2: Apropro Norge.
Når jeg kjører så langt alene som jeg har gjort de siste gangene jeg
har vært i Norge for å jobbe, har jeg tiden og veien. Men ikke sånn som
vi vanligvis forstår uttrykket, nei, nå mer sånn: Jeg har dette oseanet
av tid foran meg, stripene som kommer farende, litt som tiden selv, bare
den andre veien. Og da, da er det lydbok for alle pengene. Vanligvis er
det krim (det hjelper mot stripetrøtthet!), men nå fant jeg ikke flere
krimserier jeg orket. Du vet, det må jo stemme. Stemmen, språkføringa.
Og de jeg plukket opp i Storytel denne gangen funka ikke. Så derfor lot
jeg tilfeldighetene råde - og endte opp i en helt annen løype. Nærmere
bestemt Linn Strømsborgs "
Aldri, aldri, aldri".
En bok om en kvinne midt i 30-årene som ikke vil ha barn. Lyttverdig,
spesielt fordi det er forfatteren selv som leser. Jeg likte den godt!
SÅNN CIRKA FAST SPALTE: ØREGØTT!
Du har også hørt de samme godbitene så mange ganger at ørene protesterer? Prøv denne:
- Når noe er bedre enn godt, er det gøtt. Det sier min mormor.
Vafler, for eksempel, med fersk brunost. Det er gøtt. Og ny musikk,
eller rettere: musikk man hører for første gang og med en gang føler:
oi, nå kom jeg visst hjem! - det er også gøtt. I det siste har
øregangene mine fått kjøre seg med Portishead og deres debutalbum "Dummy" fra 1994. Om jeg skal trekke fram enkeltsanger i denne fine miksen, måtte det være "Numb" og "Roads". Give it a whirl! Gjerne i hodetelefoner. Mens du løper. Ute et sted.
FAST SPALTE: SNACKS FRA ARKIVET
Etter å ha vært journalist siden 2006, har jeg et innholdsrikt og
broket arkivskap stående med intervjuer og reportasjer. Og selv om det
er alle avisers skjebne å bli innpakningspapir for fisk, gjelder ikke
helt samme regel for ting som har havnet på nettet. Så jeg tillater meg å
dykke. I månedens anledning, en måned som jo begynner å hinte om lune
innedager med en god bok eller ni, er det duket for et portrettintervju
med den norskfødte danske forfatteren Kim Leine. Det sto på trykk i Bokvennens Litterær Avis sommeren 2018.
Det er ikke sånn at Kim Leine har lyst til å være ekspert på
Grønland. Men inntil det kommer flere forfattere på banen, er det slik
det må være. Og som han sier: – De får begynne med meg. Tåler
grønlenderne meg, tåler de resten.
Kajakksvimmelhet
Tekst og foto av Thomas J.R. Marthinsen
Det er ikke ofte jeg blir starstruck. Men så får jeg øye på ham, da, Kim
Leine. Tilforlatelig står han der utenfor stamkafeen på Islands Brygge i
danskenes hovedstad. Han ser ut som en vaskeekte norsk fjellvandrer i
kortbukser, høye sokker og et par solide sko, til tross for at
gradestokken er oppe og snuser på 30-tallet. Og da er det ikke fritt for
at det smyger seg en leseglad tenåring opp strupen som får lyst til å
rope, bare gaule, at fy faen for noen bra bøker du skriver!
Jeg ropte ikke, men tok ham pent i hånden.
Og så gikk vi inn i mørket.
Kafémørket, altså.
Alt begynte egentlig med at han fikk sparken. Det er selvfølgelig ikke
sant, men vi må jo starte et sted. Avdelingssykepleieren på Dronning
Ingrids Hospital i Nuuk i Grønland fant en blodig kanyle hun ikke skulle
ha funnet. Eller kanskje skulle hun nettopp dét, finne den.
De hadde hatt en mistanke en stund, men nå ble han avslørt som den
morfinisten han var blitt, den norskfødte dansken som gikk under navnet
Kim Leine. Året var 2005.
