart, noe skarpt. Jeg ser for meg en konkret leilighet. Hvor jeg skal sitte. En madrass hvor jeg skal sove. Et fremmed kjøleskap jeg låner, gjør til mitt, fyller. Om jeg lukker øynene, kan jeg nesten høre støyen fra gata gjennom de tynne vindusrutene av hardplast som finnes i leiligheten, jeg kan høre en sirene fortape seg i retning motorveikrysset, jeg kan høre en jentestemme som roper opp, som vil noen noe, brått og veldig. Noen ganger tenker jeg at det må være noe galt med meg. At det må være noe galt med meg fordi denne tanken kommer til meg. Da prøver jeg å stanse opp, forsøker å ta et skritt tilbake fra livet mitt, vurdere det sett utenfra. Det hjelper selvfølgelig ikke, det blir bare meningsløst av det. Fra dette skrittet bort fra mitt eget liv, blir bildet av denne leiligheten bare enda klarere. Jeg ser for meg sofaen, en brunmønstret, støvete tøysofa. Den står midt i rommet og på sofabordet ligger det papirer og det står tomme kaffekopper. Det virker som om leiligheten har vært i bruk i lang tid. Men at den er tatt i bruk av en som vet han bare er der på låns, en som vet han skal vekk igjen. Andre ganger tenker jeg at det er sunt at denne leiligheten finnes. At den er et sted jeg kan dra til, lukke øynene og forsvinne til. Jeg kan til og med se for meg flyturen til landet og byen hvor leiligheten ligger. Jeg kan se for meg ventningen, jeg kan nesten kjenne flysetet presse mot ryggen, frammane smaken av de litt beske peanøttene som flyvertinnene serverer, følelsen av å ha drukket brus en halvtime tidligere og ha den metalliske ettersmaken i munnen, belegget bakpå tennene mot tunga når jeg lar den gli rundt i munnen. I øyeblikk ser jeg det så klart for meg at jeg ikke vet om det egentlig er der jeg sitter, i leiligheten, og at det er dette livet jeg tenker meg til. Men for det meste kjenner jeg skillelinjene, for det meste vet jeg at jeg befinner meg på den rette sida. Og at jeg mest sannsynlig, hvis jeg endelig dro til leiligheten, bare ville sitte der i sofaen og tenke meg hjem til deg igjen.

Rekkehusblues!

Jeg hadde planer om å holde tyst litt til, men o'akk, internett kom meg i forkjøpet. Jeg kommer med en ny bok. Men den kommer ikke til høsten, den kommer i januar august! Det er en roman, den skal hete «Rekkehusblues»!

Harry Hole mot undergangen

Min anmeldelse av Jo Nesbøs «Gjenferd»:

Med mørkt overskudd, skjebnesvangre stemninger og så mye på spill at det nesten gjør vondt, er Jo Nesbøs Harry Hole tilbake i den niende boka i serien om den loslitte politietterforskeren.

«Gjenferd» er antageligvis den nest siste boka om Harry Hole. Det skal komme en til, ganske sikkert, men i følge Jo Nesbø er det andre bøker som skal skrives, andre historier som står i kø for å komme ut. Boka har allerede solgt 200 000 eksemplarer i Norge – og kommer garantert godt med i bagasjen når Nesbø skal ut og ta over krimverden. Noe denne leser ikke er et sekund i tvil om at han vil greie.

Tre års vakuum
Som i forrige bok, «Panserhjerte» (som jeg mente kanskje var den beste norske krimboka noensinne), har Harry Hole vært i mer eller mindre frivillig eksil i Hong Kong. I tre år har han levd der, arbeidet ikke som purk, men som pengeinnkrever. Men så er det noen gjenferd som hvisker fra Norge – og Harry Hole ankommer Gardermoen.

En junkie er tatt av dage med to skudd i brystet. I et narkoreir i hovedstaden. Skitne madrasser, brukte sprøytespisser og en hel helvetes masse blod. Politiet har funnet den skyldige, mener de. Og vi skjønner raskt hvorfor Harry Hole er tilbake i det norske: Den mistenkte er Oleg Fauke. Sønnen til den store kjærligheten i Holes liv. Og bevisene momt ham er gode. Vanntette. Eller er de det?

Politimannen og mennesket
Mer enn det har vært tidligere i Harry Hole-serien (med et slags unntak for «Snømannen»), er motoren i årets bok kjærligheten. Harrys kjærlighet til Rakel Fauke. Kvinnen som satte sånne dype spor i ham, at det aldri var noen vei fram uten henne. Og det er kjærligheten til Oleg, denne sønnen Harry egentlig ikke hadde, men plutselig fikk. Og mistet. Akkurat som han mistet Rakel. I «Gjenferd» møter vi vår rettferdighetshungrende, enmannskjørende politietterforsker på jakt etter noe som er større enn Lovens Lange Arm. Vi møter en høy, slank fyr med et digert arr i ansiktet og et håp som han nekter å gi opp.

Og det er som om Jo Nesbø har skrudd ned tempoet. Nei, ikke sånn å forstå at det mangler på action og cliffhangere og en herlig blanding av å vite og ikke vite, bare ane. Nei, det er mer på det stemningsmessige planet at ting er roet ned. Det er en retrospektiv Harry Hole vi møter. En tilbakeskuende. Og mellom linjene: En Hole som våger å se framover. Hva om … kunne de … han og Rakel … og Oleg? En framtid? For dem, sammen?

Norge, ikke verden
I motsetning til den forrige boka, hvor handlingen til dels utspiller seg i heseblesende tempo i Kongo, og det er foregreininger både til Hong Kong og Norge, konsentrerer «Gjenferd» seg i stor grad om Oslo. Om det nye Oslo som er i ferd med å vokse fram. Den nye bydelen nede ved Operaen av italiensk marmor. Hvor det som kjent ikke bare er pent for turister, men også utmerket å dumpe et lik i sjøen.

Gjennom hele serien har vi blitt så godt kjent med Harry Hole, at når første setning i «Gjenferd» er lest, føler man seg hjemme. Ikke fordi handlingen er gjenkjennelig, men fordi vi er i Harry Holes verden. Det er med Harrys blikk vi ser ting. Ser folk. Og etter hvert må det jo gå an å innrømme at det er lett å føle med ham. Dét forklarer jo naturligvis også hvorfor bøkene om ham er blitt så eventyrlig populære. Vi bryr oss rett og slett om Harry Hole. Det angår oss, like mye som det angår ham der han halser gjennom Oslos gater på jakt etter halmstråene som kan befri Oleg.

Mot undergangen?
Denne leser spår at vi får én bok til om Harry Hole. Den tiende i serien. Og at det deretter er slutt. Enkelte anmeldere har ment at det er på tide at Harry Hole og Jo Nesbø skiller lag nå. At vi nesten er blitt for godt vant. Det er selvfølgelig ikke sant.

For hvis man, som jeg, noen ganger plukker opp andre norske krimtitler og leser dem, for deretter å lese Jo Nesbø, er det umulig ikke å bli slått av at noe er markant annerledes. Dette ikke til forkleinelse for de øvrige norske krimforfatterne, hvorav det finnes mange gode. Nei, det er ment som en honnør til mesteren av norsk krim. For han heter fremdeles Jo Nesbø. Og dette er den beste boka hans.

Hva er det med Murakami?

Anmeldelse av Haruki Murakamis «1Q84. Bok 1 & 2»:

Jeg har fundert i noen dager på hvordan i all verden jeg skal skrive om denne boka. 1Q84 – som er blitt presentert over kloden som «Haruki Murakamis mesterverk». 1Q84 – som våger å lefle med Orwells tittel fra 1948. 1Q84 – som solgte tre millioner eksemplarer så snart bøkene hadde landet i de japanske bokhandlene. Eller, de to bøkene, heter det, iallfall i den norske versjonen; bok 1 og 2 i ett bind, sånn at vi virkelig skal gå og vente i spenning på den siste og (forhåpentligvis) avgjørende bok 3 som kommer det året verden går under.

Saken er at jeg har masse ankepunkter mot boka (for letthets skyld kaller jeg de to første bøkene dét, for let’s face it, dette handler om én bok som er delt inn i to-tre passe salgbare stykker). Flere ganger underveis er det noe i meg som protesterer mot Murakamis språk. Spørsmålet er naturligvis om det er Murakamis språk jeg reagerer på, eller om det er oversetter Ika Kaminkas. Men uansett hvem av d’herrer som må påta seg ansvaret, er boka temmelig full av banaliteter. Som Dagbladets anmelder Silje Stavrum Norevik allerede har gjort et stort poeng av, inneholder boka blant annet en i særdeleshet flaut skrevet sexscene. Det er én ting, sex er sjeldent inspirert skrevet i bøker, men en annen er den bestemte anelsen jeg fikk av at dette skal jeg få inn med teskjeer. Stoffet. Historien. Karakterenes iboende brister og evner. Sagt på en annen måte: Det males med en så bred pensel at den enkelte steder er i fare for å gjøre hele lerretet til en grå masse.

Hva det er med Haruki Murakami
Men så da. Likevel. Eller på tross av dette. Hva er det som gjør at denne boka har vært umulig å unnvære? Jeg skal innrømme at jeg digger Murakami. At jeg har alt av ham, jeg har til og med «1Q84» på originalspråket (selv om jeg ikke forstår et kvekk av kolonnene med japanske tegn). Allikevel er det noe spesielt med denne boka. Det har rett og slett, under lesninga, vært nærmest en nødvendighet å ha den i nærheten. Selv om jeg ikke nødvendigvis skulle lese, så har spørsmålet meldt seg, blikket vandret: Hvor er Murakami-boka? Puh. Der, ja.

Dette har jeg tenkt en del på. Forsøkt å sirkle inn. For til tross for tidvis gremmende språkbruk, barnebokaktig repetering og en svak fornemmelse av manglende tillit til leserens relative intelligens, er det noe med denne boka som gjør at den har fungert nærmest som et sort hull. Den har en nesten underlig dragende effekt.

Jeg er vanligvis ikke fan av å bryte ned bøker i de enkelte bestanddeler. Det reduserer naturligvis en bok å skulle sette den på formel (noe som for eksempel ble forsøkt gjort med den godeste Knausgård). Men det kan jo også være interessant. Nærmest som en test av seg selv som leser – hva er det som gjør at en bok funker for meg? I mitt tilfelle, eller rettere sagt i dette tilfellet, handler det om Murakamis helt uovertrufne evne til å skape stemninger. Stemninger som avføder følelser. Eller fornemmelser. En slags vag følelse av at det er viktig det man leser, at det handler om … deg. Meg. Av at de valgene karakterene i boka tar, tvinger deg til å overveie de samme valgene selv. Hva ville jeg gjort? Og naturligvis en sympati for disse kreaturene som finnes i boka; det er vanskelig å legge seg om kvelden og tenke at man bare skal lese ti sider før søvnen kommer, for før man vet ordet av det er klokka 03:42 og man har lest hundreogfemti.

1984 eller 1Q84?
For nesten to år siden kom nyheten: Murakami kommer med en diger bok løselig inspirert av godset i George Orwells «1984». Og det er uunngåelig når man leser denne boka å ikke stille seg selv (og en imaginær Haruki) spørsmålene: Når kommer Big Brother på banen? Når får vi møte historieomskrivinga? Etc., etc. Og jeg vet ikke om det er riktig å bruke ordet dessverre fordi alt dette arvegodset ikke dukker opp, eller om det er en styrke ved boka. Men det dukker nærmest ikke opp. Jo, litt som henvisninger til nettopp Orwells bok, men disse henvisningene framstår som hverken mer betydningfulle eller mindre enn Murakamis andre vestligkulturelle referanser. Som det jo kryr av.

Men likevel så er det noe av den samme klaustrofobiske stemninga i boka. Og det er jo først og fremst det, hvis man ser grovt på det, som også gjør George Orwells bok til en klassiker, det er stemninga. Følelsen boka utgir. Eller skaper. Og Haruki Murakami er en jævel på å skape stemninger, på å få ordinære begivenheter til å skinne i et slags magisk lys. Så tilgir man ham språkets krøkkethet, historiens sege gang og de nærmest endeløse repetisjonene av (det man kan anta er) forfatterens popkulturelle smaksdommer. For det Murakami gjør, er jo egentlig det djerveste: Han går inn i Orwells skygge, hvor det finnes mange forventninger til hva han deretter må dra ut i lyset, men nekter å gjøre det – og lager heller sin helt egen ichi-kew-haci-yon (1Q84).

Jeg ljuger om jeg sier at tida ikke kan gå fort nok fram til «1Q84» bok 3.

I godt selskap!

Det kom en brun konvolutt fra Hamburg. Avsender? Gabriele Haefs. Inni lå litteraturtidsskriftet «Decision» - som utkommer fire ganger hvert år. En av mine tekster er med. Og den er i så godt selskap at det er morsomt. De andre som har skrevet en tekst er bl.a. Ari Behn, Ingvar Ambjørnsen, Hans Petter Blad, Vigdis Hjorth, Elin Trollerud, og Jon Michelet.

Min tekst heter «Arsch». Oversatt fra den norske «Drittsekk» - som du kan se en opplesning av her. Originalen finnes selvfølgelig også i boka «Du». Om du vil, kan du jo også våge deg på den tyske versjonen:

Arsch

«Wie deine Mutter kaute, Peter. Wie sie aß, wie sie es genoß, das Essen zu verschlingen, das sie selbst gekocht hatte, wie sie sich das Graubrot in den Mund stopfte, während wir alle dort saßen, während wir alle zusehen mußten, wie sie sich das Essen in den Mund stopfte und es darin herumschob, grob, ausgiebig, langsame Runden mit der Zunge durch die Mundhöhle, demonstrativer Genuß. Ihr eigenes Brot. Der körperliche Genuß, den sie an den Tag legte, wenn sie aß, was sie selbst gebacken hatte, worauf sie so stolz war, wozu sie den Vormittag benutzt hatte, dieses Brot und sechs andere, die neben den Kochplatten auf einem Rost lagen. Daß sie sich vorzeigte, daß sie in eurer Küche saß, in ihrer Küche, und demonstrierte, welch grandiose Bäckerin saftiger Brote sie doch sei. Was hast du gedacht, wenn du sie dann sahst? Ich weiß, was du gedacht hast, du hast sie bewundert, du schwollst an bei diesem Anblick, es sah aus wie eine Liebkosung, die Art, wie du sie angesehen hast, hungrig, fast lustvoll, während sie dort saß und aß. Ist es da ein Wunder, daß du so geworden bist? Ein Wunder, daß du die Kontrolle an dich gerissen hast, herumkommandiert, daß du uns andere herumgescheucht hast, daß du zynisch wurdest? Das hast du am Essenstisch gelernt, das hast du von deiner Mutter gelernt, wenn sie da saß und sich in Selbstverliebtheit wegen dieses phantastischen Brotes suhlte, dieses widerlichen widerlichen Brotes, das sie sich in den Mund gestopft hatte, um das sie einen Schmollmund geformt hatte, die Brotkrümel in ihrem Mundwinkel, die weiße Spucke auf ihrer Zungenspitze, sie verknetete das Brot im Mund zu einem Teig, während sie den Blick um den Tisch herumwandern ließ, wie um sich davon zu überzeugen, daß sie unser aller Aufmerksamkeit in ihrer hohlen Hand hatte, während sie aß, während sie Teig aus ihrem eigenen Essen machte. Ist es da ein Wunder, daß du ein Arsch geworden bist?»

Übersetzung aus dem Norwegischen von Gabriele Haefs.

Norske tilstander

Jeg skal innrømme at jeg nesten mistet kurven da dette synet møtte meg på Rema 1000 sist jeg var i Norwegen:

Litteraturtidsskriftet Lasso

I november i fjor fikk jeg en mail fra Litteraturtidsskriftet Lasso. Om jeg ikke kanskje kunne skrive en tekst til det neste nummeret deres? Det kunne jeg selvfølgelig. Så jeg skrev en tekst som ble hetende «Tokyo». Du kan finne ut mer om tidsskriftet her, og hvis du får tak i det, kan du lese tekster fra blant andre Tina Åmodt, Kristian Eide, Kristoffer Berntsen, Kristina Leganger. Og hygge deg med et intervju med Rune Christiansen og lese en hel bråte anmeldelser og kritikk. I mellomtida kan du lese min tekst her:


«Han lå med ett lys våken. Han visste godt at det måtte være flyturen som spøkte med systemet, at det var reisen inn og ut i tiden som hadde gjort noe med ham. At det var den som var skyld i uroen han kjente. Men han visste at sånn var det ikke. En tanke var dukket opp i ham, og han kunne ikke fri seg fra den: Er det slik det skulle være? Er det dette det hele handler om? Å dra for eksempel hit, sammen med henne? Han lå og lyttet ut i hotellværelset. Alt han hørte var tikkingen fra armbåndsuret han hadde tatt av kvelden i forveien, et sus nede fra Tokyos gater. Det måtte være tidlig, for tidlig for morgentrafikken. Et sted i rommet begynte kjøleskapet å brumme. Så ble det stille igjen, og han tenkte: Hvis jeg går bort til vinduet nå og drar gardinet til side, vil det være dugg på ruta, og det vil avsløre at ingenting er annerledes her enn fra en hvilken som helst morgenkald rute hjemme. Han vendte seg om, tenkte at han måtte få sove om han lå på siden i stedet. Madrassen var hard og han kjente en summing i høyrearmen, som om den nettopp hadde sovet og nå kom til live igjen, prikkende. Han la en hånd på hoftekammen hennes, lot den ligge slik. Hun var varm. Han tenkte: Hvorfor blir jeg så trist av dette? Hva er det i denne bevegelsen, i denne kjensgjerningen at jeg legger en hånd på henne, som fyller meg med denne enorme tristheten, ja, sorgen? Han forsøkte å si til seg selv at det måtte være den lange flyturen. Alle disse timene i den digre maskinen oppe i lufta. Det å se solnedganger og soloppganger på urimelige tidspunkter, det å miste fotfestet i tida, så å si, plutselig befinne seg uten tid. Men han visste godt at det ikke var sånn det var. Han la seg over på ryggen igjen, lot den ene hånda bli liggende ned langs siden hennes, oppå henne. For første gang la han merke til at hun lå dypere i madrassen enn ham selv, at hun var tyngre. Kan jeg ikke bare få sove, tenkte han. Og like etter: Kan jeg ikke egentlig bare stå opp? Han tvang seg selv til å bli liggende med lukkede øyne. Han tenkte på restauranten de hadde vært på for bare noen timer siden. De var kommet ut i Shinjuku-området etter å ha krysset gata fra hotellet. Mens de gikk, forsøkte han å lagre mentale bilder av hvordan gatene så ut, så de skulle kunne finne tilbake. Men mest av alt hadde han lyst til å bare gi slipp, til ikke å holde fast. La seg suge inn i det, inn i Tokyo. De hadde møtt en masse unge japanere. De fleste mennene var iført dresser, de så ut som kopier av en kultur som ikke var deres, men som de var i ferd med å vokse inn i. Kontorverdenen. Jentene hadde tjukt, sort hår og var spinkle,
syltynne. De hadde stanset et par som kom gående, sagt sumimasen, unnskyld, og spurt om de kjente til en god restaurant. Det japanske paret hadde nesten ikke forstått hva de sa, og det overrasket ham, at de ikke var flinkere til å snakke engelsk. Noen timer senere hadde han kommet ut av hotellrommets badrom og hun hadde stått på alle fire i senga og vagget sakte fra side til side, helt naken. Han hadde ikke tenkt, bare klatret opp i senga, glidd inn i henne. Da han kom, tok det litt tid før hun kom, og da hun snudde seg over på siden igjen, rant det ut av henne før han rakk å hente papir. Hun sovnet raskt, mens han ble liggende og kjenne hjertet hamre unaturlig sterkt i brystet i det som virket for altfor lang tid. De to japanerne hadde snakket rasende raskt og pekt og sett seg omkring, og så hadde de begynt å gå, de gestikulerte at de skulle følge etter dem. Etter å ha gått på kryss og tvers og ned en smal bakgate som fikk ham til å tenke på lommetyver og brå, groteske overfall, kom de fram til en trapp som forsvant ned i en kjelleretasje. Det japanske paret pekte og sa det som måtte være navnet på restauranten. De virket så ivrige, japanerne, så hektiske. Som om alt handlet om tid. De hadde sagt arigato til dem, og paret hadde bukket og smilt, det hadde luktet alkohol av dem. Han hadde fulgt etter henne ned trappa og de kom inn i et lokale som var breddfullt. Etter litt ventetid fikk de et bord, og snart kom det en kelner. Hun var noenogtyve, og i vrimmelen skilte hun seg ut fordi hun hadde en hvit lapp som dekket det ene øyet. Kjæresten hans hadde kommentert håret hennes, sagt at det var så flott, at hun skulle ønske hun var japaner, at hun kunne gli inn i dette og være som dem. Han hadde sett seg rundt, kjent et streif av sorg, og nikket. Så hadde han sagt at antageligvis var de japanske jentene like misunnelig på hennes lyse, krøllete hår som hun var på deres. For alle japanere har jo sort hår, hadde han sagt. De spiste og drakk Kirin-øl, før de gikk tilbake til hotellet for å sove. Men de hadde ikke sovet, de hadde knullet, overraskende, og nå måtte det da være morgen? Han akte seg forsiktig ut av senga, han hadde ikke brillene på seg, så han gikk forsiktig for ikke å sparke borti noe. Under speilet fant han klokka, han holdt den mysende opp foran ansiktet. Den var 05.52. Han kom seg bort til vinduet og trakk gardinet forsiktig til side. Det var dugg på ruta. Han gned på det så det gikk an å se ut. Langt, langt der nede så han de nesten tomme veiene, og han tenkte at hvis det skulle komme nå, det store sønderrivende jordskjelvet, så skulle det endelig bare komme.»

Mr. Rock'n'roll beretter!

Jeg digger Rolling Stones. Det går ikke én dag uten at jeg spiller Rolling Stones på anlegget. Spesielt tidlig om morgenen; å liksom komme til verden med en gammel liveversjon av «Gimme Shelter» slår liksom å våkne opp til verden med nær sagt alt mulig annet. «Oh, a storm is threatn’ning …» og så er det liksom bare å ja, det er en sang om meg, ja? Om meg og mitt? Ok, fett! «Stray Cat Blues». «Monkey Man», «Honky Tonk Women». Eller «As Tears Go By», den første sangen Mick Jagger og Keith Richards lagde sammen, sittende innelåst på et kjøkken med streng beskjed fra manager og pianospiller Ian Stewart: Ikke kom ut før dere har laget en sang! Det er jo ikke nødvendig å si at de kom ut derfra som nyslåtte sangskrivere, the Glimmer twins.

Men sånn har det ikke alltid vært. Jeg vokste opp med Rolling Stones. Lenge visste jeg ikke så mye om hvem jeg hørte på, det var mer som om lyden av riffene og bluesgitarene og pianospillingen og Charlie Watts’ trommer bare var der. Som en like selvfølgelig del av tilværelsen som brødskivene med saltpølse og løpeturene for å rekke barneskolen. Men så begynte mutter’n å snakke om Rolling Stones. Det var Mick Jagger og det var hør på denne sangen her, da! Og hva skjer da, når man er ung og mutter’n kommer med Gode Ideer?

Men så ble jeg fjorten år gammel. Det skulle være Rolling Stones-konsert i Oslo. Mutter’n og bestevenninna hennes skulle naturligvis ta toget innover. De begynte å høre på Rolling Stones allerede som fjortenåringer, de lagde sine egne radioprogrammer med Rolling Stones-innslag på gamle båndspillere på et eller annet loft. Innspillingene finnes fremdeles. Uansett: det var en billett til overs. Om jeg ikke ville? Om jeg hadde noe bedre fore? Jeg trakk på det. Var skeptisk. Uvillig. Vanskelig å begeistre. Men jeg ga etter. Det var kanskje argumentet hennes: Dette er helt sikkert siste gang de drar på turné!

Valle Hovin, 1998: Jeg står midt i menneskehavet på stadion. Rundt meg er det Lip and Tongue-symboler i et salig virrvarr, det er en million mennesker på mammas alder, enkelte gamlinger og et par-tre tusen på min egen alder. Jeg står og venter sammen med så mange mennesker jeg aldri har sett i mitt liv. Og jeg aner ikke hva jeg venter på. Jeg vet det jo, selvfølgelig, det skal jo være konsert. Men følelsesmessig har jeg ikke peiling på hva som skal komme. Og det tar lang tid. Vi står på dette betongdekket i halvannen time. Og det er god stemning, det må jeg innrømme. Det er hyggelig, det er ikke som på diskotekene jeg pleier å gå på; det er lutter vennlighet å spore på stadionen.

Så blir det fryktelig mørkt der oppe på den gigantiske scenen. Publikum forstummer. Det er allerede sent på kvelden, mørket har senket seg. Noen mumler lavt at nå må det snart skje noe. Men scenen ligger badet i dette tause mørket. Vi venter. Venter. Så tennes en ring av pyroteknikk midt på scenen. En sirkel som brenner i det sorte. Og før jeg registrerer at det skjer kommer det et menneske gående der oppe. Han er iført en fotsid leopardfrakk, elgitar, bustete hår. Og det fra gitaren hans kommer riffet som bare tenner 60 000 mennesker på likt: Dut-dut dut-dut-dut dut-dut-dut-dut-dut dut-dut … Så kommer Mick Jagger ut på scenen med sin vrengende, fantastisk stemme: I can’t get no satisfaction, I can’t get no satisfaction, and I tried, Lord I tried, and I tried, oh I tried, I can’t get no, I can’t get no! I samme sekund skjønner jeg at verden har blitt et annet sted.

Det er en stund siden jeg var fjorten år nå. Tolv år! Og når jeg skriver, hører jeg alltid på musikk. «Du» er skrevet på en blanding av Moby, Beck, Rolling Stones, Marilyn Manson, Vivaldi og Radiohead. Og sånn fortsetter det. Hver morgen. Hver dag. Og det er nesten bestandig «Gimme shelter» som åpner showet. «Oh, a storm is …»

Jeg har akkurat, nå nettopp, lest ut Keith Richards selvbiografi, «Life». Det er en helt fantastisk bok. Så god at jeg har lest og lest midt på natta, til armene mine har vært numne av vekta. Stappfull av liv og levnet, til randen full av gærne historier og humor. Et glimt inn i Rolling Stones indre liv som man som fan naturligvis aldri har tilgang på; alt det som skjer mens man krysser alt man har for et nytt album, en ny turné. Noe av det mest interessante er spillet mellom Mick Jagger og Keith Richards. Hvordan de er som typer, hva slags samarbeid de har, hvem som har stjålet kjæresten til hvem, og hvem som lider av LVS (Lead Vocalist Syndrom), som Richards kaller det. Og det er ikke til å komme utenom at denne boka garantert har gjort Mick Jagger fly forbanna. Han får virkelig passet sitt påskrevet. Men som Keith Richards understreker mot slutten av boka:

«Mick and I may not be friends – too much wear and tear for that – but we’re the closest of brothers, and that can’t be sewered. Best friends are best friends. But brothers fight. I can say these things; they come from the heart. At the same time, nobody else can say anything against Mick that I can hear. I’ll slit their throat.»

Dette er uten tvil den beste selvbiografien jeg har lest. Ja, den er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest i det hele tatt, uansett sjanger. Keith Richards er min helt, det har han vært siden 1998. Jeg har hodeskalleringen hans (en billig kopi, dessverre), jeg har hodeskalletskjerfene. Rommet mitt er dekorert med en diger, rød tunge. Og jeg ruinerer hver eneste fest, hvert vorspiel og hvert nachspiel med å sette opp en helvetes spilleliste med Stones-sanger. For det er selvfølgelig musikken som er det største, det viktige, det avgjørende. Det finnes ikke bedre musikk enn Rolling Stones.

Men la Keith Richards få de siste ordene, som jeg bifaller, om enn på et annet område: «But I’m not here just to make records and money. I’m here to say something and to touch other people, sometimes in a cry of desperation: ’Do you know this feeling?’»

«Høytlesning»

Noen ganger byr forfatterlivet på ting jeg aldri hadde forestilt meg, ting som gjør at det løftes enda noen umulige hakk mot det fantastiske. Her om dagen leste jeg nemlig noe kryptisk. På en blogg ført i pennen av noen bibliotekarer kunne jeg plutselig lese en takk til «Thomas J.R. Marthinsen som utløyste inspirasjonen». Og jeg tenkte: Hæ, say what? Inspirasjon? Jeg spurte selvfølgelig hva dette dreide seg om, og jeg fikk svar. Det hadde seg nemlig slik at en som hadde lest boka mi var blitt inspirert til selv å skrive en fortelling. Med utgangspunkt i den første og den siste teksten i boka. Jøss, tenkte jeg, så sprøtt. Om jeg kanskje kunne få lese den? En dag senere fikk jeg tilsendt en tekst, en fortelling, på mail. Den heter «Høytlesning» og er skrevet av Torill Bye Wilhelmsen. Jeg vet ingenting om Torill Bye Wilhelmsen. Ikke annet enn at jeg synes hun skriver godt. Nå er jeg riktig nok inhabil fordi jeg ble så smigret, men desto større var gleden min da jeg oppdaget at jeg likte teksten hennes veldig godt. Jeg spurte henne om jeg ikke kunne få lov til å legge den ut her. Etter en smule betenkningstid tikket svaret inn: Ja, ok, da. Legg den ut.

Så her, kjære lesere, la meg med den største glede få presentere:


AV TORILL BYE WILHELMSEN

Han er en eldre herre, han har frakk på og en svart hatt. Han har press i buksene og blankpussede sko håndlaget i Italia, og han sitter og balanserer på en campingstol uten rygg. Det lukter nyslått gress, den svake duren fra en plentraktor høres gjennom det nyutsprungne bjørkeløvet.

- Ruth, nå skal du høre. Nå har jeg med boka. Skal jeg lese for deg?
Mannen, han heter Magnus, hvilte hendene i fanget.
- Først må bare fortelle hva som har skjedd siden sist. Dette har vært en begivenhetsrik uke, kan du tro. På mandag, dagen etter at jeg var her sist, kom Eli innom. Du, så stolt jeg var, Ruth! Hun fortalte, tenk det, at hun har fått en stilling som seksjonssjef i embetsverket. Seksjonssjef! Med 14 personer under seg. Min egen datter skal være i den øverste ledelsen i samferdselsdepartementet!
Han slo seg på låret og smilte.
- Ja, det er jenta si det! Min lille Eli. Og hun var strålende blid, det formerlig lyste av henne, nei og nei så godt det har gått for henne. Ja Helge var med bort til meg, selvsagt, han er jo fremdeles ved universitetet og har det så greit der, det er en trygg stilling når tidene er som de er, og allerede om fem år så har han planlagt å gå av med pensjon. De hadde det så godt, og jentene, ja Marthe skal studere jus fra høsten og hun er jo en slik begavelse at hun klarer helt sikkert de prøvelsene i studiet som måtte komme. Mina er så opptatt av å fotografere om dagen, hun spurte faktisk om hun kunne ta bilder av meg, et portrett, ja om jeg ville være modell, altså, men jeg sa at jeg var alldeles for gammel til å posere, hehe, men den jenta tar ikke et nei for et nei, vet du hva hun sa, - Jeg kommer på torsdag etter skolen, og da har du å stille nybarbert og med hatt Besten, he he, nei den jenta er morsom.

Han tok en pause og satte seg bedre på stolen. Armbåndsuret viste at det var tid for formiddagskaffen, og han fant frem termos og matpakke fra en liten, svart veske som sto lent mot stolbeinet.
- På onsdag fikk jeg Thomas på besøk. Du, som han har forandret seg siden han flyttet til Berlin den gutten! Han skulle være en uke i Norge, besøke noen venner «i byen» som han sier og innom forlaget på noen møter med markedsavdelingen. Han bor hjemme i Hovseterveien, Wenche har fortsatt rommet hans stående som det var da han flyttet hjemmefra, så der trives han nok godt. Og Birgit skulle komme hjem i helgen, hun ville også gjerne treffe broren sin, så klart. Bengt var på forretningsreise utenbys. Men hva var det jeg skulle si ...

Duften av kruttsterk kaffe klarnet tankene, og han tømte termoskoppen i én bevegelse.
- Jo.
Han ventet, det virket som om han grunnet på det han skulle fortelle.
- Thomas har skrevet ferdig boken han har holdt på med i Berlin. Jeg har fått en utgave, den er ... ja, jeg vet faktisk ikke helt hvordan jeg skal beskrive den. Det er 34 fortellinger, om 34 forskjellige mennesker. Han er en dyktig observatør den gutten, det er han virkelig. Men innimellom synes jeg han går litt over streken. Han legger ikke mye imellom, det gjør han virkelig ikke. Og hvor han får alt sammen fra, om han har funnet det opp - ja, livlig fantasi har han nå alltid hatt - eller, nei, jeg kan ikke få meg til å tro at det er ting han har opplevd. Ikke alt sammen. Jeg har lest boka nå, det var veldig interessant å se hva som rører seg i hodet hans. Og noe av det var..., ja, jeg syntes det var riktig velskrevet og godt! Men du vet, hadde vi vært i 1953 fortsatt...det er langt mer eksplisitt enn Agnar Mykle skrev, tro du meg. Husker du vi leste Sangen om den røde rubin høyt for hverandre? Det var tider, det. Å, Ruth, du var ikke så lite frimodig på den tiden du heller, det var ikke fritt for eksperimentering med både det ene og det andre, hehe.

Magnus rettet seg opp i ryggen, han hadde lent seg så langt frem han kunne og holdt på å tippe av stolen.
- Nå blir det bare mimring dette her, men jeg hadde jo tenkt til å lese for deg! Det er et parti her, jeg synes det er så fint altså, han har historien med seg her i denne fortellingen. Det er ikke fra virkeligheten alt som står her, og han har lagt livsløpet ditt over i livet til en annen, men det er nok mye her du vil dra kjensel på fra oppveksten din, Ruth. Nå skal du få høre.
Og Magnus åpner novellesamlingen på side 213, vipper brillene ned på nesen, renser stemmen og leser sakte og ærbødig fra debutboka til barnebarnet:

«Du blir født en desemberdag i 1925. Situasjonen i landet du fødes inn i denne dagen, er som følger: Prisen for melk er tretti øre literen, poteter koster ti øre, i fem år har det vært krise i skipsfarten, det ser ikke så veldig lyst ut, folk jobber fortsatt med å komme seg mentalt etter første verdenskrig. Du vokser opp i et grossererhjem, faren din har forretning på torvet i byen, i et ærverdig gammelt bygg fra tidlig 1800-tall. Da du er femten år gammel, kommer tyskerne. De marsjerer inn i landet ditt og tar makta med vold og trusler, du hører Quislings patetiske, men effektive landovertagelse på radio, verdens første radiokupp, du må hviske om jødene du kjenner, du må passe deg for ikke gå med rød lue, ikke snakke om flagget, holde deg bak blendingsgardinene om kvelden. Du snakker med noen tyske soldater, de ler av deg, snakker et språk du ikke begriper, de kaster noen sigarettpakker etter deg. Det er språket deres. Hjemme i det hvite huset på åsen over byen tilbringer du kveldene med å tegne. Du gir deg selv ingen begrensninger, du tegner fantasifulle streker, mønstre, farger, du bruker aldri linjal, men følger arkenes hvite linjer. Rommet ditt blir sakte, sakte dekorert med flere og flere tegninger, tegninger som ingen forstår, men som alle i det skjulte misunner, som de blir bergtatt av. Du signerer hver tegning med et monogram av navnet ditt. En R som kranser om en K.»

- Var ikke det fint skrevet, Ruth? Jeg syntes det var vakkert. Han bruker så flotte ord. «Følger arkenes hvite linjer», «en R som kranser om en K», det er bare flott. Og bergtatt av tegningene dine, det ble vi alle, det er helt riktig. Det er lenge siden du brukte kullblyanten nå ...

