mandag, juli 09, 2018

Give me five, Virginia!

Ulv, ulv. Bildea av Virginia Woolf knipset i 1939. Fotograf ukjent.

Nå vil du kanskje si: Med hvilken rett kan en mann plukke opp Virginia Woolfs essay Et eget rom 90 år etter at hun skrev det – midt i #metoo-salaten – og begynne å mene masse greier om det? Jeg skal forsøke å forklare det.


Av Thomas J.R.Marthinsen
Dette essayet sto på trykk i
 Bokvennen Litterære Avis nr. 3/2018.

Første kaptittel

En av mine yndlingsfilmer er Good Will Hunting. Jeg blir rett og slett ikke lei av den filmen, uansett hvor iherdig jeg har forsøkt å se den til døde. Men bare det å plukke opp denne over tyve år gamle filmen vil kanskje falle noen tungt for hjertet i disse #metoo-tider, ettersom produsenten av filmen og mannen som sørget for a manuskriptet til Matt Damon og Ben Affleck stort sett forble som det var i utgangspunktet (og også lot dem få spille hovedrollene), var Harvey Weinstein. Joda. Den Weinstein. Og da er det nesten som om det – per automatikk – hefter noe uærlig ved filmen, ja, da er det nesten som om det kleber noe weinsteinsk til både Damon, Affleck og hele den fine historien de skrev, bare fordi han som endte opp med å gjøre virkelighet av manuset i etterkant viste seg å være en real drittsekk. Men at Weinstein skulle få ødelegge for Good Will Hunting så å si bare fordi ville være latterlig. En slik guilty by association-tankegang står for en symbolsk amputasjon av det menneskelige.
Filmen handler om unggutten Will. Han jobber som vaktmester på Massachusetts Institute of Technology i Boston, og er mer evnerik enn alle de som studerer matematikk på høyeste nivå til sammen. Han løser tilsynelatende uløselige ligninger på tavla når alle de andre studentene er gått hjem, og det er naturligvis bare et tidsspørsmål før han blir oppdaget av skolens matematikkprofessor. Men han er en forknytt ung mann, som sleper fortida si etter seg som en klumpfot. Kompisgjengen hans er temmelig rufsete (men vennlig) og havner i bråk, og trøbbelet fører til at Will til slutt må gå til psykolog (spilt av Robin Williams) for å få lov til å fortsette å motta matematikkundervisning. Sideløpende får vi den vakre historien om Will og Skylar (spilt av Minnie Driver), og også denne forvanskes av Wills barndomsbagasje. Kort fortalt skammer han seg så mye over sin voldelige oppvekst at han har gjort seg til syndebukk for den; den er hans skyld. Og derfor ikke bare snakker han aldri om den, han vegrer seg for å vise seg som den han er overfor de som kommer tett på ham.
            Hovedscenen i filmen utstpiller seg mellom unggutten og psykologen hans. For all enkelhets skyld tillater jeg meg å la replikkvekslingen foregå mellom Robin Williams og Matt Damon i stedet for mellom Will Hunting og psykologen Sean Maquire. Den er slik:

INT. DAG: PSYKOLOGKONTOR:
Bøker og malerier på veggene, psykologdiplomet innrammet på veggen. Matt Damon plukker opp journalen sin, og de snakker om den. Damon spør om Williams har personlige erfaringer med den slags, og så sier Williams at det har han, at faren hans var en ondskapsfull alkoholiker – som slo. Damon følger opp med noe av det samme. Sakte, sakte nærmer Williams seg Damon. Nølende, men bestemt.

WILLIAMS: Hey Will, I don’t know a lot. But you see this? (her løfter han opp journalen) All this shit. It’s not your fault.
DAMON (hvisker): Yeah, I know that.
WILLIAMS: Look at me, son. It’s not your fault.
DAMON: I know.
WILLIAMS: It’s not your fault.
DAMON: I know.
WILLIAMS: No, no, you don’t. It’s not your fault. Huh?
DAMON: I know.
WILLIAMS: It’s not your fault.
DAMON: All right.
WILLIAMS: It’s not your fault. It’s not your fault.
DAMON: Don’t fuck with me.
WILLIAMS: It’s not your fault.
DAMON: Don’t fuck with me, all right? (dytter Williams fra seg) Don’t fuck with me, Sean, not you.
WILLIAMS: It’s not your fault … (her bryter Damon sammen) It’s not your fault (hvisker, mens han tar forsiktig rundt Damons hode)
DAMON (begynner å gråte og legger armene rundt Williams): Oh God … Oh God, I’m so sorry …
WILLIAMS: Fuck them, okay?

