Sære, muskelsykdomrammede Beck er en av de beste musikerne i hele verden. Nå har han gjort et samarbeid med Charlotte Gainsbourg (du vet, hun som har hovedrollen i Lars von Triers 'Antichrist'). Resultatet er helt og holdent fantastisk. Tilværelsen er kanskje et helvete noen ganger, men vi lever, vi er her. Hør bare på dette:
Mannen som lot Holden starte beretningen sin med en av de mest berømte åpningssetninger noensinne, J.D. Salinger, er død. Boka er glimrende. Åpningssetningen lyder kort og godt:
“If you really want to hear about it, the first thing you’ll probably want to know is where I was born and what my lousy childhood was like, and how my parents were occupied and all before they had me, and all that David Copperfield kind of crap, but I don’t feel like going into it, if you want to know the truth.”Om du ikke har lest den ennå, har du noe å glede deg til!
Fra mitt mødrene opphav hørte jeg i dag nyss om at boka er på plass i bokhandlene i Sandefjord. Forhåpentligvis har den også dukket opp andre steder i landet også. Og jaggu har jeg ikke fått tilsendt de etterlengtede førstebøkene fra forlaget!
Som sagt er det egentlig en uke til den skal lanseres, men «Du» er allerede nå tilgjengelig i det som kan krype og gå av nettbutikker. Men hva bedre er: Klassekampen har tydeligvis ment at den også skal anmeldes før den kommer i bokhandelen. Den er ikke tilgjengelig på nett, så jeg legger den ut her:
Deg og dine
Mersmak: Historier som er lette å fordøye, men vanskelige å glemme.
AV ELLEN SOFIE LAURITZEN
Tenk deg at du møter en gammel klassekamerat på gata. Hun forteller deg en historie som kanskje får deg til å fnise ukontrollert, muligens leer du på øyenbrynet eller skjærer en grimase. Sånn er det med tekstene i «Du», debutboka til Thomas J.R. Marthinsen. 34 små fortellinger om 34 forskjellige mennesker. Historier om foreldre, kjærester og venner, men også om mennesker som ikke spiller like tydelige roller, men som likevel setter spor. Vi møter lottomillionærer, cannabisdyrkere, multihandikappede og selvmordere.
Alle fortellingene henvender seg direkte til et annet menneske, et du. Det er et smart og effektivt grep; som leser kommer man tettere innpå, man blir en del av teksten. Samtidig, når alle fortellingene på mer eller mindre samme vis henvender seg til en du-person, risikerer en også å gå lei etter hvert. Flaks for Marthinsen at han har en såpass livlig fantasi.
For oss som er oppvokst på åttitallet, med Spagetti à la Capri og My Little Pony, er «Du» ei rik minnebok. Marthinsen er tydelig en sucker for barndomsminner og hverdagslivets detaljer; han beskriver det vi har lett for å glemme – den spesielle lukta til en lærer, det aller første tungekysset – uten at det føles som en nostalgitripp.
Flere av passasjene er nydelig skildret; savnet etter pappa, for eksempel: «Du glipper for meg, forestillingsbildet mitt er som fotografiene, de løser seg opp i alt det svarte som er rundt, tankekaoset, det nytter ikke å gripe fatt etter deg der, i fantasien, for du er i endring hele tida, forandrer deg, unnslipper meg».
Noen av fortellingene er direkte ubehagelige, mens andre igjen er så absurde at en ler høyt: «[…] jeg står midt ute på kjøkkengulvet og burde spise, magen min knurrer, vakuumet flytter på seg der inne, og du ser meg like inn i øynene, sier: Det er vanskelig å lage en pikk». Marthinsen overøser tekstene med innskutte setninger og spørsmålstegn, som er med på å gi dem et driv, en forventning; jeg-personen vil tydeligvis komme under huden på du-ene, vite hva de tenker og føler.
Likevel ønsker jeg meg mer variasjon, tekstene blir litt for like, både i oppbygning, språk og lengde. Noen av dem kunne blitt luket vekk for å gi mer plass til de som virkelig skinner. For det er mye gull her. Historien som utspiller seg i Tokyo er et eksempel: Den blir en höjdare nettopp fordi han tar historien til et annet kontinent og gir den flere sider å boltre seg på.
Så godt som alle tekstene er nemlig mer som melankolske hverdagsbilder enn noveller å regne. Flesteparten er smarte og friske, men de forsvinner litt inn i hverandre, man glir fra den ene historien til den andre og blir betatt, men rekker ikke å bli skikkelig forelska før man er over på neste.
Ofte sitter en igjen med et ønske om mer tekst, lengre historier, mer informasjon om disse menneskene – nettopp fordi snapshotsene som serveres er så fascinerende. Og kanskje er det akkurat det han vil, Marthinsen. At vi skal sitte igjen med de samme spørsmålene, undre oss over hvordan det går med Peder, Hedda, lillebror og de 31 andre etter teksten.
Uansett har han skapt et sammensurium av særegne historier – noen blir værende i kroppen, andre forsvinner fort ut av hodet. Akkurat som med menneskene vi møter i livet: Noen setter langvarige spor, andre betyr kanskje mye der og da, men så glemmer vi dem.
© Klassekampen 16.01.2010.
Offisiell lanseringsdato er 23. januar, men den er her allerede!
Det har tatt halvannet år, men nå er den her. «Du» kom i en pakke fra Gyldendal. Og det har blitt en utrolig fin bok. Endelig har jeg kunnet holde den i hånda. Endelig finnes den i verden. Usynlig bundet sammen med meg, men også helt uavhengig. Det er en følelse som ikke ligner noen annen. Nå skal den få leve sitt eget liv. Og jeg utrolig spent på hvordan det vil gå med den. For deg som har lyst til å lese den, finnes den hos Haugen Bok, Bokdykk, Capris, Norli, Bokkilden og hos Tanum.
Noe forferdelig har skjedd i livet, broren min er død, og det har jeg ikke tenkt til å utdype. Men jeg er nødt til å nevne det, for det setter alt annet som skjer i et helt annet lys. Også det jeg hadde gledet meg til i to år: Utgivelsen av debutboka mi, «Du». At livet kunne romme to så sterke motsatte følelser på en og samme tid, visste jeg ingenting om. Jeg synes det er vanskelig å finne ut hvordan jeg skal få skrevet om dette. Så kanskje er det best om jeg lar være å skrive noe mer om broren min. Ord har liksom ikke noe med det å gjøre. I tida som kommer, vil jeg legge ut ting som har med «Du» å gjøre. Sorgen må få være med i det som skal leve videre, men dette er ikke plassen for den.
