«Gøy i Fiat»

Fiaten min står i veikanten og foran panseret står hun. Jeg forsøkte å foreta en u-sving akkurat da jeg så bilen hennes komme kjørende (på det tidspunktet visste jeg naturligvis ikke at det var hun som kjørte den fordømte bilen). Jeg tenkte jeg ville rekke det uten problemer. Nå står hun parkert på tvers av veien like foran den lille blå bilen min og jeg kommer ikke av flekken. Det gjør forsåvidt ikke hun heller, men det er nå engang slik at det er hennes vilje som holder oss her, ikke min. Min er kneblet. Det vil si, den er tvangsparkert foran bilen hennes her i denne blindgata og jeg skulle forlengst vært framme der hvor jeg hadde håpet å komme fram ved å ta denne forbannede (snar)veien. Jeg sitter fortsatt bak rattet, motoren går. I all redelighets navn har jeg rullet ned vinduet, slik at kommunikasjon, dersom det er det hun vil, kan gjennomføres hvis ønskelig. Men hun står der, rett opp og ned, og har ikke sagt så mye som et ord til meg etter at hun sa at jeg til tross for min bils relative beskjedenhet ikke kan ta meg slike friheter. Du kan ikke ta slike snevre vendinger når du møter andre bilister, sa hun. Og nå sitter jeg her og hun står der og vi er to olme okser som har et territorialspørsmål – i alle fall i forhold til sannheten – på våre hender. Mine hender ligger forøvrig på rattet. Jeg er klar til å snu igjen, dersom det må bli utfallet. Man vet aldri, når man finner seg stående ansikt til ansikt med en annen bilist. Jeg har vurdert å gå ut til henne. Marsjere fram til føttene hennes, stille meg opp og kikke henne like inn i ansiktet mens jeg forteller henne hva jeg synes hun bør gjøre. Jeg har også vurdert retrett; jeg har vurdert den totale beklagelse som mulighet. Det er bare det at jeg ikke vil miste ansikt. Og det gjør jeg, hvis jeg gir henne rett. Det vil si, hvis jeg gir henne uretten. Så kan man også si at jeg mister ansikt ved simpelthen å bli stående her med motoren på tomgang. Fordelen slik situasjonen er akkurat nå, er at vi mister litt begge to, ingen vinner og ingen taper. En annen mulighet, som jeg slett ikke har utelukket, er at hun om litt kan vende om ett hundre og åtti grader og spasere rett bort til bilen sin, sette seg inn, trykke gasspedalen i bånn og rett og slett rydde meg av veien. Alt ligger åpent.