Give me five, Virginia!

Ulv, ulv. Bildea av Virginia Woolf knipset i 1939. Fotograf ukjent.

Nå vil du kanskje si: Med hvilken rett kan en mann plukke opp Virginia Woolfs essay Et eget rom 90 år etter at hun skrev det – midt i #metoo-salaten – og begynne å mene masse greier om det? Jeg skal forsøke å forklare det.

Av Thomas J.R.Marthinsen. 
Dette essayet sto på trykk i
 Bokvennen Litterære Avis nr. 3/2018.

Første kaptittel

En av mine yndlingsfilmer er Good Will Hunting. Jeg blir rett og slett ikke lei av den filmen, uansett hvor iherdig jeg har forsøkt å se den til døde. Men bare det å plukke opp denne over tyve år gamle filmen vil kanskje falle noen tungt for hjertet i disse #metoo-tider, ettersom produsenten av filmen og mannen som sørget for a manuskriptet til Matt Damon og Ben Affleck stort sett forble som det var i utgangspunktet (og også lot dem få spille hovedrollene), var Harvey Weinstein. Joda. Den Weinstein. Og da er det nesten som om det – per automatikk – hefter noe uærlig ved filmen, ja, da er det nesten som om det kleber noe weinsteinsk til både Damon, Affleck og hele den fine historien de skrev, bare fordi han som endte opp med å gjøre virkelighet av manuset i etterkant viste seg å være en real drittsekk. Men at Weinstein skulle få ødelegge for Good Will Hunting så å si bare fordi ville være latterlig. En slik guilty by association-tankegang står for en symbolsk amputasjon av det menneskelige.

Filmen handler om unggutten Will. Han jobber som vaktmester på Massachusetts Institute of Technology i Boston, og er mer evnerik enn alle de som studerer matematikk på høyeste nivå til sammen. Han løser tilsynelatende uløselige ligninger på tavla når alle de andre studentene er gått hjem, og det er naturligvis bare et tidsspørsmål før han blir oppdaget av skolens matematikkprofessor. Men han er en forknytt ung mann, som sleper fortida si etter seg som en klumpfot. Kompisgjengen hans er temmelig rufsete (men vennlig) og havner i bråk, og trøbbelet fører til at Will til slutt må gå til psykolog (spilt av Robin Williams) for å få lov til å fortsette å motta matematikkundervisning. Sideløpende får vi den vakre historien om Will og Skylar (spilt av Minnie Driver), og også denne forvanskes av Wills barndomsbagasje. Kort fortalt skammer han seg så mye over sin voldelige oppvekst at han har gjort seg til syndebukk for den; den er hans skyld. Og derfor ikke bare snakker han aldri om den, han vegrer seg for å vise seg som den han er overfor de som kommer tett på ham.

            Hovedscenen i filmen utstpiller seg mellom unggutten og psykologen hans. For all enkelhets skyld tillater jeg meg å la replikkvekslingen foregå mellom Robin Williams og Matt Damon i stedet for mellom Will Hunting og psykologen Sean Maquire. Den er slik:

INT. DAG: PSYKOLOGKONTOR:

Bøker og malerier på veggene, psykologdiplomet innrammet på veggen. Matt Damon plukker opp journalen sin, og de snakker om den. Damon spør om Williams har personlige erfaringer med den slags, og så sier Williams at det har han, at faren hans var en ondskapsfull alkoholiker – som slo. Damon følger opp med noe av det samme. Sakte, sakte nærmer Williams seg Damon. Nølende, men bestemt.

WILLIAMS: Hey Will, I don’t know a lot. But you see this? (her løfter han opp journalen) All this shit. It’s not your fault.

DAMON (hvisker): Yeah, I know that.

WILLIAMS: Look at me, son. It’s not your fault.

DAMON: I know.

WILLIAMS: It’s not your fault.

DAMON: I know.

WILLIAMS: No, no, you don’t. It’s not your fault. Huh?

DAMON: I know.

WILLIAMS: It’s not your fault.

DAMON: All right.

WILLIAMS: It’s not your fault. It’s not your fault.

DAMON: Don’t fuck with me.

WILLIAMS: It’s not your fault.

DAMON: Don’t fuck with me, all right? (dytter Williams fra seg) Don’t fuck with me, Sean, not you.

WILLIAMS: It’s not your fault … (her bryter Damon sammen) It’s not your fault (hvisker, mens han tar forsiktig rundt Damons hode)

DAMON (begynner å gråte og legger armene rundt Williams): Oh God … Oh God, I’m so sorry …

WILLIAMS: Fuck them, okay?

Du lurer kanskje på hvorfor jeg løfter fram denne scenen? Før jeg kan svare på det og før vi kan ta turen til desember 2017 da #metoo-skandalen var i full oppdrift, blir vi nødt til å ta turen tilbake i tid, nærmere bestemt til England anno 1928.

