Når en roman dør
Jeg skal innrømme at jeg ikke helt har visst hvordan jeg skal gripe dette an. Så jeg tenker jeg får gjøre det uten så mye om og men: Egentlig skulle jeg ha gitt ut en ny bok i 2012. Den skulle hete «Rekkehusblues», sto i katalogen til Gyldendal, jeg hadde allerede laget omslaget. Baksideteksten var skrevet. Jeg skrev om boka her etter at et par bokbloggere som hadde saumfart forlagenes høstlister hadde nevnt romanen. Jeg kunne jo ikke annet!
Så ble det veldig stille her. Jeg tror nok kanskje at denne romanens død var utslagsgivende for at bloggingen stilnet. For faktum var rett og slett: Boka skulle ikke ut allikevel. Spørsmålet er hvorfor. Hvorfor i helvete annonserer en forfatter en bok, for deretter å slutte å snakke om den?
Det er godt spørsmål! Jeg skulle ønske jeg hadde et solid svar å by på. Det har jeg kanskje ikke. Boka handlet om et skilsmissebarns oppvekst. Parallellene til mitt eget liv var såpass store at det fikk private konsekvenser for meg at jeg hadde skrevet den. Jeg vil ikke si at dét gjorde at jeg ikke ville ha den ut, men det er klart at sånn var det jo nok likevel også. Jeg har faktisk ikke lyst til å si hva konsekvensene var. Av grunner jeg nok kommer tilbake til om ikke skrekkelig lenge. Det holder å si at boka nok aldri var ment for publisering. At det handlet mer om at jeg skrev den.
Og hvis dét var det viktige, altså at den var skrevet og lest av noen ganske få, så var det jo merkelig å skulle gjøre finpussen på den slik at den kom ut. Sånn tenkte jeg. Etter hvert ble jeg mer og mer sikker på (og forlaget var ikke uenig) at boka rett og slett ikke hadde livets rett. Den ble bokstavelig talt tatt av plakaten.
Ja, det var kjipt. Det var jo ikke sånn det skulle være! Det føltes som et nederlag. Det gjorde det helt klart. En tabbe. Det var «den vanskelige andreboka» – og så gikk den fløyten! Loddrett utdriting. Oh yes. Det verste var å skuffe folk som hadde gratulert og sagt de gledet seg. Gradvis ble den følelsen erstattet av en slags skam. Når folk spurte, måtte jeg mumle noe nesten ikke hørbart om at den nok ikke ville komme til høsten likevel. At den faktisk var skrinlagt. Faen, altså.
Men nå? Nå er jeg glad for at «Rekkehusblues» forblir et privat anliggende. Noe den kanskje hele tida egentlig var. Jeg skjønte det bare ikke. Men viktigere: Jeg er veldig glad for at jeg skrev den. Det var nødvendig. Det var altså bare ikke nødvendig å sende den ut i den store hopen.
Jeg skriver om den nå fordi jeg synes det ville være merkelig å forbi gå det i enda mer stillhet enn jeg allerede har gjort. Nå er det gått to år siden 2012. Mye annet har skjedd. Jeg skal si mer om noe av det snart. Jeg hadde bare lyst til kort å si det som det er. Ja, romanen dævva. Det var kjipt. Men jeg er her fortsatt. Og jeg har kanskje lært noe på veien. Jeg har kanskje lært at med romaner er det som med så mye annet:
Enten går det bra – eller så går det faen hoppe meg over!
9 kommentarer:
Det var leit, men jeg haper du skriver mer snart!
Men å basere virkelige hendelser på en tildels ukjent person der man skildrer en barndom som vekker interessen hos de få, er vel et utgangspunkt ikke verdt å starte med?
Jeg mener at alt kan skrives om. Det spørs bare hvordan. Det vil si: alt har potensiale til å være interessant å lese om. Akkurat som alt har potensiale for ikke å være interessant å lese om.
Når det er sagt, så skal man også stå inne for det man har skrevet. Hundre prosent. Det skal ikke være ok. Det skal ikke være halvveis. Det skal sitte midt i sikringsskapet.
Greit å få sagt det. Ferdig. Kanskje det får sin form en annen gang. Eller så kan det bare ligge der i fred som papir og ide, og fortsette virket sitt i det livet som ikke er på papir. Så og si.
Nemlig. Og så kan det bli plass til noe annet, forhåpentligvis.
Det har aldri vært et mål for meg å bli utgitt. Jeg anser det som en bonus, dersom det en dag skjer, men det er slett ikke målet.
Målet er derimot å skrive en roman. Å ha gjort det. Å skrive den ut på en dårlig printer og se legemliggjøringen av den: Papirbunken min, strevet mitt, boka mi.
Så det at at romanen din strøyk med, er i mine øyne helt udramatisk.
VK
VK, det har også blitt udramatisk for meg, men det var det ikke på det tidspunktet hvor den faktisk lå der, foran meg, utskrevet på den billige laserprinteren vi har, med foldestriper på hvert eneste ark. Akkurat da, da beslutningen egentlig allerede var tatt (uten at jeg var meg det helt bevisst), føltes det virkelig dramatisk.
Nå er jeg glad den finnes, den bunken. Strevet, som du sier. Den ligger der. En dag om noen år (mange!) tar jeg den fram, leser den igjen, med hilsen fra mitt fortidige jeg.
Stol på magefølelsen.
Jeg undrer meg så ofte over hvordan så mange kan publisere så mye som uten tvil er privat og involverer andre, nære mennesker. Ikke at det er feil, - jeg skjønner bare ikke at de kan. Jeg kunne nok aldri publisert en roman, - for alt jeg synes det er verdt å skrive om ville såre, sjokkere, støte bort dem jeg er dømt til å ha tett på meg. Når forfattere blir spurt om dette virker de så uberørte og lite sårbare, og det forstår jeg ikke.
I norskboka til elevene mine står Diktningens 9 bud eller noe sånt, og ett av buda lyder Gi faen i mora di. Hadde det enda bare vært mora mi!
Kanskje kan et manuskript legges til modning, og så få en ny form, men jeg vet sannelig ikke. Jeg skulle gjerne lest den. I stedet skal jeg lese den som kommer nå, og etter å ha lest om den, er jeg spent på om den er en kommentar til den umulige toeren.
Uansett: Lykke til.
Legg inn en kommentar