Same, but different (1/2023)

 

«Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.»

Kong Harald, da han åpnet Sametinget i 1997. Norsk konge (1937-)

Han hadde tatt av seg på beina. Satt seg til rette, hadde han. Den gamle mannen satt til venstre i en nesten tom kinosal, og hadde belaget seg på å forsvinne inn i en annen verden enn sin egen, belaget seg på å bli transportert inn i andres liv, slik alle filmer er et gløtt inn i andres liv, og han hadde tatt med seg en ryggsekk – en gammel Fjällreven-banditt fra 60- eller 70-tallet, sikkert en han gjennom sitt lange liv hadde tråkket rundt med på ryggen over heier og fjell – og han hadde tatt av seg på beina, så han kunne vifte fritt med tærne i de grønne ullsokkene. Han var ikke helt alene, men nesten. Litt lenger inne, litt lenger bak, satt det tre andre mennesker. De kom etter min beste vurdering fra et eller annet bofellesskap, det var iallfall noen kroppslige lyder og bevegelser som sendte tankene mine i en slik retning; men bortsett fra disse fire var kinosalen tom. Og den gamle mannen snakket. Han sa at nå hadde han ikke vært på kino på mange herrens år, som han sa, og jeg kunne se et gutteaktig flir i ansiktet hans, som om han kroet seg ekstra foran den opplevelsen han ante skulle komme: dette å bli sugd inn i et annet univers, i andre skjebner. Gleden ved det å slippe seg selv i to sekunder. Slippe tøylene i eget liv, og la seg føre med en strøm regissert og iscenesatt av noen andre. En pause. En pust i bakken.

Selv hadde jeg lagt tre intense dager bak meg. Jeg var ør i hodet. Merkelig utladet etter å ha stått et annet sted i byen, i et mørkmalt rom, en black box som vanligvis blir brukt av Østfold Internasjonale Teater, sliten etter å ha vært så fokusert i så mange timer. To dager for å forberede en pilotforestilling for Den kulturelle skolesekken i Viken, én dag med to forestillinger - med sjette- og tiendeklassinger i salen. I samarbeid med regissør Jon Tombre og produsent Rami Maktabi og musiker/lydtekniker Jonas Bjerketvedt skulle La oss snakke om 22. juli bli til forestilling, med Els Cools' fantastiske illustrasjoner som levende bakgrunn. Min rolle? Vel, jeg hadde jo skrevet greia. Og skulle fremføre den. Puh.

Nå var konsentrasjonens årsak opphørt å virke; dagen etter skulle jeg til Oslo, før jeg skulle til Sandefjord. Jeg gikk forbi den gamle mannen, og fant et ledig sete midt i salen. Slo meg ned, og akte meg på plass i det dype setet. Det skulle ikke være noen reklamer, vi var antageligvis for få publikummere til at kinofolka fant det bryet verdt å mase på med reklamer. Det skulle vi få slippe, var det som om de hadde tenkt. Vi skulle bare få gå rett inn i filmen.



Filmen heter Ellos eatnu, eller på norsk La elva leve, og jeg visste ikke en døyt om den på forhånd, annet enn at den handlet om samene, og at den nok kom til å vise fram en liten flik av den urett som ble begått mot det samiske folkeferdet av nordmenn som burde ha visst ekstremt mye bedre. Slik alle kolonialister eller hva fanker’n jeg skal kalle dem, gjorde ting det er lett å tenke de gjorde mot bedre vitende, fordi de kunne, fordi alle andre, fordi et eller annet, handlinger mange av dem nok merket en streng i hjertet protestere mot, men som de gjennomførte likevel.



Mens de første bildene av viddene danset på lerretet i den mørke salen i den østfoldske byen jeg aldri tidligere har vært i, skjedde det to ting: Jeg sank ned i setet og inn i filmen. Jeg tror det er tett på å være en av yndlingsfølelsene mine, å slik synke inn til det jeg vet kommer til å vare iallfall halvannen times tid; som om tiden blir satt litt fri på den måten. For det andre begynte jeg å tenke: Hva lærte jeg egentlig om samene i min oppvekst?

Svaret er: Ikke stort. Jeg fikk opp noen glimt av trasige lærebøker fra nittitallet, med faktabokser og overskrifter, med korte avsnitt som tok for seg sjamanisme og lavvoer, som tok for seg samedrakter og – som det eneste med bare litt brodd – at samiske barn var nektet å snakke morsmålet sitt og hadde fått det norske språket tvunget i seg. Jeg husker at det var en veldig fremmed tanke, at norsk kunne brukes på den måten, som et maktmiddel. Men, la det ikke herske noen tvil om det, språket er nok det ypperste av alle maktmidler. Og hvorfor skulle vårt bittelille språk være noe unntak, lagt i munnen og pennen på folk som enten visste eller ikke visste bedre, men som skrev det de gjorde, sa det de gjorde, likevel.

Filmen er vakkert spilt inn og skuespillerprestasjonene til spesielt Ella Marie Hætta Isaksen og Gard Emil i filmens hovedrolle og som en slags åndelig hjelper, er framifrå. De gjør begge sitt for å gjøre det som skjer med karakterene de spiller til noe som virkelig lugger i rettferdighetssansen, de gjør samenes skjebne til fysikk. Iallfall for denne kinogjengeren. Og det er egentlig ikke noe bedre i denne verden, enn skuespillere som klarer det. Som ikke spiller, men er rollene sine. Som spiller så godt at man glemmer at det vitterlig er det de gjør. De er rett og slett suverene. At filmen gikk av med publikumsprisen under Göteborg filmfestival skulle bare mangle.

Og jeg, sittende der i halvmørket, med begrenset selskap av fire fremmede, satt naturligvis og gremmet meg på vegne av landet jeg kommer fra. Norsk manns burden. Hvilken jævla urett. Hvilken enorm idioti. Hvilken forbanna feighet. Og så den vonde følgesvennen – tanken: «Hvordan hadde jeg handlet selv?» Å ikke kunne finne noe svar på det, men bare ha et håp om at noe i meg hadde protestert, handlet på tross av kutymen, brutt med idiotene rundt meg.



Filmen tok slutt. Og på vei ut av kinomørket festet jeg en av de to button-ene jeg hadde fått utlevert sammen med billetten da jeg betalte. Ikke den det sto «La elva leve» på, selvfølgelig. Den det sto Ellos eatnu på.

Og vet du hva det minnet meg om, der jeg fomlet med nåla på vei ut i de fredrikstadianske gater? Det minnet meg om hvordan det var å tråkke rundt i Oslo den aller første gangen jeg kom hjem etter terrorangrepene 22. juli i 2011. Også den gangen fikk jeg en button. Det var AUF som leverte dem ut, på Karl Johan eller hvor det var, jeg husker ikke, men jeg husker følelsen av å ikke vite med hvilken rett jeg kunne bære den på jakkeslaget. Som om jeg tusket til meg en plass jeg ikke hadde noen rett til å ta.

Noe av den samme følelsen har svingt forbi underveis i arbeidet med den boka som hadde brakt meg til Fredrikstad. For hvordan kunne jeg – som ikke var personlig berørt – skrive en bok om 22. juli? Hvordan kunne jeg bli vist rundt på Utøya av mennesker som var blitt skutt selvsamme sted bare år tidligere? Jeg mener: De viste meg først hvor de hadde blitt skutt, hvor de hadde gjemt seg, og jeg skal hilse og si at det faen ikke er mye til gjemmesteder på den øya, det vil jeg bare ha sagt, like stor eller like liten som 17 fotballbanner som den er, og etterpå dro de opp buksebein og viste meg de voldsomme arrene. Jeg kom til, ganske snart, at selv om jeg ikke kjente noen som hadde vært på Utøya den dagen, selv om jeg ikke kjente noen som hadde vært i Regjeringskvartalet, og selv om jeg ikke kjente noen som hadde vært der og ikke kom hjem, så følte jeg meg personlig berørt likevel.

For hva er en nasjon? Hva er et land?

Det fantes en gang en professor som het Benedict Anderson, og nå skal jeg ikke skli helt ut her, men i 1983 skrev han boka «Imagined Communities» der han definerte nasjonalstater som «forestilte fellesskaper». Forestilte, sier du? Ja, forestilte. Fordi «the members of even the smallest nation will never know most of their fellow-members, meet them, or even hear of them, yet in the minds of each lives the image of their communion».

Jeg husker jeg leste den boka (jo, faktisk, man er da utdannet!) – jeg husker øyeblikket jeg leste setningen over, og avsnittene som følger; den står for meg som en av åpenbaringene jeg har sanket gjennom livet, en av disse korte glimtene inn til hvordan ting faktisk henger sammen. Bare prøv selv: Tenk på alle de husene, alle de nabolagene, distriktene, skjebnene, livene, verdenene, som fyller Norge. Hvor mange av dem kjenner du? Hvor mange har du hilst på? Hvor mange kommer du til å trykke hendene til, nikke til, kysse eller krangle med – i løpet av de dagene og nettene du har igjen?

