Ærlig jobb

Selv om tilholdsstedet for tida er Bø-bygda, er jeg heldigvis innom Oslo av og til og får gjort litt ærlig arbeid. Om du er keen på å lese om Atle Antonsen, Harald Eia og Bård Tufte Johansen, kan du jo stikke innom Dagbladet og lese!

Japansk morgen

Jeg vet ikke med dere, men fy faen så kult japansk musikk er innimellom. Denne hørte jeg første gang i en liten landsby utenfor Kyoto i 2006. Nå har den sannelig tatt turen til YouTube. Må jeg få anbefale Yoshida Brothers I og II!

«Gøy i Fiat»

Fiaten min står i veikanten og foran panseret står hun. Jeg forsøkte å foreta en u-sving akkurat da jeg så bilen hennes komme kjørende (på det tidspunktet visste jeg naturligvis ikke at det var hun som kjørte den fordømte bilen). Jeg tenkte jeg ville rekke det uten problemer. Nå står hun parkert på tvers av veien like foran den lille blå bilen min og jeg kommer ikke av flekken. Det gjør forsåvidt ikke hun heller, men det er nå engang slik at det er hennes vilje som holder oss her, ikke min. Min er kneblet. Det vil si, den er tvangsparkert foran bilen hennes her i denne blindgata og jeg skulle forlengst vært framme der hvor jeg hadde håpet å komme fram ved å ta denne forbannede (snar)veien. Jeg sitter fortsatt bak rattet, motoren går. I all redelighets navn har jeg rullet ned vinduet, slik at kommunikasjon, dersom det er det hun vil, kan gjennomføres hvis ønskelig. Men hun står der, rett opp og ned, og har ikke sagt så mye som et ord til meg etter at hun sa at jeg til tross for min bils relative beskjedenhet ikke kan ta meg slike friheter. Du kan ikke ta slike snevre vendinger når du møter andre bilister, sa hun. Og nå sitter jeg her og hun står der og vi er to olme okser som har et territorialspørsmål – i alle fall i forhold til sannheten – på våre hender. Mine hender ligger forøvrig på rattet. Jeg er klar til å snu igjen, dersom det må bli utfallet. Man vet aldri, når man finner seg stående ansikt til ansikt med en annen bilist. Jeg har vurdert å gå ut til henne. Marsjere fram til føttene hennes, stille meg opp og kikke henne like inn i ansiktet mens jeg forteller henne hva jeg synes hun bør gjøre. Jeg har også vurdert retrett; jeg har vurdert den totale beklagelse som mulighet. Det er bare det at jeg ikke vil miste ansikt. Og det gjør jeg, hvis jeg gir henne rett. Det vil si, hvis jeg gir henne uretten. Så kan man også si at jeg mister ansikt ved simpelthen å bli stående her med motoren på tomgang. Fordelen slik situasjonen er akkurat nå, er at vi mister litt begge to, ingen vinner og ingen taper. En annen mulighet, som jeg slett ikke har utelukket, er at hun om litt kan vende om ett hundre og åtti grader og spasere rett bort til bilen sin, sette seg inn, trykke gasspedalen i bånn og rett og slett rydde meg av veien. Alt ligger åpent.

Wake up, wake up

Man blir jo smårar av å lytte til Steve Miller Bands ypperlige «Serenade». Tenkte bare jeg skulle dele denne musikalske skatten, som jeg selv (flaut nok) først nylig er gjort oppmerksom på. For et band! For en tekst!

«Wake up, wake up
wake up and look around you
we're lost in space
and the time is our own»

For å si det med Borat Sagdiyev: I liike!

Stairway to heaven

Utenfor sykehusinngangen ser du en mann i rullestol. Han har et stativ med drypp i den ene hånden, en tynnrullet sigarett i den andre. Han ser ikke godt ut, det er noe med fargen under øynene hans. Han møter ikke blikket ditt da dere går inn spiraldøra. Det lukter stramt av tobakk fra storebroren din, du ser på håret hans idet dere går inn, lurer på hvor lenge det er siden han vasket det. Han stanser halvveis til heisene, sier han må kjøpe røyk. Du sier: Ærlig talt, kan du ikke kjøpe det etterpå, når vi har vært der? Nei, det kan han ikke. Han skal ha en ny pakke nå, sier han. Liker ikke å gå tom. Du kan ikke røyke her inne uansett, sier du. Han ser på deg, smiler og sier at det ikke spiller noen rolle. Til det har du ikke noe å si. Da han kommer tilbake fra kiosken, finner dere heisene, trykker på opp-knappen. En automatisk kvinnestemme sier «Første etasje» på en dialekt du ikke klarer å plassere. Broren din trykker på knappen for femte etasje. Heisen rykker mykt i vaieren, du kjenner en klump i halsen. I fjerde etasje stopper den opp, mageinnholdet ditt gjør et hopp og du tenker at neste gang tar du trappene. At neste gang skal du faen meg sitte på med søstera di og du skal gå alle trappene opp. Da heisdørene glir fra hverandre, kommer et kjent ansikt til syne. Dere gikk på barneskolen sammen, du har ikke sett henne siden. Foran seg, like framfor heisen, har hun en barevogn og du ser på magen hennes at det ikke er lenge før det kommer enda en. Du rekker å tenke at broren din ikke skulle ha stinket så jævlig av tobakk og hår, før hun utbryter et høyt «Nei men!» og dyttter barnevogna inn i heisen. Den lille biten mellom fjerde og femte etasje går saktere enn noen etasje du har kjørt mellom i ditt liv, hun holder blikket ditt hele tiden og snakker og snakker og snakker. Det går i ett sett og du rekker bare så vidt å smette inn noen enstavelsesord. Broren din står og gliser. Hoster litt, knipser en eller annen rytme på sigarettpakka si, drar plasten av. Så plinger det i heishøyttalerne, kvinnestemmen sier «Femte etasje» og dere går ut. Hun dytter barnevogna i motsatt retning av den broren din går i. Du tenker, heldigvis skal vi ikke nedover samme korridor. For det vet du ikke om du hadde orket. Bortover korridoren tenner og slukker broren din lighteren gjentatte ganger.