tirsdag, oktober 05, 2010

En av høstens perler

Min anmeldelse av Tove Nilsens «Nede i himmelen» for ABC Nyheter:

Varmt og trist om kjærlighet, mener vår anmelder om Tove Nilsens nyeste bok

(ABC Nyheter): Man skulle kanskje tro det ville bli en nostalgisk tur ned minnenes gate, men Tove Nilsens «Nede i himmelen» om 1960-tallet er blitt en vakker, vedkommende og sterk fortelling om hvordan to mennesker som elsker hverandre plutselig forsvinner for hverandre.

Før man gikk på månen
Det er den siste vinteren før mennesket erobrer månen. Det er det siste året jenter og gutter, kvinner og menn kan kikke ut av blokkleilighetene i drabantbyen Bøler og opp på månen og tenke at der, langt der oppe, er det ingen som har vært.

På mange måter er det avskjeden med en virkelighet og en nølende velkomst med en ny. Tove Nilsen beskriver overgangen overbevisende og med stor kjærlighet.

Romanen «Nede i himmelen» beveger seg i det samme sporet og er befolket med de samme menneskene vi hørte om i «Skyskraperengler», «Skyskrapersommer» og «G for Georg». Men det er ikke slik at man må ha lest de forestående bøkene for at den nye skal gi mening. Den står pålestøtt på egne bein.

Den ubegripelige kjærligheten
«Nede i himmelen» handler om jeg-personens tenåringssår og oppvekst på Bøler, men først og fremst handler den om den merkelige, uoverkommelige kjærligheten hun har til Goggen.

Problembarnet Georg Hagen som vokser opp med en far som slår ham om han har glemt en vott på skolen, som kjefter på ham og juler ham opp bare han søler suppe på skjorta ved middagsbordet.

Jeg-personen vokser opp med sine egne problemer i forholdet til foreldrene, som elsker hverandre og som elsker henne, men som likevel gjør noe med henne. Som gjør henne til en person som dømmer seg selv på om hun klarer å smile, klarer å fornekte følelsene sine, vise seg som en flink pike. For da, tror hun, holder hun foreldrene samlet. En av de forbudte følelsene er de hun har for Goggen. Som foreldrene krever at hun holder seg borte fra.

Fortelleren i boka, den samme jeg-personen som det handler om, skriver boka fra et punkt i tid fjernt fra Bøler-oppveksten. Men hun vil tilbake dit, skriver hun, for å forstå hva som skjedde. Hvordan to mennesker som elsket hverandre uten ord, eller på grunn av den talende tausheten de delte, ble drevet fra hverandre – hvordan de to elskendes forhold ble som to parallelle linjer som aldri igjen kunne møtes.

Stemningsrapport fra en glemt tid
Når du leser «Nede i himmelen» er det som om Tove Nilsen forvandler omgivelsene rundt deg. Det skjer veldig raskt, bare få sider ut i romanen: Plutselig befinner du deg på Bøler vinteren 1968. Historien er så velskrudd, så sammenhengende og så troverdig at det er en fryd å få være med. Detaljene fra familielivet og glimtene fra samspillet mellom alle de unge som vokser opp med det felles at de bor i en blokkbush utenfor Oslo, er et rått glimt inn i en tid som for lengst er forbi, men som Tove Nilsen vekker til live på en sånn måte at det virker så himmelskrikende lett, som om hun har tilgang til det uten å anstrenge seg.

Dette er et særpreg på gode romaner, når du glemmer at du egentlig «bare» leser en bok, og plutselig har investert så mye følelsesmessig og tankemessig i den virkeligheten som utspiller seg mellom permene, at alt du har lyst til, er å fortsette å lese.

Vondt og verre
Mens jeg-personen sliter med et foreldrepar som tidvis dykker ned i en formidabel skyttergravskrig innenfor husets fire vegger, kjemper Goggen ikke bare med krangler rundt middagsbordet, men med en far som denger ham og en mor som ikke foretar seg noe som helst. Kontrasten er slående mellom de to. De deler oppgang og alt som skiller dem er noen vegger og noen etasjer fulle av armatur, ledninger og støpejern, men likevel bor de i hver sin verden. Goggens verden får vi se gjennom jeg-personens opplevelser av gutten selv. En snill fjortenåring som kommer fra et personlig helvete av omsorgssvikt og vold, en fjortenåring som elsker henne uten ord – og som hun ordløst elsker tilbake.