Du lurer kanskje på hvorfor jeg løfter fram denne scenen? Før jeg kan svare på det og før vi kan ta turen til desember 2017 da #metoo-skandalen var i full oppdrift, blir vi nødt til å ta turen tilbake i tid, nærmere bestemt til England anno 1928.
            Enter Viriginia Woolf.

Andre kapittel

Cambridge University, oktober 1928: Selv om kvinner har hatt lov til å studere ved eliteuniversitetet Cambridge siden 1866 (på egne colleges, må vite), selv om (gifte!) kvinner har hatt lov til å eie sin egen eiendom siden 1880, og selv om kvinner har hatt stemmerett i hele ni år – siden 1919 – er det slik at den Virginia Woolf som ankommer campus denne oktoberdagen ikke kan fri seg fra et visst raseri over kvinnens stilling. Både i litteraturen og i samfunnet. Sidene i Et eget rom – essayversjonen av disse to foredragene – formelig oser av dette iskalde sinnet. Det er vel få andre litterære utgivelser som er blitt knuget mot så mange kvinnebryst som denne tynne boka – én annen jeg kommer i tanke om er The Golden Notebook av Doris Lessing (pussig nok begge to verker hvis opphav ikke nødvendigvis ønsket å se dem bli oppslukt av en bevegelse slik de vitterlig ble).
I essayet setter Woolf pennesplitten nådeløst på ømme mannepunkter opp gjennom den britiske litteraturhistorien og fram til hennes skrivende stund. Hun konstaterer – temmelig tørt – at det minste som må til for at flere kvinner vil skrive i årene framover, er 500 pund i året (økonomisk uavhengighet) og – nettopp – et eget rom, rent fysisk, men også i overført betydning. Rom for være fri av andre menneskers (les: menns) bedømmelse og blikk, fri fra latterliggjøring og hån over et imperativ som kommer innefra, hos enkelte like nødvendig som det å trekke pusten; skriv. Akkurat som det hadde og har vært for mennene opp gjennom historien. Forskjellen var bare, påpekte Woolf, at menn aldri har måttet ymte frampå om naturligheten i sitt eget, tilsvarende behov. Du vet, mannen som det nøytrale; kvinnen som kjønnet.
At Et eget rom den dag i dag er et like aktuelt stykke litteratur som det var for 90 år siden, er det nok å skjele til #metoo-bruduljen for å forstå. Det er begredelig, men sant, at ideen om et eget rom for kvinner – altså et uantastelig, ukrenkelig, ubegrenset, naturlig, selvsagt, unødvendig-å-nevne-fordi-det-er-så-innlysende rom for den kvinnelige erfaring, sjel, tanke og følelse – ennå ikke står klart. Det bygges fortsatt. Det finnes fortsatt dem som stiller spørsmålstegn ved legitimiteten til dette rommet, eller som bare stiller seg opp i døråpningen inn til det som måpende idioter som ikke fatter at de spiller fiolin på Titanic.
Det Virginia Woolf helt konkret gjør i essayet, er at hun tar seg inn i biblioteket på universitetet og gir seg til å lete etter kvinnelige forfattere bakover i historien. Hun begynner med de første adelige kvinnene som skrev bak de tunge gardinene på godsene sine, før hun går videre til Jane Eyre og Brönte-søstrene – og til slutt ender opp rundt sin egen tid. Det hun leter etter, med lys, lykte og vidd, er tegn på frihet hos kvinnene som skrev – til tross for at mange av dem var pent nødt til å sitte i familiens dagligstue hvor ble avbrutt tide og utide; til tross for at mange av dem skrev i skjul fordi det å skrive for en kvinne ble sett ned på, som noe tåpelig, som var hun som et veslevoksent barn i våre dager som hadde plukket opp en pc og gitt seg i gang med å skrive romaner og avhandlinger på ramme alvor. Essayet kryr av sitater fra mannlige professorer som på hver sin måte, og med varierende grad av varierende motiver, fratar den kvinnelige forfatter hennes integritet, verdi; hennes eksistensberettigelse, for å si det enkelt.
Virginia Woolfs illustrerer dette ved rett og slett å dikte opp Shakespeares søster. Joda. Judith Shakespeare. En dikter vi gikk glipp av. Judith som ble kvalt før hun fikk blomstre som sin bror og som ble utskammet av sin egen far, fordi bare tanken på at hun – ei jente! – skulle forfølge talentet sitt var nok til å få skamrødmen til å bre seg som ildebrann i fjeset hans, i så stor grad at han – i Woolfs sinn – appellerer til hennes anstendighetsfølelse, som var den en objektiv størrelse man enten kunne plukke opp eller la være med å plukke opp. Beskytt min skam! sa Shakespeare-faren. Nei, han ropte det, stille, så det runget i den shakespearianske heim. La være med å skrive, jentunge. Pappa får magesår av tanken.
Poenget til Woolf er at forutsetningen for å være fri i intellektuell (og følelsesmessig) forstand, er at man ikke har noe opposisjonsparti. Det vil si: man skriver seg ikke opp mot noen, man klager ikke over forhindringer (fordi det ikke er noen). Det er ikke kvinnekamp (altså mot mannens posisjon), det er noe mer. I bunn og grunn finnes det ikke lenger noe kjønn – fordi spørsmål om kjønn kommer mellom den som skriver og den verden hun eller han skriver. Det er nettopp poenget hennes: Ikke skriv som hverken kvinner eller menn. Skriv om naturen. Skriv om verden. Det er naturligvis smått problematisk å utelukke både kvinner og menn fra naturen (hallo, vi er natur), og det skal naturligvis ikke forstås så kategorisk. Det hun mener er: den som er i en slik posisjon og som har slike muligheter at vedkommende kan transcendere alle sperrer, overskride alle begrensninger, han eller hun er fri. Og med friheten følger – alt. Også ikke minst – tilsynelatende paradoksalt nok – muligheten til å skrive (godt) om det motsatte kjønn.
Derfor er det aller første hun ville ha skrevet under overskriften «Kvinner og litteratur» –  for øvrig noe hun kommer fram til over hundre og tjue sider ute i essayet – at «det er fatalt for enhver skribent å tenke på sitt kjønn»[i]. Hun fortsetter:

