Kødder du med meg?

Uten omsvøp må jeg få lov til å si at jeg allerede nå har sett årets nedrigste film. Jeg har sett en film som var så gjennomført elendig at jeg ikke trodde mine egne øyne. Uten videre dikkedarer må jeg få tilføye at jeg er genuint skuffet. Ikke bare på grunn av filmen, men også på grunn av mottagelsen den har fått, ikke bare i utlandet, men også i Norge og i Danmark. Det skal nevnes at den har fått enkelte kritikere til å lansere innvendinger, men la oss være ærlig: mer enn den har fått pes, har den møtt meningsløs panegyrikk.

Jeg snakker om The Curious Case of Benjamin Button. Ja, jeg snakker om Oscar-favoritten, filmen som er nominert til hele tretten statuetter, inkludert den i kategorien beste film. Jeg snakker om den stjernespekkede spillefilmen som lar Cate Blanchett og Brad Pitt bergta publikummere verden over med sine alderdommelige glansnumre – og sin ungdommelige yrhet. For ikke å snakke om de middelaldrende plagene. Puh, man skulle tro en slik film i det minste var smekkfull av underholdningsverdi. Man skulle tro det var Hollywood som slo på stortromma etter en heller laber periode i filmbyen. Ja, man skulle i det hele tatt tro.

Så hva er det du får se? Å ved Gud i Amsterdam: Du får se det største makkverket av en storproduksjon som har fått kinodistribuering på mange år. Ved Gud i London: Det er det mest sentimentale, gjennomskuelige, utroverdige klissklasset av en film som er blitt lansert siden … ja, jeg ikke vet jeg. Gud i Stockholm, for en film. For en film. Javel, tenker du kanskje, men hva skyldes denne reaksjonen? Er ikke filmen velprodusert? Har de ikke benyttet effektmakere fra topphylla, skuespillere med ambisjoner like store prestasjoner og i det hele tatt?

Jo. De har det. Dette er Hollywoods stortrommeskinn i aksjon. Dette er det nye årtusenets Forrest Gump. Det er Brad Pitt. Det er Cate Blancett. Det er storslåtte scener, vakre omgivelser, det er effekter man kan sikle av, det er kort sagt ikke helt til å fatte at de har klart å blande alle de separat sett gode ingrediensene sammen til et bakeverk som smaker surdeig og jord. Hva med historien, spør du kanskje. Ja, hva med den? For filmen har naturligvis et plot. Det dreier seg kort fortalt om et menneske som av en eller annen grunn, som for øvrig aldri blir helt klargjort, får reversert sin aldringsprosess. Han fødes som en knøttliten olding, dør som bittelite spedbarn. I og for seg en spennende tanke. Men så er filmen også løselig basert på F. Scott Fitzgeralds talent.

Det er bare så synd at filmskaperne har klart å ødsle det bort. Det slår meg at de som har laget filmen må ha overført den reverserte aldringsprosessen på et kurs de har vært på. I stedet for, som på de fleste historiefortellingskurs hvor man fokuserer på show don’t tell, har de fått gullkantede diplomer hvor det står tell don’t show. Hvis du er av typen som liker å nyte en helaftensfilm ikke bare for avkoblingens eller husfredens skyld, men også fordi du liker å klø de små grå litt, må du for alt i verden ikke se denne filmen.

The Curious Case of Benjamin Button er så gjennomsyret av gledesdreperi at det er en skrekk å se den. Du blir nedtrykt, du får arr på netthinnene. Du kaster ærlig talt bort tre timer av ditt liv. For du kommer ikke til å tenke én ny tanke. Ikke få ett nytt innfall. Du kommer ikke til å drømme deg bort. Du kommer ikke til å bli innlemmet i andre perspektiver. Du smiler ikke en eneste gang. Nei, du vil gråte. Ikke av historien i filmen, men av hvor totalt og fullstendig, hvor absolutt og fantastisk dårlig den er. Kjære leser, gjør deg selv en tjeneste: Ikke.