Jækla få.

Så tilbake til 22. juli, og til min rett eller mangel på tilsvarende, til å skrive om terroren: Jeg var personlig berørt. Det var mitt land det angikk. Det var gjengen min, og noen hadde skutt og drept en altfor stor del av den gjengen, på denne bittelille øya, uti Tyrifjorden et sted. Derfor følte jeg at jeg kunne. Nei, derfor følte jeg at jeg måtte. Jeg måtte gjøre noe. Og nå er et jo en gang slik at det jeg gjør som jeg føler knytter meg til helheten, det er å skrive. Så skrive gjorde jeg.

Foto: Rami Maktabi

Og det var pussig. For da jeg gikk rundt i etterdønningene etter filmen om samene, var det oppstått en merkelig sammenheng her, en slags skamsamklang. Det litt pinlige i å feste denne button-en på jakkeslaget der jeg tok meg ut i den fredrikstadske natt. Den pinlige følelsen av å skulle si eller skrive noe om 22. juli, jeg som ikke var rørt av terroristens hender personlig.

Men når det kommer til stykket, tenkte jeg der jeg gikk, spiller det noen rolle? Er det viktig at man er same for å snakke om samenes sak? Er det viktig at man er offer for å snakke om 22. juli?

Nei. Det viktige er at vi snakker. Hele gjengen. Alle i dette forestilte fellesskapet vi kaller Norge. Jeg prøver å tenke at det jeg gjør, når jeg for eksempel plutselig har tatt ferja og dratt hjem til Norge, og deretter videre fra Horten til Moss, ned til Fræksta’ – og med ett befinner meg i et mørkmalt auditorium, snakkende om 22. juli foran elever som da terrorangrepet skjedde skled rundt på ymse gulv som nyfødte babyer, da bidrar jeg til å innlemme noen i en av disse store, og veldig nødvendige samtalene om vårt land. For dem, de som nå er ti-tolv år, er terrorangrepene en historisk hendelse. Det er noe som skjedde i Norge en gang. Og slik er det med samenes historie også.

Og når det gjelder dem begge: Måten Norge behandlet samer på opp gjennom historien, er et kapittel i historien som sier noe om hvor vi kommer fra, hvor vi er – og som utvilsomt vekker spørsmålene om hvor vi skal. Det samme gjelder 22. juli 2011. Hva slags Norge skal vi ha?

Vi gamle gjøkene som pusher både førti og femti, det er oss dette ansvaret hviler på. Det er vi som er de voksne nå. Vi må trosse skammen, ta de som kommer etter oss i hånda – og sørge for å gi dem rik anledning til å stille spørsmål. Også de ubehagelige. De som begynner sånn: Hva tenker du? Akkurat du? Eller de spørsmålene som starter sånn: Hva skjedde 22. juli 2011? Hvem er samene?
 

 
Ja, der kan du bare se – årets første nyhetsbrev skulle tydeligvis ha en moralsk bredside. Jeg skylder på Fredrikstad. Det er jo tross alt en by på feil side av Oslofjorden. Jeg hadde dessuten gleden av å løpe meg vill. Det skal jeg glatt innrømme. Grytidlig om morgenen, før fredrikstadianerne hadde fått pælær på beina, snørte jeg på meg løpeskoa og la ut. Jeg tenkte: Hvis jeg løper ned langs den ene elvebredden, finner jeg nok en bru som tar meg over til den andre siden, og så er det bare å løpe langs den motsatte bredden til jeg finner en bru som tar meg tilbake.

Jesper Juul spurte meg en gang om jeg ville høre Gud le. Ja, sa jeg. Da skal du fortelle ham om planene dine, sa det danske geniet og lo brått og støyende.

For kan man løpe sånn i Fredrikstad? Nei, man kan ikke det. Det kan man faktisk slett ikke. Ikke på noe vis. Det er jo en milliard øyer og bruer, over elver som ikke renner i samme retning, og plutselig var jeg i det jeg forsto måtte være Gamlebyen. Det var mørkt overalt, bare spredt gatebelysning. Ingen folk. Inntil jeg ramlet meg ned festningsvollen og kom ned til en gangsti. Der stoppet jeg en syklist – og hun kunne berolige meg: Planen min var håpløs. Jeg ville aldri komme tilbake til utgangspunktet. Men hva gjør jeg? sa jeg. Du tar ferja. Det er den eneste muligheten du har.

Så der står jeg, en altfor tidlig morgen i Fredrikstad, forvirret og i løpetøyet, på en av byferjene som tar meg over kanalen, mens det ligger en samisk button og venter på meg. Og Gud ler høyt og hjertelig.

  Og vips var nyhetsbrevet slutt! Våren er like rundt hjørnet. Takk for at du leste.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Houellebecq – og faren ved det trivielle (5/2022)

 

«Om er vi heldige, blir vi løftet opp av hverdagen, opp fra bagatellene, opp til det vesentlige, der den store sammenhengen fins. Vi går ut, og kan enda se i øynene til hverandre, at vi er blitt løftet opp i et annet nivå, opp i en annen verden.»

Sigurd Hoel, norsk forfatter om å lese good shit (1890-1960)

Om jeg har glemt at jeg har et nyhetsbrev å sende ut? Så langt derifra. Men hva gjør man da?

Når man sitter nedsyltet i den ene arbeidsoppgaven etter den andre, når ambisjonene om å tapetsere og male ferdig et digert jævla rom eter seg inn i øvrige ambisjoner, og man skal løpe, skal man, og man skal være far og mann og menneske, man skal lese og spise, man skal lese begredelige nyheter og kjenne blodtrykket bykse oppover med strømprisestimatene, nevnte jeg at man skal løpe? helst så mye at kurven i Strava ikke flater ut, men holder seg, og det er greiner som faller ned fordi det alltid stormer i dette landet man har bosatt seg i, digre greiner!, nærmest mammutbein av noen greiner, og det er børs og katedral, det er snørr under små neser og tette, store neser, og det hviskes og tiskes om korona, og det bølger opp og ned og Folkehelseinstituttet varsler tre epidemier i vinter, og det danske motsvaret er ikke hakket bedre, de ansatte i barnehagen himler med øynene fordi alle småkidsa er forkjøla, og gud vet hva det er, gud vet hvordan det skal gå med alt sammen, og så skal jeg skrive et nyhetsbrev?

Det er klart jeg skal det. Det er en kilde til glede, å ha et rom å uttrykke seg i. Men det krever tid. Som alt annet krever det tid. Og jeg hadde denne lange remsen med franske bøker jeg har tråklet meg gjennom, som jeg brenner inne med formidlingslyst over å snakke om, det er Grå sjeler og det er fransk krim, og det er Ernaux og det er Houellebecq – det er Houellebecq som leses når minstejenta sover, når hun ikke våkner fordi hun er forkjøla, men når hun sover, og da ligger jeg i mørket og leser tilintetgjøre, som jeg hygger meg med, og det er jo kanskje litt rart, tenker du, å hygge seg med Houellebecq, men du skal ikke kimse av en god omgang Houellebecq-hygge, jeg må låne Le Soirs ord: «med tilintetgjøre åpner Houellebecq en port mot lyset»[1], og det er det jeg har sagt hele tiden: det er ikke sant alt det vrøvlet som sies om Houellebecq, og når jeg skriver dette, akkurat idet jeg skriver dette, husker jeg et løfte jeg luftet i nyhetsbrevet en gang i fjor – nå skummer jeg gjennom alt jeg har liggende, og der finner jeg det – jeg lovet det i februar, at jeg ville komme tilbake til en bok jeg holdt på med den måneden, og du kan banne på at det var akkurat Houellebecq, så la meg da få lov til å dele det jeg tenker om Houellebecq, et hakk lenger ned her, et essay. Men først: Mye handler om å ha gode bøker parat.

Ha gode bøker på beddingen. Ha dem liggende, klare. Ha dem i alle rom, ha dem i bilen og i veboden. Ha dem på dass, på kjøkkenet og under madrassen. Slik at du har noe å ty til, når det røyner på, for det røyner på, innimellom røyner det på, og du tenker at herregud for et hamsterhjul dette livet er, bare for å komme ut i dagslyset, etterpå, etter timer i møter på internett, etter milelange minutter i møterom, mennesker som mener og snakker og oppgaver som skal løses, og du tenker kanskje på alt annet som står i kø, og så plutselig har du en liten kompis i livet, en datter, en sønn, som plutselig peker opp mot himmelen og sier, med henrykkelse: Månen!

Hvis jeg skulle gi bare et godt råd, så er det ikke solkrem. Det er bøker. Ha en bok du føler deg hjemme i, en bok det er plass til deg i, finn en slik bok, finn deg slike forfatterskap, dykk ned i dem, i tide, grav deg ned i tide! slik at du bevarer vettet, og denne ranten, som er min unnskyldning av et nyhetsbrev, nei, vent litt, det er ingen unnskyldning, det er oppriktighet pakket inn i tid som ikke finnes, kan jo brukes til dette, å si fra om noe som er bra, hundre prosent bra, som jeg så drøyt påstår at noe kan være: Finn deg noe som er hundre prosent bra, eller som har bare en flik av noe hundre prosent bra, og du skal se det går deg vel, også når vi nå går over til desember. Puh.

