Fra Berolina hotell, Berlin

Av en eller annen grunn er det merkelig fint ä sitte pä et tysk hotellrom, etter ä ha foretatt en aldri sä liten stadsvandring nä pä morrakvisten, og lese Knut Hamsuns (ikke helt sannferdige) oppgjör med seg sjöl og Norge i Pä gjengrodde stier. Det er snodig at vi i gär kveld surret rundt utenfor Reichstag-bygningen (vi slo det fra oss ä gä inn, for köen utenfor kunne virkelig ha skremt vannet av noen og enhver) hvor Adolfus Hitlerius i sin tid var politisk bajas, for deretter ä lese om den samme syfilitiske germaniker i Hamsuns lille bok.

Berlin er en nydelig by. Man kan vandre i timevis, snuble over bäde den ene og den andre filminnspillingen (vi har en mistanke om at vi igär saktens var i fare for ä fä öye pä skumle, skumle Tom Cruise, men vi slapp heldigvis med skrekken), og man kan med glede fortape seg i hyggelige kneiper med grusom musikk, gode bokhandler (ikke en av dem har hittil fört Ambjörnsen pä tysk, men jeg har ikke gitt opp ennä) og dette merkelige forfallet som skinner igjennom alle nypussede fasader. Nä er det pä tide med en kopp kaffe servert av en velsinnet tyrker. Derfor farvel!