Litteraturtidsskriftet Lasso

I november i fjor fikk jeg en mail fra Litteraturtidsskriftet Lasso. Om jeg ikke kanskje kunne skrive en tekst til det neste nummeret deres? Det kunne jeg selvfølgelig. Så jeg skrev en tekst som ble hetende «Tokyo». Du kan finne ut mer om tidsskriftet her, og hvis du får tak i det, kan du lese tekster fra blant andre Tina Åmodt, Kristian Eide, Kristoffer Berntsen, Kristina Leganger. Og hygge deg med et intervju med Rune Christiansen og lese en hel bråte anmeldelser og kritikk. I mellomtida kan du lese min tekst her:


«Han lå med ett lys våken. Han visste godt at det måtte være flyturen som spøkte med systemet, at det var reisen inn og ut i tiden som hadde gjort noe med ham. At det var den som var skyld i uroen han kjente. Men han visste at sånn var det ikke. En tanke var dukket opp i ham, og han kunne ikke fri seg fra den: Er det slik det skulle være? Er det dette det hele handler om? Å dra for eksempel hit, sammen med henne? Han lå og lyttet ut i hotellværelset. Alt han hørte var tikkingen fra armbåndsuret han hadde tatt av kvelden i forveien, et sus nede fra Tokyos gater. Det måtte være tidlig, for tidlig for morgentrafikken. Et sted i rommet begynte kjøleskapet å brumme. Så ble det stille igjen, og han tenkte: Hvis jeg går bort til vinduet nå og drar gardinet til side, vil det være dugg på ruta, og det vil avsløre at ingenting er annerledes her enn fra en hvilken som helst morgenkald rute hjemme. Han vendte seg om, tenkte at han måtte få sove om han lå på siden i stedet. Madrassen var hard og han kjente en summing i høyrearmen, som om den nettopp hadde sovet og nå kom til live igjen, prikkende. Han la en hånd på hoftekammen hennes, lot den ligge slik. Hun var varm. Han tenkte: Hvorfor blir jeg så trist av dette? Hva er det i denne bevegelsen, i denne kjensgjerningen at jeg legger en hånd på henne, som fyller meg med denne enorme tristheten, ja, sorgen? Han forsøkte å si til seg selv at det måtte være den lange flyturen. Alle disse timene i den digre maskinen oppe i lufta. Det å se solnedganger og soloppganger på urimelige tidspunkter, det å miste fotfestet i tida, så å si, plutselig befinne seg uten tid. Men han visste godt at det ikke var sånn det var. Han la seg over på ryggen igjen, lot den ene hånda bli liggende ned langs siden hennes, oppå henne. For første gang la han merke til at hun lå dypere i madrassen enn ham selv, at hun var tyngre. Kan jeg ikke bare få sove, tenkte han. Og like etter: Kan jeg ikke egentlig bare stå opp? Han tvang seg selv til å bli liggende med lukkede øyne. Han tenkte på restauranten de hadde vært på for bare noen timer siden. De var kommet ut i Shinjuku-området etter å ha krysset gata fra hotellet. Mens de gikk, forsøkte han å lagre mentale bilder av hvordan gatene så ut, så de skulle kunne finne tilbake. Men mest av alt hadde han lyst til å bare gi slipp, til ikke å holde fast. La seg suge inn i det, inn i Tokyo. De hadde møtt en masse unge japanere. De fleste mennene var iført dresser, de så ut som kopier av en kultur som ikke var deres, men som de var i ferd med å vokse inn i. Kontorverdenen. Jentene hadde tjukt, sort hår og var spinkle,
syltynne. De hadde stanset et par som kom gående, sagt sumimasen, unnskyld, og spurt om de kjente til en god restaurant. Det japanske paret hadde nesten ikke forstått hva de sa, og det overrasket ham, at de ikke var flinkere til å snakke engelsk. Noen timer senere hadde han kommet ut av hotellrommets badrom og hun hadde stått på alle fire i senga og vagget sakte fra side til side, helt naken. Han hadde ikke tenkt, bare klatret opp i senga, glidd inn i henne. Da han kom, tok det litt tid før hun kom, og da hun snudde seg over på siden igjen, rant det ut av henne før han rakk å hente papir. Hun sovnet raskt, mens han ble liggende og kjenne hjertet hamre unaturlig sterkt i brystet i det som virket for altfor lang tid. De to japanerne hadde snakket rasende raskt og pekt og sett seg omkring, og så hadde de begynt å gå, de gestikulerte at de skulle følge etter dem. Etter å ha gått på kryss og tvers og ned en smal bakgate som fikk ham til å tenke på lommetyver og brå, groteske overfall, kom de fram til en trapp som forsvant ned i en kjelleretasje. Det japanske paret pekte og sa det som måtte være navnet på restauranten. De virket så ivrige, japanerne, så hektiske. Som om alt handlet om tid. De hadde sagt arigato til dem, og paret hadde bukket og smilt, det hadde luktet alkohol av dem. Han hadde fulgt etter henne ned trappa og de kom inn i et lokale som var breddfullt. Etter litt ventetid fikk de et bord, og snart kom det en kelner. Hun var noenogtyve, og i vrimmelen skilte hun seg ut fordi hun hadde en hvit lapp som dekket det ene øyet. Kjæresten hans hadde kommentert håret hennes, sagt at det var så flott, at hun skulle ønske hun var japaner, at hun kunne gli inn i dette og være som dem. Han hadde sett seg rundt, kjent et streif av sorg, og nikket. Så hadde han sagt at antageligvis var de japanske jentene like misunnelig på hennes lyse, krøllete hår som hun var på deres. For alle japanere har jo sort hår, hadde han sagt. De spiste og drakk Kirin-øl, før de gikk tilbake til hotellet for å sove. Men de hadde ikke sovet, de hadde knullet, overraskende, og nå måtte det da være morgen? Han akte seg forsiktig ut av senga, han hadde ikke brillene på seg, så han gikk forsiktig for ikke å sparke borti noe. Under speilet fant han klokka, han holdt den mysende opp foran ansiktet. Den var 05.52. Han kom seg bort til vinduet og trakk gardinet forsiktig til side. Det var dugg på ruta. Han gned på det så det gikk an å se ut. Langt, langt der nede så han de nesten tomme veiene, og han tenkte at hvis det skulle komme nå, det store sønderrivende jordskjelvet, så skulle det endelig bare komme.»