 

---

[1] Og jeg vet det, kjære franskmann som leser, jeg vet det, jeg gjorde det igjen, jeg oversatte noe fra fransk, men jeg kan ikke fransk, hvor mye jeg enn skulle ønske det, jeg må nøye meg med oversettelsene, jeg må nøye meg med det som sikkert bare nærmer seg, dette er et av mine lodd, men jeg overlever!

Som altså lovet i februar i fjor, så innfris endelig:

Jeg foreslo en gang for Bokvennen litterær avis, ikke mange årene før verden så annerledes ut, at jeg skulle gjøre et dypdykk ned i Michel Houellebecqs forfatterskap, og av grunner jeg ikke kjenner til, sa de ja, til tross for at det ikke var så lenge siden noen, i spaltene der, hadde ment et og annet om selvsamme franskmanns poesi. Jeg foreslo: La meg lese rubbel og bit av Houellebecq og ta rede på om han virkelig er denne vår moderne verdens største misantrop. Scroller du et hakk ned, får du essayet. Det sto på trykk våren 2019:
 

 

En franskmann til begjær

Som fransk litteraturs temmelig godt voksne enfant terrible har Michel Houellebecq fått rykte på seg for å være en pøbel. Men er det provosere han egentlig vil?

 
Av Thomas J.R. Marthinsen
 

Litt eplekjekt foreslo jeg å lese rubbel og bit av Michel Houellebecqs romaner som er utgitt på norsk. Anledningen var den begivenheten det etter hvert er blitt når den beryktede franskmannen spyr ut en ny omgang galle og serverer det i bokform. Årets bok heter Serotonin – og den ble gitt ut i et førsteopplag på 320 000 eksemplarer i Houellebecqs hjemland i januar. På tampen av februar kom den på norsk.
            De siste to ukene har jeg med andre ord hatt Utvidelse av kampsonen, De grunnleggende bestanddeler, Plattform, Lanzarote, Muligheten av en øy, Kartet og terrenget, Underkastelse og – som det nyeste tilskuddet – Serotonin liggende på stuegulvet som en olm stabel dag og natt, og jeg har lest og lest på de ubarmhjertige tidspunkter av døgnet da resten av familien sov. Jeg har kort og godt mesket meg i Houellebecqs påståtte misogyni og trøstesløshet i så stor grad at det har fått farge mitt blikk på verden. Og om jeg ikke har rukket å lese alt, har jeg i det minste lest fem av dem. Og er i gang med den sjette, som jeg et øyeblikk legger til side for å skrive dette essayet.
            Spørsmålet er så: Hva slags bøker skriver Michel Houellebecq? Lever han opp til det offentlige mytebildet av å være en velvoksen rakkerunge som ynder å provosere sine lesere? Er han en mannssjåvinistisk, objektiviserende, bitter mann som svinger like dårlig med #metoo-bølgen som Giske går en fremtid som rikspolitiker i møte?
            Det korte svaret er både ja og nei. Jeg vil forsøke å forklare hva jeg mener. 
           

Kjærlighet i hedonismens tid

Michel Houellebecq kom til verden som Michel Thomas en eller annen gang i februar 1956. Mest sannsynlig. Noen hevder han er et par år yngre. Uansett tok han ganske snart pikenavnet til bestemora si, som han vokste opp hos fordi mora (som var lege) og faren heller ville reise rundt i Afrika. Han har selv en gang sagt at avvisningen han opplevde som spedbarn ga ham en «fundamental, psykisk brist», og som du kan gjette deg til holder han ikke sine egne foreldre spesielt hellig.
            I gjennombruddsromanen De grunnleggende bestanddeler (1998) serverte han et morsportrett av en hårreisende egoistisk, hedonistisk hippie som gir faen i barna sine. Og selv om hovedpersonene i boka – to halvbrødre – er mer eller mindre fiktive, lar han rett og slett mora deres låne sin virkelige mors etternavn. Dette fikk nevnte mor til å se temmelig mange nyanser av rødt – og til å skrive sine egne memoarer. I et intervju om memoarboka utdypet den da 83 år gamle Lucie Ceccaldi hva hun syntes om sin sønn og kalte ham en «ond, dum liten dritt» som gjør alt for penger og berømmelse[i]. Men hun korrigerte ikke levnetsbeskrivelsen hans nevneverdig. Altså som en forlatt, liten dritt.
            Houellebecq debuterte som romanforfatter i 1994 med Utvidelse av kampsonen. Og i den går han straks i gang med det som skal bli hans litterære motorvei: Han skriver om sex og kjærlighet og ensomhet. Den 30 år gamle hovedpersonen jobber som dataingeniør og sysler med kommunikasjonssystemer for det franske Landbrukdsdepartementet. Han konstaterer at som programmerer har han – i tillegg til en dørgende kjedelig hverdag – en «ganske god kjøpekraft», og at det ikke er mye å utsi på hans sosiale stilling, uansett hvor meningsløs den er. Når det kommer til kjærlighetslivet blir det verre. Houellebecqs første hovedperson presenterer kjærlighetslivet sitt slik:
 

«Jeg har vært sammen med flere kvinner, men bare i begrensede perioder. Siden jeg verken er pen eller sjarmerende, og i tillegg plages av tilbakevendende depresjoner, tilsvarer jeg på ingen måte kvinners forestillinger om idealmannen. Derfor har jeg alltid ant et slags forbehold hos de kvinnene som har åpnet sitt kjønnsorgan for meg. Jeg var egentlig aldri noe mer enn en nødløsning for dem. Det er definitivt ikke det beste utgangspunktet for et varig forhold».  

 
Hovedpersonen drar på dødfødte jobbreiser mens han hanskes med en enda mer deprimert og – bemerker fortelleren brutalt – stygg kollega i jakten på oppmerksomhet fra kvinnene. Det går ikke bra, selv om de kaster lengselsfulle blikk på representanter fra det motsatte kjønn. Til slutt konstaterer fortelleren at det finnes et differensieringssystem i tillegg til det økonomiske (som preger oss hver bidige dag og i alle sosiale sammenhenger), nemlig kjønnslivets område. Far-fetched, tenker du? Vel, hvor lenge er det siden du tenkte litt grundigere over hva du faktisk driver med når du er inne på Tinder og sveiper? Når jeg vier dette såpass stor plass her, er det fordi tanken ikke synes å slippe taket i Houellebecq, det er tvert imot en tematikk som danner klangbunnen for hele resten av hans litterære produksjon. Han skriver om seksualiteten kontra pengene:
 

«Virkningene av de to systemene er forresten nøyaktig like. Akkurat som tøylesløs økonomisk liberalisme, og av tilsvarende årsaker, skaper den seksuelle liberalismen tilfeller av kronisk fattigdom. Noen har sex hver dag, andre fem-seks ganger i livet, eller aldri. Noen har sex med flere titalls kvinner, andre med ingen. Det er dette som kalles ‘markedets lov’. I et økonomisk system der oppsigelse er forbudt, vil alle stort sett klare å finne sin plass. I et seksuelt system der ekteskapsbrudd er forbudt, vil alle stort sett klare å finne en sengepartner. I et grunnleggende liberalt økonomisk system vil noen opparbeide seg solide formuer, andre går til grunne i arbeidsledighet og nød. I et grunnleggende liberalt seksuelt system har noen et rikt og stimulerende seksualliv, andre henvises til ensomhet og onani.»

 
Det er disse siste Houellebecq skriver om. Og da går det an å spørre seg: Er det rart at en taper i dette systemet reagerer med avsky overfor de som befinner seg på toppen (hvor de selv aldri vil komme)? Er det rart at en ensom, kjærlighets- og sexhungrende mann blir bitter på kvinner og menn som lykkes? Bare hvis det samtidig er rart at en fattig person reagerer med avsky på de rikeste i verden; bare hvis det samtidig er rart at arbeidsledige eller lavtlønnede har en tendens til å misunne de som har godt betalte jobber (og viser det frem). Hvem kan vel reise seg og si: Nei, jeg har aldri hatt lyst på det de andre har?
            Det er dette som er kjernen i hva mange synes virker provoserende hos Houellebecq, tenker jeg, idet jeg kverner meg gjennom Lanzarote (hvor mye av det samme gjør seg gjeldende), Kartet og terrenget (en vakker beskrivelse av kunstneres situasjon generelt, og et kjærlighetssavnende menneskes liv spesielt; en bok han vant den høythengende litterære Prix Goncourt-prisen for) og den nyeste boka Serotonin: At han tillater seg å betrakte også kjærlighetslivet som et område der det finnes både tapere og vinnere. Og jeg tenker: Kanskje er det til og med «vinnerne» som oppfatter det aller mest som en provokasjon?
 

