søndag, mars 22, 2020

Brakkepsyke

 

In three words I can sum up everything I've learned about life: it goes on.
- Robert Frost (amerikansk dikter, 1874-1963)


BRAKKESYKE ELLER BRAKKEPSYKE - DET ER SPØRSMÅLET!


 
Fra den ene dagen til den andre. Så ble sløret trukket vekk og de barske realitetene kikket oss i hvitøyet. Sånn er jo livet, men for det meste slipper vi å forholde oss til at det rent faktisk forholder seg slik; for det meste er vi beskyttet av en slags hverdagens døs, som innimellom blir skvulpa litt i. Men så snart det blir snakk om liv og død, er det som om en eller annen jævel røsker alle forbehold vekk. Fred være med alle de som har måttet bøte med livet.

Og vi andre? Vi blir jo smertelig klar over at også vi er dyr, da. Brakkesyka, eller the cabin fever som de kaller det, er en annen måte å si "nå går jeg på veggen". Vi blir jo litt spesielle, noen og enhver av oss, når vi blir begrenset på denne måten. Å ikke kunne. Fordi. Da kan veggene med ett se faretruende smalnende ut.

Men så har du meg, da. Fordi vi bygger hus, har jeg bodd i en fordømt brakke (bevares; tre brakker med alle rettigheter; en slags interimistisk leilighet på landet; jeg klager ikke) i ... jeg tør nesten ikke si det, fem og et halv år nå. Etter hvert har jeg altså bygd opp en slags brakkepsyke. Så får det være et åpent spørsmål om det betyr at jeg er ekstra utsatt nå - eller om jeg er så godt vant, at det ikke spiller noen voldsom rolle. Ett er sikkert: Jeg blir helvetes rastløs!

Derfor ønskes De herved velkommen til månedens andre utgave av Månedens Marthinsen! Og kjære leser: Hva gjør du for å utholde status quo? Går du på veggen? Nyter du det? Har du oppdaget at Ludo faktisk har en del å by på? Do tell me!
 

FAST SPALTE: SNACKS FRA ARKIVET:



Etter å ha vært journalist hele mitt voksne liv, har jeg et innholdsrikt og broket arkivskap stående med intervjuer og reportasjer. Og selv om det er alle avisers skjebne å bli innpakningspapir for fisk, gjelder ikke helt samme regel for ting som har havnet på nettet. Så jeg tillater meg å dykke dypt:


 
Og denne gangen slår jeg mange fluer i et smekk. 1) Det handler om Virginia Woolf. Alle burde ha et forhold til Woolf. Bare fordi. 2) Jeg sprer en (idiosynkratisk) fortolkning av en av de beste filmene som finnes - "Good Will Hunting" med Matt Damon og Robin Williams. Og 3) Jeg gjør deg det som i mildt og godt lys kan kalles en tjeneste - i disse tider hvor du sikkert også kjeder deg innimellom; det slipper du, du kan bare lytte til essayet mitt om Woolf!

Altså: Her finner du essayet mitt om Virginia Woolf, feminisme og en av verdens beste filmer som podcast - og her kan du lese det, om du ikke orker å få stemmen min så tett på som inn i øregangen (say wut?). Skulle det vise seg at du likte podcasten, finner du jaggu flere her - eller i appen du vanligvis plukker podcaster i.
 

FAST SPALTE: ØRENES DØGNFLUER:



Du har også hørt de samme godbitene så mange ganger at ørene protesterer? Prøv disse:  
  • Av en eller annen grunn står internettradioen vår alltid på jazzkanalen. Og du vet åssen det er med jazz: Noen ganger kan du være heldig og ramle over ei perle, som får det til å svinge selv klokka altfor tidlig en tirsdag morgen. Andre ganger får du improjazzen midt i fleisen. Her har du det jeg ville våge å kalle en av de største perlene som finnes: Ramsey Lewis Trios "The 'In' Crowd" fra 1965.
  • Jeg benytter jaggu anledningen til et aldri så lite nikk til gode, gamle Morten Abel og hans "Hard To Stay Awake" fra det som forblir en av de beste norske platene jeg vet om, "Here We Go Then, You And I" fra 1999.

SKIFTENDE SPALTE: MORALSK RIKTIG ELLER GALT?




Å kalle meg en trehugger er når alt kommer til alt ikke helt skivebom. Jeg elsker trær. Jeg er en av dem som var hellig overbevist om at trærne er kvikke og følsomme lenge før Peter Wohlleben kom med sin (nokså langdryge, men interessante) Trærnes hemmelige liv.

Og så er jeg en tretyv. Jeg tar trær. Fra Norge til Danmark. Furutrær. Bjerk. Blodbøk. Om det er fordi jeg tillater meg selv å pensle inn på et moralsk sidespor i ny og ne, eller fordi det bare er rett og rimelig, vet jeg ikke. Saken er denne: Jeg løper. I går løp jeg min faste ti kilometersrunde i skogen like ved heimen. I lang tid har jeg vært på utkikk etter Treet. Det som skal stå på tunet, det jeg skal kikke på når årstidene skifter.

Det er jo ikke mitt. Det skjønner jeg. Men der står det, i denne enorme skogen - og det står sånn til at det er grodd opp faretruende tett på stien. Med andre ord: Det er - tenker jeg - bare et spørsmål om tid før det blir fjernet med en ryddesag.

Så om jeg ikke har juridisk lov til å grave det opp og gi det nytt liv, har jeg ikke i det minste en slags moralsk rett? (Svar gjerne, selv om spørsmålet naturligvis er retorisk!)
 
Ålreit. Dett var dett for denne gang. Om jeg ikke lar høre fra meg mer i løpet av mars, kan du se fram til et nytt nyhetsbrev i april. Om du liker det du leser, blir jeg glad. Om du liker det så godt at du sprer ordet, blir jeg bittelitt gladere. Og om du har synspunkter, blir jeg nesten lykkelig. Lest noe bra? Hørt noe bra? Sett noe fint? Gi meg et hint!

Alt godt,
Thomas

Ingen kommentarer:

Halla på ræ!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark. Podkaster her.

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.

Superpopulært: