万. Eller snurrestrupe og kvitrefjær (3/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

*

 

”I have the European urge to use my feet when a drive can be dispensed with."

Vladimir Nabokov, russisk-amerikansk forfatter (1899-1977)

 

I morgen kan du lure noen. Eller sagt på en annen måte: Mars, hvor ble det av deg! Jeg håper du har det bra, der du befinner deg, når du nå har trykket deg inn på nyhetsbrevet. Jeg er godt klar over at det pågår heftig kamp om oppmerksomheten din, at innboksen din er populær, at du egentlig ikke har tid, at det er så mye annet, at gjøremålene står i kø og at det månedlige som tikker inn fra yours truly er en av mange nåler på din våkne verdens tavle. Så derfor: Takk for at du tar deg tid. Nei, jeg mener det. Takk.

 

Jo, du ser riktig: Vaskeekte Bernie Sanders mittens, selvfølgelig. Courtesy of my mother. Sendt nedover akkurat i tide til de siste kalde dagene.

Velkommen til nyhetsbrevet for mars!

 

Jeg var bare halvveis på den daglige kveldsturen da lyden forsvant. Batteriet på telefonen var dødt, tømt, uten at jeg hadde skjenket det så mye som en tanke. Bill Burr ble avbrutt midt i et sjarmerende rop, og plutselig var det bare skog, det var bare fuglene som kvitret – og på brystkassa mi, lyden av en sovende baby.

Og det er rart med det. At plutselig oppstått stillhet kan føles som å støte inn i en vegg. Fornemmelsen varer ikke lenge, for verdens kontentum står parat til å fylle ethvert hull. Faktisk blir det jo aldri helt stille. Ikke helt. Selv i et hermetisk lukket rom, kan du høre beinpipenes hvisking og lyden av eget apparat, om alt annet er tyst. Og i skogen? I skogen! Når man befinner seg der ute, altså i en plutselig brå stillhet, når lyden kuttes og det man holder på med, dette som ikke kan kalles noe annet enn å maksimere enhver situasjon, så å si utnytte tilværelsen til det fulle; altså at man hele tiden skal holde på med noe, og nå mener jeg egentlig ikke å generalisere, selv om det ville være på sin plass; jeg snakker om meg selv, jeg maksimerer hele tiden; jeg drikker kaffe mens jeg spiser, jeg hører podcaster når jeg løper, hvis ikke humøret krever The Prodigy; noen ganger krever humøret The Prodigy, det krever faktisk «Invaders Must Die», eller det krever «Thunder»; når jeg bygger, hører jeg Rolling Stones, eller jeg hører David Bowie, eller Moby, eller så klinker jeg til og hører Alice Bomans «Waiting» eller Dreamer’s Circus (prøv å få tak i «Rooftop Sessions»); når jeg kjører bil, ringer jeg familiemedlemmer eller andre på WhatsApp, eller mormor på telefon; når jeg handler inn, tenker jeg over morgendagen, legger planer for timene som skal komme; hver dag har nok med sin egen plage, jovisst, men kan man stagge seg, kan man stoppe opp, går det an å stoppe den kontinuerlige strømmen, fossefallet? Og slik fortsetter det, slik er det hele tiden, og enkelte ganger tenker jeg at det er menneskelig, dette at vi vi vil få med oss mest mulig, favne bredest tenkelig, andre ganger lurer jeg på om FOMO-fobien har grepet så om seg at det ikke er til å skille den fra en urtilstand; men altså – i skogen. I skogen. I skogen når lyden blir kuttet.

Quiet is the new loud, vet du.

Da det med ett plutselig bare var jeg og dette lille menneskedyret jeg bærer rundt på kveldstid i lokalområdet. Tråkker stiene tynne, gjør jeg. Med ett ble jeg var fuglene. For også de har oppdaget at våren er over oss, de kvitrer og snakker og jeg aner ikke hva de heter for noe, alle sammen, det er et slags handicap, eller bare et tegn på at jeg begynner å bli eldre: at jeg har oppdaget at navnene på de forskjellige fuglene, kjenner jeg ikke. Så la meg kalle dem sølvsnippe, og klatrehals. La meg kalle det snurrestrupe og kvitrefjær, for det kunne like gjerne være det de het, der jeg plutselig sto bom stille på stien i skogen i går kveld, på en av mine kveldsturer med den nyfødte, som ikke er nyfødt lenger, men som har rundet sin første måned i livsspillet.
Det er noe annet å gå, enn å løpe.

Jeg tenker annerledes tanker når jeg går, enn jeg gjør når jeg løper. Og med denne nyfødte lille tassen, funker det bare å gå. For meg funker det bare å gå, jeg er jo bare utstyrt med tørrmelk og har ikke noen magiske remedier for å berolige, jeg kan bare bevege meg. Det er alt jeg har. Hjertet mitt som banker i brystet, som forhåpentligvis og antageligvis minner henne om tilværelsen slik den var de første månedene hun levde …

(det har slått meg denne gangen, for første gang, at et menneske jo allerede har levd når det blir født, det er ikke slik at vi starter på null, vi har tjuvstartet, vi har ligget der inne og lyttet, har vi, tumlet rundt, snudd oss og dreid oss, og øvd oss på å puste, vi har hikket og åpnet og lukket øynene, jeg forestiller meg åndeløs forundring, lyttende ut mot membranen som noen ganger er kraftigere gjennomlyst enn andre, omgitt av vann, med fingre og hender som søker og trykker, bein som sparker og gnurer, vi har allerede levd når vi blir født)
 
… det er det eneste jeg vet fungerer: Å gå. Bare gå. Langt. Jeg har gjort det med de andre også, men det føles nytt. Det føles som om jeg aldri har gjort det før. Gått. Jeg går henne inn i verden. Tråkker rundt med henne, og innimellom hører jeg podcaster, jeg hører musikk, for eksempel, eller jeg ringer noen og snakker med noen, går og gestikulerer med den hånda jeg ikke holder telefonen med, men stillheten er en sjelden følgesvenn, og derfor virket den så sterkt i går, da den plutselig var over meg som om noen hadde trykket på den store pauseknappen. Før altså verden fylte inn alle hull med sine kvidresniper og sladrehauker, med sine rubelskvipper og knatrehøner.

Det at vi helst skal gå 10 000 skritt hver dag. Visste du at det var en kommersiell oppfinnelse? At det vitenskapelige belegget for påstanden er heller tvilsom? Det japanske tegnet for 10 000 er 万. Og 万 var nettopp navnet på pedometeret som det japanske firmaet Yamasa Tokei Keiki Co., Ltd. slapp på markedet en gang på 1960-tallet. Manpo-kei, heter tegnet. Og med litt velvilje ligner det et menneske som går. Manpo betyr 10 000 skritt på japansk. Men er det sant, da? Har jeg snakket sant når jeg har forsøkt å få mutter’n til å gå 10 000 skritt hver dag, oppildnende på avstanden min fra Danmark?

Neida. Det er ikke sant. Og nå suger jeg naturligvis ikke fra eget bryst(!), jeg henter og låner fra The Conversation, men det de skriver, er at den ferskeste forskningen tyder på at det er nok å gå cirka 4400 skritt for å oppnå helseeffektene av å trave rundt. Og jo mer du går, dess bedre er det? Vel, bare inntil du når 7500 skritt. Deretter flater det ut, sier de, forskerne. Derfra og opp handler det om noe annet.

Da handler det om å gå, da. Da handler det ikke lenger om å nå et kommersielt burde-mål, slik det meste annet i tilværelsen vår er rammet inn og holdt sammen av ymse burde. Da handler det om å være der ute, i stedet for her inne, hvor enn vi er når vi er inne; da handler det om å gjøre det vi mest sannsynlig er laget for å gjøre: tilbakelegge store avstander.

Og i våre dager med karantener og utestengelser fra hjemland, med vaksiner og blodproppskrekk og nervøsitet om noen nyser, i våre dager der alt det vanlige er satt litt ut av spill, er det deilig å føle seg fri et øyeblikk. Bare snøre på seg skoene, og gå – eller løpe! – dit føttene fører oss.

Plutselig er batteriet tomt på telefonen. Og da står du der. Da står du der.



 

 

Jeg fikk et tips fra en kjent ukjent. Det var en bok han mente jeg skulle lese. Jeg gikk straks i gang med å søke, og lette og lette, og det er jo ikke vanskelig å finne noe i våre dager, men det skulle vise seg vanskelig å få tak i en tilgjengelig utgave av boka.

Det er Grå sjeler av Philippe Claudel jeg snakker om.

Og tipseren - som skal få lov til å beholde anonymiteten sin her; man er vel journalist! - mente at kanskje var det slik at han hadde hauset den opp. Kanskje for mye, til og med. At leseropplevelsen kanskje egentlig ikke var så sterk, som han mente den var, da han leste den, men at den var blitt slik i erindringen. At det like gjerne kunne være andre ting som gjorde akkurat den boka av den forfatteren til en begivenhet.

 

Som sagt skulle jeg ha tak i den. For slik er det: Får jeg et tips av en jeg fester lit til, så skal det være slik. Jeg skulle ha tak i den boka. Jeg fant den på fransk, naturligvis, men fransk er en gåte. Jeg fant den på engelsk, men det var i elektronisk form, og når det er snakk om bøker i elektronisk format, blir det fort til at det føles som å lese noe halvferdig, eller verre: som å lese en lang, jævla pdf i jobbøyemed. Jeg var med andre ord nødt til å få tak i den ad andre veier. (Jeg fant den også på dansk. Men helt ærlig: en fransk forfatter på dansk? Det svinger liksom ikke. Sorry, danskjævler.)

Heldigvis har jeg en mor som forstår at en bok kan være viktig å eie. Så hun skaffet meg den pent brukt (merci mon chére mére!). Postgangen fra Norvège til Danemark foregår i en så usigelig sneglefart, at den først er kommet fram for litt siden.

Så når jeg ikke har lest den ennå, du anonyme tipser, så skyldes det ikke uvilje! Nå ligger den her i stablene! Jeg kan strekke ut etter den når det skal være! En av dagene gyver jeg løs. Un de ses jours, dis-je!


 

 

Og la oss da for guds barmhjertighets skyld dvele to sekunder til ved den franske kulturen på kloden.

 

SERIE: Jeg har gått i gang med Le Bureau des Légendes. Takket være min mor (jeg begynner å forstå at jeg står i en slags kulturtilgjengelighetsgjeld til henne nå mens jeg skriver) har jeg NRKs app på mobilen. Selv om jeg bor i utlendighet! Og her forleden snublet jeg over spionserien. Det er jeg glad for! Tempoet er langsomt, ikke et blikk er tilfeldig, ikke et ansiktsuttrykk avslører det du tror det avslører, og samtidig lukkes verden inn, vi snakker Syria og USA, vi snakker Iran og Teheran, og vi snakker alskens Peugeot-er og Citröen-er i skjønn forening på franske fortauskanter, inn og ut av underjordiske garasjer og til det ene mer dubiøse stevnemøtet etter det andre, og det er spennende, og serien begynte i 2015 - så jeg kommer sent til festen, men for en fest!

 

SERIE: Og la oss bli på NRK et øyelokk. For hei, Rådebank! Hei, du vakre serie! Hei, du velspilte, interessant nybrottsarbeid av en fin serie om ting som betyr noe. Jeg snakker ikke nødvendigvis om drifting i Bø sentrum, men jeg snakker litt om det likevel. En fantastisk serie. Se den.

MUSIKK: Fordi jeg ble et år eldre i løpet av denne måneden som nå straks er bak oss, fikk jeg gaver. En av dem var et nytt sett øretelefoner (hodetelefoner? høretelefoner?), av typen man dytter inn i ørene, typen som sperrer resten av verden ute, men som har hear-through når det gjelder, og det gjelder jo innimellom, men uansett: Det finnes jo ikke noe bedre enn å løpe av sted med musikk tilpasset ens humør, om det er rasende og eksplosivt eller døyvetrengende, eller bare stein søkke klart for noe vakkert.

 

I den franske serien jeg nevnte, når rulleteksten på første sesong siver oppover skjermen, spilles Goldfrapps «Annabel» fra albumet Tales of Us. Nydelig, nydelig, nydelig. Jeg har ikke hørt de andre sporene, jeg har bare hørt dette, igjen og igjen, monomant løpende gjennom vårskogen som presser seg fram.

MUSIKK: Og du, sitter du nå og knegger inne med et fantastisk nummer? Bring it on! Bare svar på nyhetsbrevet som den mailen det vitterlig er. Den sangen som oppsummerer det meste akkurat nå. Akkurat den.

 

Det går ikke an å kalle henne månedens høydepunkt. Et av livets er hun.

 

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Gå inn i april med nebb og klør.

 

Alt godt,
Thomas

 

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!