万. Eller snurrestrupe og kvitrefjær (3/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

*

 

”I have the European urge to use my feet when a drive can be dispensed with."

Vladimir Nabokov, russisk-amerikansk forfatter (1899-1977)

 

I morgen kan du lure noen. Eller sagt på en annen måte: Mars, hvor ble det av deg! Jeg håper du har det bra, der du befinner deg, når du nå har trykket deg inn på nyhetsbrevet. Jeg er godt klar over at det pågår heftig kamp om oppmerksomheten din, at innboksen din er populær, at du egentlig ikke har tid, at det er så mye annet, at gjøremålene står i kø og at det månedlige som tikker inn fra yours truly er en av mange nåler på din våkne verdens tavle. Så derfor: Takk for at du tar deg tid. Nei, jeg mener det. Takk.

 

Jo, du ser riktig: Vaskeekte Bernie Sanders mittens, selvfølgelig. Courtesy of my mother. Sendt nedover akkurat i tide til de siste kalde dagene.

Velkommen til nyhetsbrevet for mars!

 

Jeg var bare halvveis på den daglige kveldsturen da lyden forsvant. Batteriet på telefonen var dødt, tømt, uten at jeg hadde skjenket det så mye som en tanke. Bill Burr ble avbrutt midt i et sjarmerende rop, og plutselig var det bare skog, det var bare fuglene som kvitret – og på brystkassa mi, lyden av en sovende baby.

Og det er rart med det. At plutselig oppstått stillhet kan føles som å støte inn i en vegg. Fornemmelsen varer ikke lenge, for verdens kontentum står parat til å fylle ethvert hull. Faktisk blir det jo aldri helt stille. Ikke helt. Selv i et hermetisk lukket rom, kan du høre beinpipenes hvisking og lyden av eget apparat, om alt annet er tyst. Og i skogen? I skogen! Når man befinner seg der ute, altså i en plutselig brå stillhet, når lyden kuttes og det man holder på med, dette som ikke kan kalles noe annet enn å maksimere enhver situasjon, så å si utnytte tilværelsen til det fulle; altså at man hele tiden skal holde på med noe, og nå mener jeg egentlig ikke å generalisere, selv om det ville være på sin plass; jeg snakker om meg selv, jeg maksimerer hele tiden; jeg drikker kaffe mens jeg spiser, jeg hører podcaster når jeg løper, hvis ikke humøret krever The Prodigy; noen ganger krever humøret The Prodigy, det krever faktisk «Invaders Must Die», eller det krever «Thunder»; når jeg bygger, hører jeg Rolling Stones, eller jeg hører David Bowie, eller Moby, eller så klinker jeg til og hører Alice Bomans «Waiting» eller Dreamer’s Circus (prøv å få tak i «Rooftop Sessions»); når jeg kjører bil, ringer jeg familiemedlemmer eller andre på WhatsApp, eller mormor på telefon; når jeg handler inn, tenker jeg over morgendagen, legger planer for timene som skal komme; hver dag har nok med sin egen plage, jovisst, men kan man stagge seg, kan man stoppe opp, går det an å stoppe den kontinuerlige strømmen, fossefallet? Og slik fortsetter det, slik er det hele tiden, og enkelte ganger tenker jeg at det er menneskelig, dette at vi vi vil få med oss mest mulig, favne bredest tenkelig, andre ganger lurer jeg på om FOMO-fobien har grepet så om seg at det ikke er til å skille den fra en urtilstand; men altså – i skogen. I skogen. I skogen når lyden blir kuttet.

Quiet is the new loud, vet du.

Da det med ett plutselig bare var jeg og dette lille menneskedyret jeg bærer rundt på kveldstid i lokalområdet. Tråkker stiene tynne, gjør jeg. Med ett ble jeg var fuglene. For også de har oppdaget at våren er over oss, de kvitrer og snakker og jeg aner ikke hva de heter for noe, alle sammen, det er et slags handicap, eller bare et tegn på at jeg begynner å bli eldre: at jeg har oppdaget at navnene på de forskjellige fuglene, kjenner jeg ikke. Så la meg kalle dem sølvsnippe, og klatrehals. La meg kalle det snurrestrupe og kvitrefjær, for det kunne like gjerne være det de het, der jeg plutselig sto bom stille på stien i skogen i går kveld, på en av mine kveldsturer med den nyfødte, som ikke er nyfødt lenger, men som har rundet sin første måned i livsspillet.
Det er noe annet å gå, enn å løpe.