Magnus bøyde seg ned og rotet litt rundt i veska, brakk av en bit kokesjokolade og brukte lang tid på å fylle koppen med kaffe.
- Thomas, ja ... bare 25 år, han er talentfull den gutten, sa han ettertenksomt.
- Mon hvem han har det etter? Kanskje etter deg? Jeg må si at han minner meg litt om meg selv også, ikke da jeg var på hans alder, nei nei, da var jeg mye mer umoden, for ikke å snakke om uerfaren! Den gutten har nok prøvd litt av hvert, det kommer frem i boken også. Han var litt blyg da han viste frem boken for meg, presiserte flere ganger at det ikke var sant alt som sto der, men noe han hadde funnet på. Ikke alle fortellingene er like stuerene, for å si det slik, det ble klart allerede i den første fortellingen. Men god litteratur, absolutt.
Det ble en ny pause.
- Vet du, jeg fikk lyst til å fortelle han at hans gamle besteforeldre ikke er fullt så pertentlige som han tror. Vi har prøvd ut litt vi og, men det har vært innenfor rammene av ekteskapet, ikke utroskap og denslags. Jeg skulle gjerne fortalt han litt om ekteskapet også, men jeg tror ikke han er moden for det. Han er samboer nå vet du, med henne lyse, er det Hanne hun heter? Hanne eller Hanna. Det blir jo heller aldri anledning til det, når han er hjemme blir det kun korte samtaler, og så har han alltid så mye å fortelle fra oppholdet sitt i Berlin. Jeg vurderer å skrive et brev, at i ekteskapet må trofastheten ligge til grunn, det åpner så mange dører inn til kjærligheten og nærheten mellom to mennesker. Slik som vi har hatt det i alle år, Ruth. Men så mangler jeg ordene, da ser du. Jeg er ikke en ordets mann slik som Thomas.
Pause igjen.
- Jeg kan kanskje lese litt av det, det ... fra de fortellingene som ... det i boken som er litt ...
Han hentet seg inn igjen.
- Noe av det som Thomas trodde var utenfor vårt erfaringsområde.
Den gamle kroppen ristet lett. Magnus humret fornøyd etter å ha funnet de rette ordene. Han var entusiastisk nå.
- Det er noe her jeg kunne tenke meg å lese for deg. Jeg er spent på hva du synes om det, «Solskinn» heter fortellingen, det er fra den første novelletten i boken.
Han kremtet og så seg raskt rundt som for å forsikre seg om at ingen uvedkommende hørte på, før han leste med lav stemme.

«Vi beveger oss i takt, jeg tenker på håret ditt som blir gnisset fram og tilbake over lakenet, jeg drar den ene av putene vekk med hånda, kaster den ned på gulvet, kysser deg, slikker halsen din, kragebeinet ditt, vi er lepper mot lepper, myke, våte, og jeg tenker at jeg ikke har lenge igjen, jeg puster tyngre, det knytter seg, jeg kjenner tungespissen din mot ganen, jeg tenker: Du er lang som en strek. Jeg aner ikke hvorfor jeg tenker det, men det er så opphissende, det er deilig, og jeg glir inn og ut av deg, strekker meg opp i deg så lang jeg er, du løfter den ene hånda over hodet, finner veggen, holder imot, jeg legger hånda i armhulen din, gnir deg med håndflaten, støter mot deg, med deg, inn i deg, vi kysser, og jeg hører på stemmen din at det er like før, du legger armene rundt ryggen min, drar meg til deg, jeg holder rundt hodet ditt, varsomt, fast.»

De siste ordene toner ut mens solstrålene lirker seg frem mellom bladverket på bjørkene og skinner ned på boken. Magnus blir blendet av lyset på de hvite boksidene og blunker hardt. I alle fall kan det være grunnen til at øynene hans fylles av tårer. Brått blir han oppmerksom på ei spinkel jente som står noen få meter foran ham. Hun er en typisk student på joggetur, kledt i treningstøy med svarte tettsittende tights og rosa t-skjorte. Det blonde håret har hun samlet i en hestehale høyt bak på hodet. Et par hvite ørepropper henger løst rundt halsen hennes.
- Hei, sier hun tynt og svelger.
- Hvem er du? Magnus lager en stor V med øyenbrynene og stirrer på jenta.
- Jeg mente ikke å forstyrre. Jeg lurte bare på ... jeg så at du satt her og pratet, og så ... Ja, jeg lurte på om du trengte hjelp eller noe.
- Jeg trenger alldeles ikke hjelp. Og jeg trenger ingen som trenger seg på og forstyrrer!
Den gamle stemmen blir brysk.
- Unnskyld, jeg mente ikke å forstyrre, gjentar hun seg selv. Hun går ikke, men flytter vekta fra den ene foten til den andre.
- Er det kona di du leser for?
- Ja.
Jenta leser høyt fra gravsteinen foran seg.

«Her hviler Ruth Lorentzen, født Kristiansen.»

Så blir det stille en stund mens jenta leser gravteksten på nytt, inne i seg denne gangen.
- Hun var født i 1925? sier hun prøvende.
- Ja.
- Og hun døde for tre år siden?
- Ja.
- Du må savne henne veldig?
- Ja.
- Hva slags bok leste du fra?
Magnus renser stemmen og lukker boken i fanget slik at han ser bildet på omslaget.
- «Du». Det er en novellesamling fra Gyldendal.
- Den har jeg hørt om, tror jeg, sier jenta. - Hva handler den om?
- Handler om ... det er 34 fortellinger om 34 forskjellige mennesker. Jeg vet ikke helt hva den handler om, egentlig.
Han veier boka i hånden.
- Det er barnebarnet mitt som har skrevet den.
- Å, så fint, sier hun sakte. - Det er ... det er utrolig vakkert, liksom. Rørende. At du sitter og leser for kona di, mener jeg. Fra boka til barnebarnet ditt og all ting.
- Vårt barnebarn.
Sier Magnus og reiser seg. Han snur seg sakte mot gravsteinen i grå granitt.
- Vår sønnesønn, Ruth.

Tekstutdragene er hentet fra Thomas J. R. Marthinsens debut «Du», Gyldendal 2010.

«Årets beste bøker»

Jo, jeg holdt på å sette Widerøe-kaffen i vrangstrupa da jeg slo opp Dagbladet i går. Som vanlig nileste jeg de mintfargede kultursidene, og kom til oversikten over det Dagbladets anmeldere mener er årets beste bøker i 2010. Hver anmelder (jeg tror de er tolv) har valgt ut sine "tre absolutte favoritter". Jeg leste og leste, sa meg enig i en del av dem (blant annet anmelderen som trakk fram Keith Richards sin selvbiografi). Og så, nederst på sida, står det rett og slett:

Thomas Marthinsen, «Du»:
En av årets fineste skjønnlitterære debuter. Marthinsen skriver fortellinger drevet av følelser; lyst, sorg, sinne. En sensitiv og dypt humanistisk bok som favner både frastøtende menneskelighet og rørende medmenneskelighet.

Wow. Det var da som faen! God jul!

Siss Viks bokhyller

Helt på tampen av sommeren intervjuet jeg påtroppende Bokprogrammet-sjef Siss Vik til Bokettersynet i Dagbladet Magasinet. Siden den gang har hun fylt 40 og første sesong er allerede over. Her kan du lese intervjuet med henne:

Hun fordypet seg i leksikon og barnebibel allerede som toåring. Nå skal Siss Vik (39) gi oss litterære erkjennelser i «Bokprogrammet».

På rett hylle

TEKST: THOMAS J.R. MARTHINSEN. FOTO: NINA RUUD.

- Når jeg ser en bokrygg, vil jeg huske hvor og hva som lå bak anskaffelsen. Det skal være viljestyrt at jeg har en bok. For eksempel kjøpte jeg denne av Joyce Carol Oates på Arlanda da jeg hadde svensk kjæreste, og slukte den som besatt på morgenflyet hjem.
- Du skal huske hvor du kjøpte den?
- Ja, for da kan jeg huske hva jeg var opptatt av på den tida. Det blir et helt tankekart rundt alle bøkene. Masse av det jeg har er bøker jeg ikke har lest. Eller åpnet, men som jeg fortsatt gleder meg til å lese. Det blir som et løfte om en god opplevelse.

14. september braker det løs for en ny sesong med «Bokprogrammet» på NRK. Med Siss Vik i hovedrollen. Tidligere i år sa hun at mens hun har god oversikt på engelske og amerikanske verker, skorter det på de norske. Denne sommeren skulle hun bruke til å oppdatere seg på norsk litteratur.
- Men jeg har ikke fått gjort det. Jeg har lest første bok av Margit Sandemos «Isfolket», og det var fantastisk. Hun har jo gjort veldig mange nordmenn til lesere. Det er så mye lesebegjær i den boka. Jeg fikk lyst til å lese nummer to med en gang.
- Men du har ikke lest noen andre?
- Nei, jeg har ikke gjort leksa mi. Jeg måtte ta meg fri. Jeg fikk tid til å lese lørdagsavisene fra start til slutt. Så jeg er nok en større avisleser enn bokleser, egentlig.

Siss Vik serverer vann fra springen mens hun modererer seg selv gang på gang når det gjelder hvilke bøker som er favorittene. For, som hun sier, det er jo et helt Atlanterhav å ta av.
- Jeg har sjelekvaler når det gjelder å velge engelske bøker framfor norske som favoritter. Men det er klart at nivået er høyere på engelskspråklige bøker enn på norske. Det er så mange flere av dem! Risikerer jeg at du skriver dette?
- Ja.
- Men det er så lett å si de engelske. Det er litt mer risiko å velge norske.
- Ja?
- Men vi kan gjøre et kompromiss, da. Vi beholder Sara Johnsen. Men Christian Refsum og Kjetil Brottveit? Hm. Jeg hater sånne favorittspørsmål. Jeg kunne også lett valgt ut «En tid for alt» av Knausgård, men alle er vel litt lei av det navnet.

- Jeg er delvis oppvokst i Sveits, for faren min er diplomat. Der begynte jeg på skolen som fireåring og kastet meg over klassikere i barneutgave, forteller hun.
Helt fra Siss tvang mora til å lese barnebibelen for seg på 1970-tallet, du vet, den gang gamletestamentet ennå var det råeste og mest voldelige man kunne oppdrive, har hun lest. Hun studerte også farens utgave av det franske leksikonet «Petit Larousse». Som toåring. De graverte bildene var så fine. Da hun gikk lei, brukte hun boka som stol.
- Du sa en gang i et intervju at om du selv hadde vært forfatter, ville du gitt ut bøkene dine under mannlig pseudonym. Har kjønn noe å si?
- Ja, jeg tenker på det, om jeg skjønner spørsmålet ditt rett. Det er lett å tenke at noe er damete hvis man vet at forfatteren er kvinne. Menn tillegges gjerne mer tyngde. Trude Marstein og Karl Ove Knausgård har for eksempel likhetstrekk. Begge to skriver om personer som konstant overvåker seg selv. Marsteins figurer blir oppfattet som veldig selvbevisst jentete, men hos Knausgård går tankene raskt til Hamsuns «Sult»-person.
- Har det konsekvenser for dine bokvalg?
- Da jeg jobbet i bokhandel, tenkte jeg ikke på hvilket kjønn forfatteren hadde om jeg anbefalte bøker til kvinner. Men jeg anbefalte sjelden mannlige kunder kvinnelige forfattere. Det var vel fordi jeg ikke trodde at de ville tro meg på at bøkene var interessante.

Når det gjelder «Bokprogrammet» har Siss Vik en klar ambisjon. I Morgenbladet lovet hun å by seerne på minst én «litterær erkjennelse» i uka.
- Nei, jeg har ikke sagt én i uka, vel? Jeg har blitt ertet fordi jeg sa erkjennelse. Men skal jeg forklare hva jeg mente?
- Gjerne det.
- He-he. Jeg måtte slå opp ordet etterpå, for å se om det er mulig å få til en erkjennelse på tv. Jeg vil at folk skal sitte igjen og føle at de har fått en innsikt. Ikke faktakunnskap, men en slags dypere innsikt. Hvis vi når det målet én gang i løpet av sesongen, at noen ser annerledes på livet eller plutselig oppfatter naboen på en ny måte, er det flott. Sånn er det jo når man leser gode bøker.
Siss Vik tar en slurk av vannglasset.
- Men det skal være gøy også! Jeg vil gjerne at folk skal le. Det kunne gjerne vært målet: At folk både skal le og gråte i løpet av et program.
Hun er nede i vannglasset igjen.
- Jeg er redd for at folk skal synes det er en skandale at jeg ikke har lest den og den boka. Men det går jo ikke an å leve hvis man bare leser. Du skal møte litteraturen som et menneske med erfaringer. Du skal kjede deg, støvsuge, være full og gå i brylluper også.