Kjærlighetens død?

25 år etter debuten er Houellebecq i dag den mest oversatte franske forfatteren som lever. Hva har han gjort av ugagn denne gangen? synes å være forventningen både lesere, anmeldere og andre møter hans utgivelser med. Om du søker opp navnet hans, spytter Google velvillig ordet «provokatør» i ansiktet på deg før du har scrollet en millimeter. Om det ikke er kvinnesynet hans som provoserer, så er det hans syn på islam[ii]. Morgenbladets Tove Gravdal skriver: «Jeg tror Houellebecq liker å være en provokatør». Og slik fortsetter det. NRK-anmelder Anne Cathrine Straume sier: «Hans hovedpersoners syn på kvinner er en åpenbar provokasjon. Som kvinnelig leser kan jeg velge å bli rasende, eller jeg kan nekte å la meg provosere. Det virker som han går inn for å være kontrær og motstrøms i mange moralske spørsmål.[iii]» Og Erlend Loe skriver i sin anmeldelse av Serotonin i Aftenposten at det noen ganger kan være litt kinkig å forsvare Houellebecq overfor dem som «syns han er iskald, hatefull, kvinnefiendtlig, rå, krenkende, følelsesløs og et flertall andre negative ting».
            En annen som har gitt seg Houellebecq i vold er den norske psykiateren Finn Skårderud, som har behandlet ham i essayet «Kjønnets melankoli» fra 2004. Der slår han fast at «Houellebecq er en provokatør» og skriver blant annet om franskmannen at: «Han skriver om hvor trist det er å knulle. Hans bøker er nedstemte fortellinger om sex som slår kjærligheten i hjel; og som oppstår der hvor kjærligheten allerede er blitt slått i hjel (...) Houellebecqs bøker handler om kjærlighetens død.»      
 
Etter å ha dukket ned i det houllebecqske er jeg litt overrasket over å finne ut hvor uenig jeg er. Og hvor lite provosert jeg blir. Én ting er måten kvinner blir beskrevet i bøkene. Joda, kvinnene objektiviseres[iv]. De er kropper med bryster og hofter og kroppsåpninger, langt mer enn de er mennesker med egenverdi. La meg ta et eksempel fra den nye romanen. I en passasje tenker hovedpersonen Florent-Claude Labrouste på i hvor stor grad den kulturelle arven fra store europeiske forfattere som Goethe, Thomas Mann og Marcel Proust kan reduseres til å handle om én ting: Fascinasjonen for skjønnhet og ungdom. Det vil føre for langt å gå veldig dypt inn i resonnementet, men i beskrivelsen av På sporet av den tapte tid kommer fortelleren til den konklusjon at Marcel Proust egentlige interesse kun er én ting: «unge piker i blomst». Søtt, ikke sant? Men når det samme skal sies på houellebecqsk, blir det:
 

«På dette stadiet i tankerekken finner jeg det maktpåliggende å erstatte ‘unge piker i blomst’ med ‘unge våte fitter’ (...) hva er vel skjønnere og mer poetisk enn en fitte som begynner å bli våt? Jeg må be om at man tenker seg nøye om, før man avgir svaret.»

 
Provosert? Vel. Jeg er fristet til å henstille leserens oppmerksomhet på hva som kanskje egentlig ligger til grunn for begrepet L’enfant terrible. Det handler ikke bare om å skape seg som bajas der andre tripper varsomt rundt. Nei, en annen mulig definisjon – visstnok den franske[v] – er at man bruker begrepet om «noen som taler om alt alt for oppriktig». Det vil si at det provoserende egentlig ikke ligger i det uttalte, men i det faktum at noen tar bladet fra munnen. Og det gjør Houllebecq.
 

Sant å si

Hun jeg er gift med har en god egenskap. Hun har naturligvis veldig mange gode egenskaper, men av dem alle sammen er det én jeg setter særlig høyt. Det er at hun er åpenhjertig. Hun er ærlig på en måte som jeg, kan jeg huske, ble sjokkert av da vi møtte hverandre for over ti år siden og etter hvert ble kjærester. Jøss, tenkte jeg, sa hun det der? Hun kan snakke om alt. I et parforhold kan det være vrient, for det er jo ikke alt man vil høre. Tenkt deg da bare hva det samme innebærer om det er et forfatterskap vi snakker om! Jeg tror det er denne egenskapen ved Houllebecqs bøker som gjør ham til noe langt mer enn en simpel provokatør. Han er ærlig. Det betyr ikke nødvendigvis at han kommer slepende med selveste sannheten, heller ikke at han rett i sine til dels beske analyser, men han pakker iallfall ikke observasjonene sine inn i bomull.
            I Serotonin er det en antidepressiva-spisende forhenværende agronom (det siste ikke ulikt Michel Houllebecq selv; han er opprinnelig utdannet agronom) som har dette ærlige blikket på verden. Og ikke minst på seg selv. Historien minner en smule om den fantastiske filmen Broken Flowers, der en middelaldrende Bill Murray legger ut på en (trist, men morsom) turné for å besøke sine tidligere kjærester: Hva gikk galt? Hvordan kunne det ha gått om jeg ikke skuslet det bort? At Houellebecqs roman samtidig handler om franske bønders marerittaktige konkurransesituasjon på EUs digre, indre marked – der de f.eks. overskylles av billigere melk fra spanske kyr – er med på å løfte fortellingen opp på et plan hvor skillelinjene mellom enkeltmennesket og samfunnet blir uklare. Kort sagt: Hva gikk galt med samfunnet vårt? Hvordan kunne det ha gått med oss, om vi bare var … våkne? Om vi grep tak i kjærligheten da den presenterte seg?
 

En tragisk provokatør

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg har en essaysamling liggende som er skrevet av en av våre egne engang store, og nå litt glemte forfattere: Sigurd Hoel. I essayet «Det trivielle og det tragiske» fra 1946 skriver han om forholdet mellom det tittelen røper, det tragiske og det trivielle i et menneskeliv. Mellom krise og hverdag, kunne vi kalle det. Og for det meste er det i det trivielle vi opererer. Det er som kjent flest av hverdagene. Bare innimellom, en sjelden gang, blir tilværelsens forheng revet til side og vi står ansikt til ansikt med livsvilkårene våre. Resten av tida fortrenger vi dem. Vi shopper, for eksempel. Eller vi pusser opp. Ingen av oss makter å pirke borti de store spørsmålene hele tida. Det er forståelig, sier Hoel, men det er også samtidig en del av «menneskelivets elendighet», fordi det gjør at
           

«vi som regel lever i det trivielle, og trives i det trivielle, og har glemt det tragiske, og ikke ønsker å bli minnet om det, av angst, men kanskje enda mer av bekvemmelighet – vi har ikke lyst til å bli trukket opp av lenestolen. Så hopper vi over de ubehagelige tingene i avisen, ser til en annen side når vi passerer en tigger på gaten, vender i år efter år det døve øre til når påtrengende folk snakker om tortur og konsentrasjonsleirer. Sånne ting langt borte … Hele nasjoner kan ha perioder, da alle de toneangivende lever i det trivielle nivå»[vi].

 
Om vi kaster et blikk på norsk offentlighet, er det ikke vanskelig å finne likhetspunkter. Det vi er mest opptatt av er VM på ski, en viss nordmanns suksess på Old Trafford, og hvorvidt rekkevidden på elbilene vi har anskaffet oss nå er så lang som produsentene sier den er (og hva skjer når det er minusgrader!). Flyktningene som hoper seg opp på Lesbos? Nja. Det faktum at myndighetene offisielt går ut med råd til barnefamilier om å sørge for at de har jodtabeletter i hus i tilfelle atomkrig? Njæ. Det er fristende å si det med Sigurd Hoel: «Det meste av det vi blir lært opp til å se, legger seg som en hinne over øynene. Det meste av det vi blir lært opp til å høre, samler seg som dotter i ørene. Og når vi omsider er blitt fullært, kan vi som oftest hverken høre eller se». Så å si samme innsikt finnes hos Houellebecq – her fra debutromanen:
 

«Jeg merker meg videre at folk virker fornøyde med seg selv og med verden som sådan; det er overraskende, nesten skremmende. De sprader rolig omkring med sine hånlige flir og sløve ansikter (...) alle deler oppfatningen av at det er en hyggelig ettermiddag, som i all hovedsak er viet til konsum, og derigjennom til å styrke identiteten.»

