«Respons 22/7»

Det har gått over tre måneder nå. Tid som har gått fort, samtidig som den har gått sakte. Utøya-nyhetene vi får nå, er oppsummeringer, nesten. Enkelte vitneskildringer, skjebnefortellinger. Politikritikken kommer og gallupmålinger kommer. Vi får flere ukentlige oppdateringer på hva som skjer med og rundt gjerningsmannen. Og mye mer skal komme i årene som kommer. Etter det som skjedde 22. juli, har det kommet flere bøker. Blant annet har Gyldendal og Aschehoug gitt ut minneboka «Mitt lille land» og Cappelen Damm skal gi ut «22.07.11 - Fra hat til kjærlighet. Hendelsene som forandret Norge» i starten av november. Og midt i mellom har Forlaget Oktober akkurat gitt ut «Respons 22/7» - hvor de har invitert 26 forfattere til å skrive om det som skjedde.

Forfatterne er Kristine Næss, Paal-Helge Haugen, Kjersti Bronken Senderud, Pedro Carmona-Alvarez, Einar Økland, Wael Philip Gallab, Mette Karlsvik, Dag Skogheim, Jon Fosse, Heidi Marie Kriznik, Thomas J.R. Marthinsen, Monica Aasprong, Jon Michelet, Eldrid Lunden, Ann Jäderlund, Karl Ove Knausgård, Terje Dragseth, Lars R. Engebretsen, Beate Grimsrud, Aasne Linnestå, Nils Henrik Smith, Elyas Poorgholam, Jan Roar Leikvoll, Gunnar Wærness, Gunstein Bakke (red.) og Eirik Ingebrigtsen (red.). 

Jeg ville gjerne være med i denne boka. Og hvorfor ville jeg det? Ja, hvorfor skal i det hele tatt noen forfattere blande seg, komme med sine (mer eller mindre) skjønnlitterære betraktninger? Og så tidlig? 15. oktober sa forfatteren Gaute Heivoll til Fædrelandsvennen:

«Jeg kunne ikke ha skrevet om 22. juli nå, det er for tidlig for meg. En slik rystende hendelse føles altfor stor, nær og vond til at jeg skulle klare å formulere noe skjønnlitterært om det nå. Om noe skal manifestere seg kunstnerisk, så bør det gå en viss tid.»

Og har han ikke rett i det, egentlig?

Nei, sier jeg. Nei, vi må ikke la være å skrive fordi det føles for vanskelig eller for hardt. Da heller si som Ingvar Ambjørnsen sier i starten av august:

«Jeg har vært profesjonell skribent i tredve år. Jeg er ikke vant til å ha problemer med å ordlegge meg. Men jeg har det nå, merker jeg. Som romanforfatter og spaltist er jeg flink til å luke ut alt som kan smake av klisjeer og svulstige vendinger. Nå er det nettopp slike språklige uttrykk som møter meg hvor jeg snur og vender meg. Og som melder seg i min egen hjerne når jeg forsøker å forholde meg til det som har skjedd. Det finnes øyeblikk og hendelser der klisjeene opphører å være klisjeer, og hvor de store ordene finner sin plass. Der er vi nå. Og vi behøver sannelig ikke å skamme oss over vår egen klossethet, enten vi nå er skribenter, politikere, snekkere eller kontoransatte. Det som har skjedd med oss alle befinner seg egentlig et stykke bortenfor språket.»

I forordet til «Respons 22/7» skriver redaktørene Gunstein Bakke og Eirik Ingebrigtsen at det som kjennetegnet Norge i dagene etter hendelsene, var stillheten. «Vi vart så stille at at vi høyre saman,» skriver de. Stillheten som svar på volden, på det grufulle. Og etter stillheten? Redaktørene skriver videre:

«For det er freistande å vente og bli klokare, å områ seg og få avstand til det som har hendt. Truleg vil det som blir skrive no, analysert no, skjølv bli gjenstand for analyser om ti og tretti år. Det er likevel vanskeleg å tenke seg større vit, eller betre forstand, enn stilla som fylte dei norske gatene seint i juli 2011.»

Det er nettopp fomlingen som er viktig. Det er følelsene. Det er mangelen på tids- og følelsesmessig avstand som gjør at det er viktig å skrive om hva som skjedde på Utøya og i Oslo. For i likhet med visse hendelser og øyeblikk, som Ambjørnsen skriver, befinner også vi oss utenfor språket. Så er jo alt vi kan gjøre, å bruke det. Som best vi kan. Der vi er.

«Respons 22/7» er lagd på dugnad. Du finner den i bokhandelen din, og hvis de ikke har den, kan du få dem til å bestille den for deg. Eller du kan få tak i den hos Haugen Bok. Du kan lese hva Dagbladet sier om boka her.

«Alle vet hvem du er»

Så kom den endelig, boka til min gode mann Joakim Hunnes. Den hadde vært underveis i sånn cirka tre år, og jeg hadde gledet meg sånn cirka like lenge. I natt leste jeg den ut, og jeg skal innrømme at pulsen var høy. Og at dét for en gangs skyld ikke skyltes snusen. Hvis du liker bøker med slutter som ikke slipper taket i deg, anbefaler jeg «Alle vet hvem du er»!

Mopp #4

Det finnes en glimrende fanzine i Oslo. Det finnes sikkert mange glimrende fanziner i Oslo, men jeg kjenner én bedre enn de andre. Mopp, heter den. Redaktører er Jan Marius Kiøsterud og min venninne Kristine Kleppo. Nummer fire kom ut i juli. Her er mitt bidrag:



Noen ganger tenker jeg at jeg er nødt til å komme meg vekk. Det er ingen diffus tanke, men noe helt klart, noe skarpt. Jeg ser for meg en konkret leilighet. Hvor jeg skal sitte. En madrass hvor jeg skal sove. Et fremmed kjøleskap jeg låner, gjør til mitt, fyller. Om jeg lukker øynene, kan jeg nesten høre støyen fra gata gjennom de tynne vindusrutene av hardplast som finnes i leiligheten, jeg kan høre en sirene fortape seg i retning motorveikrysset, jeg kan høre en jentestemme som roper opp, som vil noen noe, brått og veldig. Noen ganger tenker jeg at det må være noe galt med meg. At det må være noe galt med meg fordi denne tanken kommer til meg. Da prøver jeg å stanse opp, forsøker å ta et skritt tilbake fra livet mitt, vurdere det sett utenfra. Det hjelper selvfølgelig ikke, det blir bare meningsløst av det. Fra dette skrittet bort fra mitt eget liv, blir bildet av denne leiligheten bare enda klarere. Jeg ser for meg sofaen, en brunmønstret, støvete tøysofa. Den står midt i rommet og på sofabordet ligger det papirer og det står tomme kaffekopper. Det virker som om leiligheten har vært i bruk i lang tid. Men at den er tatt i bruk av en som vet han bare er der på låns, en som vet han skal vekk igjen. Andre ganger tenker jeg at det er sunt at denne leiligheten finnes. At den er et sted jeg kan dra til, lukke øynene og forsvinne til. Jeg kan til og med se for meg flyturen til landet og byen hvor leiligheten ligger. Jeg kan se for meg ventningen, jeg kan nesten kjenne flysetet presse mot ryggen, frammane smaken av de litt beske peanøttene som flyvertinnene serverer, følelsen av å ha drukket brus en halvtime tidligere og ha den metalliske ettersmaken i munnen, belegget bakpå tennene mot tunga når jeg lar den gli rundt i munnen. I øyeblikk ser jeg det så klart for meg at jeg ikke vet om det egentlig er der jeg sitter, i leiligheten, og at det er dette livet jeg tenker meg til. Men for det meste kjenner jeg skillelinjene, for det meste vet jeg at jeg befinner meg på den rette sida. Og at jeg mest sannsynlig, hvis jeg endelig dro til leiligheten, bare ville sitte der i sofaen og tenke meg hjem til deg igjen.

Ærø, Danmark