            Enter Viriginia Woolf.

Andre kapittel

Cambridge University, oktober 1928: Selv om kvinner har hatt lov til å studere ved eliteuniversitetet Cambridge siden 1866 (på egne colleges, må vite), selv om (gifte!) kvinner har hatt lov til å eie sin egen eiendom siden 1880, og selv om kvinner har hatt stemmerett i hele ni år – siden 1919 – er det slik at den Virginia Woolf som ankommer campus denne oktoberdagen ikke kan fri seg fra et visst raseri over kvinnens stilling. Både i litteraturen og i samfunnet. Sidene i Et eget rom – essayversjonen av disse to foredragene – formelig oser av dette iskalde sinnet. Det er vel få andre litterære utgivelser som er blitt knuget mot så mange kvinnebryst som denne tynne boka – én annen jeg kommer i tanke om er The Golden Notebook av Doris Lessing (pussig nok begge to verker hvis opphav ikke nødvendigvis ønsket å se dem bli oppslukt av en bevegelse slik de vitterlig ble).

I essayet setter Woolf pennesplitten nådeløst på ømme mannepunkter opp gjennom den britiske litteraturhistorien og fram til hennes skrivende stund. Hun konstaterer – temmelig tørt – at det minste som må til for at flere kvinner vil skrive i årene framover, er 500 pund i året (økonomisk uavhengighet) og – nettopp – et eget rom, rent fysisk, men også i overført betydning. Rom for være fri av andre menneskers (les: menns) bedømmelse og blikk, fri fra latterliggjøring og hån over et imperativ som kommer innefra, hos enkelte like nødvendig som det å trekke pusten; skriv. Akkurat som det hadde og har vært for mennene opp gjennom historien. Forskjellen var bare, påpekte Woolf, at menn aldri har måttet ymte frampå om naturligheten i sitt eget, tilsvarende behov. Du vet, mannen som det nøytrale; kvinnen som kjønnet.

At Et eget rom den dag i dag er et like aktuelt stykke litteratur som det var for 90 år siden, er det nok å skjele til #metoo-bruduljen for å forstå. Det er begredelig, men sant, at ideen om et eget rom for kvinner – altså et uantastelig, ukrenkelig, ubegrenset, naturlig, selvsagt, unødvendig-å-nevne-fordi-det-er-så-innlysende rom for den kvinnelige erfaring, sjel, tanke og følelse – ennå ikke står klart. Det bygges fortsatt. Det finnes fortsatt dem som stiller spørsmålstegn ved legitimiteten til dette rommet, eller som bare stiller seg opp i døråpningen inn til det som måpende idioter som ikke fatter at de spiller fiolin på Titanic.

Det Virginia Woolf helt konkret gjør i essayet, er at hun tar seg inn i biblioteket på universitetet og gir seg til å lete etter kvinnelige forfattere bakover i historien. Hun begynner med de første adelige kvinnene som skrev bak de tunge gardinene på godsene sine, før hun går videre til Jane Eyre og Brönte-søstrene – og til slutt ender opp rundt sin egen tid. Det hun leter etter, med lys, lykte og vidd, er tegn på frihet hos kvinnene som skrev – til tross for at mange av dem var pent nødt til å sitte i familiens dagligstue hvor ble avbrutt tide og utide; til tross for at mange av dem skrev i skjul fordi det å skrive for en kvinne ble sett ned på, som noe tåpelig, som var hun som et veslevoksent barn i våre dager som hadde plukket opp en pc og gitt seg i gang med å skrive romaner og avhandlinger på ramme alvor. Essayet kryr av sitater fra mannlige professorer som på hver sin måte, og med varierende grad av varierende motiver, fratar den kvinnelige forfatter hennes integritet, verdi; hennes eksistensberettigelse, for å si det enkelt.

Virginia Woolfs illustrerer dette ved rett og slett å dikte opp Shakespeares søster. Joda. Judith Shakespeare. En dikter vi gikk glipp av. Judith som ble kvalt før hun fikk blomstre som sin bror og som ble utskammet av sin egen far, fordi bare tanken på at hun – ei jente! – skulle forfølge talentet sitt var nok til å få skamrødmen til å bre seg som ildebrann i fjeset hans, i så stor grad at han – i Woolfs sinn – appellerer til hennes anstendighetsfølelse, som var den en objektiv størrelse man enten kunne plukke opp eller la være med å plukke opp. Beskytt min skam! sa Shakespeare-faren. Nei, han ropte det, stille, så det runget i den shakespearianske heim. La være med å skrive, jentunge. Pappa får magesår av tanken.

Poenget til Woolf er at forutsetningen for å være fri i intellektuell (og følelsesmessig) forstand, er at man ikke har noe opposisjonsparti. Det vil si: man skriver seg ikke opp mot noen, man klager ikke over forhindringer (fordi det ikke er noen). Det er ikke kvinnekamp (altså mot mannens posisjon), det er noe mer. I bunn og grunn finnes det ikke lenger noe kjønn – fordi spørsmål om kjønn kommer mellom den som skriver og den verden hun eller han skriver. Det er nettopp poenget hennes: Ikke skriv som hverken kvinner eller menn. Skriv om naturen. Skriv om verden. Det er naturligvis smått problematisk å utelukke både kvinner og menn fra naturen (hallo, vi er natur), og det skal naturligvis ikke forstås så kategorisk. Det hun mener er: den som er i en slik posisjon og som har slike muligheter at vedkommende kan transcendere alle sperrer, overskride alle begrensninger, han eller hun er fri. Og med friheten følger – alt. Også ikke minst – tilsynelatende paradoksalt nok – muligheten til å skrive (godt) om det motsatte kjønn.

Derfor er det aller første hun ville ha skrevet under overskriften «Kvinner og litteratur» –  for øvrig noe hun kommer fram til over hundre og tjue sider ute i essayet – at «det er fatalt for enhver skribent å tenke på sitt kjønn»[i]. Hun fortsetter:

«Det er fatalt å være rent og skjært mann eller kvinne, man må være kvinne-mannlig eller mann-kvinnelig (…) Et visst samarbeid mellom kvinnen og mannen må finne sted før den skapende kunst kan fullføres. Det må fullbyrdes et visst ekteskap mellom motpoler.»

I essayet er Virginia Woolf som sagt sint. Plutselig sitter hun og lager kruseduller på ansiktet til en av professorene hun leser – en av de mange som sabler kvinnekjønnet ned som underlegent – snart er det ikke lenger noe menneskelignende ved ansiktet hans; hun har klusset ham ut. Det er ikke noe enkeltmenneske hun tagger ned, det er Professoren, som får stå som symbol på Mannen Med Makt. Men hvorfor, spør hun seg, hvorfor blir jeg sint bare fordi Mannen Med Makt er sint på kvinner? Ja, hvorfor er denne mannen – som har så mye makt – sint? Hva har han å være sint for? Vel, tenker hun videre, så er han kanskje ikke egentlig sint. Egentlig er han kanskje … redd? Hun skriver: «Når professoren insisterte litt for ettertrykkelig på kvinnenes underlegenhet, da var det muligens ikke deres underlegenhet, men sin egen overlegenhet han var opptatt av. Det var den han beskyttet temmelig opphisset og med for stort ettertrykk, for han betraktet den som en sjelden og kostbar juvel.»

            Og det er vel her Woolf kommer inn på maktens problem i det hele tatt: Maktfull er ikke noe du er, det er en posisjon du har. Og maktens posisjon er en ensom posisjon, for du er alltid utbyttbar, du er – ville man sagt i et politisk parti – alltid på valg. Plutselig befinner du deg i kjølvannet og båten seiler videre uten deg. Jeg tror Weinstein ligger solid og dupper langt bak der et sted og kjenner litt på den følelsen.

            La oss vende tilbake til Hollywood.

           

Tredje kaptittel

Vi skriver desember 2017. #metoo har skapt rabalder i et par måneder og plutselig har noen stukket en mikrofon i ansiktet på Matt Damon – og spurt ham om Harvey Weinstein. Ikke så rart, ettersom de to har jobbet med flere filmer sammen etter suksessen med Good Will Hunting. Vi står ved et veiskille, sier Matt Damon, og fortsetter: «There’s a difference between, you know, patting someone on the butt and rape or child molestation, right?» Denne setningen ble plukket opp – og gikk deretter viralt som en annen løsgjenger.

            Det fikk blant annet skuespilleren Minnie Driver – jepp, Skylar! – til å se en god del nyanser rødt i beste sendetid på Twitter. Hun skriver: «God God, SERIOUSLY?». I et intervju med The Guardian utdyper hun: «Let women do the speaking up right now. The time right now is for men just to listen and not have an opinion about it for once.»

Det later til å være Minnie Drivers mening at det jordskredet som er #metoo vil føre med seg at menn vil komme til å støtte kvinner: «In the same stereotypical way that we see women being supportive of men in their endeavours», sier hun, «I feel that’s what women need of men in this moment. They need men to lean on and not question».

Og det er stort sett her min indre opprører våkner, eller la oss si det som det er, min indre Woolf. For hva er det Minnie Driver sier? Om vi flytter utsagnet over i et politisk landskap sier hun at nå har ett parti sittet ved makten i gruelig lang tid (faktisk så lenge det har eksistert et politisk system) – nå er det opposisjonens tur. Og det er ikke noe demokrati, dette. Nei, det er å bytte et diktatur ut med et nytt.

Jeg synes ikke det er rart at Minnie Driver er sint. Jeg synes det er bra. Men jeg synes det er feil at hun lar sinnet gå utover Matt Damon. Og hvorfor synes jeg det? Jo, det kan kanskje best belyses ved å se på en av kommentarene hun fikk på meldingen sin på Twitter. Den er skrevet av en som kaller seg Paul McNair og den lyder:

Paul McNair: «Minnie, having been raped the pain far exceeds the other abuses I have endured. It is something that is beyond pain. Other abuses are often painful, dehumanizing but not as haunting for a lifetime.

            Minnies svar? «I am so incredibly sorry for the hurt you’ve withstood.»

            Paul McNair: «It is haunting 30 years later. I am glad I have learned but it is horrific in anyone’s life. Women have given me a voice too.»

            Minne Driver: «I can genuinely only send you love and thank you for being brave enough to speak about it.»

Det er veldig interessant å se nærmere på hva det er Minnie Driver gjør her. Hun overhører to vesentlige momenter. For det første at han(!) sier at det er en vesensforskjell på å bli voldtatt og å måtte finne seg i andre former for dritt. Altså det samme som Matt Damon våget å si. For det andre sier han at «Women have given me a voice too». Så fantastisk sagt!

Men hva gjør Minnie Driver i stedet for å si noe om disse to tingene? Jo, hun putter ham i en kategori som offer. Som et modig offer, riktignok, men offer like fullt. Det er så Doris Lessings stemme lyder som et skrømt i bakgrunnen – slik hun i et essay slakter måten Virginia Woolf portretteres i den populære Hollywood-filmen The Hours: «How we do love female victims, oh how we do love them.» [ii] Også selv om det kvinnelige offeret i dette tilfellet er en mann som heter Paul.

Om vi tar turen tilbake til Woolf, står det klart at Minnie Driver begår en brøler i forhold til Woolfs poeng – som er at hvis kvinnene opererer med mannen som opposisjon, er friheten en skinnfrihet; da er de ikke egentlig frie, men fortsatt bastet og bundet, det er bare formen som er en annen. Woolf synes videre å mene – ja, det er kanskje det enkeltavsnittet i Et eget rom som har blitt mest kjent – at kvinner gjennom historien har fungert som forstørrelsesglass for menn. I kvinnespeilet ble mannen større enn han var, viktigere enn han var. Og at det kunne skje fordi han dermed gjorde den han speilte seg i mindre. Unnskyld, at hun ble mindre. Og Woolfs motor i essayet kunne like gjerne sies som psykologen sier det til den unge, forknytte mannen: Fuck dem. Fuck alle idiotene, sier Virginia Woolf på sin elegante dissekerende måte, fuck alle disse folka som har behov for å ha noen under seg for å føle seg mannshøye. Alle de som krever at andre skal være speil de kan forstørres i, alt mens de selv i virkeligheten er noen små kryp.

Når jeg lar meg hisse opp av Minnie Drivers tilgang er det av to grunner. For det første antyder hun langt på vei at alle menn er guilty by association, bare fordi de er menn. Det er like tautologisk som å si at kvinner ikke burde skrive fordi de er kvinner. For det andre ser hun ikke –

midt i sin (om enn rettferdige) vrede – at det hun i virkeligheten argumenterer for, er at kjønnene skal fortsette å fungere i rollene som henholdsvis bøddel og offer. Hvis det ble som Minnie Driver sier hun vil ha det, ville vi ikke ha beveget oss en millimeter siden Virginia Woolfs dager. Forstørrelsesglasset ville bare ha byttet hender.  

Fjerde kapittel

Og det er her vi skal tilbake til Good Will Hunting. For selv om situasjonen i filmens hovedscene er forskjellig fra både #metoo og Virginia Woolfs essay, handler de tre kulturelle uttrykkene om det samme. Alle tre handler på hver sin måte om skyld. Alle tre handler i mest grunnleggende forstand om vanskeligheten av og drømmen om å være den man er uten å føle blygsel, skam eller skyld for det. I Good Will Hunting er den unge mannen knuget av skammen han bærer rundt på fordi han er blitt behandlet som han er og – hvilket psykologen påpeker – som ikke er hans skyld. #metoo har oppstått fordi mange kvinner har opplevd jævlige og/eller kjipe ting de har skammet seg over og holdt kjeft på grunn av – uten at det på noen måte var deres skyld at det skjedde dem. Skyld er noe man føler fordi det ikke føles i orden at man er som man er. Og derpå følger skammen. Det samme gjør seg gjeldende med kvinnene Virginia Woolf skriver om og som Judith Shakespeare er kroneksempelet på.

