Opplesning + intervju = film!

Noen ganger kan det bli vel mange ord, vel mange fotografier for å formidle hva en bok handler om. Derfor forsøkte jeg å finne ut hva jeg så kan gjøre. Jo, for svingende! Jeg lager en film, tenkte jeg. En film om Selvportrett ved gravstøtte! Slik ble det. På filmen kan du se et intervju som ble gjort under Oslo bokfestival tidligere i høst. Intervjuer var Espen Chr. Dahl, som til daglig fungerer som redaktør i Gyldendal (ikke min, altså). Fotograf var Ina Lykke Schmidt.

Filmen tar 11 minutter og 30 sekunder. For å være pinlig nøyaktig.

Og musikken? Moby. Faen søkke meg med tillatelse. Takk for det, og takk for gode spørsmål, Espen Chr. Dahl!

Boka har kommet!

Oi, oi, oi, så mange turer det ble opp til postkassa i går! Og så, til slutt, etter et tjuetalls streiftog opp og ned: Boka! Romanen! Nå er den her, en aldri så liten tjuvstart før den offisielt utkommer på lørdag. Hvis du er typen som bor i Oslo - kan du se både boka og forfatteren som leser fra den, på Oslo Bokfestival. Ja, og en hel bråte andre forfattere, da, naturligvis.

Selvportrett ved gravstøtte

Oi, som jeg har gledet meg til å skrive dette jeg nå sitter her og skriver! Det har holdt hardt å holde kjeft, men det har holdt. Av grunner jeg har vært inne på tidligere, og en drøss andre. Men i dag klarer jeg ikke holde meg lenger.

Jeg har skrevet en ny bok!

Det er en roman, for svingende. Den heter «Selvportrett ved gravstøtte». Og den lanseres 15. september, det vil med andre ord, kjære leser, si temmelig nøyaktig to måneder fra i dag. Og omslaget kommer til å se slik ut. Illustrasjonen er lagd av den australske kunstneren Samantha Small (mer om henne og omslaget senere, det lover jeg) – og selve omslaget er omhyggelig snekret sammen av undertegnede, slik tilfellet også var med «Du» i hine, hårde dager.

Om jeg et lite øyeblikk våger meg å være personlig, og det våger jeg naturligvis, så vil jeg bare si at jeg føler meg som en gutt som har holdt på i sløyden gjennom hele barneskolen – og endelig kan vise fram Fjæla. Slik. Når det er sagt, er jeg ennå ikke helt på det rene med hva jeg skal si om den nye boka. Ikke ennå. Ikke nå. Derfor nøyer jeg meg med å sitere fra Gyldendal, og de skriver rett og slett følgende:

Om retten til å skrive om sitt eget liv. Og hvilke følger det kan få. 

En ung mann omkommer i en ulykke. Tilbake sitter den eldre broren i sorg og fortvilelse. I et forsøk på å forsone seg med det uforståelige tapet skriver han en roman, om livet sitt, om hvordan han og søsknene hadde det i oppveksten. Han viser manuskriptet til foreldrene. Det får faren til å bryte all forbindelse med ham. 
     Nå er han snart tretti år. Kona hans er høygravid og kan komme til å føde når som helst. Samtidig har han ikke hatt kontakt med faren sin på to år. 
     Selvportrett ved gravstøtte er en roman om brødre, sønner og fedre. Om hvem man ligner på – og hvem man vil være. En roman om ensomhet og kjærlighet i familien. Om retten til å skrive om sitt eget liv og de som har hatt betydning for det. 
     Men først og fremst er det en roman om mannlige familiemedlemmer som plutselig blir borte. Og et nytt som er på vei. 

Skulle det være noen utålmodige sjeler, kan boka allerede forhåndsbestilles. For eksempel her.

Når en roman dør

Jeg skal innrømme at jeg ikke helt har visst hvordan jeg skal gripe dette an. Så jeg tenker jeg får gjøre det uten så mye om og men: Egentlig skulle jeg ha gitt ut en ny bok i 2012. Den skulle hete «Rekkehusblues», sto i katalogen til Gyldendal, jeg hadde allerede laget omslaget. Baksideteksten var skrevet. Jeg skrev om boka her etter at et par bokbloggere som hadde saumfart forlagenes høstlister hadde nevnt romanen. Jeg kunne jo ikke annet!

Så ble det veldig stille her. Jeg tror nok kanskje at denne romanens død var utslagsgivende for at bloggingen stilnet. For faktum var rett og slett: Boka skulle ikke ut allikevel. Spørsmålet er hvorfor. Hvorfor i helvete annonserer en forfatter en bok, for deretter å slutte å snakke om den?

Det er godt spørsmål! Jeg skulle ønske jeg hadde et solid svar å by på. Det har jeg kanskje ikke. Boka handlet om et skilsmissebarns oppvekst. Parallellene til mitt eget liv var såpass store at det fikk private konsekvenser for meg at jeg hadde skrevet den. Jeg vil ikke si at dét gjorde at jeg ikke ville ha den ut, men det er klart at sånn var det jo nok likevel også. Jeg har faktisk ikke lyst til å si hva konsekvensene var. Av grunner jeg nok kommer tilbake til om ikke skrekkelig lenge. Det holder å si at boka nok aldri var ment for publisering. At det handlet mer om at jeg skrev den.