Sykepleierlisensen røyk, og det ble retur til Danmark etter 15 år i den tidligere danske kolonien.
Og så satt han der, på en halvkjip sofa på øya Langeland helt syd i Danmark. Hva skulle han gjøre? Hvem skulle han være?
Om han noen gang fant ut av det, kommer vi tilbake til.
Uansett satte han seg til å skrive. To år etter utkom erindringsromanen
Kalak – og både den danske litteraturverden og Kim Leines liv ble snudd på hodet.
Elleve år er gått. Det viste seg at han ikke skjøt med engangskrutt. Årets roman
Rød mann/Sort mann
er hans tiende utgivelse. I 2012 fikk han kastet både Weekendavisens
litteraturpris og De gyldne laurbær etter seg. Og i 2013 ble han tildelt
Nordisk råds litteraturpris for romanen
Profetene i Evighetsfjorden.
Med ryggen mot det selvbiografiske
I motsetning til flere andre forfattere som først seint i
forfatterskapet begynner å lefle med tanken om å skrive selvbiografisk,
ga Kim Leine seg i kast med den biten som det aller, aller første han
skrev. Debutromanen
Kalak er fortellingen om sykepleieren Kim –
som bosetter seg på Grønland i håp om å finne seg et liv. Men det er
ingen solskinnshistorie. For sykepleieren pleier ikke bare de syke og
skambankte, han utvikler et temmelig heftig narkomisbruk. Hver kveld
låser han seg inn i medisinskapet og tar to pakker med morfinampuller.
Det er akkurat nok til å la stillheten senke seg over hans sinn mellom
midnatt og klokka seks hver natt.
Men mer enn noe annet er
Kalak beretningen om tida
før kollapsen på Grønland. Det er fortellingen om en ung gutt som rømmer
fra Jehovas vitners klamme hender i Telemark og på lykke og fromme
stikker av til København, hvor faren bor. Det går ikke mange uker før
faren begår det første av en rekke seksuelle overgrep. Overgrepene pågår
over en periode på ett år. Så kommer han seg endelig vekk. Romanen er
usedvanlig effektivt fortalt, og malstrømmen hovedpersonen befinner seg i
velles fram i et språk som bærer både skjønnhet og isnende,
krystallklar gru i seg. Det er en av de romanene du leser og som nekter å
slippe taket i deg.
– Jeg synes det er trist i det selvbiografiske rommet, sier Kim Leine. –
Det trenger å bli lufta ut der inne, det er så trangt der. Hvis du blir
der lenge nok, kan du ende opp med å stange hodet i det selvbiografiske
hjørnet. Så står du der. Og hva skal du gjøre da? Hva skal Knausgård
gjøre nå? Jeg vil heller se den andre verden.
– Utover?
– Fiksjon har en forkjærlighet for den fysiske verden. Det er der den
henter handlingen sin, dialogene sine. Med selvbiografien snur man
ryggen til verden og ser innover. Det kan være godt i perioder – for all
del – men ikke hele tiden. Jeg tenker at 90 prosent av tiden må man snu
ryggen til det mørke hjørnet med prumpelukt – og heller kikke ut i
verden.
– Men er du ferdig med ditt selvbiografiske rom, da?
– Nei.
– Nei?
– Det er store lakuner av taushet i
Kalak. Oppveksten min i
Jehovas vitner i Telemark, for eksempel. Det ligger masse energi i det.
Sinnet mot min far. Sinnet mot meg selv, mot mine barn, for eksempel.
Hele den mannlige vreden som vendes mot andre – enten de er skyldige
eller uskyldige. Det er en veldig narrativ kraft i dette sinnet. Uansett
hvor man henter
drivet til å skrive en roman, kommer det
alltid fra de destruktive sidene ved følelseslivet. Det er disse sidene
som må forvaltes som litteratur.
En servitør kommer bort med kaffe. Kim takker høflig.
– Du har sagt at når man nå har overlevd, så må man jo bruke det man har opplevd til noe?
– Ja. Jeg vet ikke. Det er sånn man får spøkelset ut av posen. Jeg kunne kanskje ha nøyd meg med å skrive
Kalak og betraktet det å skrive den som en befrielse.
– Men du nøyde deg ikke?
– Nei. Og det er ikke noe hyggelig å tenke på hva som ville skjedd med
meg om jeg ikke kunne ha fortsatt som forfatter. Om forlaget ikke ville
ha gitt ut flere av bøkene mine.
– Hva tror du ville ha skjedd?
– Da jeg kom tilbake til Danmark søkte jeg kommunen om
omskoleringshjelp. Jeg ville gjerne studere eskimologi. Jeg hørte aldri
noe fra dem. Jeg forestiller meg at de lo høyt da de leste søknaden min.
«Eskimologi?! Haha, tullekopp!»
«Danskene elsker å skamme seg»
Selv om det aldri ble noe av eskimologisstudiene, gjorde Kim Leine seg
likevel til en slags forsker i den grønlandske og den danske
menneskenaturen. Som skjønnlitterær forfatter av digre, episke romaner
vel å merke.
– Når jeg leser bøkene dine er det nesten fristende å tenke at det er som om Grønland har gitt deg mandat til å skrive om seg?
– Man må ta seg det mandatet man trenger for å skrive det man trenger, konstaterer Kim Leine i dypet av den svale kafeen.
– Grønland er på vei inn i det internasjonale samfunnet og må finne seg i
å bli betraktet fra alle mulige vinkler. Fra grønlendere født og
oppvokst på Grønland, men som ikke snakker grønlandsk og derfor er
stigmatisert. Fra dansker som er født på Grønland. Grønlendere som
snakker grønlandsk. Dansker som aldri har vært der. Dansker som har vært
på besøk på Grønland … Danmark og Grønland er flettet så mye inn i
hverandre at det er blitt en vranglås. I tillegg kommer folk fra andre
deler av verden, som har begynt å få opp øynene for at Nordpolen og
nordområdene er blitt et stridspunkt for kloden. Grønland må rett og
slett finne seg i å bli sett utenfra.
– Også av deg?
– Ja. De kan begynne å trene med meg. Og hvis de kan klare meg, kan de klare resten. Alle har rett til å ta seg et mandat.
I dansk offentlighet blir Grønland og grønlendere gjerne
omtalt litt som man snakker om et tungnemt, trassig barn som ikke gidder
å bli en bedre utgave av seg selv. Når man leser Leines bøker om
kolonialiseringen, er det forbausende å se at det stort sett var
nøyaktig den samme holdningen som sev rundt i de dansk-norske skallene
den gang. For snaue 300 år siden. Den eneste forskjellen på da og nå er i
følge Leine at nåtidens dansker gjerne skammer seg over hele
kolonialiseringshistorien. «Danskene elsker å skamme seg,» har han sagt.
Og det er ikke bare noe en sjofel journalist har vridd ordene hans til å
bli, det er faktisk noe han mener.
– Det er nasjonalsporten i Danmark, det. Å skamme seg. Det er en form
for kollektiv masochisme. Nordmenn går i fjellet og dyrker sunne vaner.
Danskene går rundt her nede og skammer seg.
– Men det er også et «men» i det når du snakker om denne skammen?
– Ja, det er også en arroganse i den. Jeg mener vi burde fri oss for all
skam. Selv om skam i og for seg er en naturlig følelse. Men vi må ikke
stagnere. For da blir skammen til et alibi for ikke å gjøre noe med
situasjonen. «Ja, huff, det var fælt med kolonialiseringen av Grønland,
men jeg skammer meg i det minste over det!» – og så foretar man seg ikke
noe som helst.
– Det blir litt passivt-aggresivt?
– Man føler seg kanskje litt bedre enn andre fordi man skammer seg, ja.
Sånn sett passer det jo veldig godt inn med hele den kristne
tankegangen.
Jakten på forsonelse
En aprildag i 1977 slo en tanke ned i 16 år gamle Kim: «I natt skal jeg
herfra». Han hadde tenkt det mange ganger før. Forskjellen var at denne
gangen så satte han tanken ut i livet. Han rasket med seg sparepengene,
leste ferdig Nicholas Monsarrats
Havet sletter alle spor – og haiket seg vekk fra Seljord. Kort tid etter at han ankom København, begynte farens seksuelle misbruk.
I dag har han ingen kontakt med faren sin. Men det hender han dukker opp
når Leine har opplesninger. Da har faren sittet der, nede i salen, og
skult opp på sin sønn på scenen.
– Du har sagt at du har forsonet deg med deg selv, men at du ikke har noe ønske om å forsones med faren din?
– Jeg ser så mange som jakter etter den forsoningen. Det de mener er at
de vil ha en anerkjennelse for den smerten de ble påført. At noen skal
ta på seg skylda for den, egentlig. Men altfor mange ender med å jakte
en skygge. Det kan bli til en forbannelse som kan vare hele livet. For
du kommer aldri til den forsonelsen. Det er umulig.
– Fordi det kreves to for å forsones?
– Ja. Og det kan være vanskelig for andre å forstå, spesielt for
utenforstående. «Men kan du ikke bare forsones med ham», liksom? Jo, men
hvis den andre ikke mener han trenger tilgivelse, kan man da tilgi?
Faren min mener ikke han har gjort noe som krever tilgivelse. Da skal
han vel få lov til ikke å bli tilgitt. Tilgivelse er et litt tomt
begrep. Men forsoning kan man ha med seg selv. Bære det med som en fred i
sinnet.
– Har du skrevet deg til denne forsonelsen?
– Jeg tror
Kalak fikk meg til å se det ovenfra. Så forferdelig
var det heller ikke, noen seksuelle overgrep da jeg var 16-17 år. Jeg
mener, det er så mange som har opplevd så mye verre ting. Hele
barndommer fulle av overgrep. Å skrive
Kalak hjalp meg til å se det litt i perspektiv.
– Men de gangene faren din plutselig har sittet i salen?
– Når det skjer, er det bare litt rart. Men blikket hans har skiftet.
For et par år siden skjedde det for siste gang, da var blikket hans
nesten tilbedende. Før var det et mer ondskapsfullt blikk han satt og
sendte meg.
– Men blir du ikke opprevet?
– Jeg kjenner ingenting, sier Leine. Men så tar han seg i det.
– Jo, jeg kjenner et lett ubehag. Men jeg ignorerer det bare. Jeg er
liksom befridd fra det. Han hjelper meg på en måte til å la meg forstå
at jeg har flyttet meg.
– Han kan ikke nå deg?
– Nei. Men det betyr ikke at jeg er ferdig med det. Det er en god
fuel
i forfatterskapet. Det er gåtefullt med psykopater. Kanskje er de
nødvendige, rent darwinistisk sett? Vi andre har kanskje bruk for noen
hensynsløse folk innimellom?
– Oi. Jeg får lyst til å si at det er veldig raust av deg å se det sånn.
– Ja, men … Jeg kan ha med hvem som helst å gjøre, men psykopater … De
burde jo sendes til en øde øy hvor de kan gå løs på hverandre i stedet
for på uskyldige. Men samtidig er de kanskje nødvendige for at samfunnet
skal flytte seg framover? De tankene gjør jeg meg. Jeg har også tenkt
over om jeg selv var psykopat. Jeg sa det til en psykolog en gang og da
begynt han bare å le høyt. Da ble jeg lettet. Inntil jeg begynte å tenke
over hvorvidt
han var psykopat.
– Jeg har lest en artikkel der en psykiater sa at hvis man stiller seg det spørsmålet, betyr det at man ikke er psykopat.
– Hm, ja. Men har du tenkt over om den som skrev artikkelen kanskje var psykopat?
Umiddelbarhet – og barn
Selv har Kim Leine fire barn. To kull med to koner, og de eldste barna
er voksne. De yngste er fem og åtte år gamle, og dem har han med kona
Bodil. I
Rød mann/Sort mann tenker Hans Egede – selveste
«Grønlands apostel» – over forskjellene på det mannlige og det
kvinnelige, med utgangspunkt i bibelens historie om Abraham som ofrer
sønnen sin og i den ekteskapelige forskjellen på ham selv og kona
Gertrud:
«Alle fedre må ofre sine sønner. Gi slipp på dem. La dem gå sine egne
veier. Ut i verden, den farefulle verdenen, la dem gjøre sine egne feil,
la dem sette livet på spill. Man kan like gjerne be oss sette kniven
for strupen på dem. For det er det vi gjør, vi fedre. For Gertrud er det
annerledes, slik det er for mødre. De kan ha barna hos seg og samtidig
la dem være frie. Han vet ikke hvordan de greier det.»
– Deler du Egedes syn på saken?
Kim Leine vrir seg ørlite.
– Ja, men det er jo ikke helt sant. Det uttrykker hans frustrasjon over å
komme til kort. Kanskje gjelder det mer for en far enn for en mor stilt
overfor hverdagen. At en far ofte føler at han ikke er nok
følelsesmessig til stede? Jeg vet ikke hvordan dét er for kvinner.
– Men har du det sånn selv?
– Jeg lengter etter en umiddelbarhet i samvær med barna mine. Bare å
leke med dem. Fortape seg i leken sammen med dem. Men det er alltid noe
som surrer og går og forstyrrer meg.
– Men når du skriver, da klarer du det?
– Fullstendig. Det er det eneste som kan oppsluke min bevissthet. Det er
en lettelse. Å oppfinne noen på 1700-tallet og la dem være alt jeg
tenker på.
Den milde tyrannen
– Du har kalt Danmark «den milde tyrannen»?
– Ja. Danmark var ikke brutale på Grønland. I øyene i Vest-India var
danskene brutale, men ikke på Grønland. De hadde med seg et skrevet
dekret fra kongen om å behandle de innfødte med mildhet! Grønlenderne
fikk snakke sitt eget språk. Misjoneringsarbeidet avskaffet
analfabetismen og sørget for verdens første håndkolorerte avis,
Atuagagdliutit, som ble skrevet på grønlandsk av grønlendere – og for grønlendere.
– Like fullt blir de altså gjerne behandlet som en slags småunger i det danske ordskiftet?
– Alle dansker tror de vet hva Grønland er, men det gjør de ikke. Jeg
pleier å si at danske medier setter Grønland i en klemme mellom
elendigheten og storheten. Og gjerne i én og samme setning. Det begynner
med en beskrivelse av den store, flotte naturen, før det går videre til
de sosiale problemene som finnes på Grønland. Den bevegelsen går igjen
hele tida. Det store, alminnelige livet til dem som bor der, får ikke
nok plass. Selvfølgelig er det sosiale problemer på Grønland, og
selvfølgelig skal de håndteres, men man burde få et mer nyansert bilde
av hva Grønland er. Når du tenker på italienere, tenker du jo ikke på en
som seiler gondol, ikke sant. Men sånn tenker folk om grønlendere. Bare
at gondolen er byttet ut med en ølflaske.
Da det i
Rød mann/Sort mann lakker mot hjemreise for deler av
den danske kolonigjengen på Grønland, sitter en gruppe innfødte rundt et
bål og snakker med Hans Egedes kristne adoptivsønn. Følgende samtale
utspiller seg:
«Når vi er blitt kristne, vil dere da dra hjem igjen?
Nei, dette landet er en del av kongens rike. Det har det vært i flere hundre år.
Vil det si at dere kommer til å være her alltid? De ser sjokkerte ut, og han kan ikke bare seg for å le.
Ja, vi reiser ingen steder.
Men det er jo ikke deres land.
Jo. Det er kongens land. Men det vil jo også fortsette å være grønlendernes land.
Dere dansker er merkelige, sier mannen med de to konene.
Guden deres er både svak og sterk, og den andre guden, faren hans, er
både grusom og kjærlig, de kristne er både gode og dårlige, og landet
vårt er på en gang vårt og ikke vårt. Alltid er dobbelt hos dere
dansker. Man blir kajakksvimmel av å snakke med dere».
Kajakksvimmel, det kan man bli om bord i kajakken når det ikke lenger er
noe skille på himmel og hav, når horistontlinja plutselig forsvinner og
man kan gå under i et forsøk på å holde seg oppe. Det er nærliggende å
spørre mannen som har skrevet dette, om det ikke kanskje er et slags
selvportrett også. Litt norsk, litt dansk, ispedd et par doser
grønlender, uten noe særlig fast jeg.
– Ja, ja, smiler Leine fornøyd. – Det er også et ideal for en roman. En
roman skal være en vranglås av selvmotsigelser. Det skal ikke være én
eneste ting som ikke motsier seg selv.
Femårssykluser
I et intervju med den danske statskanalen som ble sendt tidligere i år,
sitter Leine og leser opp en introtekst om seg selv, som noen andre har
skrevet. Mot slutten av dokumentet vender teksten seg mot ham selv, og
spør hva han synes om seg selv. Da blir det forbausende stille. Så sier
han, på et dansk som bærer hint av Telemark i seg: «Jeg er alltid enig i
hva folk sier om meg. Jeg har ikke riktig noen fast selvdefinisjon. Jeg
vet ikke hvem jeg selv er. Og jeg har heller ikke lyst til å vite det.»
– Men du
vet vel hvem du er?
– Altså, rent praktisk er det helt nødvendig å ha en viss definisjon.
Men det er både et ønske og en ambisjon jeg har, å ikke stivne. Rigor
mortis kommer tidlig nok.
– Klarer du å leve opp til din egen ambisjon, da?
– Nja. Til en viss grad. Jeg er god til å omstille meg. Jeg kunne bo hvor som helst og tilpasse meg forholdene der.
Omtrent hvert femte år foretar Leine seg noe med sitt eget
utseende som forandrer det. Det er helt bevisst noe han gjør for ikke å
stivne.
– Jeg er identitetsforvirret. Men jeg er også blitt så gammel at jeg
driter i hvem jeg er. Særlig vi menn har en tendens til å bli stive i
selvbildet når vi blir eldre. Så det at jeg endrer utseende er en
symbolsk handling. Det var en dag jeg sto og barberte meg. Guttene mine
var sammen med meg, og så spurte jeg om jeg bare skulle fortsette med
håret. Det syntes de, og så var det gjort. Det er fire år siden nå, og
det passet ganske godt med at jeg akkurat hadde skrevet romanen
Avgrunnen som handler om Andre verdenskrig.
– Haha!
– Ja. Men nå nærmer tiden seg igjen.
– Hva er neste skritt?
– Jeg tror det har skjedd allerede. Jeg er blitt vegetarianer. Nei, jeg
spiser fisk, så jeg er pescetarianer. Det er visst den nye forandringen.
I DR-programmet snakker de også med Leines kone Bodil og
spør henne om hun er redd for at han skal «falle i» i forhold til hva
han har opplevd tidligere i livet. Da svarer hun: «Han har i aller
høyeste grad vaksinert seg selv mot plutselig å bli vekk på grunn av noe
av det han har opplevd».
Men Kim Leine rister på hodet når jeg leser opp hva hun sa.
– Nei, sånn må man ikke tenke om seg selv. Det blir som en
rockebiografi. Har du lest Eric Claptons selvbiografi? Den er veldig
god, men de siste hundre sidene er dårlig. Da er han frelst, uten at det
er religiøst. Da har han funnet seg selv. Det blir litt som hva presten
Hans Egede i romanen min tenker om djevelen: Hvis man føler seg sikker
på at man har beseiret ham, kan man være sikker på at det motsatte er
tilfellet.
– Men det er ikke sånn at du innimellom tenker at nå skal du vekk?
– Nei, ikke særlig mye. Det føles som om skrivingen tar imot alt det,
som om jeg har kanalisert alt inn dit. Selvfølgelig har jeg
frustrasjoner, men jeg har ingen lyst til å gjøre opprør mot livet. Jeg
tenker at man alltid skal ha avgrunnen ved siden av seg. Men ikke for
langt vekk. Da går det bra.
Den signifikante detaljen
– Du har sagt om det å skrive episke romaner at du er som humla som ikke kan fly, men som gjør det likevel?
Kim Leine tar en slurk av kaffen som er blitt kald, og nikker.
– Jeg har det sånn, egentlig. Jeg er nødt til å sjekke med Wikipedia
hele tiden mens jeg skriver. Og jo, det kan være forstyrrende, men jeg
har et triks.
– Ja?
– Jeg skriver romanen først – og så gjør jeg researchen etterpå! Om du
gjør mye research først, ender du gjerne opp med å forplikte deg på den,
og da oppstår det en konflikt mellom magikeren og magisteren. De er
aldri enige, ikke sant. Om magisteren får slippe til for tidlig, blir
det aldri noe av romanen, for han kan ikke skrive romaner. Magikeren
derimot, han kan levendegjøre personer og få dem til å inngå i et miljø.
Så kan magisteren få komme inn og lese etterpå. Og da er det viktig å
ha et blikk for den signifikante detaljen. Ikke lese alt mulig, men
snarere lese så lite som mulig. Hvis en slik signifikant detalj
anbringes på riktig sted i fortellingen, virker den som et prisme over
den virkeligheten som beskrives.
En av de signifikante detaljene Leine benytter seg av i
Rød mann/Sort mann
er tolv tjuvradder og tolv prostituerte kvinner som ble tvangsgiftet på
direkte befaling fra kong Frederik I, da kongen på 1720-tallet bestemte
seg for å puste luft til koloniglørne og etablere en innbringende dansk
koloni. I boka følger vi de tvangskopulerte stakkarene fra tukthuset i
København til det strengt tatt ikke er så mange igjen av dem tre år
senere.
– Det skjedde faktisk i virkeligheten, sier Leine. – Storbritannia
gjorde noe av det samme da Australia skulle kolonialiseres. Men vi
oppfant det! Og det er en del av det prismet. Det viser også kynismen i
menneskesynet som dominerte i det som var en veldig kristen tid.
Når Leine går inn i 1700-tallets Grønland, så gjør han det
på en måte så man som leser kunne veddet på at han har vært der. Ja, at
han allerede den gang hang som en prismesøkende, detaljfiksert
observatør innunder Innlandsisen, eller satt på tvers bakpå en kajakk på
seljakt. Noe av innlevelsesevnen hans har da også gamle aner, ifølge
ham selv.
– Jeg føler jeg er en direkte overlevende etter Svartedauen. Min
bestefar kom fra Svartdal i Telemark og du kan jo tenke deg hva den
bygda er oppkalt etter. Det er så gammeldags og så lavteknologisk der
jeg kommer fra. Utviklingen – både i samfunnet og med meg selv personlig
– har vært voldsom, men kontakten bakover til den gang synes jeg er
veldig spennende. Å hengi meg selv til den tiden. Jeg bruker egentlig
bare mitt eget forhold til den fysiske verden, til naturen. Og til
kroppen.
– Ja, det er ganske mye kropp i
Rød mann/Sort mann? De dævver over en lav sko?
– Kroppen har jo hatt sine gebrekkeligheter både på 1700-tallet og nå.
Jeg er fortrolig med naturen, og med kroppen. Kieding – som er legen i
boka – han levde i virkeligheten. Jeg har dagboka hans, og han beskriver
det akkurat som jeg beskriver det i boka, det han så.
– På et tidspunkt i romanen tenker han at legekunsten ikke har noe den
skulle ha sagt i forhold til kopper og skjørbuk og alkoholmisbruk og det
ene og det andre?
– Det vi må huske på er at dette var legekunstens tid, ikke
legevitenskapens. Og legekunsten var noe veldig rart noe. Jeg må riste
på hodet i vantro over hvor forferdelig folk må ha hatt det på den
tiden. Legen sto med nesa begravd i tekster som var blitt skrevet 400 år
før Kristus – og dikterte hva kirurgen skulle gjøre! Hehe. Det verste
er at de bare fortsatte med å gjøre det samme, selv om alle døde.
Intet menneskelig er meg fremmed
Et av kapitlene i boka bærer tittelen «Intet menneskelig er meg
fremmed». Og skulle man våge å sirkle seg inn på hva som kjennetegner
nettopp Kim Leine som forfatter, ja, så er det nærliggende å ty til
samme setning. Det er tilsynelatende ikke den ting han ikke kan dykke
ned i.
– Ah, det er mitt arbeidsprogram, det der. Ja, det er mitt hovedmotto.
Ikke noe menneskelig skal være meg fremmed. Det er ambisjonen min – men
det ligger også en begrensning i det.
– Men hvorfor har du det som motto?
– Fordi det er det litteraturen kan. Den skal ikke forklare noe. Tvert
imot. Den skal bare få oss til å se. Og jeg liker disse tingene. Eller
liker og liker … Jo. Dritt og urin og blod og alt det der. Jeg vet hva
jeg skal gjøre med det. Jeg har jo vært sykepleier. Det er mulig
pasienten dør mens det står på, men så har jeg iallfall gjort det jeg
kunne. Den fortroligheten har de færreste av leserne mine. Og den
ubalansen kan jeg utnytte for å overføre det som skjer i teksten til
leserens kropp.
– Hvor bevisst er du med sånne triks?
– Veldig bevisst. Jeg prøver å finne inn til en nøkternhet. Når man
beskriver om ubehagelige ting på en nøktern måte, blir det veldig
levende. Hvis man derimot skriver om noe veldig dramatisk i et dramatisk
språk, er det som om det nivellerer hverandre. Skriver man udramatisk
kan det bli nesten psykopatisk sterkt. Eksplosivt. Det synes jeg er
interessant å bruke.
– Er det sånn at du finner en slags fred der, midt i all elendigheten du dikter opp?
– Jo verre det er, jo bedre har jeg det. For da føler jeg at jeg får fot
på stoffet. Da kan jeg kontrollere det. Og jo større fiende jeg skal
forsøke å kontrollere, jo bedre er det. Jeg synes man som forfatter bør
kunne gå hele veien.
– Hvorfor?
– Fordi det kan hjelpe oss til å leve med forferdelige ting. Holde det
fram og gi oss et nytt blikk på det, på oss, et utilslørt blikk. Uten
moral, uten rett og galt. Det er vanskelig, det, å bare se. Vi ser jo
alt med en bevissthet som består av en hel masse filtre. Litteraturen
kan gi oss noen klarsyn innimellom.
– Er det noe du ikke kan skrive om?
– Jeg kan ikke skrive om barn. Altså, barn som lider og sånt. Det er vel
min mangelfullhet som forfatter. Men forhåpentligvis ikke som menneske.
*
© Bokvennen Litterær Avis/Thomas J.R. Marthinsen.
NY SPALTE: Sharing is caring!
Det var litt herfra. Men hva med deg? Hva skjer? Lest noe fordømt bra
i det siste? Sett en film som får verden til å knake? Eller har du rett
og slett besluttet deg for å bygge det vedskjulet du har tenkt på i
tusen år og nå endelig tatt deg sammen til å knote ned en skisse av?
Fortell! Eller som svenskene sier: Hur är läget?
*
Godt nyttår, kjære leser!
Goddag, kjære leser!
an bli provosert av fordi han som uttaler dem er så langt bortenfor pedagogisk rekkevidde at det ikke er til å fatte og begripe?