På tysk, for faen!

Her om dagen landa det i postkassa, det belgiske litteraturmagasinet «KRAUTGARTEN» - et halvårlig tidsskrift som fungerer som et «Forum für junge Literatur». Jeg visste godt at det skulle komme, men da det først lå der og jeg så et litt for velkjent glis under overskriften «Autoren» ... vel, hva kan jeg si? Fytti rakker'n så kult å finnes på tysk også! Det dreier seg om to fortellinger fra «Du», en som heter «Jobben din» og en som heter «Sommerjobb». Tekstene er oversatt av Gabriele Haefs. Og med hennes tillatelse legger jeg ut den ene - «Sommerjobb» - her, for de tyskkyndige. Om bloggen plutselig skulle gå hen og bli poppis på kontinentet, kommer helt sikkert den andre også!

Dein Job
THOMAS J.R. MARTHINSEN

Später sprachen wir über deinen Job, Else-Marie. Anfangs zögertest du ... Wir hatten vielleicht beide sechs Halbe getrunken, wir hatten die meisten Themen durch, hatten sie ausgemalt, mit breitem, ehrlichen Pinsel, und nun erkundigte ich mich also nach deinem Job. Danach, wie es ist, das hier, Leben zu retten oder jedenfalls die Leben zu erleichtern, die fast vorüber sind. Ich fragte, ob du schon viele habest sterben sehen. Ob ich schon viele Tote gesehen habe?, fragtest du. Nein, sagte ich, ich meine den Übergang, hast du jemanden sterben sehen? Ja, sagtest du, mehrere sogar. Du scheinst dich sehr für den Tod zu interessieren, sagtest du. Ich weiß nicht, sagte ich, aber es fasziniert mich, alles läuft doch darauf hinaus, wir wissen doch nichts darüber, niemand von uns, obwohl wir wissen, daß er kommt. Du sahst mich an, dann sagtest du: Irgendwer hat einmal gesagt, daß wir einsam geboren werden und einsam sterben, egal, ob du die ganze Familie um dich herum hast, du bist doch mutterseelenallein. Ja, sagte ich. Dann fingst du an, über schmerzstillende Mittel zu reden, daß man lieber zuviel Morphium gibt als zu wenig. Du sagtest, daß die meisten sogar durch die Medikamente sterben. Passive Sterbehilfe, sagtest du. Ich stellte irgendeine Frage nach diesen Medikamenten, wie man sie nimmt. Du sahst mich an, zögertest, ehe du sagtest: Intramuskulös oder intravenös. Du sahst plötzlich aus, als ob du Angst hättest, mich zu langweilen. Als ob das, wovon du erzähltest, Hautschichten und unterschiedliche Wirkung von schmerzstillenden Mitteln, mich langweilte. Deshalb beugte ich mich über den Tisch vor, schob das Bierglas ein wenig nach rechts, und dann sagte ich: Ich frage das nicht aus Höflichkeit. Ich frage, weil ich es wissen möchte. Das schien dich zu wärmen, du lächeltest erleichtert, ein kleines Seufzen. Und ich dachte an deine Unterlippe, sie sah plötzlich so naß aus, du feuchtetest sie mit der Zunge an, garantiert unbewußt, und nun redetest du über Tod und Exkremente und Insulin, und ich hörte mir alles an und zugleich bewunderte ich einfach nur diese nasse Stelle, ein bißchen heller, heller als der Rest der Haut, diese helle Haut auf deiner Unterlippe. Sie war irgendwie nicht ganz lippenfarben, sie sah aus wie gebleicht. Ja, diese Lippe sah ein bißchen ungewaschen aus. Das war einfach wunderschön. Dann sagtest du, denn du mußt gemerkt haben, daß ich ein wenig in meinen Gedanken versunken war: Du siehst traurig aus. Traurig?, sagte ich. Ja, traurig, du siehst traurig aus.

Übersetzung aus dem Norwegischen von Gabriele Haefs

Vend øret mot Irland

I en tid nå har jeg holdt på med en bok man ikke skulle tro trengte så mye tid. Den er ei lita flis, novellesamlinga til den irske musikeren, skuespilleren og forfatteren Mick Fitzgerald. Tolv korte fortellinger fordelt over søtti sider. Ja, det er vel stoff til en halvtime, tenker du kanskje. Jeg vil påstå noe annet. For vel er historiene knappe og selve formatet lite, men Fitzgerald har klart å snekre tolv romaner inn i tolv noveller.

Musikere kjenner godt til uttrykket en session. Og når man setter seg ned med denne boka, er det akkurat som man sier ja til det: en improvisasjonsrunde. Enten kan man gi seg over til det som plutselig skjer, eller så må man ty til noe annet. Men om man blir - til den siste pinten er drukket, for å si det slik - får man mye igjen.

Først kan det se ut som det bare handler om musikere. I de to første novellene dreier det seg om det å stå på scenen og se ut, det handler om kraftstykket det kan være bare å komme seg opp på scenen, og det handler om hvor broket forsamlingen som står der oppe kan være. Men så, idet jeg tok meg i å tenke at den ville hit, boka, og ikke lenger, så skjedde det noe. I "The First Hour of Darkness" - og senere i "The Chicken House" - er det som om boka skrur seg ned et par hakk. Så handler det plutselig om utfordringene ved å finnes. Ved å leve et sted like før man må flytte. Å se livet man har hatt til nå, sakte gå i oppløsning i det tidlige morgenlyset. Det er to store noveller, dette.

I novella "Angel" forflytter Fitzgerald leseren til Georgia, USA. Også "Wet Gabardine" har noe av det samme. Det er gammel kjærlighet, det er gjensynet man ønsker, men ikke orker. Det er synet av noe som en gang var, men som er forbi. Det er det søte i det vonde, og det er så knapt og så godt skrevet. For det er i formuleringene musikken gjemmer seg i denne boka. Man kunne kanskje si at det er slik i de fleste gode bøker.

"Session" utkommer samtidig på tysk og engelsk, etter at oversetter Gabriele Haefs har funnet fram torturinstrumentene sine for å få forfatteren til å gi fra seg historiene sine. Det skriver hun i etterordet iallfall. Jeg tør vedde på at du burde plukke den opp. En smaksprøve finner du her.

En av høstens perler

Min anmeldelse av Tove Nilsens «Nede i himmelen» for ABC Nyheter:

Varmt og trist om kjærlighet, mener vår anmelder om Tove Nilsens nyeste bok

(ABC Nyheter): Man skulle kanskje tro det ville bli en nostalgisk tur ned minnenes gate, men Tove Nilsens «Nede i himmelen» om 1960-tallet er blitt en vakker, vedkommende og sterk fortelling om hvordan to mennesker som elsker hverandre plutselig forsvinner for hverandre.

Før man gikk på månen
Det er den siste vinteren før mennesket erobrer månen. Det er det siste året jenter og gutter, kvinner og menn kan kikke ut av blokkleilighetene i drabantbyen Bøler og opp på månen og tenke at der, langt der oppe, er det ingen som har vært.

På mange måter er det avskjeden med en virkelighet og en nølende velkomst med en ny. Tove Nilsen beskriver overgangen overbevisende og med stor kjærlighet.

Romanen «Nede i himmelen» beveger seg i det samme sporet og er befolket med de samme menneskene vi hørte om i «Skyskraperengler», «Skyskrapersommer» og «G for Georg». Men det er ikke slik at man må ha lest de forestående bøkene for at den nye skal gi mening. Den står pålestøtt på egne bein.

Den ubegripelige kjærligheten
«Nede i himmelen» handler om jeg-personens tenåringssår og oppvekst på Bøler, men først og fremst handler den om den merkelige, uoverkommelige kjærligheten hun har til Goggen.

Problembarnet Georg Hagen som vokser opp med en far som slår ham om han har glemt en vott på skolen, som kjefter på ham og juler ham opp bare han søler suppe på skjorta ved middagsbordet.

Jeg-personen vokser opp med sine egne problemer i forholdet til foreldrene, som elsker hverandre og som elsker henne, men som likevel gjør noe med henne. Som gjør henne til en person som dømmer seg selv på om hun klarer å smile, klarer å fornekte følelsene sine, vise seg som en flink pike. For da, tror hun, holder hun foreldrene samlet. En av de forbudte følelsene er de hun har for Goggen. Som foreldrene krever at hun holder seg borte fra.

Fortelleren i boka, den samme jeg-personen som det handler om, skriver boka fra et punkt i tid fjernt fra Bøler-oppveksten. Men hun vil tilbake dit, skriver hun, for å forstå hva som skjedde. Hvordan to mennesker som elsket hverandre uten ord, eller på grunn av den talende tausheten de delte, ble drevet fra hverandre – hvordan de to elskendes forhold ble som to parallelle linjer som aldri igjen kunne møtes.

Stemningsrapport fra en glemt tid
Når du leser «Nede i himmelen» er det som om Tove Nilsen forvandler omgivelsene rundt deg. Det skjer veldig raskt, bare få sider ut i romanen: Plutselig befinner du deg på Bøler vinteren 1968. Historien er så velskrudd, så sammenhengende og så troverdig at det er en fryd å få være med. Detaljene fra familielivet og glimtene fra samspillet mellom alle de unge som vokser opp med det felles at de bor i en blokkbush utenfor Oslo, er et rått glimt inn i en tid som for lengst er forbi, men som Tove Nilsen vekker til live på en sånn måte at det virker så himmelskrikende lett, som om hun har tilgang til det uten å anstrenge seg.

Dette er et særpreg på gode romaner, når du glemmer at du egentlig «bare» leser en bok, og plutselig har investert så mye følelsesmessig og tankemessig i den virkeligheten som utspiller seg mellom permene, at alt du har lyst til, er å fortsette å lese.

Vondt og verre
Mens jeg-personen sliter med et foreldrepar som tidvis dykker ned i en formidabel skyttergravskrig innenfor husets fire vegger, kjemper Goggen ikke bare med krangler rundt middagsbordet, men med en far som denger ham og en mor som ikke foretar seg noe som helst. Kontrasten er slående mellom de to. De deler oppgang og alt som skiller dem er noen vegger og noen etasjer fulle av armatur, ledninger og støpejern, men likevel bor de i hver sin verden. Goggens verden får vi se gjennom jeg-personens opplevelser av gutten selv. En snill fjortenåring som kommer fra et personlig helvete av omsorgssvikt og vold, en fjortenåring som elsker henne uten ord – og som hun ordløst elsker tilbake.