 
De færreste ser med andre ord all ensomheten som finnes i verden. All lidelsen. All fattigdommen og nøden, både på det økonomiske, men ikke minst også på det seksuelle eller kjærlighetsmessige planet. Nei, Houellebecq er ingen kynisk observatør full av avsky for kvinner (og menn). Det er godt mulig han tar i bruk noen av kynikerens knep for å holde ut, men i bunn og grunn er det vi finner hos Houllebecq – som Jon Rognlien skrev i sin anmeldelse av Serotonin – et «hyl etter mening og nærhet». Sagt på en annen måte: Det er sorgen over kjærlighetens fravær han besynger, Houllebecq, det er de mange livsvalgenes konsekvenser, også på dette området, han kontemplerer. For eksempel hos hovedpersonen i Kartet og terrenget, som etter å ha besøkt sin tidligere flamme for første gang på ti år, konstaterer:
 

«Olga elsket ham, gjentok han for seg selv og ble tristere og tristere, han innså nå at det aldri kom til å bli noe mer mellom dem, noen ganger får man en sjanse av livet, tenkte han, men når man er for feig eller for ubesluttsom til å gripe den, tar livet kortene sine tilbake, det finnes en tid for å handle og tre inn i en mulig lykke, denne tiden varer noen dager, av og til noen uker og kanskje til og med noen måneder, den kommer bare én gang, én eneste, og hvis man vil gå tilbake senere, er det ganske enkelt umulig, det finnes ikke lenger noen plass for begeistringen, overbevisningen, troen, alt som gjenstår er en mild resignasjon, en gjensidig forstemt medlidenhet, den riktige, men helt ubrukelige følelsen av at det kunne ha skjedd noe, men at man rett og slett ikke viste seg verdig den gaven man fikk.»

 
Nå er det ikke slik at jeg forholder meg til det tragiske hele tida. Men poenget er: Hva gjør det med oss at vi drukner i hverdag? Vi synker iallfall ned i det trivielle, det ufarlige. Og her – mener Sigurd Hoel, og det gjør jaggu jeg også – kan vi ty til kunsten. Uansett om det er en bok (for eksempel Serotonin), en film eller en teaterforestilling det er snakk om, og for å si det med Sigurd Hoel: «Om er vi heldige, blir vi løftet opp av hverdagen, opp fra bagatellene, opp til det vesentlige, der den store sammenhengen fins. Vi går ut, og kan enda se i øynene til hverandre, at vi er blitt løftet opp i et annet nivå, opp i en annen verden».
            Houellebecqs styrke er at han vekker oss fra slummeren. Hans begavelse er rett og slett at han insisterer på å operere på et tragisk nivå. Han tvinger alle dem som plukker opp en av bøkene hans – og begynn gjerne med Utvidelse av kampsonen! – til å tenke på noe annet enn det som fyller oss på alle kanter og bauger i hverdagen, all støyen. Han tvinger oss til å ta stilling til det som virkelig betyr noe i livet. Til kjærligheten, sexen og samfunnet. Han tvinger oss til å tenke selv.
            Og dét er selvfølgelig ganske provoserende.

 

---

[i] Intervjuet av Angelique Chrisafis i The Guardian, 2008.

[ii] Av plasshensyn hopper jeg bukk over rasismepåstandene som har haglet mot Houllebecq. Påstander han er blitt frikjent for i den franske retten; der sa han at han ikke har noe imot muslimer, men ganske mye imot islam.

[iii] Artikkelen «Houellebecq - har vi ham nå?» på Forlagsliv.no

[iv] Men det samme blir mennene, minst like nådeløst.

[v] I følge tvilsomme, kildeløse påstander på Wikipedia.

[vi] Sigurd Hoel «Eventyrene våre» (1940), Essays i utvalg, 1962.

  Og med den provokasjonen var nyhetsbrevet slutt! Takk for at du leste.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Huset (4/2022)

 

«The ache for home lives in all of us, the safe place where we can go as we are and not be questioned.»

Maya Angelou, amerikansk poet (1928-2014)

 
«Nå river de huset!»

Det er mamma. Selv sitter jeg langt unna, på en flyplasslounge fordi jeg ikke rakk flyet mitt, men det er en annen historie; jeg sitter langt unna, men hun er der, lar hun meg forstå, faktisk er hun der nå, «jeg plumpa visst midt oppi det» som hun sier, mens hun hikster. Det er barndomshjemmet hennes som rives. Hun står utenfor, på veien.

Og jeg kan ikke dy meg for å tenke på datoen. Det er den tjuende høstdagen i år, som man sier, og for nøyaktig et år siden sendte selvsamme mamma et bilde fra sykehuset – som vist hun og mormor sittende i en venteromssofa, og det tok ikke lang tid før mormor var død.

Nå tar de huset hennes også.





I min familie var det sånn at mormor og morfar snakket om «de». Ikke på noen nedsettende måte, men som ledd i en beskrivelse. Det dukket opp, har mamma fortalt om oppveksten, det dukket opp i forbifarta, når de snakket sammen, de to voksne, «har du hørt at de har kjøpt ny bil igjen, da, du», «nå skal de visst flytte». Jeg kan selv huske morfar snakket om myndighetene på denne måten, som om han beskrev noe en litt større instans holdt på med, et departement, en myndighet, eller altså, en nabo, noe fjernt fra familien, noe utenfor. Det kunne også være i en annen variant – de som en slags variant av den norske fjøsnissen; altså: ble noe borte, var det «de» som hadde gjort det. «Å, nå har de vært her igjen …».

Like i nærheten av huset til mormor og morfar lå det tre høyblokker. De er – med ett annet unntak – de eneste av sitt slag som pryder Sandefjords skyline, eller iallfall utkanten av byen. De er bygd på seksti- eller søttitallet, enkelt og solid holdt i hvitmalt betong og rød murstein, skranglete og gamle, men med en fantastisk utsikt utover Sandefjordsfjorden (iallfall for dem som er så heldige å bo i toppen; verre er det med dem i første, stakkars jævler). Fasaden er bygd slik at alle leilighetene har sin egen lille balkong, eller terrasse, som er som et lite søkk inn i fasaden.

En gang, ifølge familiens folklore, sto morfar ved det store vinduet i hall-en, som de kalte det, dette rommet som var stue nummer én, der vi barna ofte ble plassert, om vi var tjukke slekta. Der sto han og gløttet på gardinet og kikket ut, mens han stille studerte disse blokkene. Han kunne konstatere, for de som nå var til stede i rommet sammen med ham denne dagen – og hvem det var, sier ikke lenger krøniken noe om – at nå var det en av de som bodde i en av blokkene som hadde funnet det for godt å sette sitt særpreg på den unisone, ja, rent ut sagt forholdsvis trauste bygningen; en av bandittene høyt oppe hadde malt sin lille terrassehule – som pleide å være hvit, grønn. Grønn.

«Hrkm,» kremtet morfar og snudde seg. «Nå har de mala veggen grønn.»

«Å! Er det der de bor!»





Jeg har funnet fram tegnesakene. Sitter her i selskap med andre fremmede, i transit, og idet jeg setter penseltusjen mot papiret, skjønner at jeg det er huset jeg har begynt å risse fram.

Mormors hus har stått tomt en stund nå. Bare skallet igjen. Vindusrammene. Taket. Furutrærne utenfor. Morfars lave hagemurer, som slynger seg så fint rundt hagen ute ved veien, forbi noen av jettegrytene, og rundt opp til den store terrassen med mormors yndlingsplass helt ute på pynten, der det nesten alltid er sol og lunt om sommeren. Mosen i plenen som mormor – da min eldste sønn skulle døpes – hadde vært ute kvelden i forveien og helt et eller annet veldig giftig på fordi hun synes det var pinlig med mose i en flott, grønn plen. (Det hjalp på ingen måte. Tvert imot. På dåpsdagen så hagen flekkvis avsvidd ut.) Grusen, og duene i de mørkeste av trærne. Bare skallet. Den gamle lekestua i hagen, huskestativet. Kompostdyngen bak fjellet, der alt avkappet ble kjørt. Digre, luftige lass med stinkende, nyklippet gress som lå og oste gjennom sommeren. Kjøkkenvinduet med den tverrgående gardinstanga midt på, det som ofte sto åpent for å lufte ut når mormor hadde lagd mat. Morfars bule, hans helt eget rom, med maleriene, sigarettene, freden. Mormors kontor, en liten tarm mellom barnerommene og deres eget soverom. Den gule lampa i taket.

Jeg skal ikke skrive om alt. Men jeg må konstatere for meg selv, etter å ha lagt på telefonen her jeg sitter i rikmannens tause rike langt inne på flyplassen: Nå tar de også huset.

Måtte det og alle dets minner hvile i fred.

Det er bare et hus, sier jeg til meg selv. Men det er ikke et hvilket som helst hus. Og straks tanken er tenkt, må jeg arrestere meg selv. Tegningen er ferdig. Jeg skyver den litt fra meg, og tenker tanken: Jeg har nettopp tegnet et hus som ikke lenger finnes. Det fantes i dag morges, nå er det vekk. Nå er alt dette vekk.

 






Nyhetsbrevet har holdt en slags drøy sommerferie. Det må være lov, har jeg ved gjentatte anledninger sagt til meg selv, ja, nærmest tvunget meg til å akseptere: Det skal – hver gang – utspringe av lyst, av behov, og ikke av plikt. Det skulle bare mangle. Jeg vil da ikke diske opp med hva som helst.