Og hvis dét var det viktige, altså at den var skrevet og lest av noen ganske få, så var det jo merkelig å skulle gjøre finpussen på den slik at den kom ut. Sånn tenkte jeg. Etter hvert ble jeg mer og mer sikker på (og forlaget var ikke uenig) at boka rett og slett ikke hadde livets rett. Den ble bokstavelig talt tatt av plakaten.

Ja, det var kjipt. Det var jo ikke sånn det skulle være! Det føltes som et nederlag. Det gjorde det helt klart. En tabbe. Det var «den vanskelige andreboka» – og så gikk den fløyten! Loddrett utdriting. Oh yes. Det verste var å skuffe folk som hadde gratulert og sagt de gledet seg. Gradvis ble den følelsen erstattet av en slags skam. Når folk spurte, måtte jeg mumle noe nesten ikke hørbart om at den nok ikke ville komme til høsten likevel. At den faktisk var skrinlagt. Faen, altså.

Men nå? Nå er jeg glad for at «Rekkehusblues» forblir et privat anliggende. Noe den kanskje hele tida egentlig var. Jeg skjønte det bare ikke. Men viktigere: Jeg er veldig glad for at jeg skrev den. Det var nødvendig. Det var altså bare ikke nødvendig å sende den ut i den store hopen.

Jeg skriver om den nå fordi jeg synes det ville være merkelig å forbi gå det i enda mer stillhet enn jeg allerede har gjort. Nå er det gått to år siden 2012. Mye annet har skjedd. Jeg skal si mer om noe av det snart. Jeg hadde bare lyst til kort å si det som det er. Ja, romanen dævva. Det var kjipt. Men jeg er her fortsatt. Og jeg har kanskje lært noe på veien. Jeg har kanskje lært at med romaner er det som med så mye annet:

 Enten går det bra – eller så går det faen hoppe meg over!

En forsømt tiåring

Jeg har tenkt på det i ganske lang tid, egentlig. At plutselig, eller snarere gradvis, som vann som trekker seg fra land, så forsvant jeg mer og mer fra denne bloggen. Det var ikke noe jeg gjorde med vilje, det bare ble sånn. Det har ikke betydd at jeg har sluttet å lese blogger. Neida. Jeg er like nyhetsjunkie som jeg alltid har vært. La oss bare si at andre ting kom i veien. Eller ble viktigere. Krevde oppmerksomhet, tid, liv.

En annen ting jeg har tenkt på er at bloggen, da jeg startet den, fungerte som en ventil jeg ikke visste jeg hadde bruk for. En uttrykksform som sjokkerte meg med sin samtidighet, hvis jeg nå skal ta litt kraftig i. De første tingene jeg skrev, var personlige. Antageligvis ikke veldig ulikt den overveiende brorpart av blogger som ser dagens og nattens lys hver time av døgnet. Noen har noe på hjertet. De lager seg en blogg. Og så ruller snøballen. Men etter hvert ble det mindre og mindre jeg hadde lyst til å skrive om her. Det ble mest profesjonelle ting, for nå å si det slik. Det ble mye skriving om novellesamlinga jeg debuterte med i 2010. Og en del journalistikk. Gamle og nye reportasjer og intervjuer i mer eller mindre skjønn forening. Det personlige forsvant. Eller skal jeg kanskje si at det private forsvant. Jeg forsvant.

Da jeg startet bloggen, fungerte den som et fristed. Her kunne jeg lire av meg nær sagt hva det skulle være. Dele kule oppdagelser. Sitere bra folk. Og jaggu ble den ikke også et sted hvor jeg traff lesere. Noen av dem skrev sin egen blogg. Noen få av dem skriver fortsatt. De fleste forsvant. Akkurat som jeg selv, selv om denne bloggen aldri har vært tatt av plakaten.

Nå er jeg smertelig klar over at jeg med ett høres ut som en gammel fabrikksarbeider på kassettfabrikken som ikke helt klarte å følge med på ferden over på CD-en. Men jeg prøver ikke å si at det var bedre før. Det var bare annerledes. Også for meg. Jeg skrev om smått og stort i livet mitt. Først som journaliststudent på Vestlandet i Norge, så som journalist i Oslo, deretter som student på forfatterstudiet i Bø – før jeg endte opp her i Danmark, ble forfatter og så videre og videre, inntil jeg altså nesten holdt opp med å skrive her.

Og jeg har savnet det. Denne ventilen. Den litt røffe stilen. Livets kladd, kan man vel kanskje si. Jeg likte umiddelbarheten, og jeg likte det å produsere noe. Prosessen var liksom målet. Det var gøy. Jeg vet ikke helt hva som skjedde. Kanskje vokste jeg bare opp, du vet, slik anarkosyndikalistiske ungdommer som ender opp med å stemme kongeblått når de noen år lenger ned ad veien får barn, huslån og drøye ferieforventninger.

Så jeg har tenkt til å ta den tilbake. Bloggen. I år har jeg blogget i ti år. Ti år! Herregud, jeg var nitten år da jeg startet. Nå er jeg dæven hoppe meg blitt tretti! Og jeg har altså ikke tenkt til å gi meg. Tvert imot. Det begynner med at jeg endrer designet. Så kommer innholdet, stykkvis og delt. Alt det gamle blir liggende. Mye nytt kommer til. Det fine er at jeg ikke helt vet hva ennå.

Bortsett fra en hemmelighet som jeg verker etter å avsløre. 

Mer om den senere! Og god påske!