«Det er fatalt å være rent og skjært mann eller kvinne, man må være kvinne-mannlig eller mann-kvinnelig (…) Et visst samarbeid mellom kvinnen og mannen må finne sted før den skapende kunst kan fullføres. Det må fullbyrdes et visst ekteskap mellom motpoler.»

I essayet er Virginia Woolf som sagt sint. Plutselig sitter hun og lager kruseduller på ansiktet til en av professorene hun leser – en av de mange som sabler kvinnekjønnet ned som underlegent – snart er det ikke lenger noe menneskelignende ved ansiktet hans; hun har klusset ham ut. Det er ikke noe enkeltmenneske hun tagger ned, det er Professoren, som får stå som symbol på Mannen Med Makt. Men hvorfor, spør hun seg, hvorfor blir jeg sint bare fordi Mannen Med Makt er sint på kvinner? Ja, hvorfor er denne mannen – som har så mye makt – sint? Hva har han å være sint for? Vel, tenker hun videre, så er han kanskje ikke egentlig sint. Egentlig er han kanskje … redd? Hun skriver: «Når professoren insisterte litt for ettertrykkelig på kvinnenes underlegenhet, da var det muligens ikke deres underlegenhet, men sin egen overlegenhet han var opptatt av. Det var den han beskyttet temmelig opphisset og med for stort ettertrykk, for han betraktet den som en sjelden og kostbar juvel.»
            Og det er vel her Woolf kommer inn på maktens problem i det hele tatt: Maktfull er ikke noe du er, det er en posisjon du har. Og maktens posisjon er en ensom posisjon, for du er alltid utbyttbar, du er – ville man sagt i et politisk parti – alltid på valg. Plutselig befinner du deg i kjølvannet og båten seiler videre uten deg. Jeg tror Weinstein ligger solid og dupper langt bak der et sted og kjenner litt på den følelsen.
            La oss vende tilbake til Hollywood.
           

