For en vaskeekte internettjunkie som meg, som har overført hverdagslivets nyttes-, gledes- og automatlesning (for eksempel å lese på shampooflaska, alle språkene, eller på rosinesken, bare for å liksom ha lest det) til nettbruken, er det én ting som betyr mer for meg å lese på nett enn så veldig mye annet. Og den ene tingen er ikke noe avgrenset hele, det er ikke noe entydig, ikke nødvendigvis noe håndfast. Nei, når jeg tråler internettet som avledningsmanøver for meg selv opptil tusen ganger daglig, og ramler over dette som jeg liker så godt, er det snarere mangfoldet som treffer meg. Det er det overraskende, det nye, det jeg ikke hadde forutsett. Ja, det blir nesten litt som å lese bøker, selv om sammenligningen kanskje virker litt søkt.
Jeg snakker om bokbloggene.
For det har blitt mange av dem nå. Eller jeg burde kanskje heller si: Det er blitt mange av oss. Vi som skriver om bøker og forfattere, skriving og lesing, og som krydrer det med innblikk i helt andre ting, som sper på med bilder, tips og triks, vi som skriver om opplevelser fra helt andre områder av livet, som allikevel, på en eller annen måte, er relatert til litteraturen. Det kan for eksempel dreie seg om noen høyst fiffige bokhyller. Som man har sett på en arkitektur- eller interiørblogg et sted. Som man tenkte, da man så dem, at fy faen, dem har jeg lyst på! Som man deretter, fordi man nå engang er anlagt sånn, la ut på sin egen blogg fordi man tenkte at dette kunne andre få glede av.
For meg handler bokbloggene først og fremst om dét, om glede.
Det er oppdagergleden som driver oss, tror jeg, både når det gjelder å lese myriaden av bokblogger om finnes rundt omkring, men også til å skrive dem. Til å dra fram forfatterne vi digger, bokomslagene vi synes er kule, og i det hele tatt: Gleden over å ha oppdaget noe vi synes flere burde se.
Jeg begynte å blogge i 2004. Det er sjokkerende lang tid siden, synes jeg, men nå er jeg jo også såpass ung at tidsperspektivet mitt ikke strekker seg så skrekkelig langt ennå. Så gikk det seks år og jeg debuterte i år som forfatter. Og i oppløpet til debuten, oppdaget jeg at bloggen var et frirom hvor jeg kunne legge ut ting og tanker om boka, om alt fra tekster som ikke ble med i den endelige utgaven til omslagsbilder og jakten på det rette utseendet. Jeg fikk utløp for en kreativ prosess som riktignok ikke handlet direkte om tilblivelsen av bokas fortellinger, men som allikevel ga meg plass til å dele – og ikke minst – få innspill fra andre lesere og bloggere som stakk snuta innom. Det å skrive er noe jeg har for meg selv. Jeg sitter på arbeidsrommet mitt i Danmark og skriver, mutters alene. Men når jeg først har skrevet, ja, så faen: så skal det jo ut. Ikke bare det som altså ender opp mellom to permer, men også prosessen rundt.
H.C. Andersen sa en gang at det viktige for ham, når han skrev, var at uansett hva det var han skriblet ned, om det så var dagbok, eventyr, drama eller roman, så var det ett krav som bestandig gjaldt: «Hjertet må diktere». Ikke bare tilslutter jeg meg den tilgangen til å skrive, men det skinner vel igjennom også i det jeg skriver nå. Skriving, for meg, handler nettopp om å la hjertet diktere. Lesing, derimot, handler om å åpne hjertet for å se hva som kommer inn. Se hvordan et annet menneske har det. Det er vel strengt tatt derfor jeg leser i det hele tatt, for å slippe inn til et annet menneske. Men, ålreit, nok om det.
Det var bokbloggerne. 
Det er etter hvert blitt mange av oss.
Og for meg, etter at boka kom ut, har det vært spesielt spennende å se hva forskjellige bloggere har skrevet om utgivelsen. Meningene har vært delte. Folk har sett etter og oppdaget ting i boka jeg selv ikke har tenkt på eller sett. Noen synes den og den fortellingen er bra, andre synes den og den. Og her kommer vi til noe av det jeg ville skrive om her nå: Avstand og nærhet. Nærhet til dem som leser boka di.
Én ting er familiemedlemmer og venner som nærmest av plikt synes boka di er super.
En annen ting er anmelderne som naturligvis er fristilt en slik plikt.
Men en tredje ting, er de leserne som jeg som forfatter med sikkerhet vet engasjerer seg for den gode boka. Som bruker tid, krefter og energi på å ikke bare lete den fram og lese den, men også å skrive om leseropplevelsene sine i etterkant. Ja, nettopp: bokbloggerne. For en glede det er å lese hva dere har skrevet om «Du»!
Dette innlegget ble født av begeistring, nå senest etter å ha lest hva Thauke2 skriver om «Du»:
«Strålende debut! La det være helt klart, jeg er mektig imponert, dette er en av de beste bøkene jeg har lest så langt i år, og det er altså debutarbeidet til Thomas J.R. Marthinsen, 25/26 år gammel journalist og så definitivt også forfatter.
'Du' er en samling fortellinger, 34 i tallet, som viser en litterær modenhet som jeg vil påstå er spesiell for alderen. Her er sylskarpe portretter av en rekke høyst ulike personer og miljøer i en kresen, men samtidig svært leservennlig prosa. De aller fleste fortellingene er ganske korte, stort sett 2-3 sider, den lengste på 7, men på denne begrensete plassen makter forfatteren både å spenne opp et stort lerret (miljø, bakgrunn) og gi presise nærbilder av de sentrale karakterene. Dette mener jeg ikke minst er mulig gjennom en svært sikker fortellerstemme som mange mer erfarne forfattere kan misunne han - og ikke en eneste av fortellingene virker helt likegyldig, om de naturlig nok varierer i intensitet.
Tekstene gjennomsyres av en genuien fortellerfryd, de ulike 'du' har alle sin eksitensberettigelse, og er her ingen ironisk distanse som tar forbehold og helgarderer. Samlingen avsluttes med 'Så dette var ditt liv' , der jeg-fortellerens bestefars liv blir skildret på seks sider. Og da tenker jeg det jeg allerede har tenkt noen ganger gjennom boken: Her er stoff for mange tykkeeeeeeee romaner, det Marthinsen gjør er råflott - bruke så mangeee gode ansatser på en gang. Samtidig er det unektelig litt av en befrielse å lese en som er så flink til å fatte seg i korthet i disse knausgårdske tider.
Som du nå vil ane, kjære leser, anbefales boken på det varmeste, og det er grunn til å glede seg til neste publikasjon fra denne unge, men allerede stilsikre forfatteren.»
Så, kjære bokbloggere der ute, kjære
Knirk,
Aroundbooks,
Thauke2,
Janke,
Bai og
Bokdama: takk for engasjementet!
Først trodde jeg at jeg leste noe jeg selv hadde skrevet. I oversikten over blogger jeg følger med på sto det nemlig navnet mitt, og det var attpåtil bilde av boka mi. Men så stusset jeg: Jeg pleier da ikke omtale meg selv i tredjeperson? Det hadde jeg så heller ikke gjort. Det var snarere den tilbakelente bokbloggeren Janke fra 