            For hva er det denne scenen – hvor psykolog Robin Williams insisterer inntil tårer på at det ikke er Matt Damons skyld at han har det som han har det – hva er det den sier? Den sier noe veldig enkelt, egentlig. Scenen sammenfaller med det jeg oppfatter som Woolfs budskap numero uno: For at det skal være mulig å bli fri, for at maktkampen skal forvitre, og ikke gjenta seg, krever det at mannen og kvinnen i samarbeid legger forstørrelsesglasset bort. Nettopp. At de gjør det sammen. Et eget rom er ikke et rom å trekke seg tilbake til, i flukt eller redsel eller skam. Det er et rom midt i blant alle andre. Og for å lage slike rom er det ikke nok at én part krever det; den andre må samtidig ville gi. Det er det psykologen i Robin Williams’ skikkelse har skjønt. Man kunne nesten si at han er en Woolf i fåreklær.

På tampen av essayet skriver Woolf: «Det ville være synd og skam om kvinner skrev som menn, for hvis to kjønn ikke er tilstrekkelig når man tar verdens velde og variasjoner i betraktning, hvordan skulle vi da klare oss med bare ett?»

Det er omtrent her jeg får lyst til å juble høyt. Ja, jeg får lyst til å rekke bakover i tida og si give me five, Virginia. For hun har jo skjønt det. Hun har forstått hvilken verdi det er at vi har (minst) to kjønn i denne verden. Det handler om de flekkene vi har i bakhodet, sier Virginia Woolf. Det er en slags variant av at man ser splinten i andres øye men ikke bjelken i sitt eget. Eller som hun sier det selv:

«For det finnes en flekk så stor som en shilling på bakhodet, og den kan man aldri se selv. Det er en av de gode tjenestene kjønn kan yte kjønn – å beskrive den shillingstore flekken på bakhodet (…) Tenk over hvor menneskelig og glimrende menn helt fra de tidligste tider har påpekt for kvinnene den mørke flekken på bakhodet! (…) Et sant bilde av mannen som helhet kan aldri bli laget før en kvinne har beskrevet den shillingstore flekken.»

Og det er denne innsikten jeg mener finnes i Good Will Hunting også, om enn den serveres mellom to menn. At det er mellom to menn det finner sted, er i bunn og grunn fullstendig likegyldig. Det vi burde skjønne, er at når det kommer til stykket står vi menneske overfor menneske, uansett hvem eller hva vi er. Eller som Virginia Woolf sier det: «Jeg griper meg selv i å si kort og prosaisk at det er meget viktigere å være seg selv enn noe som helst annet». Det er derfor hun snakker om et eget rom. Og slike rom kan vi faktisk hjelpe hverandre med å skape.

Høres det ut som noe du har lyst til å være med på? Vel, me too.

---

[i] Virginia Woolfs Et eget rom (1929), Gyldendal Norsk Forlag [2006]. Oversatt av Daisy Schjelderup og med forord av Bjørg Vindsetmo.

[ii] Doris Lessings Time Bites (2005), Harper Perennial. (For en briljant tittel!)

Alle burde dra til Utøya

Foto: Paal Sørensen/Wikimedia.

Det finnes muslimer som ønsker at halvparten av oss skal dekke oss til i en slags kombinasjon av skam og ønske om kontroll. Av et ønske om makt. Det finnes også hedenske og kristne, asatroende og hinduister som deler om ikke det første ønsket, så iallfall det andre ønsket. Å

kontrollere kvinnekjønnet for å avstive seg selv som menneske.

Å kontrollere kvinnekjønnet.

Som om det var farlig.

Det er den minst intelligente, mest avstumpede innstillingen jeg kan tenke meg. Likevel er den høyst aktuell over store deler av verden, og vi møter den i alle mulige avskygninger.

Vi skriver 22. juli. Jeg kom til Norge i natt med familien. Det var smekkfullt på ferja. Jeg tenkte på terror hele tiden. Det var tjukt av mennesker, i alle fasonger og former, i alle aldre og med alle mulige blikk. Jeg tenkte på terror hele tiden. Jeg tenkte: Det kan sprenge her når som helst. Noen kan ramme oss her, når det skal være, og det er ingenting vi kan gjøre for å stanse det hvis det skjer. Hvis det skjer, er det allerede for seint.

