Stairway to heaven

Utenfor sykehusinngangen ser du en mann i rullestol. Han har et stativ med drypp i den ene hånden, en tynnrullet sigarett i den andre. Han ser ikke godt ut, det er noe med fargen under øynene hans. Han møter ikke blikket ditt da dere går inn spiraldøra. Det lukter stramt av tobakk fra storebroren din, du ser på håret hans idet dere går inn, lurer på hvor lenge det er siden han vasket det. Han stanser halvveis til heisene, sier han må kjøpe røyk. Du sier: Ærlig talt, kan du ikke kjøpe det etterpå, når vi har vært der? Nei, det kan han ikke. Han skal ha en ny pakke nå, sier han. Liker ikke å gå tom. Du kan ikke røyke her inne uansett, sier du. Han ser på deg, smiler og sier at det ikke spiller noen rolle. Til det har du ikke noe å si. Da han kommer tilbake fra kiosken, finner dere heisene, trykker på opp-knappen. En automatisk kvinnestemme sier «Første etasje» på en dialekt du ikke klarer å plassere. Broren din trykker på knappen for femte etasje. Heisen rykker mykt i vaieren, du kjenner en klump i halsen. I fjerde etasje stopper den opp, mageinnholdet ditt gjør et hopp og du tenker at neste gang tar du trappene. At neste gang skal du faen meg sitte på med søstera di og du skal gå alle trappene opp. Da heisdørene glir fra hverandre, kommer et kjent ansikt til syne. Dere gikk på barneskolen sammen, du har ikke sett henne siden. Foran seg, like framfor heisen, har hun en barevogn og du ser på magen hennes at det ikke er lenge før det kommer enda en. Du rekker å tenke at broren din ikke skulle ha stinket så jævlig av tobakk og hår, før hun utbryter et høyt «Nei men!» og dyttter barnevogna inn i heisen. Den lille biten mellom fjerde og femte etasje går saktere enn noen etasje du har kjørt mellom i ditt liv, hun holder blikket ditt hele tiden og snakker og snakker og snakker. Det går i ett sett og du rekker bare så vidt å smette inn noen enstavelsesord. Broren din står og gliser. Hoster litt, knipser en eller annen rytme på sigarettpakka si, drar plasten av. Så plinger det i heishøyttalerne, kvinnestemmen sier «Femte etasje» og dere går ut. Hun dytter barnevogna i motsatt retning av den broren din går i. Du tenker, heldigvis skal vi ikke nedover samme korridor. For det vet du ikke om du hadde orket. Bortover korridoren tenner og slukker broren din lighteren gjentatte ganger.