Mopp #4

Det finnes en glimrende fanzine i Oslo. Det finnes sikkert mange glimrende fanziner i Oslo, men jeg kjenner én bedre enn de andre. Mopp, heter den. Redaktører er Jan Marius Kiøsterud og min venninne Kristine Kleppo. Nummer fire kom ut i juli. Her er mitt bidrag:



Noen ganger tenker jeg at jeg er nødt til å komme meg vekk. Det er ingen diffus tanke, men noe helt klart, noe skarpt. Jeg ser for meg en konkret leilighet. Hvor jeg skal sitte. En madrass hvor jeg skal sove. Et fremmed kjøleskap jeg låner, gjør til mitt, fyller. Om jeg lukker øynene, kan jeg nesten høre støyen fra gata gjennom de tynne vindusrutene av hardplast som finnes i leiligheten, jeg kan høre en sirene fortape seg i retning motorveikrysset, jeg kan høre en jentestemme som roper opp, som vil noen noe, brått og veldig. Noen ganger tenker jeg at det må være noe galt med meg. At det må være noe galt med meg fordi denne tanken kommer til meg. Da prøver jeg å stanse opp, forsøker å ta et skritt tilbake fra livet mitt, vurdere det sett utenfra. Det hjelper selvfølgelig ikke, det blir bare meningsløst av det. Fra dette skrittet bort fra mitt eget liv, blir bildet av denne leiligheten bare enda klarere. Jeg ser for meg sofaen, en brunmønstret, støvete tøysofa. Den står midt i rommet og på sofabordet ligger det papirer og det står tomme kaffekopper. Det virker som om leiligheten har vært i bruk i lang tid. Men at den er tatt i bruk av en som vet han bare er der på låns, en som vet han skal vekk igjen. Andre ganger tenker jeg at det er sunt at denne leiligheten finnes. At den er et sted jeg kan dra til, lukke øynene og forsvinne til. Jeg kan til og med se for meg flyturen til landet og byen hvor leiligheten ligger. Jeg kan se for meg ventningen, jeg kan nesten kjenne flysetet presse mot ryggen, frammane smaken av de litt beske peanøttene som flyvertinnene serverer, følelsen av å ha drukket brus en halvtime tidligere og ha den metalliske ettersmaken i munnen, belegget bakpå tennene mot tunga når jeg lar den gli rundt i munnen. I øyeblikk ser jeg det så klart for meg at jeg ikke vet om det egentlig er der jeg sitter, i leiligheten, og at det er dette livet jeg tenker meg til. Men for det meste kjenner jeg skillelinjene, for det meste vet jeg at jeg befinner meg på den rette sida. Og at jeg mest sannsynlig, hvis jeg endelig dro til leiligheten, bare ville sitte der i sofaen og tenke meg hjem til deg igjen.