Men altså. Sommeren er offisielt over. Høsten har senket seg, bladene på trærne synger på sine siste pigmenter, og snart blir det kaldere.

Dette skrives fra ei rorbu i Lofoten. I går var jeg ute og løp meg søkkvåt, kom tilbake våt til beinet. I dag sitter jeg og ser kunstnere snakke på Lofoten International Art Festival, om deres virke, om kunsten, om hva som skal til for at noe blir og noe annet ikke blir kunst. I morgen skal jeg snakke.





Men først skal jeg ut en tur, jeg skal ut forbi moloen, jeg har hørt det er et fint sted der ute, hvis det er Lofotveggen som skal foreviges. Og det skal den.

Inntil neste gang: God høst!
 
 

 

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

  Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

De grå biene (3/2022)

«Everything that need to be said has already been said.
But since no one was listening, everything must be said again.»

André Gide, fransk forfatter (1869-1951)

 
 
Innkjørselen min er lang. Så lang at når jeg bestiller noe større enn en det som får plass i postkassa, må jeg gå de danske fraktemennene i møte, sånn at de ikke bare lemper ut det de kommer kjørende med oppe ved veien og stikker, og jeg må slepe det hele veien ned til gården. Det har blitt noen artige samtaler ut av det. Det er forskjell på folk. Noen fraktemenn kaster misbilligende blikk ned på grantrærne langs innkjørselen og rister på hodet, redd for risser på de nydelige lastebilene sine. Andre tar det på strak arm med innstillingen: «Ned skal vi!»
            I starten av mars, etter at jeg hadde kjørt barna i barnehage og på skole, gikk jeg den lange veien opp til postkassa fordi jeg ventet på noe bestemt. Hver dag måtte jeg gå slukøret ned igjen, og mens jeg gikk nedover grusen mot gjøremål og jobb, var tankene mine i Ukraina. Jeg har aldri vært der, men det stoppet meg tilsynelatende ikke; jeg var der. Det er rart hvordan det går an å ha en sterk følelse av å være et sted man aldri har vært. Føle med et folkeslag man ikke kjenner. Hvor kom den fortvilelsen fra, hvor kom identifikasjonen fra?
            For hver dag som gikk, kom russerne lenger inn i Ukraina. For hver dag som gikk ble overskriftene og fargeeffektene som skulle få oss til å klikke på dem, mer desperate. Som om uttrykket forsøkte å herme det akutte ved Russlands angrep på Ukraina, som om det forsøkte å skrike oss opp til en slags protest. For hver dag som gikk leste jeg mer og mer, forsøkte å finne stemmer i all støyen som kunne si noe. Si hva da, egentlig? Jeg lette ikke etter faktaopplysningene, egentlig. Eller, det gjorde jeg også. Jeg leste om bataljoner og regimenter, og så på kart hvordan situasjonen var, hvor russerne rykket fram, hvor ukrainerne holdt stand. Men det var noe annet jeg lette etter. Jeg visste ikke helt hva.
            En dag lå endelig pakka der. To bøker. Fordi de ikke finnes på norsk, hadde jeg måttet ty til mikroforlaget Mr. East – et dansk forlag drevet av en gjeng journalister med østeuropeisk bakgrunn, som har satt seg som mål å lage både nettavis og utgi bøker som kan kaste et interessens lys over alt det som foregår i Øst-Europa og lenger mot øst, over alt det som vi ikke så ofte får lese om i norske eller danske aviser.
            Den ene var Den ukrainske dagbog (Kijev 21.11.2013 – 24.4.2014), den andre var romanen Grå bier. Begge to skrevet av Ukrainas mest kjente forfatter for alle oss som ikke er ukrainere: Andrej Kurkov. Målet mitt var prøve å nærme meg Ukraina, gjennom å lese bøker skrevet av ukrainere. Det kan kanskje virke som et fattig forsøk på å gjøre noe, men egentlig tror jeg ikke man skal kimse av lysten eller trangen til å vite.
            Men før jeg så å si åpner første bok, blir vi nødt til å ta turen til Maidan Nezalezhnosti i Kyiv.
 


Ordet «Maidan» er persisk og betyr «plass» eller «åpen plass». Låneordet har sneket seg inn i mange språk, og ukrainsk er ett av dem. 21. november 2013 fikk ordet en helt ny betydning da det ble satt sammen med ordet «Euro». Det var i form av en hashtag på Twitter det først dukket opp, da ukrainere begynte å stimle sammen på Kyivs åpne plass midt i byen – Uavhengighets­plassen, eller som den heter på ukrainsk: Maidan Nezalezhnosti.
            Protestene oppsto spontant da det ble klart at den ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj i siste øyeblikk plutselig ikke ville signere den lenge bebudede Assosieringssavtalen mellom EU og Ukraina (som var blitt godkjent av det ukrainske parlamentet snaue to måneder tidligere), men snarere hadde planer om å la Ukraina innlemmes i Den eurasiske økonomiske unionen, en tollunion med Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Kirgisistan og Armenia.
            Denne snuoperasjonen var den ikke bare symbolske, men også praktiske dråpen som fikk det ukrainske folks beger til å flyte over. Protestene vokste i omfang og innhold, og de ble et broket uttrykk som favnet et helt folks protester mot den retningen Ukrainas politikere (eller iallfall flertallet av dem) så ut til å ville ha Ukraina i: Vekk fra EU og Europa, og rett inn i den ventende favnen på den store diktatorbjørnen i nabolaget, som hadde vist seg ikke å slumre, men være ganske årvåken.
Eller som den amerikanske journalisten Lecia Bushak rapporterte hjem fra Kyiv til Newsweek:

«EuroMaidan [had] grown into something far bigger than just an angry response to the fallen-through EU deal. It's now about ousting Yanukovych and his corrupt government; guiding Ukraine away from its 200-year-long, deeply intertwined and painful relationship with Russia; and standing up for basic human rights to protest, speak and think freely and to act peacefully without the threat of punishment»

Tusenvis på tusenvis av demonstranter forvandlet Maidan-plassen i Kyiv og tilsvarende plasser i andre ukrainske byer til interimistiske protestland. De bygde barrikader av sandsekker de fylte med sand og is (is fra vannet som frøs når sikkerhetspolitiet Berkut prøvde å spyle dem vekk); de trosset snøfokk og minusgrader, de arrangerte konserter og opplesninger, det ble holdt taler og appeller; de trosset politiets tåregass og batonger. Mot slutten av november ble politiets brutalitet skrudd opp altfor mange hakk. Svaret? Demonstrasjonene vokste i omfang. Så mange som 400-800 000 tusen protestanter tok til gatene i desember 2013. Bare i Kyiv.
            Revolusjonen – for det kunne man etter hvert kalle protestene – kulminerte i februar 2014. Da ble det voldsomme sammenstøt mellom Berkut-styrkene og demonstrantene. I de to første månedene av 2014 ble 108 demonstranter drept. Og 13 politifolk. 21. februar signerte president Janukovitsj en avtale med opposisjonen om å lage en midlertidig regjering, skape reformer – og skrive ut nyvalg. Samme dag stemte 72,8 prosent av representantene i Ukrainas nasjonalforsamling for å frata presidenten makta. Han flyktet til Russland, der han fremdeles holder hus.
Det første han gjorde i landflyktighet var å be sin venn Vladimir om hjelp. Han fikk den. Første mars signerte Putin en ordre om at russiske tropper skulle gripe inn i Ukraina. Vips, så var Krim annektert.
            Et av de mest brukte kampropene som ble brukt under Maidan-demonstrasjonene var: «Slava Ukraini!» Høres det kjent ut?
 