Jeg tenker annerledes tanker når jeg går, enn jeg gjør når jeg løper. Og med denne nyfødte lille tassen, funker det bare å gå. For meg funker det bare å gå, jeg er jo bare utstyrt med tørrmelk og har ikke noen magiske remedier for å berolige, jeg kan bare bevege meg. Det er alt jeg har. Hjertet mitt som banker i brystet, som forhåpentligvis og antageligvis minner henne om tilværelsen slik den var de første månedene hun levde …

(det har slått meg denne gangen, for første gang, at et menneske jo allerede har levd når det blir født, det er ikke slik at vi starter på null, vi har tjuvstartet, vi har ligget der inne og lyttet, har vi, tumlet rundt, snudd oss og dreid oss, og øvd oss på å puste, vi har hikket og åpnet og lukket øynene, jeg forestiller meg åndeløs forundring, lyttende ut mot membranen som noen ganger er kraftigere gjennomlyst enn andre, omgitt av vann, med fingre og hender som søker og trykker, bein som sparker og gnurer, vi har allerede levd når vi blir født)
 
… det er det eneste jeg vet fungerer: Å gå. Bare gå. Langt. Jeg har gjort det med de andre også, men det føles nytt. Det føles som om jeg aldri har gjort det før. Gått. Jeg går henne inn i verden. Tråkker rundt med henne, og innimellom hører jeg podcaster, jeg hører musikk, for eksempel, eller jeg ringer noen og snakker med noen, går og gestikulerer med den hånda jeg ikke holder telefonen med, men stillheten er en sjelden følgesvenn, og derfor virket den så sterkt i går, da den plutselig var over meg som om noen hadde trykket på den store pauseknappen. Før altså verden fylte inn alle hull med sine kvidresniper og sladrehauker, med sine rubelskvipper og knatrehøner.

Det at vi helst skal gå 10 000 skritt hver dag. Visste du at det var en kommersiell oppfinnelse? At det vitenskapelige belegget for påstanden er heller tvilsom? Det japanske tegnet for 10 000 er 万. Og 万 var nettopp navnet på pedometeret som det japanske firmaet Yamasa Tokei Keiki Co., Ltd. slapp på markedet en gang på 1960-tallet. Manpo-kei, heter tegnet. Og med litt velvilje ligner det et menneske som går. Manpo betyr 10 000 skritt på japansk. Men er det sant, da? Har jeg snakket sant når jeg har forsøkt å få mutter’n til å gå 10 000 skritt hver dag, oppildnende på avstanden min fra Danmark?

Neida. Det er ikke sant. Og nå suger jeg naturligvis ikke fra eget bryst(!), jeg henter og låner fra The Conversation, men det de skriver, er at den ferskeste forskningen tyder på at det er nok å gå cirka 4400 skritt for å oppnå helseeffektene av å trave rundt. Og jo mer du går, dess bedre er det? Vel, bare inntil du når 7500 skritt. Deretter flater det ut, sier de, forskerne. Derfra og opp handler det om noe annet.

Da handler det om å gå, da. Da handler det ikke lenger om å nå et kommersielt burde-mål, slik det meste annet i tilværelsen vår er rammet inn og holdt sammen av ymse burde. Da handler det om å være der ute, i stedet for her inne, hvor enn vi er når vi er inne; da handler det om å gjøre det vi mest sannsynlig er laget for å gjøre: tilbakelegge store avstander.

Og i våre dager med karantener og utestengelser fra hjemland, med vaksiner og blodproppskrekk og nervøsitet om noen nyser, i våre dager der alt det vanlige er satt litt ut av spill, er det deilig å føle seg fri et øyeblikk. Bare snøre på seg skoene, og gå – eller løpe! – dit føttene fører oss.

Plutselig er batteriet tomt på telefonen. Og da står du der. Da står du der.



 

 

Jeg fikk et tips fra en kjent ukjent. Det var en bok han mente jeg skulle lese. Jeg gikk straks i gang med å søke, og lette og lette, og det er jo ikke vanskelig å finne noe i våre dager, men det skulle vise seg vanskelig å få tak i en tilgjengelig utgave av boka.

Det er Grå sjeler av Philippe Claudel jeg snakker om.

Og tipseren - som skal få lov til å beholde anonymiteten sin her; man er vel journalist! - mente at kanskje var det slik at han hadde hauset den opp. Kanskje for mye, til og med. At leseropplevelsen kanskje egentlig ikke var så sterk, som han mente den var, da han leste den, men at den var blitt slik i erindringen. At det like gjerne kunne være andre ting som gjorde akkurat den boka av den forfatteren til en begivenhet.

 

Som sagt skulle jeg ha tak i den. For slik er det: Får jeg et tips av en jeg fester lit til, så skal det være slik. Jeg skulle ha tak i den boka. Jeg fant den på fransk, naturligvis, men fransk er en gåte. Jeg fant den på engelsk, men det var i elektronisk form, og når det er snakk om bøker i elektronisk format, blir det fort til at det føles som å lese noe halvferdig, eller verre: som å lese en lang, jævla pdf i jobbøyemed. Jeg var med andre ord nødt til å få tak i den ad andre veier. (Jeg fant den også på dansk. Men helt ærlig: en fransk forfatter på dansk? Det svinger liksom ikke. Sorry, danskjævler.)