Tredje kaptittel

Vi skriver desember 2017. #metoo har skapt rabalder i et par måneder og plutselig har noen stukket en mikrofon i ansiktet på Matt Damon – og spurt ham om Harvey Weinstein. Ikke så rart, ettersom de to har jobbet med flere filmer sammen etter suksessen med Good Will Hunting. Vi står ved et veiskille, sier Matt Damon, og fortsetter: «There’s a difference between, you know, patting someone on the butt and rape or child molestation, right?» Denne setningen ble plukket opp – og gikk deretter viralt som en annen løsgjenger.
            Det fikk blant annet skuespilleren Minnie Driver – jepp, Skylar! – til å se en god del nyanser rødt i beste sendetid på Twitter. Hun skriver: «God God, SERIOUSLY?». I et intervju med The Guardian utdyper hun: «Let women do the speaking up right now. The time right now is for men just to listen and not have an opinion about it for once.»
Det later til å være Minnie Drivers mening at det jordskredet som er #metoo vil føre med seg at menn vil komme til å støtte kvinner: «In the same stereotypical way that we see women being supportive of men in their endeavours», sier hun, «I feel that’s what women need of men in this moment. They need men to lean on and not question».

Og det er stort sett her min indre opprører våkner, eller la oss si det som det er, min indre Woolf. For hva er det Minnie Driver sier? Om vi flytter utsagnet over i et politisk landskap sier hun at nå har ett parti sittet ved makten i gruelig lang tid (faktisk så lenge det har eksistert et politisk system) – nå er det opposisjonens tur. Og det er ikke noe demokrati, dette. Nei, det er å bytte et diktatur ut med et nytt.
Jeg synes ikke det er rart at Minnie Driver er sint. Jeg synes det er bra. Men jeg synes det er feil at hun lar sinnet gå utover Matt Damon. Og hvorfor synes jeg det? Jo, det kan kanskje best belyses ved å se på en av kommentarene hun fikk på meldingen sin på Twitter. Den er skrevet av en som kaller seg Paul McNair og den lyder:
Paul McNair: «Minnie, having been raped the pain far exceeds the other abuses I have endured. It is something that is beyond pain. Other abuses are often painful, dehumanizing but not as haunting for a lifetime.
            Minnies svar? «I am so incredibly sorry for the hurt you’ve withstood.»
            Paul McNair: «It is haunting 30 years later. I am glad I have learned but it is horrific in anyone’s life. Women have given me a voice too.»
            Minne Driver: «I can genuinely only send you love and thank you for being brave enough to speak about it.»

Det er veldig interessant å se nærmere på hva det er Minnie Driver gjør her. Hun overhører to vesentlige momenter. For det første at han(!) sier at det er en vesensforskjell på å bli voldtatt og å måtte finne seg i andre former for dritt. Altså det samme som Matt Damon våget å si. For det andre sier han at «Women have given me a voice too». Så fantastisk sagt!
Men hva gjør Minnie Driver i stedet for å si noe om disse to tingene? Jo, hun putter ham i en kategori som offer. Som et modig offer, riktignok, men offer like fullt. Det er så Doris Lessings stemme lyder som et skrømt i bakgrunnen – slik hun i et essay slakter måten Virginia Woolf portretteres i den populære Hollywood-filmen The Hours: «How we do love female victims, oh how we do love them.» [ii] Også selv om det kvinnelige offeret i dette tilfellet er en mann som heter Paul.

Om vi tar turen tilbake til Woolf, står det klart at Minnie Driver begår en brøler i forhold til Woolfs poeng – som er at hvis kvinnene opererer med mannen som opposisjon, er friheten en skinnfrihet; da er de ikke egentlig frie, men fortsatt bastet og bundet, det er bare formen som er en annen. Woolf synes videre å mene – ja, det er kanskje det enkeltavsnittet i Et eget rom som har blitt mest kjent – at kvinner gjennom historien har fungert som forstørrelsesglass for menn. I kvinnespeilet ble mannen større enn han var, viktigere enn han var. Og at det kunne skje fordi han dermed gjorde den han speilte seg i mindre. Unnskyld, at hun ble mindre. Og Woolfs motor i essayet kunne like gjerne sies som psykologen sier det til den unge, forknytte mannen: Fuck dem. Fuck alle idiotene, sier Virginia Woolf på sin elegante dissekerende måte, fuck alle disse folka som har behov for å ha noen under seg for å føle seg mannshøye. Alle de som krever at andre skal være speil de kan forstørres i, alt mens de selv i virkeligheten er noen små kryp.
Når jeg lar meg hisse opp av Minnie Drivers tilgang er det av to grunner. For det første antyder hun langt på vei at alle menn er guilty by association, bare fordi de er menn. Det er like tautologisk som å si at kvinner ikke burde skrive fordi de er kvinner. For det andre ser hun ikke –
midt i sin (om enn rettferdige) vrede – at det hun i virkeligheten argumenterer for, er at kjønnene skal fortsette å fungere i rollene som henholdsvis bøddel og offer. Hvis det ble som Minnie Driver sier hun vil ha det, ville vi ikke ha beveget oss en millimeter siden Virginia Woolfs dager. Forstørrelsesglasset ville bare ha byttet hender.  

