mandag, juni 20, 2011

Hva er det med Murakami?


Anmeldelse av Haruki Murakamis «1Q84. Bok 1 & 2»:

Jeg har fundert i noen dager på hvordan i all verden jeg skal skrive om denne boka. 1Q84 – som er blitt presentert over kloden som «Haruki Murakamis mesterverk». 1Q84 – som våger å lefle med Orwells tittel fra 1948. 1Q84 – som solgte tre millioner eksemplarer så snart bøkene hadde landet i de japanske bokhandlene. Eller, de to bøkene, heter det, iallfall i den norske versjonen; bok 1 og 2 i ett bind, sånn at vi virkelig skal gå og vente i spenning på den siste og (forhåpentligvis) avgjørende bok 3 som kommer det året verden går under.

Saken er at jeg har masse ankepunkter mot boka (for letthets skyld kaller jeg de to første bøkene dét, for let’s face it, dette handler om én bok som er delt inn i to-tre passe salgbare stykker). Flere ganger underveis er det noe i meg som protesterer mot Murakamis språk. Spørsmålet er naturligvis om det er Murakamis språk jeg reagerer på, eller om det er oversetter Ika Kaminkas. Men uansett hvem av d’herrer som må påta seg ansvaret, er boka temmelig full av banaliteter. Som Dagbladets anmelder Silje Stavrum Norevik allerede har gjort et stort poeng av, inneholder boka blant annet en i særdeleshet flaut skrevet sexscene. Det er én ting, sex er sjeldent inspirert skrevet i bøker, men en annen er den bestemte anelsen jeg fikk av at dette skal jeg få inn med teskjeer. Stoffet. Historien. Karakterenes iboende brister og evner. Sagt på en annen måte: Det males med en så bred pensel at den enkelte steder er i fare for å gjøre hele lerretet til en grå masse.

Hva det er med Haruki Murakami
Men så da. Likevel. Eller på tross av dette. Hva er det som gjør at denne boka har vært umulig å unnvære? Jeg skal innrømme at jeg digger Murakami. At jeg har alt av ham, jeg har til og med «1Q84» på originalspråket (selv om jeg ikke forstår et kvekk av kolonnene med japanske tegn). Allikevel er det noe spesielt med denne boka. Det har rett og slett, under lesninga, vært nærmest en nødvendighet å ha den i nærheten. Selv om jeg ikke nødvendigvis skulle lese, så har spørsmålet meldt seg, blikket vandret: Hvor er Murakami-boka? Puh. Der, ja.

Dette har jeg tenkt en del på. Forsøkt å sirkle inn. For til tross for tidvis gremmende språkbruk, barnebokaktig repetering og en svak fornemmelse av manglende tillit til leserens relative intelligens, er det noe med denne boka som gjør at den har fungert nærmest som et sort hull. Den har en nesten underlig dragende effekt.

Jeg er vanligvis ikke fan av å bryte ned bøker i de enkelte bestanddeler. Det reduserer naturligvis en bok å skulle sette den på formel (noe som for eksempel ble forsøkt gjort med den godeste Knausgård). Men det kan jo også være interessant. Nærmest som en test av seg selv som leser – hva er det som gjør at en bok funker for meg? I mitt tilfelle, eller rettere sagt i dette tilfellet, handler det om Murakamis helt uovertrufne evne til å skape stemninger. Stemninger som avføder følelser. Eller fornemmelser. En slags vag følelse av at det er viktig det man leser, at det handler om … deg. Meg. Av at de valgene karakterene i boka tar, tvinger deg til å overveie de samme valgene selv. Hva ville jeg gjort? Og naturligvis en sympati for disse kreaturene som finnes i boka; det er vanskelig å legge seg om kvelden og tenke at man bare skal lese ti sider før søvnen kommer, for før man vet ordet av det er klokka 03:42 og man har lest hundreogfemti.

1984 eller 1Q84?
For nesten to år siden kom nyheten: Murakami kommer med en diger bok løselig inspirert av godset i George Orwells «1984». Og det er uunngåelig når man leser denne boka å ikke stille seg selv (og en imaginær Haruki) spørsmålene: Når kommer Big Brother på banen? Når får vi møte historieomskrivinga? Etc., etc. Og jeg vet ikke om det er riktig å bruke ordet dessverre fordi alt dette arvegodset ikke dukker opp, eller om det er en styrke ved boka. Men det dukker nærmest ikke opp. Jo, litt som henvisninger til nettopp Orwells bok, men disse henvisningene framstår som hverken mer betydningfulle eller mindre enn Murakamis andre vestligkulturelle referanser. Som det jo kryr av.

Men likevel så er det noe av den samme klaustrofobiske stemninga i boka. Og det er jo først og fremst det, hvis man ser grovt på det, som også gjør George Orwells bok til en klassiker, det er stemninga. Følelsen boka utgir. Eller skaper. Og Haruki Murakami er en jævel på å skape stemninger, på å få ordinære begivenheter til å skinne i et slags magisk lys. Så tilgir man ham språkets krøkkethet, historiens sege gang og de nærmest endeløse repetisjonene av (det man kan anta er) forfatterens popkulturelle smaksdommer. For det Murakami gjør, er jo egentlig det djerveste: Han går inn i Orwells skygge, hvor det finnes mange forventninger til hva han deretter må dra ut i lyset, men nekter å gjøre det – og lager heller sin helt egen ichi-kew-haci-yon (1Q84).

Jeg ljuger om jeg sier at tida ikke kan gå fort nok fram til «1Q84» bok 3.

9 kommentarer:

Bai sa...

Eg gleder meg til å lese denne, til tross for ankepunkta du (og andre) presenterer. Det er som du seier, det er noko med Murakami. Og eg tenkte noko av det same som deg, då eg las *Trekkoppfuglen* for andre gong, i fjor sommar. Det er mykje ein kan sette fingeren på, men likevel blir ein bergtatt av det han skriv. Eg gleder meg!

Thomas sa...

Du burde helt klart glede deg, Bai! "Trekkoppfuglen" er egentlig den beste boka å sammenligne "1Q84" med - både når det gjelder ankepunkter - og kvaliteter!

Geir Isaxen sa...

Hei, Thomas! Stiller du opp på bloggintervju ? (Dipsolitteraten intervjuer andre bloggere om bøker.)
I så fall; Hvor sender jeg spørsmålene ?

Thomas sa...

Ja, jøss! Bare fyr løs: marthinsen@gmail.com

Vib sa...

Knallbra omtale!

Thomas sa...

Takk!

Torbjørn Hauken sa...

Har prøvd å kommentere dette før, men det ville ikke 'feste' seg. Jeg er fortsatt avventende mht Ms eventuelle storhet,lurer på om vi i Vesten liker han så godt fordi han virker eksotisk samtidid som han åpenbart er sterkt påvirket av 'vår' kultur. Er enig i at 'Trekkoppfuglen' er interessant, mens i 'Saujakten' ergret jeg meg mest over ulike språklige sølepytter. Så kom jeg over et intervju med oversetterne i siste 'Bokvennen* og der står det bl.. 'Murakami dyrker på sett og vis det dårlig skrevne..' Ikke lett å være kritisk da, heller ikke å være oversetter!

Thomas sa...

Jeg tror helt klart det er et element av "eksotisme" i fascinasjonen av Murakami. Når jeg leser bøkene hans, blir jeg imidlertid ganske irritert noen ganger når han strør om seg med referanser til "vår" kultur. Jeg tenker innimellom at det blir for lettvint, litt for mye publikumsfrieri. Men han er vel så smart, som oversetteren sier, at han vet nøyaktig hva han gjør.

Og jeg tenker: Å stille seg eller havne i en posisjon hvor kritikerne ikke får fatt, det må jo være ganske genialt for en forfatter som ham!

Kolstados sa...

Fortellerstilen var til tider så friksjonsløs og mainstream at den minnet mer om en kvinnelig bestselgerforfatter fra USA enn om Murakami. Kanskje er det med vilje, siden han tydeligvis også eksperimenterer med dårlig språk. Jeg håper på en måte så er tilfellet, og at han ikke har falt for fristelsen til å vanne ut språket sitt for å fylle sider og gjøre seg lettfordøyelig.
Jeg savner presisjonen og den kompromissløse finsnekringen fra "Kafka på stranden" og "Norwegian Wood".
Når det er sagt, var det heldigvis rikelig av drakrefter inn mot det sorte hullet jeg håpet å finne der også, men følte at det forsvant litt i alle gjentagelsene av nærmest pedagogisk snillisme rettet mot de som bare kan spise grøt.

Legg inn en kommentar