Om å dømme sitt eget bokcover

Da jeg la ut noen av omslagsvariantene jeg hadde lekt meg med, dukket det opp et ønske om å få se noen av dem i større versjoner. Som anmodet, så gjort. Her er ti av utkastene. Ni som ble forkastet (selvfølgelig) - og det ene som ble stående igjen. Jeg har forsøkt å gi en ørliten kommentar om tanken bak hvert enkelt:


Tanken bak: Tommy Lee Jones. For et tryne. For en mann! En av fortellingene i «Du» har handlingen lagt til Tokyo og Kyoto i Japan. Mens jeg-personen går rundt i gigantbyene der, får han øye på et bilde av nettopp Tommy Lee Jones på en kaffeautomat. Bildet tok jeg faktisk selv - på samme sted, for noen år siden. Men å skaffe tillatelse til å la Tommy pryde omslaget? Vel, det er kanskje lettere å dra på weekendtur til Mars.


Tanken bak: Hm, her var vel ideen noe om enkelhet, noe om å si så mye som mulig om jeg-personenes forhold til du-personene i boka, symbolisert gjennom denne stiplede måten å skrive tittelen på. Men det ble litt sært, og litt kjedelig.


Tanken bak: Jeg har ingen god begrunnelse for dette motivvalget, annet enn at jeg synes det er fint. Det er gjort før, blant annet på «Avstand²». Og så er jeg utrolig glad i løver. Det kan være noe med håret, for alt jeg vet.


Tanken bak: Her tror jeg at jeg hadde gått litt lei av å forsøke å illustrere noe som helst med bilder eller grafikk, og ville heller at typografien skulle tale. Men hva i all verden sa den? Og viktigere: det hadde jo ikke noe med boka å gjøre, dette! Grusomt.


Tanken bak: Dette omslaget var et av de første. Et av de umiddelbare. Hvorfor? Jeg tror det er fordi det sier noe om hvor viktig nettopp du-personene er i boka. Fokuset ligger på dette du-et som kan anes konturene av. Men så var det også kjedelig. Som noe man hadde sett før.


Tanken bak: Jeg vet ikke, men jeg tror jeg hadde gjenlest «Ambulanse» av Johan Harstad og fortapt meg litt i ambulansetråden som løper gjennom novellesamlinga. Raskt forkastet!


Tanken bak: Av alle forsøkene, var dette et av dem som sto seg lengst. Det er noe med følgebevegelsen i dette bildet som tiltaler meg. Skikkelsen som går ned trappa, og som blir fulgt, føttene som står nederst i trappa og som ... venter? Jeg likte det, men det ble litt for stilisert, kanskje. Forlaget mente det var litt typisk debutant. Og da fikk jeg naturligvis skrekken.


Tanken bak: Sentralt i boka er minner, erindringer og glemsel. Hukommelse og bilder. Så dette utkastet prøvde å si noe om det. Om det flyktige i omgangen med andre mennesker, og om forgjengeligheten. Men jeg vet ikke, jeg syntes det ble for tydelig. Og estetisk sett lite interessant.


Tanken bak: Da jeg kom så langt som til dette bildet, falt mye på plass. Dette bildet tiltaler meg fryktelig. Ikke fordi det avbilder en bestemt person, men fordi selve gjengivelsen av mennesket er så utrolig kul. Og effekten med de halvt gjennomsiktige du du du du likte jeg godt. Men det var liksom noe som manglet, allikevel.


Tanken bak: Og så, med dette omslaget, falt det hele på plass. Her fikk jeg effekten jeg ville. Og mer tror jeg ikke at jeg skal si om akkurat dette, for det blir kanskje lest sammen med fortellingene.