Fjerde kapittel

Og det er her vi skal tilbake til Good Will Hunting. For selv om situasjonen i filmens hovedscene er forskjellig fra både #metoo og Virginia Woolfs essay, handler de tre kulturelle uttrykkene om det samme. Alle tre handler på hver sin måte om skyld. Alle tre handler i mest grunnleggende forstand om vanskeligheten av og drømmen om å være den man er uten å føle blygsel, skam eller skyld for det. I Good Will Hunting er den unge mannen knuget av skammen han bærer rundt på fordi han er blitt behandlet som han er og – hvilket psykologen påpeker – som ikke er hans skyld. #metoo har oppstått fordi mange kvinner har opplevd jævlige og/eller kjipe ting de har skammet seg over og holdt kjeft på grunn av – uten at det på noen måte var deres skyld at det skjedde dem. Skyld er noe man føler fordi det ikke føles i orden at man er som man er. Og derpå følger skammen. Det samme gjør seg gjeldende med kvinnene Virginia Woolf skriver om og som Judith Shakespeare er kroneksempelet på.
            For hva er det denne scenen – hvor psykolog Robin Williams insisterer inntil tårer på at det ikke er Matt Damons skyld at han har det som han har det – hva er det den sier? Den sier noe veldig enkelt, egentlig. Scenen sammenfaller med det jeg oppfatter som Woolfs budskap numero uno: For at det skal være mulig å bli fri, for at maktkampen skal forvitre, og ikke gjenta seg, krever det at mannen og kvinnen i samarbeid legger forstørrelsesglasset bort. Nettopp. At de gjør det sammen. Et eget rom er ikke et rom å trekke seg tilbake til, i flukt eller redsel eller skam. Det er et rom midt i blant alle andre. Og for å lage slike rom er det ikke nok at én part krever det; den andre må samtidig ville gi. Det er det psykologen i Robin Williams’ skikkelse har skjønt. Man kunne nesten si at han er en Woolf i fåreklær.

På tampen av essayet skriver Woolf: «Det ville være synd og skam om kvinner skrev som menn, for hvis to kjønn ikke er tilstrekkelig når man tar verdens velde og variasjoner i betraktning, hvordan skulle vi da klare oss med bare ett?»
Det er omtrent her jeg får lyst til å juble høyt. Ja, jeg får lyst til å rekke bakover i tida og si give me five, Virginia. For hun har jo skjønt det. Hun har forstått hvilken verdi det er at vi har (minst) to kjønn i denne verden. Det handler om de flekkene vi har i bakhodet, sier Virginia Woolf. Det er en slags variant av at man ser splinten i andres øye men ikke bjelken i sitt eget. Eller som hun sier det selv:

«For det finnes en flekk så stor som en shilling på bakhodet, og den kan man aldri se selv. Det er en av de gode tjenestene kjønn kan yte kjønn – å beskrive den shillingstore flekken på bakhodet (…) Tenk over hvor menneskelig og glimrende menn helt fra de tidligste tider har påpekt for kvinnene den mørke flekken på bakhodet! (…) Et sant bilde av mannen som helhet kan aldri bli laget før en kvinne har beskrevet den shillingstore flekken.»

Og det er denne innsikten jeg mener finnes i Good Will Hunting også, om enn den serveres mellom to menn. At det er mellom to menn det finner sted, er i bunn og grunn fullstendig likegyldig. Det vi burde skjønne, er at når det kommer til stykket står vi menneske overfor menneske, uansett hvem eller hva vi er. Eller som Virginia Woolf sier det: «Jeg griper meg selv i å si kort og prosaisk at det er meget viktigere å være seg selv enn noe som helst annet». Det er derfor hun snakker om et eget rom. Og slike rom kan vi faktisk hjelpe hverandre med å skape.
Høres det ut som noe du har lyst til å være med på? Vel, me too.





[i] Virginia Woolfs Et eget rom (1929), Gyldendal Norsk Forlag [2006]. Oversatt av Daisy Schjelderup og med forord av Bjørg Vindsetmo.
[ii] Doris Lessings Time Bites (2005), Harper Perennial. (For en briljant tittel!)

Ingen kommentarer:

Halla på ræ!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark.

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.

Superpopulært: