Litt om bildesnubling

På høflig forespørsel fra en franskmann, en liten redegjørelse:

En utsikt sett med det blotte øye er fra tid til annen helt ufattelig vakker, ja den kan være grandios, veldig. Overveldende, ville enkelte sikkert ha sagt. De ville ha mumlet et eller annet usammenhengende og banalt om fargene, om viftespredningen fra blått via rosa til en mørk purpurnyanse. Og så ville de kanskje vippet fram kameraet for å forsøke å forevige det for venner, familie og, hva vet jeg, kommende generasjoner, dette synet. Så kommer de hjem, laster kameraet over på pc-en. Det kommer opp, de åpner Photoshop eller hva nå bildebehandlingsprogrammet deres heter — og blir skuffet. Man blir alltid skuffet. Menneskets øyne har et sted rundt 120 megapikslers oppløsning, om jeg husker rett og om man nå godtar denne omskrivningen til digital fototerminologi. Et gjennomsnitts speilreflekskamera har vel om lag 10 megapiksler. (For å gjøre dette forståelig for enhver, et bilde med en oppløsning på bare 2 megapiksler kan blåses opp over ei avisside.)

Det sier seg sjøl at mye går tapt i oversettelsen her, for nå å uttrykke meg sånn.

Og derfor er det liten vits i å forsøke å gjenskape virkelighetens utsikt på pc-skjermen. Det blir rett og slett litt sørgelig. Så da jeg fikk bildet til venstre inn på harddisken, et bilde som ganske riktig har fine farger, om enn ikke så potente som de så ut slik jeg beskuet dem utenfor hybelhuset, da jeg fikk det opp på skjermen måtte jeg rett og slett ta en avgjørelse. Skulle jeg forsøke å forsterke fargespillet – eller skulle jeg gå helt bort fra «originalen» og lage mitt eget uttrykk? Vel, jeg valgte det siste. Jeg forsøkte riktig nok å gjøre det første, men resultatet ble bare flaut. Det ble pinlig.

Det jeg gjør, er at jeg åpner Photoshop, dette trofaste digitale mørkerommet av et program, og henter opp bildet. Første punkt på lista er å dra det over i rett format (som den observante leser vil ha lagt merke til, er alle bildene her like brede og ofte også like høye), slik at jeg vet hva jeg har å forholde meg til, og slik at originalbildet ikke klusses unødig med. (Man vet aldri om man kommer til å angre bittert.) Deretter bruker jeg Levels-verktøyet, finjusterer grånyansene. Så er det opp med Curves-verktøyet og stille på lyset og dermed også kontrasten. Når så dette er gjort, er det å finne fram Burn-verktøyet og dens alter ego Dodge-verktøyet. Disse to kameratene gjør de markerte punkter i bildet henholdsvis mørkere og lysere. (Pass på, overdriver du blir det bare kornete og stygt.) Deretter benytter jeg meg av et av flere Actions, det vil si forhåndsprogramerte behandlinger, disse kan du lage sjøl eller laste ned for eksempel her (dersom du ikke gidder sjøl).

Til dette bildet valgte jeg å gjøre det «eldre», det vil si lage en nokså kunstig sepia-effekt med utgangspunkt i den allerede temmelig oransje-brune fargen sola hadde forært bakken, trestammene og greinene. Kontrasten er også økt til det unaturlige, for å få vekk en del nyanser som ville ha tatt unødvendig mye fokus bort fra trærne som troner på bakketoppen. Jeg la også til en del falsk «støy» eller «noise» som det kalles, og valgte da en monokronistisk (svart-hvit) variant, for ikke å kødde med fargene (det hadde sett rimelig teit ut med sterke farger i et så begrenset uttrykk). Til slutt la jeg over et filter som skal få det til å se ut som bildeoverflaten er krakkelert, eller rett og slett merket av elde, få det til å se ut som det er oppbevart i en skuff over lengre tid.

Slik kan man altså for eksempel gå fram med leketøyet i Photoshop, for å få til akkurat dette bildet utfra originalbildet som ser forholdsvis Elg i solnedgang-aktig ut. Og er det noe vi ikke liker, så er det elg i solnedgang.