Vend øret mot Irland
Musikere kjenner godt til uttrykket en session. Og når man setter seg ned med denne boka, er det akkurat som man sier ja til det: en improvisasjonsrunde. Enten kan man gi seg over til det som plutselig skjer, eller så må man ty til noe annet. Men om man blir - til den siste pinten er drukket, for å si det slik - får man mye igjen.
Først kan det se ut som det bare handler om musikere. I de to første novellene dreier det seg om det å stå på scenen og se ut, det handler om kraftstykket det kan være bare å komme seg opp på scenen, og det handler om hvor broket forsamlingen som står der oppe kan være. Men så, idet jeg tok meg i å tenke at den ville hit, boka, og ikke lenger, så skjedde det noe. I "The First Hour of Darkness" - og senere i "The Chicken House" - er det som om boka skrur seg ned et par hakk. Så handler det plutselig om utfordringene ved å finnes. Ved å leve et sted like før man må flytte. Å se livet man har hatt til nå, sakte gå i oppløsning i det tidlige morgenlyset. Det er to store noveller, dette.
I novella "Angel" forflytter Fitzgerald leseren til Georgia, USA. Også "Wet Gabardine" har noe av det samme. Det er gammel kjærlighet, det er gjensynet man ønsker, men ikke orker. Det er synet av noe som en gang var, men som er forbi. Det er det søte i det vonde, og det er så knapt og så godt skrevet. For det er i formuleringene musikken gjemmer seg i denne boka. Man kunne kanskje si at det er slik i de fleste gode bøker.
"Session" utkommer samtidig på tysk og engelsk, etter at oversetter Gabriele Haefs har funnet fram torturinstrumentene sine for å få forfatteren til å gi fra seg historiene sine. Det skriver hun i etterordet iallfall. Jeg tør vedde på at du burde plukke den opp. En smaksprøve finner du her.
