fredag, juni 19, 2015

Norsk sommer




Det var valg i det landet jeg bor i igår. Og det går i Danmark som det tilsynelatende går i resten av den europeiske verden: Klimaet blir hardere, frontene steilere, samholdet svakere. You have grown older, and I have grown colder, som enkelte ville ha sagt det.
        Spørsmålet om hva det er vi egentlig driver med, kan komme til noen og enhver. Eller det er kanskje nettopp problemet, spørsmålet kommer ikke. Og hvis det dukker opp, så blir det skviset vekk igjen like snart; alle tanker som strekker bare litt lenger, alle ørsmå snev av at vi er temmelig like når alt kommer til alt, men at vi har forskjellige muligheter til å folde oss ut, de presses ut, vekk, ned i glemselen, og så handler det om skattene mine, det handler om rentene mine, det handler om meg og mitt, mitt og meg. Andre får ha sitt. Etc. Og et eller annet sted på veien, så mister vi noe jeg har begynt å tvile alvorlig på om vi noen gang vil få igjen. Enda mer deprimerende er tanken: Er det bare noe jeg har trodd, at det har vært mer samhold, mer solidaritet, mer likevekt i sinnene rundt omkring, og at det er blitt verre; med andre ord: har det alltid vært sånn? Jeg vet ikke. Men rikdommen som finnes her oppe i Norge for tiden - og som det er vanskelig å ikke få øye på i enhver gate, enhver by - den er jo motbydelig. Ikke at jeg fordømmer den moralsk (jeg er jo selv en del av den). Men så gjør jeg kanskje det allikevel. For hva er det vi driver med, når det handler om størst mulig, mest mulig, og ikke bare som et langsiktig mål, men som en uerkjent, nærmest selvsagt bestanddel av de fleste valg som tas, fra vi står opp til vi går og legger oss. Dansk Folkepartis leder sa det fint da han ble bedt om å kommentere valgresultatet i går. Han sa: “Det var et stort valg for oss i Dansk Folkeparti”. Det er oss det handler om. Som en spesiell forsamling i landets/verdensdelens/verdens midte som det hele sentrerer seg rundt. Alt annet er støy, forhindringer på veien mot enda mer, enda større, enda flottere.
        Og samtidig fortsetter kloden å spinne, ute i det nakne isødet rundt oss, og med den glovarme kjernen under føttene våre. Vi bor på Skorpen, som Jens Bjørneboe sa, og vi bare venter på at den skal sprekke.
        I mellomtiden har jeg tatt et bilde av norsk sommer. Og varsler med dette et slags comeback her inne, hvor ambisjonen er å avprofesjonalisere en blogg som jeg lenge har kjedet meg til filler av. Velkommen tilbake!

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar