Defragmentering (4/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

* 

 

 

”I never read, I just look at pictures."

Andy Warhol, amerikansk kunstner (1928-1987)

 

 

Da sønnen min skulle legge seg i går, hadde han ikke lyst. Det vil si, han var overtrøtt og virret rundt sin egen akse, og virringen fortsatte på soverommet, med alskens plutselig oppståtte gjøremål, vinduer som skulle åpnes og lukkes, sokker av eller på, mer vann, bare litt mer vann, og jeg sa at det er sent, du må sove nå, så du er uthvilt til i morgen, et herlig voksent blikk utenfra, og jeg sa hjernen din trenger å sortere inntrykkene fra helga, sånn at du er klar til flere, nye i morgen når uka starter, og han så på meg med trøtte øyne og sa: Hvorfor må hjernen sortere? Og jeg bega meg ut på en lengre regle om det, om alle de inntrykkene vi tar til oss daglig, hvert våkne øyeblikk, alle de vi registrerer, og så resten, alle de som liksom er for små, de som går gjennom bevissthetens sil, men som likevel fyller på, som nærmest virvler opp et slags bunnslam, sånn kan jeg tenke meg det, som en fot på en havbunn, og så den fine sanda som nærmest står som en sky opp fra bunnen, under vann. Og etterpå, da han var falt i søvn, kom jeg i tanke om et bilde som kanskje passer bedre.

Defragmentering.

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, og selv hvis du er gammel nok, vet jeg ikke om dette ordet finner klangbunn i din oppvekst: Defragmentering. Kort fortalt er det en prosess på en pc, på harddisken, i et filsystem, en prosess som skal redusere mengden fragmentering. Og hva er fragmentering, hører jeg at du spør? Det er tendensen filsystem har til å legge informasjon i blokker, spredte blokker, en blokk her – og en langt borte, ikke i forlengelse av hverandre, men altså med varierende avstand, og resultatet, på en gammel svivende harddisk, resultatet er at systemet må svive ekstra for å finne blokkene som hører sammen. Avstanden blokkene i mellom kan bli stor. Søketiden, altså tiden det tar aktuatorarmen å reise fra spor til spor, og enten lese av eller skrive, fra blokk til blokk, blir lenger.

Noen ganger kalles fragmentering for filsystemaldring. Jo. Det er systemet som eldes. Filsystemer tåler ikke uendelig fragmentering, reisetida blir for lang, prosessen blir for tung. Det er datamaskinenes aldringsprosess.
Løsningen på denne fragmenteringen er å defragmentere. Og her håper jeg du tillater et skifte i tid, for det er fortid dette, dette kan nesten ikke skrives i nåtid: Løsningen var å defragmentere. Det betydde rett og slett at minneblokkene ble flyttet, fysisk, omorganisert, slik at de spredte blokkene nå utgjorde sammenhengende kjeder av lagrede elementer, og på magisk vis betydde det at systemet både ble raskere, og frigjorde løsgjengere, om jeg kan kalle det det, hvite, ubeskrevne blokker, tomrom i lagringsmediet, som ble hektet sammen, slik at de utgjorde store flater av hvitt i systemet.

Prosessen – slik jeg husker den – tok en evighet. Man skulle la maskinen få fred til å gjøre jobben. I mellomtiden gikk det an å følge bevegelsen, først kopierte systemet alle de fylte minneblokkene, før den limte dem (eller innholdet deres) inn på ny plass, tett i tett med andre, lignende filer. Så kunne plassen blokka hadde opptatt, slettes, frigjøres, og omrokkeres, slik at den ble liggende i nærheten av andre, hvite områder. Det var vakkert å se på. Det bodde en skjønnhet i det.

Men så var det slik at noen blokker, de kunne ikke flyttes. Det var noen filer, og man fikk aldri vite – i dette defragmenteringssystemet – hvilke filer det var snakk om, man kan tenke seg at det var snakk om systemfiler, filer som maskinen krevde lå på bestemte plasser for i det hele tatt å fungere. Filer som ikke kunne flyttes på, uansett hvor gjerne man ville.

Jeg liker å tenke på drømmer som en sjelens defragmentering.

Jeg skulle gjerne forklart sønnen min dette, men da tanken var tenkt, sov han allerede. Likevel fortsatte jeg å tenke på det, på disse små brokkene av minner som flyttes og reorganiseres, som frigjør plass og gjør systemet klart for morgendagen. Og alle har vi blokker som ikke kan flyttes.

Det er klart for aprils nyhetsbrev!

 

 

Defragmentering. Windows 95-style. Innrøm at det er litt meditativt, da. Bittelitt zen.

 

PODCAST: Jeg er en trasker. Jeg var inne på det i forrige måneds nyhetsbrev, at jeg er en person som går når jeg får barn. Vanligvis løper jeg, men nå er jeg en som går. Som går og går. Og i det siste, i det siste er jeg blitt lei av skjønnlitteratur. Det føles nesten blasfemisk å bare skrive det, men sant er det okke som: Jeg trenger en pause. Der jeg tidligere både løp og gikk med bøker i øret, og der jeg benyttet enhver ledig stund til å lese, har jeg den siste tiden tatt meg i en slags overfølsomhet. Sagt på en annen måte: Jeg orker det ikke. Bare det å starte på en ny bok ... nei, sier jeg. Jeg sier faktisk nei.

Så jeg ser andre ting. Hører på andre ting. Musikk. Men også podcaster. Folk som snakker om noe som opptar dem. Og du vet det like godt som jeg: Det er en jævla myriade av podcaster der ute. For de flestes vedkommende går det stort sett ut på to eller flere personer som sitter og kjapper løs. Fri jazz. Improjazz i snakkeversjon.

Det er ikke noe galt i det, bevare meg vel. Men selv om jeg kanskje trekker på smilebåndet av noe, har jeg en følelse etterpå, altså når lyden av stemmene forstummer, av å kaste bort liv. Mitt liv. Det var ikke verdt det, kan jeg finne på å tenke da. Så jeg søker meg etter noe vettugt, noe å tygge på, mens jeg går der med denne lille jenta surret rundt brystkassa.

 

De siste ukene har jeg hørt Kristopher Schau og Einar Duenger Bøhn diskutere Friedrich Nietzsches samlede verker. Her kan du lese litt mer om hva de gjør. Og joda, de tar avspark i filosofens tekster om Gud og moral og i det hele tatt, men avsparkene følges opp av interessante samtaler. Jeg får rett og slett lyst til å lese Nietzsche selv. Rubb og stubb. Det er ikke verst, tenker jeg etterpå da, av en podcast. Når det er moralens feilaktighet, dødens fortreffelighet og religionens konsekvens jeg tenker på, er det noe ganske annet enn å humre i skjegget av Friminutts maniske remjing.

 

MUSIKK: Når jeg ikke går skoene tynne, løper jeg. Og da er det noen ganger nødvendig med musikk fra helt andre verdener, fra helt andre sfærer. De siste turene har derfor vært akkompagnert av de forskjellige soundtrackene til Fast and the furious-filmene. Jo, du leste riktig. Filmene er bra tidtrøyte, musikken en pose blandede drops. Innimellom kommer det noen ordentlige karameller. Som for eksempel japanske Teriyaki Boyz' Cho Large.

 

Ikke din kopp te, sier du? Prøv en gang til. Se hva som skjer om du løper i takt med den, du!


 

Ah. Tømme drivhuset for alle krukkene som har overvintret. Sope vekk larver, sprø sneglehus, grus og sand. Kjøre ned og kjøpe plantesekker, løfte ut kassene jeg bygde i fjor, la kidsa velge om det skal være paprika eller markjordbær, og så bruke dagen på det, stå der med gjødselstanken i nesa og varsomt løfte jordbærplantene ned i mørke og av neven utgravde fordypninger, gi grevlingene grønt lys til å fylle så mange vannkanner de bare orker, reise seg etterpå, støl og stiv i ryggen og nikke, bare det, nikke.

 

Det er lov å slutte med en liten teaser? Selvfølgelig er det lov! I neste måneds nyhetsbrev kommer jeg med en liten nyhet. Det er god stil å slutte med en cliffhanger, vet du. Stay tuned!

 

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Kom mai, du skjønne, milde.

 

Alt godt,
Thomas

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!