Harry Hole mot undergangen

Min anmeldelse av Jo Nesbøs «Gjenferd»:

Med mørkt overskudd, skjebnesvangre stemninger og så mye på spill at det nesten gjør vondt, er Jo Nesbøs Harry Hole tilbake i den niende boka i serien om den loslitte politietterforskeren.

«Gjenferd» er antageligvis den nest siste boka om Harry Hole. Det skal komme en til, ganske sikkert, men i følge Jo Nesbø er det andre bøker som skal skrives, andre historier som står i kø for å komme ut. Boka har allerede solgt 200 000 eksemplarer i Norge – og kommer garantert godt med i bagasjen når Nesbø skal ut og ta over krimverden. Noe denne leser ikke er et sekund i tvil om at han vil greie.

Tre års vakuum
Som i forrige bok, «Panserhjerte» (som jeg mente kanskje var den beste norske krimboka noensinne), har Harry Hole vært i mer eller mindre frivillig eksil i Hong Kong. I tre år har han levd der, arbeidet ikke som purk, men som pengeinnkrever. Men så er det noen gjenferd som hvisker fra Norge – og Harry Hole ankommer Gardermoen.

En junkie er tatt av dage med to skudd i brystet. I et narkoreir i hovedstaden. Skitne madrasser, brukte sprøytespisser og en hel helvetes masse blod. Politiet har funnet den skyldige, mener de. Og vi skjønner raskt hvorfor Harry Hole er tilbake i det norske: Den mistenkte er Oleg Fauke. Sønnen til den store kjærligheten i Holes liv. Og bevisene momt ham er gode. Vanntette. Eller er de det?

Politimannen og mennesket
Mer enn det har vært tidligere i Harry Hole-serien (med et slags unntak for «Snømannen»), er motoren i årets bok kjærligheten. Harrys kjærlighet til Rakel Fauke. Kvinnen som satte sånne dype spor i ham, at det aldri var noen vei fram uten henne. Og det er kjærligheten til Oleg, denne sønnen Harry egentlig ikke hadde, men plutselig fikk. Og mistet. Akkurat som han mistet Rakel. I «Gjenferd» møter vi vår rettferdighetshungrende, enmannskjørende politietterforsker på jakt etter noe som er større enn Lovens Lange Arm. Vi møter en høy, slank fyr med et digert arr i ansiktet og et håp som han nekter å gi opp.

Og det er som om Jo Nesbø har skrudd ned tempoet. Nei, ikke sånn å forstå at det mangler på action og cliffhangere og en herlig blanding av å vite og ikke vite, bare ane. Nei, det er mer på det stemningsmessige planet at ting er roet ned. Det er en retrospektiv Harry Hole vi møter. En tilbakeskuende. Og mellom linjene: En Hole som våger å se framover. Hva om … kunne de … han og Rakel … og Oleg? En framtid? For dem, sammen?

Norge, ikke verden
I motsetning til den forrige boka, hvor handlingen til dels utspiller seg i heseblesende tempo i Kongo, og det er foregreininger både til Hong Kong og Norge, konsentrerer «Gjenferd» seg i stor grad om Oslo. Om det nye Oslo som er i ferd med å vokse fram. Den nye bydelen nede ved Operaen av italiensk marmor. Hvor det som kjent ikke bare er pent for turister, men også utmerket å dumpe et lik i sjøen.

Gjennom hele serien har vi blitt så godt kjent med Harry Hole, at når første setning i «Gjenferd» er lest, føler man seg hjemme. Ikke fordi handlingen er gjenkjennelig, men fordi vi er i Harry Holes verden. Det er med Harrys blikk vi ser ting. Ser folk. Og etter hvert må det jo gå an å innrømme at det er lett å føle med ham. Dét forklarer jo naturligvis også hvorfor bøkene om ham er blitt så eventyrlig populære. Vi bryr oss rett og slett om Harry Hole. Det angår oss, like mye som det angår ham der han halser gjennom Oslos gater på jakt etter halmstråene som kan befri Oleg.

Mot undergangen?
Denne leser spår at vi får én bok til om Harry Hole. Den tiende i serien. Og at det deretter er slutt. Enkelte anmeldere har ment at det er på tide at Harry Hole og Jo Nesbø skiller lag nå. At vi nesten er blitt for godt vant. Det er selvfølgelig ikke sant.

For hvis man, som jeg, noen ganger plukker opp andre norske krimtitler og leser dem, for deretter å lese Jo Nesbø, er det umulig ikke å bli slått av at noe er markant annerledes. Dette ikke til forkleinelse for de øvrige norske krimforfatterne, hvorav det finnes mange gode. Nei, det er ment som en honnør til mesteren av norsk krim. For han heter fremdeles Jo Nesbø. Og dette er den beste boka hans.