Vi skriver 22. juli, og vi dro fra Danmark natt til i dag, slik at jeg var våken til å se klokkeslettet tikke over fra 21. til 22. Da barna endelig falt i søvn på gulvteppet i ferja til den durende lyden av skipets megamaskiner, fant jeg fram avisene. Artikler om 22. juli. Dagbladet med en reportasje om en av politifolkene som stanset Anders Behring Breivik. Aftenposten. Ekstrabladet. I den store mengden bager og poser og kofferter vi hadde med, lå også papirutgaven av Kristelig Dagblad. Jeg hadde ikke engang rukket å åpne den for å se forsideoppslaget før vi satte oss i bilen og kjørte, men nå brettet jeg den ut. Overskriften: Norske børn lærer ikke om Anders Behring Breivik i skolen. Jeg satt i halvmørket i flyseteavdelingen og leste om en teologiforsker som hadde lagd en undersøkelse som viser at i norsk skolevesen så er Anders Behring Breiviks tankegods og hele hendelsesforløpet og etterspillet etter 22. juli-massakren for fem år siden, sakte men sikkert på vei til å gli inn i tabuets klamme grep.

Det må vi ikke la skje.

Vi kan ikke sitte der med hver vår angst for at terroren skal inntreffe – og enda verre: i denne omgang treffe oss. Akkurat oss. Vi kan ikke sitte og ha pulsen hamrende i vårt indre, og så samtidig fortie grobunnen som gjør slike handlinger mulige. Jeg aner ikke hva som rørte seg i han som meide ned uskyldige i Nice. Jeg aner ikke hva som rører seg i mennesker som har kommet så langt ut, eller så langt inn i seg selv, at andre mennesker ikke lenger har verdi. Men jeg kan ikke forstå annet enn at det kommer av en akutt, voldsom, og ikke lenger fravikelig, ikke lenger distraherbar følelse av at jeg betyr ikke noe. Gjerne forkledd som det motsatte. Se bare på Anders Behring Breiviks manifest. Forsøk å lese det. Les den delen av det han har komponert selv. Les og prøv å se mennesket bak ordene. Se det nesten hvitglødende kvinnehatet som er dets strukturerende prinsipp, uavhengig av alle de ordene det er pakket inn i og presentert gjennom. Se frykten. Den pipler ut i beskrivelser av andre.

Og det er så arbitrært. Manifestets innhold er så arbitrært. Det kunne ha stått hva som helst. Jeg mener ikke at det ikke betyr noe, det som står der, at det så å si ikke skal eller kan leses som pålydende, men et menneske skriver ikke slike ting, har ikke slike holdninger, eier ikke en så stor følelsesforlatthet, uten at det ligger en skrikende ensomhet til bunns.

Faren ved ikke å snakke om Anders Behring Breivik i norsk skoleverk, er at han – og andre som kanskje føler seg like lite viktig – blir mer ensomme. Bekreftelsen ligger i fortielsen. Slike tanker gjør jeg meg der jeg sitter i halvmørket på ferja og er redd for mine barns liv, min kones og mitt eget, og alle de familiene jeg kan se rundt meg, alle barna, alle mødrene, alle fedrene, alle de enslige coca cola-drikkende lastebilsjåførene fra Øst-Europa og alle de sjalkledde kvinnene med litt annen kulør over kinnbeina. Jeg er blitt redd for å ferdes i flokk.

Jeg husker det overrasket meg på grensen til sjokket da jeg kom til Oslo sommeren året etter 22. juli 2011. Der jeg hadde en følelse av at det som skjedde 22. juli fortsatte å klinge i mitt mentale bilde av Norge og av Oslo, skjønte jeg etter hvert at det var annerledes her i landet. Jeg kom til et Oslo hvor det virket som om alle hadde glemt. Vennene mine snakket ikke om det. Folk flommet opp og ned Karl Johan. Selv gikk jeg vantro i gatene og tenkte at det kan skje igjen når som helst. Det var skjellsettende for meg, og det er det fortsatt, hver gang jeg er i hovedstaden, å løfte blikket og se de øverste tre-fire etasjene på Høyblokka. For da ser jeg platene som dekker vinduene. Og jeg følte den sommeren i 2012, og jeg føler når jeg er i Oslo nå, at hele samtalen om det som skjedde, har forstummet og flyttet seg inn i kroppene våre. Enkelte ganger innbiller jeg meg at jeg merker det i forbipasserendes blikk. Som om mange av oss hele tiden er på jakt etter mulige fluktveier hvis det skulle skje noe. I ytterkanten av bevisstheten vår der vi går rundt i gatene: Hvor kan jeg løpe hvis.

Og nå tenker jeg at dét er terrorhandlingens verste effekt. Den frarøver oss det naturlige. Slentringen. Plystringen. Den gjør oss til – om enn vi innrømmer det i varierende grad – mistenksomme vesener. Vi skuler litt på dem vi møter. Noen skuler på folk som har annen hudfarge. Selv tar jeg meg i å skule på politifolk, fordi jeg er redd jeg skal oppdage en uniform som plutselig avslører seg som hjemmelagd.

Konserter. Tilstelninger. Handelens dag. Blomsterfestival. Oslo Pride. Kjøpesentre. Ferjer. Flyplasser. Strender. Ungdomsleirer. Havnepromenader. Handlegater. Minnemarkeringer.

Vi er nødt til å snakke om hva som får et menneske til å angripe slike plasser. Vi er nødt til å snakke om alle de barna og ungdommene som ble skutt og sønderlemmet 22. juli 2011 da de trodde seg som mest fri. Alle de som ikke fikk bli eldre. Og vi er nødt til å snakke om – og forvalte – det veiskille som den mannen som utførte denne udåden innførte i den norske mentalitetshistorien. Vi er nødt til å fortsette å prøve å forstå. Vi er nødt til å se det skrekkelige fotografiet av han som mistet synet på det ene øyet og mistet fire fingre, men overlevde Utøya. Vi er nødt til å lese alle de gudsjammerlig hjerteskjærende tekstmeldingene som tenåringene på Utøya sendte hverandre og foreldre og venner og kjærester. Det skytes på øya, ikke ring meg. Jeg er glad i dere.

Jeg våknet i dag tidlig og visste at jeg var nødt til å skrive noe. Om dette som velter seg som en mørk midgardsorm av skrekk i meg, av gru over den døden Anders Behring Breivik sto for for fem år siden, den klamme frykten som teppelegger enhver offentlig transportetappe og som – på mange måter – truer med å gjøre alle anledninger hvor det samles mennesker til en arena for ren angst. Jeg var nødt til å gripe tak i det jeg leste i Kristelig Dagblad i natt, om bord på ferja. Det med at norske skoleungdom ikke lærer om 22. juli og at de ikke snakkes om Anders Behring Breiviks tankegods, og det han faktisk gjorde den sommerdagen. Vi må snakke sammen. Vi må ikke late som om. Hvis vi later som om, men har angsten som moderator for virkeligheten, gir vi tapt til den selvsamme frykt som bor i f.eks. manifestet til Breivik. Da blir det de andre som er forferdelige, og ikke (også) oss selv.

Jeg leste også en artikkel i VG en av dagene. Det var en reportasje fra det nye Utøya. Bygningene, fasadene. Kartet som har de for alltid ødelagte beskrivelsene «Kjærlighetsstien» og «Pumpehuset» siret i seg. Det jeg bet meg merke i, var bildene av de bevarte delene av det gamle Hovedhuset. For de har latt det stå. De har latt kulehullene være synlige i veggene. Latt pianoet stå, har de, hvor ungdommene krøyp sammen for å berge livene sine. Og jeg tenkte:

Alle norske skoleungdommer burde få en obligatorisk tur til Utøya. Alle norske ungdommer burde sitte på skolebenker rundt om i hele landet og lære og lese om Anders Behring Breivik, om det slumrende hatet som ligger i manifestet, og forsøkte å nærme seg det manifeste hatet som fikk ham til å gå rundt på denne øya og drepe så mye framtid. Vi kan ikke tie det ihjel. Hvis vi tier, flytter det seg til det ordløse. Vi må snakke det ihjel. Diskutere det ihjel.

Og det gjelder oss voksne også. Vi burde dra til Utøya for å lære mer om hva som har skjedd oss. Slik at vi ikke glemmer det og i neste øyeblikk tenker tanken: Det var noe fremmed.

Blodmåne

Jeg innser at bloggen nå stort sett er redusert til rapporter med selvsynte astrale legemer. Men jeg kan jo for faen ikke noe for at himmelen kommer drassende med sin episke skjønnhet i tide og utide (cirka 04:58)! Heldigvis var det ingen som så meg, der jeg sto uten en tråd bortsett fra en diger algegrønn boblejakke jeg hadde rasket med meg. Naboen på balkongen litt lenger oppe i gata ikke medregnet. Heller ikke monsterkikkerten hans.

Til minne

Fire år nå. Og jeg synes Helene Skjeggestad i Aftenposten sier noe av det som burde sies. Jeg legger ut teksten min som var med i Forlaget Oktobers  «Respons 22»-antologi i 2011, redigert av Gunstein Bakke og Eirik Ingebrigtsen. Til minne om alle de som ikke fikk bli eldre. 