I mellomtida sliter hun med det som kanskje må kalles en manisk-depressiv mor på den ene siden og en overivrig, guttaktig far på den andre. For å sørge for familielivets fred, gjør hun seg til tilværelsens lim. Viktigere enn å ta side, viktigere enn å kjefte på foreldrene eller fortelle dem hva hun egentlig syntes, blir det å gjøre slett spill til gode miner, for å si det slik. Hun er bare fjorten år, men hun er på følelsesmessig overarbeid i forhold til foreldrene. Hun skriver:

«Når tomheten inntok huset, eller rettere, mors hode og hjerte, kunne hun sitte på kjøkkenet og røyke og være fjern og utilgjengelig. Det var da hun sa at hun ikke hadde noe å leve for. Du har jo meg, tenkte jeg, men skjønte at det var en selvopptatt replikk som burde holdes inne. (…) Det gjaldt å lytte, ikke si henne imot, være så stille og usynlig som mulig, tenke seg vekk, bli en beholder med plass til alle ordene, utbruddene og hulkingen hennes»

«Smil og vær glad»
Dette tilspisser seg, denne hensynstagenen til foreldrene, etter hvert som Goggens skjebne blir utbrodert. Der hvor jeg-personen egentlig hadde hatt behov for å snakke med foreldrene om kjærlighetsproblemene sine, der hvor hun hadde hatt behov for å bli sett i stedet for selv å skulle se, blir hun en liten voksen. Hun har øyne og øre på stilk, alltid forberedt på å tilpasse seg foreldrene og deres labile humørsvingninger. Og hun lærer seg en overlevelsestaktikk som, aner vi, kan komme til å gjøre stor skade på henne i årene etter at denne romanen er over. Hun skriver:

«Så gjalt det å smile forsiktig og oppmuntrende, bare som en antydning, en påminnelse om at smilet fremdeles fantes, så bredere, snillere, som et løfte om at gleden ville dukke opp igjen, så muntrere, mer løssluppent. Mostandens estetikk, det var Smilte for meg. Som jeg lærte meg smilets mange nyanser og variasjoner! Når jeg seinere skulle se reisebrosjyrer som lokket med Smilets Land og Smilets Kunst, tenkte jeg hvorfor skal jeg dit, i det landet har jeg jo alltid bodd, den kunsten mestrer jeg til fulle»

Lojalitetsdillemmaer
Det som særpreger boka, er måten Tove Nilsen presenterer, utdyper og problematiserer ulike lojalitetskonflikter på. Den som handler om hvem av foreldrene sine man skal holde med når det røyner på, den som handler om hvorvidt man skal følge hjertet eller fornuften, og den som handler om man skal akseptere bakgrunnen sin eller løsrive seg for å bli noe annet, en annen, et «bedre» menneske. På denne måten stiller Tove Nilsen en rekke av de spørsmålene vi alle stiller oss – hele tida – og, i motsetning til hva man kunne frykte, gir hun oss ikke enkle, snusfornuftige svar. Nei, hun lar spørsmålene fylle, lar dem få plass – på en sånn måte at spørsmålene integreres i historien om disse livene, familiene, kjæresteforsøkene det handler om. Et sted skriver hun:

«Uansett hadde jeg ingen plikt til å fortelle Goggen hvor jeg hadde vært. Hvis jeg sa det, hvis han fikk vite at vi hadde vært i Nasjonalgalleriet, ville Goggen begynne å le eller se uforstående på meg og et gap ville åpne seg. – Åssen galleri? ville Goggen spørre, og hvis jeg svarte at det var et galleri for billedkunst, ville gapet bli så stort at det ikke gikk an å komme over. Det er jo derfor jeg skriver denne historien, fordi jeg ikke orker at noe så tilfeldig som realitetene skal få styre, fordi jeg ikke orker at akkurat vi to skulle ende som uløselighetene i geometrien, de linjene som dro i så forskjellige retning at de aldri mer ville tangere hverandre.»

Av alle disse lojalitetslinjene som snor seg på kryss og tvers gjennom boka, er det som står og nærmest dirrer mellom jeg-et og Goggen det vakreste og vondeste. Det er det som betyr noe; om alt annet skulle feile, om alt annet ble tatt bort, er det dette dillemmaet som virkelig sier noe om hovedpersonens liv. Det er når hun har valget mellom det lette og fornuftige på den ene siden – og det kompliserte og lidenskapelige på den andre, at Tove Nilsen briljerer med en menneskeforståelse, en kjærlighet og en sensitivitet for valgets kval som løfter denne boka opp til å være en av bokhøstens ubestridte perler.

Murakami: «Go to bed early!»

Billettene til Haruki Murakamis opptreden på Litteraturhuset i Norge mandag 23. august ble utsolgt på 12 minutter. Det vil med andre ord si at det var Rolling Stones-tilstander i billettsalget til foredraget og intervjuet med den japanske forfatteren. Og når jeg ikke klarte å klore til meg billett til Rolling Stones’ Bergen-konsert i 2006, klarte jeg naturligvis heller ikke å få tak i en Murakami-billett i Oslo. Ikke kunne jeg bli lenger i Norge heller, jeg måtte hjem til Danmark før Murakami-festivalen gikk av stabelen. Tough luck, tenkte jeg.

Men så er det det, da, at noen ganger snur tilværelsen. I 2007 rullet Rolling Stones igjen ut på landeveien (eventuelt kom de flyvende i privatflyene sine for alt jeg vet), og jeg fikk billett. Jeg var en av dem som hørte Mick Jagger lire av seg norske setninger foran et publikum svett av lykke på Valle Hovin stadion i Oslo. Jeg var en av dem som så Keith Richards entre scenen i en leopardfrakk som det var den mest naturlige ting i verden. Hvilket det jo også er, når man heter Keith Richards. Da kan det meste bli naturlig.

Jeg kom altså hjem til Danmark. Til landsbyen utenfor Odense, til kuene som knasker eplene vi kaster over gjerdet til dem, til høsten som stadig spiser større biter av en sommer som snart er overstått. En kveld satt jeg og søkte rundt etter oppdateringer om Murakami-besøket. Jeg leste intervjuene i Aftenposten, Dagens Næringsliv og Fredrik Wandrups møte med Haruki i Oslo. Og jeg var misunnelig som jeg sjelden har vært. Hvorfor er det så om å gjøre å møte ham? tenkte jeg. Og jeg hadde vel ikke noe egentlig svar, ikke noe logisk iallfall, det ble med fornemmelsen, med lysten til å møte ham, til å se hvordan han virket når han sto der, Haruki Murakami og fortalte om bøkene sine.

For moro skyld søkte jeg på «Haruki Murakami Danmark 2010». Jeg hadde ikke ventet å finne noe som helst. Men fant jeg noe? Å jada. Det finnes i dette flate landet en forening som kaller seg Verdenslitteratur på Møn. Møn er en idyllisk liten øy helt syd på Sjelland (også kjent som Djeveløya), hvor det ikke skjer så mye året rundt, annet enn at de hver sommer kliner til med et møte med en av verdenslitteraturens storheter. Og hvem skulle komme til Møn i 2010? Hvem skulle erstatte byløpingen i Tokyo eller Kyoto, Yasu og Oslo med Møn om det ikke var selveste Murakami?

Joda. Haruki Murakami hadde rett og slett lagt inn i sitt tettpakkede program at han skulle stjele seg til en ukes opphold i Danmark. Arrangementet var naturligvis utsolgt. For lengst. Men jeg hadde fått blod på tann. Jeg søkte etter billetter. Fant ingen. Søkte mer, søkte på Guloggratis (ei blekke man vanligvis får på døra hvor privatfolk selger gamle stoler og gamle bikkjer) og jeg søkte på Den Blå Avis (tilsvarende, bare en anelse mer oppfrisket, kanskje). Og der fant jeg den. Annonsen hvor det sto: Haruki Murakami på Møn, én billett til salgs.

Klokka var halv elleve på kvelden. Jeg er godt oppdratt, så godt at jeg vet det er skammelig å rykke noen ut av kveldens fred og ro etter klokka ti om kvelden. Men jeg satt på rommet mitt og kjente adrenalinet pumpe, tenkte: Hvis jeg ikke ringer nå, og på norsk får fomlet gjennom beskjeden om at jeg vil kjøpe den billetten koste hva det koste vil, er det noen annen som får den. Garantert er det, at når jeg våkner i morgen og ringer, er det en søvnig danske som svarer at den, haha, den er da solgt for lenge siden.

Så jeg slår nummeret. Jeg får et hei, og så begir jeg meg ut i en lang regle om at jeg vil ha billetten. Mannen i den andre enden ler av begeistringen min, og sier at ta det helt med ro nå, jeg holder den av til deg, kommer du i morgen?

Om jeg gjorde. Dagen etter lånte jeg en bil og kjørte hjem til mannen med billetten. Jeg banket på, og var naturligvis redd for det meste, så som at det hele skulle være en spøk eller at denne mannen egentlig var ondskapen selv og hadde planer om å ta knekken på meg. Slik blir det når adrenalinet pumper motstandsløst gjennom kroppen. Men da jeg ringte på, var det vennligheten i egen person som åpnet døra. Han ba meg inn, jeg trengte ikke engang ta av meg skoene, og jeg fikk både billett, veibeskrivelser og mannens personlige Murakami-historie på kjøpet. Jeg takket i dyre dommer og sa han var et nydelig menneske.

Dagen etter sto jeg opp med kuene, og ble kjørt til togstasjonen. Toget tok meg fra Odense over Storebæltsbroen til Ringsted, hvor jeg bytta tog til Vordingborg, et merkelig gudsforlatt sted som tydeligvis hadde bussforbindelsene i orden. Jeg satt i solsteika og ventet på buss 62. Jeg betalte for meg og ble kjørt sydover på Sjelland. Snart kjørte bussen inn i Lendemark, og alt jeg vet om det stedet, er at der er det et busstopp. Jeg hoppet av, gikk den snaue kilometeren til Roskilde Teaterhøjskole hvor arrangementet skulle holdes. Jeg var to timer for tidlig ute. Jeg fikk disse to timene til å gå ved å drikke noen glass hvitvin i parken, og rusle ned til vannet hvor jeg satte meg på en stein og forsøkte å finne en slags ro. Det var tett på umulig.

Så ble klokka to. Salen var stappfull av finkulturelle mennesker som var invitert eller hadde betalt den dyre billetten. Det slo meg at det var altfor mange gamle mennesker der, Murakamis univers tatt i betraktning. Jeg var en av få unge. Jeg følte til og med at noen av dørvaktene (også de gamle damer) kikket mistroisk på meg idet jeg ankom, men jeg hadde billetten i hånda og ble vist min plass. Litt før klokka to kom en eldre, japansk dame inn i salen fra en dør i veggen. Jeg hadde aldri sett henne før, men jeg visste hvem det var. Yoko Murakami, kona til Haruki Murakami. Hun var elegansen selv, iført en sort drakt, sølvsprakende hår og tung hud over øyelokkene. Hun satte seg ned like foran meg. Alt jeg rakk å tenke før Haruki Murakami selv kom inn, var at jeg var in the presence of greatness. Jeg ante ikke hvorfor, men det var en naturlig tanke.

Så kom altså Murakami selv inn gjennom samme dør. En kortvokst, sprekt utseende japaner med kullsort hår, gjenkjennelige ansiktstrekk og en sympatisk utstråling. I Aftenposten-intervjuet sa han at han har null utstråling, men det er naturligvis løgn. Først var det opplesning. Jeg skal ikke referere fra den, men jeg er nødt til å si at det var fascinerende å høre Murakami lese på japansk. Det var noe rasende, mumlende over lesningen, det var et alvor der, som gjorde humoren (og jeg kan ikke japansk) tydelig, og som også smittet over på hans danske oversetter Mette Holm som leste opp samtidig med ham. Så var det pause. Et nytt glass hvitvin. Mingling i parken. Jeg som gikk ned mot vannet igjen. Jeg stjal to epler fra noen epletrær, og hadde bare lyst til å finne ut av hvor Murakami oppholdt seg, så jeg kunne gå bort, unnskylde meg på japansk (sumimasen) og takke ham for at han gidder. Men alt jeg så, var kona hans, og et eller annet ved henne gjorde at jeg tenkte at hun skulle få være i fred.

(Senere, etter at alt var over, tok jeg mot til meg og gikk opp, stilte meg foran Murakami. Jeg bukket dypt som seg hør og bør. Jeg sa sumimasen, han kikket meg inn i øynene, og jeg sa: Arigato. Jeg stakk fram hånda, som han tok i sin, og han så på meg, smilte og sa Domo-arigato.)

Etter pausen, skulle Murakami intervjues av Dansk Radios «Deadline»-anker (du kan forestille deg en av disse selvbevisste, selvopptatte journalistsluggerne som egentlig er mer opptatt av hvordan publikum oppfatter dem enn intervjuobjektet). Det ble en time med malplasserte spørsmål og knivskarpe svar, og omsider nærmet det seg slutten. DR-programlederen spøkte og lo, mens Murakami var tydelig utilpass med de stadige innhuggene i hans egen intimsfære (DR-journalisten ønsket tydeligvis å gi publikum inntrykk av at han og Murakami var gamle kompiser som uten problematikk tok hverandre på knærne for å understreke et latterlig godt poeng). Han hadde et siste spørsmål, sa han, DR-programlederen. Han tok en kunstpause og kikket utover salen. Smilte innforstått – og sa: Du som er en av verdens største forfattere, du har et moralsk ansvar overfor leserne dine, og alle disse menneskene i publikum, derfor vil jeg utfordre deg. Challenge me? sa Murakami på sin aksenttunge engelsk. Ja, utfordre, sa programlederen. Ok, ok, sa Murakami. Programlederen: Jeg vil be deg om å gi et råd for tilværelsen for alle disse menneskene, meg selv og alle de som sitter her, jeg vil be deg om å gi ditt best piece of advice in life. Murakami kikket på ham. Lenge. My best piece of advice? sa han. Å ja, nikket programlederen, stappfull av selvtillit. Han trodde han hadde fanget den store japanske dikteren nå, satt ham i et vanskelig hjørne.