Heldigvis har jeg en mor som forstår at en bok kan være viktig å eie. Så hun skaffet meg den pent brukt (merci mon chére mére!). Postgangen fra Norvège til Danemark foregår i en så usigelig sneglefart, at den først er kommet fram for litt siden.

Så når jeg ikke har lest den ennå, du anonyme tipser, så skyldes det ikke uvilje! Nå ligger den her i stablene! Jeg kan strekke ut etter den når det skal være! En av dagene gyver jeg løs. Un de ses jours, dis-je!


 

 

Og la oss da for guds barmhjertighets skyld dvele to sekunder til ved den franske kulturen på kloden.

 

SERIE: Jeg har gått i gang med Le Bureau des Légendes. Takket være min mor (jeg begynner å forstå at jeg står i en slags kulturtilgjengelighetsgjeld til henne nå mens jeg skriver) har jeg NRKs app på mobilen. Selv om jeg bor i utlendighet! Og her forleden snublet jeg over spionserien. Det er jeg glad for! Tempoet er langsomt, ikke et blikk er tilfeldig, ikke et ansiktsuttrykk avslører det du tror det avslører, og samtidig lukkes verden inn, vi snakker Syria og USA, vi snakker Iran og Teheran, og vi snakker alskens Peugeot-er og Citröen-er i skjønn forening på franske fortauskanter, inn og ut av underjordiske garasjer og til det ene mer dubiøse stevnemøtet etter det andre, og det er spennende, og serien begynte i 2015 - så jeg kommer sent til festen, men for en fest!

 

SERIE: Og la oss bli på NRK et øyelokk. For hei, Rådebank! Hei, du vakre serie! Hei, du velspilte, interessant nybrottsarbeid av en fin serie om ting som betyr noe. Jeg snakker ikke nødvendigvis om drifting i Bø sentrum, men jeg snakker litt om det likevel. En fantastisk serie. Se den.

MUSIKK: Fordi jeg ble et år eldre i løpet av denne måneden som nå straks er bak oss, fikk jeg gaver. En av dem var et nytt sett øretelefoner (hodetelefoner? høretelefoner?), av typen man dytter inn i ørene, typen som sperrer resten av verden ute, men som har hear-through når det gjelder, og det gjelder jo innimellom, men uansett: Det finnes jo ikke noe bedre enn å løpe av sted med musikk tilpasset ens humør, om det er rasende og eksplosivt eller døyvetrengende, eller bare stein søkke klart for noe vakkert.

 

I den franske serien jeg nevnte, når rulleteksten på første sesong siver oppover skjermen, spilles Goldfrapps «Annabel» fra albumet Tales of Us. Nydelig, nydelig, nydelig. Jeg har ikke hørt de andre sporene, jeg har bare hørt dette, igjen og igjen, monomant løpende gjennom vårskogen som presser seg fram.

MUSIKK: Og du, sitter du nå og knegger inne med et fantastisk nummer? Bring it on! Bare svar på nyhetsbrevet som den mailen det vitterlig er. Den sangen som oppsummerer det meste akkurat nå. Akkurat den.

 

Det går ikke an å kalle henne månedens høydepunkt. Et av livets er hun.

 

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Gå inn i april med nebb og klør.

 

Alt godt,
Thomas

 

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!

Om et kastanjetre, remakes — og Omar Sy (2/2021)

 

”Det finns saker man måste göra, även om det är farligt.
Annars är man ingen människa utan bara en liten lort"

Astrid Lindgren, magisk svensk forfatter (1907-2002)

 

Oi. Så var januar over, gitt. Vi blir jo eldre, alle sammen. Årene feier forbi. Det var sant, det de snakket om, de voksne den gang. At bare vent, du. Tida? Tida kommer til å fly, nei den kommer til å skøyte forbi! Der går du saksebein opp bakkene på kladdeføre, mens tida kommer fossende bak ryggen på deg. Og det er jo litt rart at det allerede nå bare er elleve måneder igjen av dette året. Nåtida, hvor blir du av, liksom?

Velkommen til februars nyhetsbrev!

SIDEN DEN FØRSTE gangen vi så gården, sto kastanjetreet her. Vi la ikke spesielt merke til det, parkerte bare bilen vår under greinene på det. Ikke var det stort å se heller, egentlig, for det var mars rundt oss. Mars – og kalde, nakne greiner. Krokete, javisst. Men hvem legger vel merke til et tre i dvale når man kommer kjørende fylt av forventningen, fylt av spenningen: Kan vi bor her? Akkurat her? Er dette oss?

Vi kjøpte gården. Gikk virvlende rundt nede på jordene med utslåtte armer. Jeg, oppvokst i et lite rekkehus utenfor en av vestfoldbyene, kunne jeg kalle meg gårdeier? Så langt hjemmefra? På fremmed jord, så å si? Det kunne jeg.