Konsert 
Thomas J.R. Marthinsen

Og det er der, når vi akkurat har presset oss helt inn foran scenen, unngått albuer og plastølglass, mens musikken får den gjørmete grassplenen til å vibrere, riste, og etter at vi har mistet de vi kom med av syne for lenge siden, at hun bøyer seg ned. Vi står midt i regnværet på en slette i Odense og hun bøyer seg ned og holder mobiltelefonen inntil øret, bøyer seg ned for å dukke for lyden, de som står ved siden av oss ser spørrende på meg og nikker mot henne, om det er noe i veien? Jeg rister på hodet og smiler, mimer at jeg holder en telefon opp til øret, og de smiler, skåler mot meg, øl som skvulper over kanten på plastglasset. Det er konsert en sommerdag, vi har gått i silregn fra parkeringsplassen, hoppet unna sølepytter på vei inn mot konsertområdet. Vi har stått i kø sammen med alle som også skal hit, som skal høre den samme musikken som vi skal, kjøpe øl i de samme bodene, vi har vist fram armbåndene våre til vaktene, blitt kroppsvisitert, og jeg skal innrømme at jeg også tenkte at det var et litt utrygt sted, at det var for mange mennesker her, da vi kom inn porten og slapp inn på den digre, våte grassplenen. På scenen dukker et menneske opp på storskjermen, han er en av Danmarks mest kjente musikere, han er blitt gammel, registrerer jeg, tydelige linjer i det opplyste ansiktet, og hun står fremdeles framoverbøyd med mobilen inntil hodet, mens de rundt oss presser på fra alle kanter, spesielt de bak oss, som vil lenger fram, som vil helt fram til scenen hvor det skjer. Det er kaldt, det skulle være sommervær, men det øser ned, vannet renner ned ved siden av ørene mine, langs neseryggen, og jeg tar henne forsiktig over ryggen. Hun må reise seg nå, ikke stå sånn lenger, for det er flere som kikker, og jeg vet ikke om det holder at jeg mimer telefon en gang til, men så reiser hun seg endelig opp. Hun har en hvit regnfrakk på, håret hennes ligger inntil hodet hennes, hun har regndråper i panna, på kinnene, og alt er kjent, alt er som det skal være, som hun skal være, men ansiktet hennes er forferdelig, ansiktet hennes ser skrekkelig ut.

Etterpå virrer jeg rundt på konsertsletta. Jeg leter etter overblikk, men jeg får det ikke. Jeg går mot utkanten av menneskemengden, men det hjelper ikke. Regnet fortsetter å komme, jeg ser alle menneskene, de fortsetter også, mange står i kø for å kjøpe øl, noen faller om kull i gjørma, noen skråler og andre går mot scenen, nærmer seg ytterkanten av publikum for å begynne ferden innover blant dem. Jeg må dra. Her kan jeg ikke være, jeg må vekk herfra, jeg må hjem, jeg må ha overblikk, jeg må lese nyhetene, jeg må ringe.

Parkeringsplassen. Vi finner bilen. Det skvulper i plastposene jeg har utenpå sokkene i joggeskoene, jeg er våt og kjølig under jakka, vannet har trengt inn, til huden, gjennom klærne. Hun fester setebeltet, ansiktet hennes er urørlig. Hun tar opp telefonen, ringer til lillesøstera mi. Jeg starter bilen og får den i gir, vi kjører hjemover. Vi kjører hjemover, men jeg skal ikke hjem, jeg skal bare til huset vi bor i. Sånn føles det, som om jeg kjører og kjører, men i feil retning. Hun snakker i telefonen hele veien, siterer løpende, alt i kupeen er lyden av stemmen hennes som bringer videre. Vi tar ringveien, følger den langsmed gjerdet som sperrer av inn til konsertområdet. Jeg hører lyden, men ikke noe distinkt, bare et sug, en dundring, et press i brystet, i hele kroppen, foten min skjelver på gasspedalen og jeg føler jeg burde gjøre noe, være et sted og gjøre noe, men jeg er her, og vi tar av fra veien, kommer til huset vårt. Låser oss inn.

Den natta blir vi sittende. Vi spiser mat. Går på toalettet. Innimellom glemmer vi hvor vi er og oppfører oss som vanlig. Ler av noe. Men lynsnart klapper det i, forstummer.

Dataskjermene våre lyser hele natta, skifter når det er levende bilder, kaster skygger på de hvite veggene våre. Vi leser artikkel etter artikkel, åndeløst klikker vi oss videre, skal gjennom alt, må det, må komme oss gjennom hele. Få overblikket.

Neste morgen får vi det. Vi ligger i senga og sover da telefonen ringer på nytt. Hun tar den. Åtti! sier hun. Jeg klarer ikke fokusere ordentlig på noe annet enn øynene hennes. De lyser, hvite, nei blå. Nei, det er ikke sant, sier hun. Hun lytter. Mumler et ja. Et nei. Flere nei. Det vrir seg i maven, jeg burde ikke være her nå. Jeg er for langt unna. Jeg ligger i senga denne lørdagen og jeg vet med en styrke jeg ikke har ord for, med et mørke som sluker meg, at noe er skjedd som ikke kan gjøres om. At uansett, så kommer alt etter dette til å ha dette i seg. Alt. Skal gro med dette i seg.

© Forlaget Oktober, 2011.