Samtidas trompet

Ny dag, nytt forfatterintervju. Denne gangen publiserer jeg et intervju jeg gjorde med Henrik H. Langeland, du vet, han som skrev "Wonderboy". Det ble gjort i Nordland i 2007 i anledning utgivelsen av "Francis Meyers lidenskap" og - som vanlig - trykket i Dagbladet Magasinet. God lesning!

- DA JEG SKULLE hit første gang, satt jeg på dekk på Hurtigruten hele natta.
Iført farens varmgule regnværsfrakk har Henrik Helliesen Langeland slått seg ned på en av benkene utenfor Alstahaug kirke. Om ei uke kommer hans nye roman: «Francis Meyers lidenskap», en historie om kjærlighet og et mystisk Petter Dass-manuskript fra 1600-tallet. Nå sitter forfatteren på prestegården hvor Petter Dass var sokneprest fra 1689 til sin død i 1707. Her satt dikterpresten for 300 år siden og kikket utover karrig, nordnorsk natur og skrev «Herre Gud! Dit dyre Navn og Ære». Og ikke minst: landskapsdiktet «Nordlands Trompet». I år reises et museum til hans ære. Lysluggen Langeland er ikke alene. Med en oppslått bok på en benk like ved sitter kona hans, Anja Gustavson (28). De giftet seg for noen uker siden, de venter barn og nå er de på vei til ei ukes bryllupsreise i Lofoten. De har tatt bilveien fra Oslo.
- Jeg har lyst til å se Norge. Når du er født og oppvokst i Oslo, har du nødvendigvis ikke opplevd så mye av Norge. Da jeg var ferdig med siviltjenesten som 18-åring, dro jeg til Lofoten og syklet i ei uke. Det som er kult, er at landskapet her er omtrent som det var på Petter Dass' tid. Det eneste nye er oppdrettsanleggene, cruiseskipene og mobiltelefonmastene.

HAVET LIGGER blikk, noen makreller har bykset opp fra sjøen og blitt skyer på himmelen. Stillheten omkranser prestegården.
- For østlendinger i min alder er Petter Dass en veldig perifer skikkelse fra ungdomsskolepensumet. Men her oppe er han Nord-Norges Henrik Ibsen. Det er helt åpenbart. Han har samme funksjon for nasjonsforståelsen her som Ibsen har for
oss nede i Oslo.
«Vinduet»-redaktøren, litteraturviteren og samtidsforfatteren Langeland har brukt fire år på «Francis Meyers lidenskap». Han grep tastaturet fatt bare tre-fire måneder etter at
«Wonderboy» hadde landet i butikkene.
- Jeg var doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo, og skulle i gang med ei ny bok etter «Wonderboy». En professor som hadde kontor vegg i vegg, fortalte meg i en lunsjpause om hvordan han var blitt kontaktet av en prest i Drammen. En i menigheten hans hadde funnet og kjøpt et manuskript i ei bruktsjappe ved Norabakken i Oslo. Det lå i en kasse med slitte pocketbøker. Presten lurte på om det kunne være Petter Dass' håndskrevne manus til katekismesangene fra slutten av 1600-tallet.
- Og da la du to og to sammen og fikk ..?
- Jeg tenkte at dette var et fantastisk utgangspunkt for en roman! Det var et gullfunn for en forfatter. Professoren hadde bare skrevet om funnet i forskningstidsskrifter, og da bare om de faktiske forholdene. Meg bekjent må det være det mest spektakulære manuskriptfunnet i norsk litteraturhistorie. Men i virkeligheten er det neppe Petter Dass selv som har skrevet manuskriptet.

HVIS DU HAR lest «Wonderboy», er det ikke vanskelig å skjønne hvem som har skrevet den nye boka. Langeland har liksom byttet ut handling, personer og intriger og latt rammeverket stå. Han har et solid salgstall å leve opp til: Den forrige boka solgte over 90 000 eksemplarer bare i Norge.
- Du kan si den er en «Wonderboy» for kulturlivet. Fellestrekket ved bøkene er at jeg forsøker å gi leserne innblikk i et miljø, samtidig som de begge er litterære spenningsromaner. Men der stopper også alle likhetene.
- Er du nervøs for mottakelsen?
- Jeg skjønner hvordan mekanismene fungerer. Jeg blir veldig overrasket om jeg får positive anmeldelser i Klassekampen og Morgenbladet. Forventningene er jo veldig høye, men samtidig er jeg ganske trygg på at det er en god roman.
- Du virker helt rolig?
- Det jeg er nervøs for, er unge anmelderjyplinger som er mer interessert i å vise hvor flinke de er til å skrive enn de er i å anmelde boka. En sånn klysete anmelder var jeg selv da jeg var fersk litteraturviter.
- Mange forfattere sier det å skrive bøker handler om én ting: Å være god til å lyve. Hva synes du?
- I så fall handler det om å lyve så sant som mulig. For meg er fiksjon fantasert virkelighet. For å sitere Aristoteles: «Historie er noe som har skjedd, fiksjon er noe som kunne ha
skjedd.» Det er for eksempel forbløffende å se hvor like NASAs romskip er blitt romskipene som ble beskrevet i bøker for mange tiår siden.

FRANCIS MEYER i den nye boka er en 53 år gammel professor i litteratur på Universitetet i Oslo. Henrik Langeland angriper samtida fra en ny vinkel.
- «Wonderboy» handlet om norsk næringsliv anno 2000, om dotcom-fasen, framtidstro og optimisme. «Francis Meyers lidenskap» er en roman om et kulturliv anno 2007 preget av en resignasjon og et vemod. Som litteraturprofessor på Norges største universitet er Francis marginalisert som samfunnspersonlighet. Og det har han forsonet seg med.
- Ja, har han egentlig det?
- Han tror i alle fall han er tilfreds med sin tilbaketrukne tilværelse. Helt til han møter norsk-iranske Nadia på en forelesning og forstår at det finnes former for lidenskap han
ikke har vært i nærheten av tidligere i livet.
Litteraturprofessoren blir helt fortapt i sin dyktige student. Men selv om leseren kan få inntrykk av at følelsene er gjengjeldt, er det noe mystisk over Nadia.
- Det er vanskelig å vite hvor oppriktig hun er. Hun utviser en blanding av opportunisme og ektefølt begeistring. Spørsmålet er om det ligger en slags sluhet på bånn av henne. Jeg har sett flere og flere av disse jentene i vår tid.
Sier Langeland, og nekter å utdype det.
- Hvor god kontroll har du over romanfigurene dine?
- Veldig. Jeg har aldri skjønt forfattere som sier at hovedpersonen lever av seg selv. Da har de ikke forstått mekanismene som ligger til grunn for deres egne skriveprosesser. Det blir som å kunne et språk uten å kjenne grammatikken. Derfor har jeg gjort Nadia litt diffus med vilje. Ellers kunne jeg jo bare ha skrevet et essay om de typiske kvinnelige studentene i Norge anno 2007.

KIRKEGÅRDEN bak Alstahaug kirke er overstrødd av eldgamle gravstøtter. Da Petter Dass døde, ble han senket ned i krypten under alteret. Etter et par år ble han løftet opp og gravlagt et annet sted på kirkegården. Ingen vet hvor. Da Langeland var her i fjor, satte han seg ned på tunet foran presteboligen og funderte. Han måtte finne et sted hvor Petter
Dass kunne ha gjemt noe for ettertida. Hva han gjemte, skal ikke røpes her. Men tidas tann hadde satt sine spor i landskapet, mange av bygningene sto slett ikke her for 300 år siden. De var ikke engang påtenkt. Men én bygning har garantert stått på stedet hvil gjennom århundrene: Kirken.
- Kirken, tenkte jeg. Kuppelen hvor bjella fra 1692 henger. Da ingen så meg, sneik jeg meg opp vindeltrappa i tårnet uten lov. Jeg følte meg som en reporter ute på hemmelig oppdrag.
Han er ivrig nå. Det er noe lekent over Henrik Langeland der han sniker seg opp i tårnet for andre gang. Han huker tak i kirkeklokka og gransker den - som en liten gutt som har
oppdaget noe hemmelig.
Etter hvert som Francis graver seg dypere og dypere inn i Petter Dass' hode og etterlatte manuskript, kommer det fram at nordlandssønnen muligens hadde et hett kjærlighetsforhold til den forfinede, eldre poeten Dorothe Engelbretsdatter fra
Bergen.
- Hvor reelt er dette forholdet, egentlig?
- Det vi vet, er at brevvekslingen mellom Petter og Dorothe var relativt pikant. Tonen i brevene er gemyttlig, men på kanten til å være flørtende. Det er vanskelig for oss å si noe om hvordan datidas kurtise foregikk. Det finnes heller ikke noen klare historiske bevis på at det var et kjærlighetsforhold mellom dem. Men det var åpenbart en latent lidenskap der.
- Nå har du skrevet tre bøker om miljøer du selv kjenner veldig godt. Skal den neste boka handle om redaktøren i et litterært tidsskrift?
- Nei, he-he, det hadde blitt utrolig kjedelig. Jeg har et svar på hva den neste boka skal handle om, men jeg vil ikke gi deg det.
- Ikke?
- Nei, men det er et større litterært prosjekt som jeg planlegger å bruke åtte år på. Alt jeg har skrevet til nå, har bygd opp til dette, det har vært viktig å bli best mulig som forfatter først. Egentlig hadde jeg tenkt å vente med å gjøre dette prosjektet til jeg var 50 år. Men jeg ser at jeg like godt kan begynne nå. 35 år er tross alt ingen ugunstig alder.
- Hvor mye av ditt eget liv fins i bøkene?
- Jeg er overhodet ikke interessert i å skrive om meg selv. Men, når det er sagt, jeg må beskrive et miljø jeg kjenner. Det er viktig å være innforlivet med de miljøene jeg skriver
om, å ha dem under huden.
- Er det vanskelig?
- Ja, men det er jo utfordringen. For å si det banalt handler det om å krype inn i hode på noen andre. Jeg er ingen 53 år gammel litteraturprofessor på Blindern. Men Francis er kanskje den personen Henrik Langeland hadde blitt om jeg hadde fortsatt på Blindern i femten år.
- Er du en forfatter vi kan regne med i åra framover?
- Hittil har jeg hatt andre jobber ved siden av, men hvis det går bra med denne boka, har jeg lyst til å bli forfatter på heltid. Det jeg strekker meg etter, er å kombinere en fortettet, spennende historie med et litterært språk. Et språk som kan si noe om hvordan det er å være menneske. Det høres kanskje høystemt ut, men det er jo det romankunsten handler
om: Hvordan et menneske har det i en gitt situasjon og tid.
- Hva vil du oppnå?
- Jeg tror jeg kan si dette uten å virke klysete og oppblåst: Jeg tror det er mulig å fornye den norske romankunsten. Utvikle den litterære spenningsromanen. Jeg har ingen tro på
at man blir en god forfatter bare av å være sjømann eller bohem. Romaner er 100 prosent hardt arbeid. De samtidsforfatterne jeg setter høyest, jobber målrettet, planlagt og regelmessig. Jeg har mer til felles med en toppidrettsutøver enn 1890-åras pariserbohemer.
Henrik myser utover landskapet. Spisser tankene.
- For å si det sånn: Jeg drikker grønn te og ikke absint.