Jeg er ingen kjenner av ukrainsk litteratur. Mitt hittil eneste berøringspunkt er A Short History of Tractors in Ukrainian av den britiske forfatteren Marina Lewycka (som har ukrainske røtter). Historisk sett er det imidlertid én forfatter som fremfor noen annen har gitt ansikt til ukrainsk litteraturs tusenårige historie: Nikolaj Vasiljevitsj Gogol (1809-1852). Han er kanskje først og fremst kjent for teaterstykket Revisoren (1836) og romanen Døde sjeler (1842). Og selv om han ble født i Ukraina, skrev han på russisk. Det har han til felles med den forfatteren hvis bøker dumpet ned i min postkasse, og som kanskje kan sies å ha en tilsvarende posisjon i dagens ukrainske litteratur: Andrej Kurkov.
            Kurkov er kjent for å ha mengder av sort, ironisk humor i sine bøker, og ikke uten en viss absurdisme (som han kanskje har til felles med sin historiske skrivefetter Gogol). Det er unektelig et anstrøk av noe kafkask over bøkene hans. Den beskrivelsen hadde jeg sett før jeg ga meg i kast med bøkene hans, og nå har jeg fått den bekreftet. Siden har jeg tenkt: Hva er det egentlig som er kafkask her? Jo, det er der sprekkene kommer til syne mellom meningsløshet og virkelighet, mellom sannhet og løgn. Det er kanskje først og fremst i beskrivelsen av frykt, av hvordan frykten får både håndheveren av løgn og trusler, og de som blir løyet for (og som gjennomskuer det) og truet, til å nærmest krakelere. Til å bli umenneskelige.
            Men vent litt. Tilbake til Kurkov. Han har vært i Norge nå nylig, for å fortelle om situasjonen i hjemlandet. Og da sa han til VG: «Jeg har ikke mer humor igjen akkurat nå, men det kommer igjen. Nå skriver jeg sakprosa». Til NRK sa han: «Jeg orker ikke skrive fiksjon om krigen». I intervjuet stilte NRKs Siss Vik et veldig godt spørsmål, hun spurte: «Det virker kanskje litt naivt å spørre om dette, men kan det hjelpe ukrainere at nordmenn leser en bok om Ukraina nå?» Kurkov svarte:
«Det er utrolig viktig å forstå forskjellene på Russland og Ukraina nå, på russisk historie og ukrainsk historie. Ellers vil ikke nordmenn forstå Putins ønske om å ta Ukraina. Romaner er kanskje ikke så viktig å lese akkurat nå, men dere må lese sakprosa om Ukraina».
            Uttalelsen hans om roman kontra sakprosa har litt samme klang som Theodor Adornos kjente utsagn etter andre verdenskrig: «Å skrive dikt etter Auschwitz er barbarisk». Det gir liksom mening; hvorfor lese noe oppdiktet når verden brenner?



Og brenner, det gjør verden i Kurkovs dagbok fra demonstrasjonene. Ikke først, men etter hvert, som et godstog av frustrasjon og lidelse som sakte, men ubønnhørlig setter seg i bevegelse. Han skrev dagbok fra leiligheten han delte med sin engelske kone og deres tre barn, fra skriveleiligheten hans et steinkast unna – og ikke minst fra alle gåturene til og fra Maidan, gjennom ukrainske gater. Gater som mer og mer lignet beleiringer, med fronter mellom demonstrantene og Berkut-styrkene som tok stadig skitnere grep i bruk.
            Dagboka er en utrolig miks av bearbeiding av en situasjon som blir verre og verre, betraktninger om politikk og fremtid, og høyst dagligdagse besøk til landstedet, gode måltider – og en seng familien blir tilbudt å kjøpe av en sær bekjent. Helt i starten av dagbøkene skriver han:
«Når der i dit land ikke sker noget betydningsfuldt, virker det, som om livet er uendeligt og stabilt. Det er livets naturlige gang, når tiden kan måles gennem karrierevækst, bolig- eller bilkøb, familiefester, brylluper og begravelser og kaldes – stabilitet. Tiden er aldrig uendelig for en person, som bor i et land ramt af en konflikt eller tæt ved en aktiv vulkan. Man værdsætter hver eneste dag og hver eneste time, man har levet i stabilitet mere end en uge.»
            Han skildrer demonstrantenes kamp for europeiske verdier, deres frykt for russisk tvang (og deler begge deler). Detaljnivået er tidvis så finmasket og tett at det kan være utmattende å forsøke å holde tritt. Jeg har lest nettaviser på dagtid og Kurkov på nattestid, og det hele er blitt blandet sammen, og det er kanskje ikke så lite sigende: Det er mange likheter mellom hva som var på spill den gangen for åtte-ni år siden, og hva som er på spill nå.
            Kurkov forsøker å beskrive forskjellene innad i dette gigantiske landet Ukraina. Han skriver om hvordan den vestlige delen alltid har skilt seg fra de mer russisk-knyttede sørlige og østlige områdene. Han beskriver Donbass-regionen som noe for seg selv, med en befolkning som fra barnsbein av er blitt «indpodet, at de er de mest rigtige ukrainere. De respekterer regeringen, er engageret i deres arbejde og blander sig ikke i politik [...] Donbass’ befolkning ser russiske tv-kanaler og russiske nyheder». Kurkov – som selv er født i St. Petersburg (eller Leningrad som det het da han ble født) kommer med beskrivelser av både ukrainske og russiske venner, og konstaterer: «Ifølge statistikken bor der mellem 8 og 14 millioner etniske russere i Ukraine, og ordet ‘russer’ fremkalder ikke aggression eller onde glimt i øjnene hos de etniske ukrainere».
            Etter hvert som konflikten tilspisser seg, blir beskrivelsene hans mer og mer preget av alvor. «Der er ingen beroligende nyheder,» skriver han i starten av februar. «Regeringen ved ikke, hvordan den skal bekæmpe Maidan» noterer han et par dager senere. Etter skjebnedagene 18.-20. februar, der mange mistet livet, skriver han:
            «Ingen fejrer sejren. Der er ingen sejr endnu, og måske bliver der det heller ikke. Ukraine har allerede tabt. Mere end hundrede borgere i Ukraine, herunder studerende, universitetslærere og kvinder er belvet dræbt [...] Landet ryster, det bliver revet i stykker.»
Den andre parten i konflikten – Russland – duver i bakgrunnen som alltid tilstedeværende trussel. Kurkov beskriver et intervju han gjør med en fransk journalist, som spør ham hva Putin drømmer om, hva Putin vil med Ukraina. Han sier lakonisk: «Jeg svarede: Putin drømmer ikke, han planlægger, og hver gang, når han har tjekket det såkaldte internationale samfunds reaktion, fortsætter han med at gennemføre sin plan hurtigt og gradvist.»
            Ifølge Kurkov er Putins ambisjon om «genopprettelsen av den historiske retfærdighed» bare en annen måte å si «genoprettelsen af Sovjetunionen» på. «Solen har skinnet siden i morges,» skriver Kurkov en marsdag i 2014, «og der blæser en kold vind. Vinden kommer fra nord. Jeg håper, at den ikke bærer faldskærmsudspringere fra Russland med sig».
            Ved endt lesning, når bokpermene ikke lenger lot seg lukke for eselører, var jeg blitt klokere? Hadde jeg skjønt noe om Ukraina? Ja. Jeg var breddfull av navn på opposisjonspolitikere, tvilsomme presidenter, håpefulle demonstranter – og et liv som, tross kaoset, tross bråket, fortsatte. Livet som fortsatte. Men jeg hadde likevel en mistanke om at Kurkov kanskje ikke hadde helt rett, da han uttalte seg i norske aviser. For kanskje trenger vi romanene. Også nå.
 


Etter at Russland okkuperte Krim-halvøya – og innlemmet den i værmeldinger på russisk tv som det selvfølgeligste når kartet over Russland dekket skjermen – ble store deler av Donbass-regionen øst i landet låst i en skruestikk. På den ene siden de pro-russiske separatistene, på den andre siden ukrainerne. Og i midten. I midten, ja. I den grå sonen, i ingenmannsland, der artilleriet aldri hviler, og granatene kommer susende, der bor det også folk.
            Det er hit vi skal i Kurkovs nyeste roman, Grå bier fra 2018. I den lille landsbyen Mala Starohradvoka er det bare to innbyggere igjen. De andre har flyktet eller er fordrevet, slik opp mot 1,5 millioner ukrainere i regionen ble det etter Russlands okkupasjon av Krim i 2014.
            Den ene heter Sergej Sergejevitj. Han er 49 år gammel forhenværende gruveinspektør, nå uføretrygda birøkter. Kona tok med seg dattera og forlot ham allerede før russerne kom! Han bor i Leningata. Den andre mannen i landsbyen heter Pasjka, og bor i Sevtjenkogata. Han heier på separatistene, som han ofte besøker for å bytte lokal valuta mot russisk vodka. De to mennene er erkefiender fra barneskolen av, og hadde det ikke vært for at de to var de eneste gjenlevende, hadde de aldri vekslet et kløyva ord.
            Landsbyen har ikke lenger elektrisitet. Heller ingen butikker. Til gjengjeld lever de to mennene under ensomhetens åk, og lyden, eller stillheten, som er blitt forvandlet etter at Russland okkuperte Krim:

«Før i tiden havde stilhed været det samme for Sergej Sergejevitj som for andre mennesker. Lyden af et fly på himlen eller en af en fårekylling, der kunne høres gennem det åpne vindue, havde været en del af stillheden [...] Og sådan var stilhed også blevet igen nu, hvor der var krig, og hvor krigslydene havde fortrængt fredens lyde, naturens lyde, og var blevet lige så uinteressante og hverdagsagtige, bare en del af stilheden og ikke længere noget, man egentlig lagde mærke til»

De to grinebiterne lever altså sine liv, med rasjonert kull og sparsommelige vokslys. Og for den enes vedkommende, vår helt Sergej, er det eneste meningsfulle som finnes igjen i verden biene han har i kubene. Selv tar han ikke side i den politiske konflikten. Han er ikke i krig, som han sier, men bor bare et sted der det tilfeldigvis er krig.
            Sergej har bare et problem. Biene. Han orker ikke tanken på å slippe dem ut når våren kommer, i et område der det er krig. En dag kommer han i tanke om en mann han engang kjente, tataren Akhtem fra Krim. De var på birøkterkongress en gang i hine hårde dager. Og er det ikke sånn at det er fint å holde ferie på Krim? Sergej finner fram Ladaen fra skuret i hagen. Laster bikubene på bilen, finner sitt skrukkete, ukrainske pass fram og legger i vei.
            Det er en roadtrip i grå kulør, dette. Alt er grått. Landskapet, fremtiden. Hverdagen. Selv lyden av artillerikanoner og vilkårlige granatnedslag. Bare korte, fargerike glimt av fortidens kjærlighet til ekskona, av lykkelige øyeblikk fra bikongressen, og et og annet av dattera han ikke kjenner sper på de tjue nyansene av grått som omgir Sergej både mentalt og rundt ham allevegne. På den strabasiøse turen mot Krim må han gjennom ukrainske og russiske veisperringer, og han kommer i klammeri og samtale (og elskovsgrep!) med et utall skjebner langs veien. Jeg røper selvfølgelig ikke hvordan turen ender! Eller hvorfor noen av biene hans blir grå.
            Men jeg tror jeg fant det jeg lette etter. For det Kurkovs roman om den jevne donbassit gjør, er at den kaster lys over mennesker som lever i det området som kanskje, men forhåpentligvis ikke om noen uker fra skrivende stund kommer til å bli gjenstand for krigshandlinger vi ikke har bevitnet i Europa på mange, mange år.
            Han klarer å vise, uten å påstå, at en drittsekk er en drittsekk uansett nasjon, og at vel kan alle mennesker være jævlige, men noen mennesker kan være mer jævlige enn andre. Heldigvis viser han også det motsatte. At midt mellom drittsekkene, bor det vennlige sjeler. Uansett om de er skrevet inn i det russiske, det ukrainske eller ingenmannslands manntall.



Her om dagen kom det en varebil kjørende. Jeg kunne ikke huske å ha bestilt noe som helst. Jeg spurte hun jeg er gift med, men nei, heller ikke hun ventet noe. Han kjørte helt ned på gårdsplassen, humret på dansk med islett av luggete aksent at det var da satan til lang innkjørsel jeg holdt meg, Han dro ut en pakke fra varerommet, som han rakte meg. God dag, sa han og kjørte fortere enn svint opp igjen.
            Jeg ble stående på gårdsplassen og vikle plast av pakka. Den var godt surret inn.
            Den veldig klare, gule fargen og den nesten sommerhimmelblå blåfargen. Jeg foldet det ut, vinden grep straks ut etter det. Så gikk jeg bort til flaggstanga og heiste min norske vimpel ned. Det er bare symbolsk, hørte jeg en stemme si. Mm, nikket jeg. Men hvor mye av det vi foretar oss i denne verden er vel ikke symbolsk. Jeg brettet den norske vimpelen sammen. Denne vimpelen som henger i toppen av flaggstanga dag inn og dag ut, for symbolsk å markere, overfor naboene? overfor meg selv? at her bor det jaggu en nordmann, glem ikke det.
            Jeg festet flaggstangsnora i det ene øyet. Og i det andre. Så dro jeg det opp, flagget. Da det traff toppen, tok vinden straks fatt i det og rettet det ut. Jeg tror vinden kom direkte fra sørøst, fra et land som ikke befinner seg så skrekkelig langt borte. Blafre, blafre, sa det ukrainske flagget. Nå kan det hende jeg overdriver, men var det ikke en bie jeg så i sidesynet? Og var den ikke litt grå?
Jeg har en lei tendens til å glemme å senke flagget om kvelden. Ofte henger derfor det norske flagget i to-tre dager etter en fødselsdag før jeg får tatt meg sammen og erstattet det med vimpelen. Kona mi liker det ikke. Hun sier det er å flagge for djevelen.
            Denne gangen sier hun: Husk å ta det ned om natta. Jeg vil ikke flagge for Putin.

 

 
 
Joda! Jeg tillot meg å la essayet bli årets tredje nyhetsbrev. Ikke av latskap, men fordi sjelden har det vært større overensstemmelse mellom hva som har skjedd i verden siden sist og hva jeg faktisk (blant annet) har holdt på med. Det må være lov. Spesielt når den bare fortsetter, galskapen.

Bieillustrasjon: Freepik/Wirestock. Essayet sto på trykk under tittelen "Stemmen fra Ingenmannsland" i Bokvennen Litterær Avis #4 2022. En avis som for øvrig anbefales som månedlig lektyre!

 

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

  Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Stemmen i krigen (2/2022)

 

«War is not always inevitable. It is always a defeat for humanity»

Karol Józef Wojtyła/Johannes Paul II, polsk pave (1920-2005)

 
 
En gang, i det som føles som tidenes morgen, var det krig i Irak. Jeg kan ikke huske det helt presist, men jeg tror det hadde seg sånn at jeg var hjemme på ferie fra Vestlandet. At jeg hadde satt meg i min eldgamle veteranbil og trosset fokk og meterhøye brøytekanter over Strynefjell, og endt opp hjemme i Vestfold, ytterst mot havet. Det var ikke så altfor lenge siden 11. september 2001, det var i 2003.

Mammas pc-park besto av et digert, olmt beist hun var blitt prakket på oppe på Elkjøp (jeg husker stolt den dagen hun hadde kjøpt den, noen år i forveien; det var som om hun kom bærende på selveste Fremtiden). Den sto i stua, på hjørnet mellom gangen og stua, og lur meg om den enn så lenge ikke fremdeles knatrende ringte opp til moderskipet. Eller så husker jeg feil og det var allerede vanvittige forbindelser.

Uansett, der satt jeg. Kan det ha vært juleferien? Jeg sto opp hver morgen. Lagde kaffe, luftet den gamle golden retrieveren vår, drakk kaffen og satte meg til rette. Jeg tror det var Aftenposten jeg logget inn på. Hver morgen. For å sjekke dette ene: Var det noe nytt fra vår kvinne i Bagdad?

Var det noe nytt fra utenfor hotellet, der vår kvinne møtte folk og fe som søkte tilflukt, som forsøkte å få et slags liv til å fungere, alt mens bombene smalt og ingen visste helt hvem de skulle stole på, om Komiske Ali var en klovn eller en som visste noe, om man kunne stole på Colin Powells satellittbilder som med gule piler med all tydelighet liksom viste akkurat og presist hvor Saddams folk drev og anriket uran, eller hva faen det var vi var redde for hele gjengen. Hver dag, en rutine. Troverdighetens stemme fra gatene i Bagdad, bak skuddsikker vest og med blå(?) pressehjelm.

Senere kom det fram at navnene på dem hun skrev om, ikke nødvendigvis var riktige. Som om det spilte noen rolle (mange av dem hadde sine akutte grunner til å beholde et snev av anonymitet). Jeg fulgte med. Jeg tror det er en av de første gangene jeg følte at det som skjedde langt vekk, i realiteten ikke var langt vekk, og Åsne Seierstads formidling hadde mye å si.


 
Spol fram noen år. Vi skriver 2022. Verden er en hard diamant, og i Ukraina har helvete ankommet per tanks og vernepliktige. Og nå som den gang leser jeg alt jeg kommer over, og jeg har lett, uten å vite at det var det jeg lette etter, etter noen som kan fortelle meg hvordan det er å være der; som går ned under de geopolitiske og historiske linjene, fordi de når alt kommer til alt ikke betyr mye; noen som sier noe om «utenfor leiligheten min», noen som setter ord på virkeligheten og hverdagen uten at det er noe annet formål med det, for så sant det er sagt er det forskjell på å beskrive og å utsi en dom; jeg tenker dommene kan vente, nå trenger vi beskrivelsene.



Så la meg bare få sette over til hun jeg fant. Hun heter Yevgenia Beloruset. Hun er 42 år. Til vanlig er hun fotograf, journalist, kunstner og forfatter. Hun høstet lovord for sin første fiksjonsbok, Lucky Breaks, som handler om ukrainske kvinner som siden 2014 har levd med det faktum at verdens største naboland samtidig er verdens største drittsekk.

Akkurat nå er hun en som bare nekter seg å slutte å skrive.
 
For søtten timer siden skrev hun at hun hadde våget seg ut en tur, til en av undergrunnstunnelene midt i byen:

«I was in one of the largest underpasses in Kyiv—in the city center, on Khreshchatyk Street, where I spent part of my childhood. All exits were monitored and the underpass, typically crowded with little shops and hurried pedestrians, stood empty, storing the sounds of war like a shell stores the sound of the sea.”

Heldigvis skriver akkurat dette mennesket. Hver eneste dag – direkte fra Kyiv. Jeg vil anbefale deg at du følger oppdateringene hennes her. Tyskkyndige kan lese dagboka hennes i Der Spiegel. Jeg har ikke funnet noen som så direkte, og så uten omsvøp forsøker å si noe om hva det er som foregår, akkurat nå, i et land ikke veldig langt unna.

Og som klarer det. 

 

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!