I mellomtida sliter hun med det som kanskje må kalles en manisk-depressiv mor på den ene siden og en overivrig, guttaktig far på den andre. For å sørge for familielivets fred, gjør hun seg til tilværelsens lim. Viktigere enn å ta side, viktigere enn å kjefte på foreldrene eller fortelle dem hva hun egentlig syntes, blir det å gjøre slett spill til gode miner, for å si det slik. Hun er bare fjorten år, men hun er på følelsesmessig overarbeid i forhold til foreldrene. Hun skriver:

«Når tomheten inntok huset, eller rettere, mors hode og hjerte, kunne hun sitte på kjøkkenet og røyke og være fjern og utilgjengelig. Det var da hun sa at hun ikke hadde noe å leve for. Du har jo meg, tenkte jeg, men skjønte at det var en selvopptatt replikk som burde holdes inne. (…) Det gjaldt å lytte, ikke si henne imot, være så stille og usynlig som mulig, tenke seg vekk, bli en beholder med plass til alle ordene, utbruddene og hulkingen hennes»

«Smil og vær glad»
Dette tilspisser seg, denne hensynstagenen til foreldrene, etter hvert som Goggens skjebne blir utbrodert. Der hvor jeg-personen egentlig hadde hatt behov for å snakke med foreldrene om kjærlighetsproblemene sine, der hvor hun hadde hatt behov for å bli sett i stedet for selv å skulle se, blir hun en liten voksen. Hun har øyne og øre på stilk, alltid forberedt på å tilpasse seg foreldrene og deres labile humørsvingninger. Og hun lærer seg en overlevelsestaktikk som, aner vi, kan komme til å gjøre stor skade på henne i årene etter at denne romanen er over. Hun skriver:

«Så gjalt det å smile forsiktig og oppmuntrende, bare som en antydning, en påminnelse om at smilet fremdeles fantes, så bredere, snillere, som et løfte om at gleden ville dukke opp igjen, så muntrere, mer løssluppent. Mostandens estetikk, det var Smilte for meg. Som jeg lærte meg smilets mange nyanser og variasjoner! Når jeg seinere skulle se reisebrosjyrer som lokket med Smilets Land og Smilets Kunst, tenkte jeg hvorfor skal jeg dit, i det landet har jeg jo alltid bodd, den kunsten mestrer jeg til fulle»

Lojalitetsdillemmaer
Det som særpreger boka, er måten Tove Nilsen presenterer, utdyper og problematiserer ulike lojalitetskonflikter på. Den som handler om hvem av foreldrene sine man skal holde med når det røyner på, den som handler om hvorvidt man skal følge hjertet eller fornuften, og den som handler om man skal akseptere bakgrunnen sin eller løsrive seg for å bli noe annet, en annen, et «bedre» menneske. På denne måten stiller Tove Nilsen en rekke av de spørsmålene vi alle stiller oss – hele tida – og, i motsetning til hva man kunne frykte, gir hun oss ikke enkle, snusfornuftige svar. Nei, hun lar spørsmålene fylle, lar dem få plass – på en sånn måte at spørsmålene integreres i historien om disse livene, familiene, kjæresteforsøkene det handler om. Et sted skriver hun:

«Uansett hadde jeg ingen plikt til å fortelle Goggen hvor jeg hadde vært. Hvis jeg sa det, hvis han fikk vite at vi hadde vært i Nasjonalgalleriet, ville Goggen begynne å le eller se uforstående på meg og et gap ville åpne seg. – Åssen galleri? ville Goggen spørre, og hvis jeg svarte at det var et galleri for billedkunst, ville gapet bli så stort at det ikke gikk an å komme over. Det er jo derfor jeg skriver denne historien, fordi jeg ikke orker at noe så tilfeldig som realitetene skal få styre, fordi jeg ikke orker at akkurat vi to skulle ende som uløselighetene i geometrien, de linjene som dro i så forskjellige retning at de aldri mer ville tangere hverandre.»

Av alle disse lojalitetslinjene som snor seg på kryss og tvers gjennom boka, er det som står og nærmest dirrer mellom jeg-et og Goggen det vakreste og vondeste. Det er det som betyr noe; om alt annet skulle feile, om alt annet ble tatt bort, er det dette dillemmaet som virkelig sier noe om hovedpersonens liv. Det er når hun har valget mellom det lette og fornuftige på den ene siden – og det kompliserte og lidenskapelige på den andre, at Tove Nilsen briljerer med en menneskeforståelse, en kjærlighet og en sensitivitet for valgets kval som løfter denne boka opp til å være en av bokhøstens ubestridte perler.