Det gikk noen måneder. Våren kom, sprengte seg vei gjennom usynlige årer. Så var overtakelsesdatoen der. Og da så vi det. At noe var på vei i dette kjempetreet som sto så tett på bygningene. Store blader var i ferd med å folde seg ut. Vi overtok gården 1. mai. Fire dager senere kom vårt første barn til verden.
Han var ikke gammel da vi tok ham med til gården for første gang. Vi bodde et annet sted, men allerede hadde jeg begynt å tenke mer på gården, som om den sugde meg til seg, som om en stille hviskende stemme sa: Her. Det er hit du skal. Det er hit dere skal. Jeg kan huske jeg skiftet bleie på sønnen min i ly fra det store kastanjetreets mørke krone. Lysene, som man kaller dem, blomstene på kastanjer. Som digre, luftige klokker langt der oppe over hodene våre.

Året etter skulle vi i gang med å gjøre eiendommen klar til oss, tør jeg kalle oss en moderne familie? En som ikke kunne flytte inn i et bondehus det ikke var gjort mye med siden 1600-tallet, bortsett fra et stille forfall som setter inn i skyggene av mennesket? Gården, med det gamle huset og den falleferdige låven vi skulle rive, for å bygge nytt. Skogholtet ved veien, jordene, eller åkrene, de var fulle av knallgule rapsplanter. Vi leide en maskin, som førte oss opp til de tjukke greinene. Vi var nødt til å beskjære det store treet. Greinene hang faretruende lavt, faretruende tungt. Vi beskar. Greinene drønnet i bakken. Da vi var ferdige, sto treet som verdens største brokkoli sett fra veien. Og det var sånn vi omtalte det. Som verdens største brokkoli.

Fuglene søkte tilflukt i det. Gjemte seg mellom mørkegrønne greiner og hvite lys. Treet forsøkte å lege øynene som var kommet på det etter beskjæringen, det la årringer til årringer. Etter hvert fikk vi to unger til, mens vi et stykke unna gikk i gang med å bygge hus. Alltid sto treet der. Vi lærte oss å like det også om vinteren, da det sto der taust med sine eldgamle greiner. Og om våren? Når mai kom? Da fikk vi vår egen katedral å gå under. En katedral, sier jeg. Jeg vet ikke hvor mange bilder jeg har tatt av det treet. Jeg husker en natt vi var våkne, mens ungene lå og sov. Det skulle være solformørkelse. Jeg fanget den mellom greinene. En annen natt? En blodmåne. En sjeldenhet. Fanget like til venstre for det store, tyste treet.

Når jeg skriver dette, er det januar rundt meg. Ni år er gått. I dag har jeg stått under treet og kikket opp på de digre, nakne stammene for siste gang. Stemningen er som i en begravelse. Trefelleren og hans sønn kom med sollyset, da det klatret over åskammen i øst. Det tok ikke lang tid før de gikk i gang. Når jeg kikker ut av takvinduet mitt fra kontoret nå, ser jeg den siste stammen mot skyene på himmelen. Snart er også den lagt ned. Snart er det ingen ting igjen av kjempen vår. Falt har den, på vår foranledning. Etter vårt ambivalente ønske. Hvem kan vel med letthet felle et tre som er dobbelt så gammel som en selv? Hvilken forakt for tid, for liv er vel ikke det? Men samtidig. Hvilke foreldre kan ha et gammelt, farlig tre stående med så mange barn løpende under?

Hun har et barn i magen denne gangen også. Det er vårt fjerde. Det blir det første barnet som ikke får sove i skyggen av det store, skyggefulle treet. Vi planter noe nytt, sier vi til oss selv. Men saken er at vi har valgt å ta livet av et tre som har vokst seg gigantisk siden det ble plantet en gang på sekstitallet. Uansett hva vi planter, blir det ikke like stort, like majestetisk. Livets gang, og snart er det fire barn som løper rundt her på gården, tre av dem med et minne i sjelen av dette treet. Lysene i mai. De fem stammene om vinteren. Jeg har heldigvis tatt vare på kastanjenøttene. Jeg har et badekar fullt av dem, i det gamle bondehuset. Jeg håper noen av dem overlever vinteren.

Så planter jeg dem i mai. Jeg planter dem i mai, sier jeg.







Fra tid til annen trenger de små grå noe å tyne seg på. Noe nytt, en ny, svimlende tanke. Et konglomerat av intrikate ideer du ikke er støtt på hittil. Noe som gjør bittelite vondt i topplokket, bare fordi Nye Ting presser seg på. Det er vel (og nå skal jeg bare snakke for meg selv) litt den samme følelsen det går an å ha som fersk student på første virkelig interessante forelesning - et slags lys som plutselig flammer opp i hjernens mørke.

Vi har alle vårt, som man sier. Selv markerte Pierre Bourdieu seg på den måten hos meg. Som dette ville lyset som liksom oppsto fra intet, bare ved å lese noen setninger i en bok. Bøker er jo som kjent magiske.

Etter hvert som smilerynker legger seg til smilerynker har det kanskje gått opp for meg at er langt mellom slike øyeblikk. Kaller man dem eureka? Det høres ut som Donald Duck-språk. Men eurekaøyeblikkene, altså. Dem skal man ta vare på. Og ... kanskje ... oppsøke? Aktivt?

Kanskje er det derfor jeg - via en fransk omvei ved navn Michel Houellebecq, en omvei jeg lover å komme tilbake til - har rotet meg bort i Schopenhauer. Joda. Pessimisten Schopenhauer. Verden som vilje og forestilling-Schopenhauer. Gode, gamle Arthur. Akkurat nå driver jeg og varmer opp. Lytter til obskure britiskepodcaster, mens jeg altså har gitt meg den lille, mer eller mindre obskure Houellebecq-utgivelsen I nærvær av Schopenhauer i vold. Jeg varmer opp, sier jeg, til Schopenhauers eget språk. Vel, det vil si hans oversatte språk. Verden som vilje? Verden som forestilling? Ja visst. Gjett om. Jeg mener, sjekk det blikket her, da:

 

Er det noen der ute som har støtt på dette blikket? Tankene det gjemte på? Eller andre tenkere hvis tankeverden gir leseren noe å slåss med? Bring them on! (Bare svar på nyhetsbrevet som den mailen det er!)


FILM: De beste filmene er de du snapper opp annetsteds fra, overraskende, ut av det blå, filmer du ikke har hørt om, men som nærmest formaner deg: Se meg. Og gjør det nå. En sånn film denne måneden har for meg vært Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Bare tittelen, liksom. I podcasten Filmsnakk (som jeg nevnte i forrige nyhetsbrev og som jeg ikke tar fem flate for å nevne igjen) kom argumentene for hvorfor den er verdt å se, som perler på ei møkkete klessnor. En film spekket til bristepunktet av overbevisende skuespill og et manus lagd for vaskeekte heisaturer av følelsesmessig art.

MUSIKK: Jeg er en sucker for Rolling Stones. Det er som om jeg har hele katalogen på aldri hvilende, indre rotasjon. De har sanger for ethvert humør. Overraskelsen min var derfor stor, ja påtakelig! da jeg har om dagen - idet jeg svingte motorsaga utenfor og derfor hadde latt spillelista fylle seg selv i mangel på ledige hender som kunne knotte og vri og sveipe og trykke - og det kom en sang jeg sverger jeg aldri hadde hørt før. Snakk om gave, du! Ny Rolling Stones-musikk, liksom. Det skjer jo ikke hver dag. Heller ikke selv om ryktene går. Sangen det er snakk om? "All that rage". Fra albumet Goats Head Soup fra 1973. Spilt høyt, naturligvis.

SERIE: Her begynte jeg på en kort beskrivelse av serien Lupin, men det skled ut i en lang, jævla rant. Så jeg flytter den litt ned (bare scroll forbi de nydelige sirklene):



RANT: Om du, som jeg, synes at graden av vellykkethet når Hollywood bestemmer seg for å gjeninnspille gode filmer på nytt (i håp om større box office success) sjeldent nærmer seg noe å skrive hjem om, trenger du ikke se Hollywood-versjonen av den ypperlige franske De usynlige. Virkelig ikke. Jeg sier det ikke til forkleinelse for skuespillerne, best boy-ene, dolly gripperne og de andre bandittene som har lagd amerikanvarianten, men jeg synes liksom det står for en slags kulturell faliterklæring når man gjør sånt. For er ikke det noe av det kule, da, ved å lese bøker, se filmer, osv., at man får et innblikk i noe annet? I relasjoner andre steder, folkene der, måtene de gjør ting på (som til forveksling ligner våre egne)?

Jeg skal komme med to eksempler her. Det første er den svenske filmen Force Majure (sv.: "Turist", 2014), regissert av Ruben Östlund (du kjenner ham kanskje fra The Square?). En kul film som handler om en familie på skitur i Alpene. De sitter på terrassen og spiser lunsj da et skred kommer seilende nedover fjellsidene. Hva familiemannen gjør? Han skynder seg å redde mobilen sin - og stikker av. Han overlater altså kone og to småbarn til skredet. Det hadde ikke vært en film hvis det ikke hadde vært for at skredet viser seg å være falsk alarm; to sekunder etterpå legger snøen seg. Da skjønner kona at mannen stakk. (Hei, ekteskapelige gnisninger!) I danske Information brukte anmelderen en overskrift som pent innkapsler hva filmen handler om: "Egoer i fritt fald i skihelvete"!

Poenget her: I fjor kom filmen Downhill - med Will Ferrell. Alt Ferrell tar i blir vanligvis det pureste gull, men så ikke her. Filmen er en gjeninnspilling av Force Majure, men den er rett og slett bare en tam tapning! En helt unødvendig retake, som jeg ikke skjønner at de gadd å gjøre. Monetos, javisst. Men det må da være mer enn monetos i verden?

Og det leder meg til neste film. I 2011 kom De urørlige (fr. "Intouchables"). Jeg tror jaggu du har sett den. Hva den handler om? Gammel, rik mann i rullestol (spilt av François Cluzet) - og hans mer eller mindre frivillige handicap-hjelper fra kommunen (spilt av Omar Sy), som ender opp som en heidundrende fest av et vennskap ingen hadde trodd kunne gro fram. Den er basert på en sann historie (vi får til og med et glimt av the real deal i rulleteksten), nærmere bestemt historien om Philippe Pozzo di Borgo og assistenten Abdel Sellou. Spørsmålet filmen gir svar på er: Kan man lage en morsom film om en mann som er lam fra halsen og ned? Den er fantastisk. Og Omar Sy magisk god i rollen.

Vi spoler litt fram. I 2017 kommer The Upside ut. Samme historie, ja, stort sett nøyaktig samme film, ned til måten plakaten ser ut. Her er Omar Sy byttet ut med Kevin Hart. Og Kevin Hart er god han, for all del, men ... hvorfor i svingende, huleste helvete? Utgangspunktet var jo allerede en rubin?

Sånt skjønner jeg ikke. Det får pisset mitt i kok, som jeg tror danskene ville ha formulert seg. Men uansett, og nå kommer jeg til serien jeg ville anbefale: Lupin! Også i den spiller Omar Sy nemlig hovedrollen. Og selv om Netflix har valgt å bare sende fem av seriens ti episoder - og utsette de siste fem til sommeren, er den veldig bra. Spesielt om du har stiftet bekjentskap med Donald-tegner Don Rosas versjon av Arsène Lupin tidligere.



Få med deg serien! Og la oss håpe det ikke kommer en forbanna remake.



Månedens höjdare: Når jeg ikke kan komme til Norge, må Norge komme til meg. I det minste i fotografiform. Takk til min søte lillesøster (som ikke orker at jeg skriver akkurat dét, men det gjør jeg altså) for et lite glimt inn i vintervirkeligheten rundt Sandefjord!

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. You stay classy, San Diego!

Alt godt,
Thomas

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.

 

Filmsnakk, ny president — og Ace Ventura (1/2021)

 

Don't tell me things can't change

Joseph Robinette Biden Jr., amerikansk president (f. 1942)

Godt nyttår, kjære leser!

FOR EN FORNØYELSE det var å se Biden ta scenen etter Kamala Harris og Lady Gaga i dag! Eller fornøyelse? Lettelse. Som om en hel nasjon, et helt podium av prominenser og også vi som lutet oss over barna våre, som på sin side ikke kunne skjønne hvorfor morsan og farsan plutselig skulle avbryte siste nytt på Disney+ for å se tv — som om vi alle kunne trekke et lettelsens sukk. Omtrent nøyaktig samtidig som solen gikk ned over en viss persons siste reise med Airforce One. Fedt, mand! som de sier her i landet.

Og med det er det klart for årets første utgave av Hundre prosent!



VI SPOLER TILBAKE TIL NITTITALLET. Det er en høstdag, eller er det en vårdag, og broren min og jeg overnatter hos mormor og morfar. Dagene går med havrevelling til frokost, gamle overvintrede leker fra da muttern og søsknene var små, og å hjelpe morfar med å bære ved eller rake ute i hagen, mens mormor tryller fram gamle slagere på komfyren. Så er det en ettermiddag at morfar, som sitter med en tynn rullings i munnviken og har lest avisa, lar trykksverten hvile et øyeblikk, kaster det jeg husker som et skjevt blikk på oss, kremter og får fram: Jeg tenkte på om dere to hadde lyst til å bli med på kino i dag, jeg?

Han hadde aldri tatt oss med på kino før. Jeg var ikke engang klar over at han hadde et forhold til det å gå på kino, løse en billett og sette seg inn i den forventningsfulle mørke salen og la seg hilse på verden. Jeg kan ikke huske om han tok på seg en av hattene sine den dagen, en av dem han tok på når han skulle være litt ordentlig, men i tankene lar jeg ham gjøre det.

Der går han, mannen født i 1925, omflanket av to av barnebarna. Destinasjon? Kinoen i hjertet av Sandefjord. Et kort nikk mot bronsestatuen av Anders Jahre utenfor rådhuset, og så fram til inngangsdøra. En stund blir vi stående og granske kinoplakatene. Har lar oss forstå at det helt og holdent er opp til oss to, hva vi skal vie de neste halvannen timene til.

Det tar oss ikke lang tid å velge. For på en av plakatene er det avbildet en mann i en slags hawaiiskjorte over en hvit undertrøye, med en hårssveis som lover alt godt for fremtiden. Vi valgte oss Ace Ventura 2.



Jeg tror aldri jeg så morfar mer sjokkert inn til hans sjels minste bestanddeler enn akkurat her, i løpet av disse minuttene på 90-tallet. Og jeg tror aldri jeg har ledd så høyt og så mye noen gang. For min del resulterte det i en livslang kjærlighet til Jim Carrey. Den dag i dag kan jeg store deler av Carreys replikker utenat. Og jeg bruker dem. For eksempel når jeg skal finne en parkeringsplass. For morfars del resulterte det i at han aldri igjen våget å invitere oss med på kino.

I fjor sommer - i det allerede hedsvunne og beryktede år 2020 - var jeg på Kyrksæterøa. Jeg var der i min profesjons ærend, og jeg kommer tilbake til årsaken ved en senere anledning. Men da jeg var der, på besøk hos min gamle amigo Jørund, ble jeg rett og slett hanket inn i podcaststudioet han har snekret i hop sammen med sin kompanjong Stig. For ett var sikkert: Vi måtte jo utnytte anledningen! Det er ikke hvert tiår undertegnede befinner seg så pokkers langt hjemmefra!



Vi spilte med andre ord inn en episode til deres splitter nye podcast FILMSNAKK. Kveldens tema? De ti morsomste skuespillerne. Punktum. Ikke akkurat et tema å kimse av, for å si det sånn. Humor er naturligvis blodig alvor. Du finner episoden her - hvis du trenger et par ekstra grunner til å forstå hvorfor Jim Carrey fortsatt skinner.

LA OSS BLI VED FILMEN. For det er jo sånn at enkelte filmer sniker seg innunder huden på oss når vi ikke hadde trodd det om dem. Her om dagen ble en slik film The Secret: Dare to dream. Joda, den er basert på en slags selvhjelpsbok. Og joda, den får ikke akkurat medhårsmedfart av kritikerne. Men likevel. Likevel var det et eller annet, kanskje noe så enkelt som at den lar en liten størrelse som håpet få funkle, om enn det er nedsenket i en litt for velkjent oppskriftsgytje. Med Katie Holmes (jøss, er hun blitt så gammel!) i overbevisende form, og med et par øyeblikk lagd av gull, er den vel verdt et par timer. Uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor den fungerer. Kanskje er det nettopp noe ved fremvisningen av håpet, som jo, hvis det blir for tydelig, hele tiden står i fare for å nulle ut seg selv, som om vi ikke helt skal klare å fange det, håpet.

 

MUSIKK: I noen bøker fungerer det å ha referanser til god musikk. I veldig mange bøker fungerer det ikke i det hele tatt. Om det er en forfatter som, for eksempel, i slett forkledning vil vise fram akkurat hvor bevandret vedkommende er i den musikalske sfære, fungerer det forferdelig dårlig. En pinsel blir det, om en forfatter namedropper sin egen, høyst private dannelsesreise (ofte, veldig ofte, fordi forfatteren ikke ser seg selv som en del av en hærskare, en generasjon, som trykker nøyaktig de samme musikerne, de samme bandene, ja de samme sangene til sitt bryst, men tror seg unik). Andre ganger klarer forfatteren å vise frem, uten å sause inn i I am a unicorn-aktige setninger, hvorfor akkurat den og den låta er bra. Og da går det an å søke den opp selv, gi den en sjanse. Noen ganger blir det fangst.

Derfor: Dreamer's Circus med albumet Rooftop Sessions. Jeg oppdaget det i en diktsamling, der det gjentatte ganger opptrådte. Til slutt ble jeg nødt til å sjekke det ut selv. Her kan du gi det et lytt, og få et glimt, fra en livekonsert sluppet her i Danmark i fjor.

BOK: Av ymse grunner har jeg tatt turen til fransk 1700-tall. Nærmere bestemt til Pierre Choderlos de Laclos, mannen som under den franske revolusjonen fungerte som offiser, og som - temmelig overraskende - også skrev Les Liaisons dangereuses (eller som den heter på skandinavisk: Farlige forbindelser). Nå har jeg nettopp begynt, så jeg skal ikke begynne å øse av opplevelsen. Bare nevne den!

SKETSJ: Jeg kan jo ikke ymte frampå om humor i starten uten å følge opp på tampen! Om du er klar for å dra på en reise inn i ditt sinn, og også klar for å humre to prosent i skjegget over alskens humbugsnakk om zen og meditasjon og mindfulness: Ta en tur med Den lille Gumbas. Den er legendarisk. Eller sagt på en annen måte: Ett hundre prosent bra. Sketsjen fra den danske komikeren Rasmus Botoft er antageligvis noen av de best spanderte fire minuttene i ditt liv. Jeg lover.


Månedens höjdare: Et bilde av den gladeste 56-åringen på planeten right about now. Hooo-ah! som Al Pacino mest sannsynlig ville ha formulert seg.

 

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. You stay classy, San Diego!

Alt godt,
Thomas

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.

 

Nyhetsbrevet skifter navn til HUNDRE PROSENT! (12/2020)

 

I gotta stop treating people like I owe them something

Tupac Shakur, amerikansk rapper (1971-1996)

Goddag, kjære leser!

Jeg gidder ikke gjøre noe stort nummer ut av det. Nyhetsbrevet skifter navn til Hundre prosent. Jeg hører at du spør hvorfor? La meg forsøke å si det enkelt: Hva er fellesnevneren for de tingene jeg skriver om, uansett om det er bøker, mennesker, filmer, løping, trær eller serier? Jo, det har en kjerne av hel ved i seg. Noe ved det - ikke nødvendigvis alt - er hundre prosent bra. En kime. Et lite frø av gull.

Og gult, hører jeg deg mumle? Fordi gult er kult, selvfølgelig. Har du ikke gått på en norsk barneskole på 90-tallet, eller hva? Var du der ikke den dagen politiet forsøkte å inngyte for all evig fremtid at gult (som i reflekser) er kult? At det faktisk ikke blir kulere enn det?

Vi lever i en tid der bøttevis av folk prediker 80 %. At vi burde gi oss der, på 80 %. Spare 20.

Pøh, sier jeg. Det er klart for månedens nyhetsbrev. Som også er årets siste.

VI HAR ALLE VÅRT. Og noen har så sannelig sitt. Som denne mannen her, for eksempel. Etter å ha kranglet med kona, så 48-åringen seg nødt til å gå ut en liten tur for å kjøle seg ned. En uke senere(!) fant politiet ham langs Adriaterhavskysten. Det må ha vært litt av en krangel, med andre ord. Da politiet henvendte seg, var det en lettere dehydrert, kraftigere forvirret, mildt sagt nedkjølt mann de fikk snakke med. Han hadde gått 450 kilometer. "Jeg har det greit," sa han, "jeg er bare litt trøtt".
Men altså. Dette behovet hans for å gå. Bare gå. Ut døra, nedover kjente gater, og så vekk. Tidligere i år leste jeg en bok av den tyske forfatteren Peter Stamm. I hans bok Langt av sted gjør hovedpersonen (han heter selvfølgelig Thomas) nettopp det. Han går. En lun sommerkveld, mens kona legger barna, setter han sitt halvfulle vinglass fra seg og forsvinner ut i nattemørket. Jeg sier selvfølgelig ikke noe om hvorvidt han kommer tilbake. Men den trangen, den plutselig oppståtte trangen til å la alt fare, og selv gå ut i verden, nullstilt. Det er en besnærende tanke. Ansvarsløs, javisst. Men besnærende.

Den italienske historien endte forresten med at mannen ble bøtelagt for å bryte koronaportforbudet i Italia. Kona hadde meldt ham savnet og kom og plukket han opp. Historien forteller intet om samtalen deres i bilen de 450 kilometerne hjem igjen. Men man kan jo forestille seg den.

FILM: Her i huset har det funnet sted en svensk raptus. Jeg tror vi har sett nesten samtlige svenske filmer som finnes på Netflix. Gud vet hvorfor det ble slik. Kanskje fordi det svenske representerer et felles utenforståsted i et dansk-norsk liv? Uansett. Verdt å få med seg er En underbar jävla jul. Jeg påstår ikke at den er verdens beste film, men i øyeblikk glimter den av rent gull.

En annen er Patrik 1,5 der du får se hvor gøyalt det kan bli å adoptere hvis dere er to fedre. Verdt å få med seg spesielt fordi Sveriges råeste skuespiller Torkel Petersson (hvis du har sett Kopps eller hans magiske "machosalat"-øyeblikk i Farsan vet du hvorfor jeg kaller ham det!) viser fram akutt fortvilelse på briljant vis.

BOK: Jeg er fortsatt på Søren R. Fauth-kjøret. Så jeg klinker til og nevner hans langdikt om døden, som selvfølgelig heter Digt om døden.

Jeg slår også et slag for Yann de Capronas massive Norsk etymologisk ordbok, som jeg har stor glede av generelt, og akkurat nå spesielt, fordi (det kommer jeg tilbake til senere).


Omtrent akkurat nå for et år siden var jeg et helt annet sted. Da satt jeg oppe i fjellene, langt utenfor alle kjente veier og stier, og forsøkte å tegne det jeg så. Jeg trenger ikke si hvor jeg var, men jeg har lyst til å ha med tre av tegningene jeg endte opp med, før jeg pakket sammen, fant leiebilen og tok meg ned fra fjellet igjen.

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Et helt år med nyhetsbrev. På gjensyn i 2021. Ta vare på deg selv. Les noe bra. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. God jul.

Alt godt,
Thomas

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.