La meg bare si det sånn at Murakami tok seg tid.
Veldig lang tid.

Så så han opp, ut mot publikum, som om han ønsket seg barmhjertighet, før han så på programlederen, tok mikrofonen opp til munnen og mumlet raskt:

Go to bed early.

Forakt for vanlige folk

Min anmeldelse av Laila Stiens «Hjem til jul» for ABC Nyheter:

Den nye boka fra «Norges novelledronning» Laila Stien, «Hjem til jul», fungerer som en abdikasjon fra tronen. Samlingen er kjedelig skrevet om tanketomme pappfigurer som aldri blir menneskelige.

(ABC Nyheter): Laila Stien er kjent for å skrive om «vanlige» mennesker. Om de som ikke finnes i nedtegnelser om store mennesker, ja, de som nesten ikke finnes beskrevet i det hele tatt. Man kunne kanskje si at hun er kjent for å skrive om menneskene utenfor litteraturen. Om dem som sjelden slipper inn. Dette har ført til at Stien har fått en helt egen posisjon i norsk samtidslitteratur. Men med den nye novellesamlingen «Hjem til jul» blir det tydelig hvor problematisk det kan være å skildre «vanlige» mennesker. Faren er at man gjør dem dummere enn de (i virkeligheten) er.

De tjue fortellingene i «Hjem til jul» blir fortalt av jeg-fortelleren Betty, en dame på rundt femti år. Historiene er skrevet fra et punkt utenfor teksten, og alle historiene er tilbakeskuende, det er nær fortid hun forteller om. Og i denne nære fortiden var både Betty og de andre «jentene» i venninnegjengen hun skriver om, gifte. Nå er de skilte – og Betty foretar en slags oppsummering av ymse episoder og opplevelser damene har hatt sammen. Det handler om ektefeller, halvvoksne barn og plutselige erkjennelser av at tyngdekraften har fått det meste på kroppen til å dras ufrivillig mot bakken.

Forkledd roman
Det som først og fremst kjennetegner novellesamlingen, er at den egentlig er en roman. En roman oppdelt i tjue mindre fortellinger, som fungerer som en helhet. Hvorfor Laila Stien har valgt å utgi boka som novellesamling, er et åpent spørsmål. Det er kanskje mulig å tenke at en av grunnene er at det er det mest lettvinte. At i stedet for å skru fortellingen om Bettys liv (og livene til venninnene hennes slik hun opplever dem) sammen til en helhet, har forfatteren kort og godt ikke tatt seg bryet med å sy dem sammen. Det er synd, for resultatet er at det som sikkert hadde fungert godt som en episodisk roman, blir en svak samling fortellinger. Først og fremst fordi vi i flere av fortellingene får opplysninger vi allerede har fått – i flere av de andre. Man kunne kanskje mene at forfatteren med dette grepet har ment å åpne opp for at man kan slå ned på en tilfeldig fortelling i boka. Men så er det også lett å ty til bortforklaringer i stedet for å si det som det er: Boka virker som en halvveis utarbeidet roman.

Stereotypt om mann og kvinne
Betty er en dame på rundt femti år, som bor i en typisk norsk småby eller bygd. Hun holder seg i og forholder seg stort sett til hva som skjer i nabolaget og innenfor hjemmets fire vegger. Tidligere var hun gift, nå lever hun et liv i et «én-personshushold med sporadisk besøk av utflytta avkom. Mer og mer sporadisk.» På dagtid arbeider hun som hjelpepleier på det lokale sykehjemmet. På fritida treffer hun gjerne venninnegjengen. Her møter vi Rita, Veronica, Marianne og Sigrid. I bakgrunnen – eller rettere sagt: på overflaten – i de fleste av fortellingene spøker ektemennene til damene. Det vil si: de forhenværende ektemennene. Som sagt, er de alle skilt. Bortsett fra Sigrid, da, som er gift med muslimske Ahmed. Noe som jo heller ikke er problemfritt.

Det største problemet med Laila Stiens nye bok, er at den behandler kvinner og menn på en nærmest utrolig stereotyp måte. Her opptrer kvinnene som en slags velvillige ofre for ektefellenes mer eller mindre gjennomtenkte påfunn. Boka åpner eksempelvis med at venninnegjengen drar på hyttetur. Dette er ikke noe de først og fremst gjør for sin egen del, som man kanskje ville tro at venninnegjenger gjør i 2010. Nei, de gjør det, skal vi tro fortellerstemmen, for å gi ektefellene ei lekse. Sigrid – hun som er gift med muslimske Ahmed – har lyst til å dra, og de andre damene overtaler henne til å bli på hytta:

«Vi sa ingenting om bilkjøring, men minte henne om hva som var poenget med denne turen, nemlig å gi mannfolkene en ørliten mulighet til å registrere at vi fantes, det vil si at når vi ikke var der, så var det noe som mangla. Dette var viktige ting, mannfolk har en lei tendens til å miste perspektivet, og i den saken trodde vi ikke et øyeblikk på at mannen hennes var så veldig mye bedre enn de vanlige døpte og konfirmerte som vi kjente.»

Hva lærer vi her? Jo: Mannfolk er er dumme. Kvinner gjør ikke noe på egenhånd for sin egen skyld. Og muslimske menn er nok – ganske sannsynlig – hakket verre. Dette sitatet er talende for resten av boka. Mannfolk er opptatt av øl, å se på tv, bygge muskler. Kvinnene på sin side er opptatt av å lage mat, stelle for de halvvoksne barna og holde kjeft når mennene øser seg opp over problemer i hverdagen. Altså: Skru tida femti-seksti år tilbake i tid og du befinner deg i Laila Stiens mann/kvinne-univers.

Premisset er: Menn er mangelfulle, grunne vesener, kvinner har det vondt, trist og tungt innimellom hverdagssyslene. Det er fristende å spørre: Ja, og hva så?

Om de enkle, vanlige - og dumme
Personene som opptrer i boka – iallfall slik vi får dem presentert gjennom Bettys fortellerstemme – er alle enkle, nokså ureflekterte mennesker. Livet roterer rundt hverdagsspørsmål, men i motsetning til virkeligheten hvor hverdagens gjøremål og hendelser er av betydning for hver enkelt av oss, blir hverdagen og det «vanlige» i boka nærmest en kulisse. Samtlige av fortellingene i boka er befolket av tanketomme, sneversynte kvinner som baktaler hverandre, som synes mannfolk er noen egosentriske typer – og som kjemper en kamp om en tilværelse som det tilsynelatende ikke finnes noen som helst grunn til å kjempe for!

Noen bøker tar for seg livene til «vanlige» mennesker på en måte som lar leseren forstå at vi alle er vanlige og at vanlige problemer bestandig rommer betydning for enkeltmennesker. At vanlige problemer alltid er uvanlige, for dét mennesket som opplever dem. Det finnes mange eksempler på slik litteratur, ja, for ikke å si: det meste av alt som skrives, handler om slike mennesker. Om deg og meg. Eller om det som kunne vært oss. Vi kan lett finne eksempler på norske forfattere som behandler dette på en måte som gjør historiene vedkommende og vesentlige, som for eksempel Trude Marstein, Hanne Ørstavik, Johan Harstad og Ingvar Ambjørnsen. For ikke å nevne Karl Ove Knausgård.

I Laila Stiens bok, blir det vanlige nesten en slags parodi. Ekteskapet framstår for eksempel som utelukkende én ting: En tragedie som utspiller seg mellom to (overdrevent) stereotype og uforenlige kjønn. Den dumme mannen med musklene. Og kvinnen som holder kjeft, steller i huset og ikke drømmer om et større liv. Det er som om forfatteren har bestemt seg for å senke seg ned til et nivå i befolkningen hun tror finnes: Et nivå av fraskilte husfruer som fortviler over disse skrekkelige mennene, om lesesirkler og Margit Sandemo, om mislykkede hytteturer og utflyttede barn som sjelden kommer på besøk. Men et slikt nivå går det ikke an å senke seg ned til, for gjør man det, «senker seg» viser man en forakt for de menneskene man skriver om. Det er tilfellet i Laila Stiens nye bok. Ok, kan man si, men hvordan gir dette seg uttrykk i boka? La oss ta et eksempel: I fortellingen «En sunn sjel I» forteller Betty om den gangen ektemannen Roald bestemte seg for å trene til Birkebeinerrennet. Hun synes hele treningsmanien er litt komisk (selv om hun er glad for det hverdagslige overskuddet):

«Men jeg var hyggelig og oppbackende, det skal jeg ha, sa sånt som for eksempel at: - Det blir sikkert morsomt. – Blir godt å komme i mål, tenker jeg. – Du klarer nok merket du, så hardt som du trener. Hyggelige ting. Som hjalp på iveren, det kunne jeg tydelig merke. Et par ganger hendte det at han gikk rett ut i kjøkkenet og tok oppvasken.»

Både kvinnen og mannen blir her redusert til to vandrende klisjeer. Klisjeer som virker utdaterte, meningsløse og – rent ut sagt – for dumme.

Tronen står ledig
Det er ganske uforståelig, hvis man skal dømme ut fra denne samlingen fortellinger, å ta innover seg at Laila Stien er kjent som en av landets fremste novellister. Av de i alt tjue fortellingene er det bare to som bærer i seg løfter om noe større enn minutiøse, klisjefylte beretninger om en hverdag som føles overfladisk og fordummet. Det er de to fortellingene «Snøkrystaller» og «Seremoni». Bare i disse to evner boka å berøre, å vise at menneskene det fortelles om gjennomgår noe som kan ha betydning utover de papirluktende, stive karakterene i boka.

Hvis Laila Stien har vært Norges novelledronning står tronen nå med andre ord ledig til dem som vil overta. Og hvis du skal kjøpe deg en bok eller gi bort en bok til jul, la det for din egen skyld og dine familiemedlemmer og venners skyld bli en annen bok enn «Hjem til jul».

1 av 6 stjerner.

Møt Solstad, Fløgstad & Willis

Du tenkte kanskje at det var en fryd, en udelt glede, noe lettsindig. Men å intervjue Dag Solstad, Kjartan Fløgstad og Herman Willis samtidig - se, det var alt annet enn lett. Her kan du lese Magasinet-intervjuet mitt med dem:

Forfatterne Fløgstad (66), Dag Solstad (69) og Herman Willis (56) har det litt som turister i Norge: Ser ting utenfra. Det er det blitt bok av.

Utypisk norske

TEKST: THOMAS J.R. MARTHINSEN. FOTO: LARS MYHREN HOLAND.

- Å, sa Kjartan Fløgstad.
Vi hadde akkurat forespeilet han å intervjue ham, Dag Solstad og Herman Willis på Folkemuseet i Oslo. Willis har skrevet en samtalebok med de to forfatterne. I løpet av fjoråret har de møttes til dyptpløyende samtaler og latter både i Berlin og Oslo.
- Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat føler meg som en champagne-kork ved tanken på Folkemuseet, sa Fløgstad.
- Nei?
- Nei. Men det skal ikke stå på meg, altså.

Norsk Folkemuseum i juli. Turistene er her. De gamle husene lukter tjære. Vi er midt i kulturarven, midt i den norske klisjéen. Her er australiere og japanere, svensker og briter. Og de tre forfatterne.
Herman Willis har kalt boka «Tilværelsens utlendinger». Og de tre herrer befinner de seg litt på utsida av den vanlige, norske virkeligheten. De skriver bøkene sine i fred og ro - og innimellom åpner de munn og snakker om hva de har skrevet. Nå skal de snakke om samtaleboka, der den røde tråden er … ja, nettopp: at forfatterne befinner seg litt på sidelinja. Av det norske samfunnet.
De er midt iblant oss - og ser oss utenfra.

Dag Solstad er den første som ankommer. Lenge står han og nærmest virrer utenfor hovedinngangen.
- Ja. Hei, hei, hei. Jeg har ikke lest et ord av det som står i boka, sier Solstad.
Så ankommer Kjartan Fløgstad i buss. Og litt seinere kommer Herman Willis gående. Mannen som satte det hele i gang.
- Hvorfor kalte du boka «Tilværelsens utlendinger»?
Willis tenker bak mørke solbriller. Kaster håret bak skuldrene.
- La oss si det sånn: Hadde vi vært et band, en trio, så ville det være et passende navn.
- Diskuterte dere tittelen?
- Hverken Solstad eller Fløgstad var begeistret, men de sa ok. Det var vel også litt sånn det foregikk da John Lennon kom til de andre gutta og sa: «Vi kaller oss The Beatles». Noe skal det jo hete.

Minutter seinere ligger piknikteppet på gresset og forfatterne står og ser på det.
- Dere må gjerne ta plass?
Ingen rører seg.
- Vil dere ikke sitte på teppet?
- Altså, jeg har noe med knærne. Så hvis jeg setter meg ned der, kommer jeg meg ikke opp igjen, sier Solstad.
- Vanligvis har man jo et bord og noen stoler, mumler Fløgstad.
Vi henter et bord og noen stoler. Vafler, syltetøy og kaffe kommer på bordet. Nølende setter de seg ned. Willis åpner en medbrakt musserende vin på boks.

Ideen bak «Tilværelsens utlendinger» ble til da Herman Willis en gang i 2009 satt på nattoget mellom Madrid og Lisboa. Han leste romanen «Nattog til Lisboa» av Pascal Mercier. Hovedpersonen er en gymnaslærer som ikke klarer å forstille seg hvordan det ville være ikke å være gymnaslærer. Hvorfor kan han ikke det? tenkte Willis.
Så kom neste tanke: Hvorfor skriver Herman Willis? Hvorfor er han ikke rørlegger eller jurist?
Willis tenkte at spørsmålet kunne være interessant nok til å be-lemre andre skrivende med. Så han kontaktet Fløgstad og Solstad.
Hvorfor det ble akkurat de to, er antakeligvis like tilfeldig som bokas tittel. Noen skulle det jo være.
Resultatet er en samtalebok som er like brokete som forfatterne bak. De snakker om kultur og kunst, skriving og blogging, om Norge og utlandet. Og de snakker om hvordan det var før i tida - og hvordan vi har det i Norge i 2010.

Solstad og Fløgstad, det er vanskelig å finne fellestrekk mellom dem. Men de har begge vært her i etterkrigstida. De har sett olje-eventyret skyte fart. De vet hvordan det var i Norge før vi fant olja. Og de vet hva den har gjort med oss.
- Så hvordan har Norge forandret seg?
Solstad: - Absolutt til det verre. Vi har fått en ung generasjon av bortskjemte jævler. De er nesten ikke til å holde ut synet av, sett utenfra. De er så fryktelig selvtilfredse. Man tror det er en prestasjon å følge med på Internett! Man tror det er en prestasjon å kunne bruke en datamaskin! Jeg kan ingen av delene.
Willis: - I USA har man noe som kalles entitlement som er veldig i vinden for tida. Det handler om at de unge nærmest forlanger å bli betraktet som begavede. Man tror begavelse er et plagg man kler på seg.
- Men livskvaliteten til nordmennene har vel økt?
Solstad: - Hvis jeg ser på livskvalitet ut fra min definisjon, var det større livskvalitet før. Jeg personlig synes det er hyggelig at bussene går. Det gjør de jo ikke nå. For en generasjon siden, da gikk bussene.
- Har virkelig alt blitt verre?
Solstad: - Ja, og på alle mulige måter. Jeg kan ikke tenke meg én ting som er blitt bedre.
- Er du enig, Fløgstad?
Fløgstad: - Nei! Jeg vil ikke avsi moralske dommer. Men det norske samfunnet er først og fremst blitt rikere. Og det synes. Noe som ikke alltid er pent å se. Spesielt ser vi det i utlandet, hvor nordmenn har forstått at de er født på toppen av jordkloden. Dette er blitt synlig de siste ti-tjue åra, nå som rikdommen har gått opp for oss. Det er vanskelig å lære seg hvordan man skal være rik når det skjer så fort.

Det samlende punktet for samtalen mellom forfatterne, er om Norge bør ta til seg impulser - særlig i form av mennesker - utenfra.
«Det er et håpløst uaktuelt spørsmål, synes jeg, for det bor allerede såpass mange utenfra rundt i bygder og byer. De bor der nå, og de kommer til å bo der lenge etter at vi er borte. Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt vi skal leve sammen med fremmede eller ikke; de er der og vi må finne fram til måter å leve sammen på,» sier Fløgstad i boka.
- Frp har en oppslutning på rundt 25 prosent. Hva sier det om oss?
Stillhet.
De tre forfatterne kikker ned i bordet eller ut i lufta.
- Solstad?
Solstad: - Nei, jeg tør ikke si det.
- Du tør ikke si det?
Solstad: - Nei, jeg har allerede sagt så mye stygt om Fremskrittspartiet.

Vi siterer fra boka:
«Først og fremst er det veldig trist at Fremskrittspartiet har over 20 prosent oppslutning. Det tar jeg tungt, for det er opplagt at rasisme ligger i bunn her. Det er så opplagt at vi bare får leve med at tyve til tredve prosent av befolkningen er rasister. Vi får bare finne oss i det, og for å si det rett ut, så har jeg blitt ganske kynisk etter hvert. Jeg orker ikke mer (ler). Jeg leste et innlegg i Dagbladet av en mann som drev med spørreundersøkelser, og han hadde spurt en dame om hva hun stemte på. 'Arbeiderpartiet', svarte damen, og så spurte han om hva hun syntes om innvandrere. 'Bare dritten' eller noe sånt, svarte damen, så kanskje Fremskrittspartiet bare er toppen av isfjellet, selv om jeg inderlig håper at det ikke er slik. Jeg kan bli veldig deprimert av dette.»
Solstad: - Jeg har skrytt av det offentlig, og jeg kan godt skryte av det igjen: Jeg har aldri hatt en leser som stemmer Frp. Det vil jeg aldri få, og jeg vil ikke ha det.
Fløgstad: - Det går jo an å snu det og si at 75 prosent ikke stemmer Frp.
- Hva skjer når olja tar slutt?
Fløgstad: - Olja tar slutt om 50 år. Det er jo et lite tidsperspektiv. Så spørs det om vi ikke må begynne å gjøre drittjobbene selv igjen.
Willis: - Vi kan si at naturressurser er en forbannelse. De korrumperer så ofte. Det å sitte med oljeressursene er vår svøpe.
Solstad: - På 1800-tallet gikk jo alle konkurs i Norge på grunn av trelastkrakket.
Fløgstad: - Det tar jo en stund igjen til Norge blir et oljesjeikdømme. Men det var flaks at olja havnet på norske hender.
Solstad: - Det husker jeg skjedde da vi var barn. Tenk hva som var skjedd om Norge ikke var en rik oljenasjon i Nato! Det tør jeg ikke tenke på.
Willis: - Hva har olja gjort med nordmenn? Jo, uansett hva slags problemer som måtte dukke opp, finnes det penger til å løse dem med. Dag er jo sønn av en by som har plyndret naturressurser før også.
Fløgstad: - Det er typisk norsk å overutnytte natur-ressursene. Se på hvalene og olja. Der har vi vært langt framme.
Solstad: - Har dere hørt om japanerne? Dere mener vel ikke at jeg skal sitte her og ta imot skyllebøtta på vegne av Sandefjord? Ikke faen! Man snakker om rikdom, men hva har olja gjort for meg? Jeg er 69. Det overrasker ikke meg at jeg har god levestandard, for jeg er forfatter i Norge. I andre land må man være krimforfatter for å leve av det.
Fløgstad: - Men vi er jo ikke representative, Dag.
Solstad: - Nei, nei, det er vi ikke.
Fløgstad: - Hva om du sammenlikner deg med dine barnebarn?
Solstad: - Har mine barn det bedre enn meg? Jeg er glad jeg ikke er dem, jeg. Bare det å sette seg to millioner i gjeld for å skaffe seg et hus! Jeg blir syk, jeg, når jeg hører snakk om boligfest og huspriser.


Forfatterne har tødd opp. De skjenker hverandre kaffe, Willis spretter en ny boks med medbrakt og vaflene går ned. En kjerrelast med turister kjører forbi i døsig tempo.
I boka spør Willis om Fløgstad gjør seg opp stygge tanker om nordmenn når han sitter på flyet hjem fra Latin-Amerika. Han er der ofte, Kjartan Fløgstad. Tidligere har han sagt at han betrakter Buenos Aires som sin andre hjemby. Men nei, han tenker ikke stygt om oss. Han har snarere med seg minner fra den Tredje verden med seg i bagasjen.
Fløgstad: - Å komme til Latin-Amerika var avgjørende for meg. Der fikk jeg en forståelse av ulikhet og rettferdighet, og av at den rike overklassen ville kjempe med nebb og klør for å bevare sin posisjon.
- Det er annerledes enn Norge hvor alle skal være like?
Fløgstad: - Her har vi jo råd til å outsource det ubehagelige. Her kan vi være humanistiske, ikke sant, fordi vi har fjernet det som er ubehagelig.
Willis: - Vi kan jo se på Russland som et moteksempel. De har ingen egalitære tanker, men de har kanskje medfølelse med folk som lider. For russere er det verre å mangle medlidenhet enn å se urettferdighet. Her i Norge er det nok mer motsatt.
- Er vi nordmenn selvopptatte?
Solstad: - Selvfølgelig, men det er alle nasjoner. Problemet med Norge er at vi har for lite selvtillit.
- Hvordan da?
Solstad: - Nei, se på meg! Altså: Sverige har et flott sted på Capri hvor forfattere kan dra til. Danskene har et kloster. Norge har ingenting. Sånn er det på nesten alle områder. Norge har ikke mye kulturell kapital, og det skyldes lav selvtillit.
Fløgstad: - Men ikke når det kommer til å rydde opp i konflikter andre steder i verden.
- Bryr vi oss ikke nok?
Fløgstad: - Jo, på det statlige og politiske plan bryr vi oss for mye. For eksempel i Guatemala og Colombia. Det gjør vi kanskje fordi våre egne problemer er for små. Vi rydder for mye opp i konflikter vi kanskje ikke forstår. Vi har levd lette liv. Norge har hatt en avsindig historisk flaks. Vi er en veldig privilegert generasjon. Økonomisk, men også fordi det har vært få opprivende problemer.

Apropros små problemer: Et sted i boka sier Solstad noe om sin egen produksjon:
«Jeg er veldig stolt av det jeg har gjort, jeg er det, men det er ikke mye, hvis man ser på hva som er viktig i denne verden. Hvis du ser på hvordan Norge har utviklet seg i denne perioden, så er det ikke mye å ha skrevet om en mann som har trøbbel med paraplyen sin».
- Dere blir antakeligvis stående som ganske få tids-vitner om hvordan Norge var?
Fløgstad: - Det har jeg tenkt lite på. Jeg er rettet mot dagens behov, dagens spørsmål. For å sitere Doris Day: «The future's not ours to see, que sera sera».
Solstad: - Det er jo noe jeg ikke har kontroll over. Hvis man tenker sånn, tenker man fort at verden vil gå i ens egen retning. Det har den ikke gjort hittil!
Det blir stille rundt bordet.
Willis tar en vaffelmunnfull, Fløgstad ser ut i lufta.
Solstad ser seg nervøst rundt.
Solstad: - Her ventet jeg altså på en motsigelse. Men den kom ikke.
- Mener du det?
Solstad: - Hehe, nei, jeg mener vel det stikk motsatte. Det er ikke nødvendigvis det store som blir stående som noe viktig. Små betydeligheter sperrer ikke for det store.

Rundt det gamle tunhuset kommer hesten med en ny ladning turister, en sky har lagt seg foran sola. Forfatterne reiser seg. Solstad litt stiv i knærne.
- Vil dere se igjennom sitatene deres?
Fløgstad: - Nei, det overlater vi til Willis. Han er hjernen bak dette.
Solstad: - Så kan man jo regne med at det står Herman Willis' navn bak alle replikkene som er gode.