Det er tid for et nytt intervju. Denne gang av litt ferskere dato. Det ble heller ikke trykket i Dagbladet Magasinet, men et eget bokbilag fra Dagbladets kulturavdeling. Jeg har såvidt omtalt det før. I forbindelse med utgivelsen av "Jeg er brødrene Walker" troppet jeg opp i Jan Kjærstads leilighet i Oslo, utstyrt med penn, blokk og skallebank fra helvete. Hvordan det gikk, er det jo bare å lese for å finne ut. God lesning!
- MAN PRØVER JO alltid å finne på en morsom historie når journalistene spør hvorfor man har skrevet det man har.
En barføtt Jan Kjærstad (55) tasser rundt i kjøkkenet sitt på Uranienborg i Oslo. Han har nettopp levert siste korrektur på manuset til romanen ”Jeg er brødrene Walker”. Han har allerede rundt femten nye historier som ligger og gjærer, sier han, historier som har ligget på vent.
- Jeg brant veldig for en idé, men den forsvant tilbake til mulighetenes rike. Livet er for kort til alle ideene. Men så kom denne romanen, og som forfatter er det bare en ting å gjøre – du må følge begjæret.
Og denne ideen er altså historien om 15 år gamle Odd Marius Walaker og hans oppvekst i 80-tallets Oslo. Men det er også historien om en unggutt som på nattetid er Brødrene Walker – et ungt sinn sprengåpent mot verden.
- Jeg hadde ikke lyst til å skrive om en femtenåring, men om en person som var på sporet av en mulighet. Så jeg skrev og skrev, fulgte hjertet og alle impulser. Til slutt vokste det i bredden. Jeg spurte folk: Hva er favorittepoken i livet ditt? Ingen svarte 14-16 års-alderen. Det syntes jeg var kjemperart. Men det er jo en tid hvor følelsene ligger utenpå kroppen. Det er en fase hvor du er vidåpen for både godt og vondt.
DA JAN VAR liten tegnet han mye. Men så sluttet han. Nå tegner han slett ikke.
- Og hvorfor i huleste gjør jeg ikke det? Jeg synes det er forbløffende. Det å tegne har noe med fantasi og innbilningskraft å gjøre, det er en måte å få imaginasjonen ut av kroppen på. Jeg ser det på ungene mine nå, de tegner, tegner og tegner. Sånn hadde jeg det da jeg var ung også. Jeg kunne tegne en fiskeskøyte 214 ganger. Du blir jo aldri lei.
- Men så skjer det noe?
- En eller annen gang har du en eksplosjon av innsikt som du nesten blir skremt av. Du kan oppleve det når du er 15, 22, 52 eller 72 år for den sakens skyld. Vi har alle slike faser i livet, hvor vi plutselig blir vidåpne. Så lukker det seg igjen. I boka ville jeg speile et menneske som får en slik plutselig kikk inn av en dør.
- Har du opplevd det selv?
- Da jeg var 24-25 år, i slutten av universitetsårene mine. Det var da jeg begynte å skrive. Det var ikke en tanke, men en plutselig innsikt. Jeg følte at jeg vokste i alle retninger, og jeg fikk en annen form for selvtillit, en tro på at jeg kunne gjøre mer enn jeg noen gang hadde trodd før. Mye av vår tenkning er fundert på at ungdommen er en så problemfylt tid. At vi for enhver pris må se å bli voksne. Spørsmålet er bare: Hvorfor tar vi ikke med oss de visjonære tankene vi gjør oss og den veldige åpenheten vi erfarer, videre? Denne boka er et korrektiv til forestillingen om at det er frustrerende å være ung.
- Har du tatt vare på det?
- Jeg er utrolig dårlig til å skrive ned ting. Jeg har aldri skrevet dagbok. Bare da jeg begynte å skrive. Jeg skrev altså ikke bare dårlige romanmanusskripter som ble refusert. Den eneste gangen i mitt voksne liv jeg har skrevet dagbok var da jeg bodde i Harare i Zimbabwe fra 1989-1991. Når jeg leser den nå, blir jeg forbannet på meg selv for at jeg ikke alltid gjør det. Vi glemmer jo noe helt vanvittig. Jeg sier alltid til meg selv at dette og dette skal jeg huske, men jeg glemmer.
AT EN SLIK lomme i tiden av åpenhet lukker seg igjen, er kanskje det som kjennetegner oss som mennesker. I ”Jeg er brødrene Walker” får vi også se hvordan det går med hovedkarakteren i voksenlivet. Han ender opp på toppen av det politiske Norge, i rollen som statsminister. Men han har ikke lenger den ungdommelige innsikten han en gang hadde. Det kan være et problem, mener Kjærstad.
- Uten en sterk innbilningskraft kan man for eksempel ikke løse de største politiske problemene. I tiden før 11. september 2001 trodde amerikanerne at de var forberedt på alle eventualiteter, at de hadde forutsett alt. Men de hadde ikke sett for seg at det som skjedde kunne skje, at noen kapret passasjerfly og kjørte dem inn i skyskraperne i New York. I etterkant er det lett å se at det burde vi ha tenkt oss. Men saken er at vi ikke tøyer imaginasjonen vår.
I romanen får da også statsministeren noe å bryne seg på, noe leseren aner kan dreie seg om et terroristangrep. Men vi får ikke vite hva som skjer.
- Det er for å vise at heller ikke forfatteren har tankekraft nok til å forestille seg noe sånt. Men dette er ikke min måte å nedvurdere den voksne Walaker. Alle de statsministerne vi har hatt de siste 15 årene kunne passe godt inn i beskrivelsene mine av ham. De er godt tenkende politikere, men hva om noe sånt skjer? Vi hadde alle stått villrådig om noe sånt skjedde.
- Men er det noe vi kan forberede oss på – det utenkelige?
- Ja, og det forsøker vi jo hele tiden. Vi har tenketanker som holder på med dette. De ser for seg hva som kan skje med kongefamilien. Hva med danskebåten? Hva med oljeriggene? Sånt tenker man på hele tiden. Men så skjer det noe, som for eksempel da sikringen gikk på Oslo S. tidligere i år. Det viser hvor utrolig sårbart samfunnet vårt er.
Det er ikke bare politikere og andre voksne som gir avkall på fantasien.
- Du finner for eksempel ikke en terroist som ler. Har du fantasiens kraft, kan du ikke gå inn i en sekt. Det er selvmotsigende. Har du fantasi, klarer du jo nettopp å leve deg inn i andre menneskers liv. Og du får se at de har like mange bra og like mange dårlige tanker som deg selv. Resultatet av å se dette, er rett og slett respekt for andre mennesker. For kan du ikke da respektere andre mennesker, kan du heller ikke respektere deg selv. En sånn måte å se verden på, er terrorisme blottet for.
DEN VOKSNE WALAKER er altså på sparebluss sammenlignet med de åpne årene i sin ungdom. Det kan virke en smule trist, som at noe for alltid går tapt når denne åpenheten lukker seg og voksenlivets hverdag kommer togende.
- Han avfeier det først som naive ungdomssvermerier, men etter hvert tenker han på det potensialet han opplevde i seg selv i ungdommen. Hans tanke er kanskje at det ikke er tapt likevel. Åpenheten er bare stuet inn i et kott, i en krok i hodet.
- Så det er håp?
- Ja. Du kan si at han får en slags ny oppvåkning. Jeg tror at livet går i sirkler. Se bare på ”På gjængrodde stier” av Knut Hamsun. Den måten å se verden og seg selv på som han gjør der, ligner på 1890-romanene hans. Så jeg tror ikke alt er tapt. Men mange lar det bare ligge. Vi fortrenger mulighetene. Jeg håper noen lesere får et annet blikk på en fase i sitt liv de kanskje har nedvurdert.
MEN DETTE ER ingen realistisk oppvekstroman, bedyrer Kjærstad. Han har ikke forsøkt å gå Saabye Christensen i næringen, selv om han setter sin yrkesstolthet inn på at alle detaljer fra Uranienborg-området stemmer. Det det handler om, er å utfordre seg selv som forfatter. Å ikke skrive den samme boka om og om igjen.
- Jeg har alltid vært ridd av galskapen. Jeg har bestemt meg for å aldri skrive likt som jeg har gjort i andre bøker. Så jeg forsøker alltid å vri det jeg skriver en halv omdreining videre. Det er et faremoment, for selvfølgelig kan jeg miste noen lesere underveis. Men det er så mange bøker – og det er så lite utfordrende å gjøre noe likt. Derfor jakter jeg hele tiden etter en ny måte å skrive på.
- Er du redd for at boka skal leses som en dårlig realistisk roman?
- Ja, men det går ikke an å gardere seg mot det. Det finnes ingen fasit for hvordan en bok skal leses. Leseren har carte blance. Men det er jo realisme vi leser mest av. Jeg leser også mest mainstream realisme, det må jeg bare innrømme. Men jeg har forsøkt å signalisere at denne boka umulig kan være realistisk. Ingen 15-16-åring kan ha slike tanker som Walaker har. Dette er jo fiksjon, det er en fortelling. Det er ingen fagbok, men en fortelling om de menneskelige muligheter.
Kjærstad har med andre ord forberedt seg på kritikken som kanskje kommer. Han har brukt en hel del arketyper for å bygge opp persongalleriet i romanen, men han har også forsøkt å gi dem en vri.
- Walaker har en eldre livsmentor, en frodig nabodame dukker opp, en snål lærer og selvfølgelig har vi den uoppnåelige jenta. Men jeg håper leserne vil se at jeg har forsøkt å få dem til å utvikle seg overraskende. La oss ta et eksempel: Det er mye onanering i boka. Men i stedet for at W. føler seg skyldig fordi han runker, har jeg gjort dette til noe han blir stolt av. Fantasiene om nabofruen gir ham et hint om et menneskelig talent han har i stedet. Det handler om å ta et skritt bort fra det hele og se det fra en ny side.
- Hvorfor?
- For å underliggjøre noe velkjent. Da gir man leseren nye øyne, og det er det alle forfattere streber etter. Du kan si det er en rød tråd i forfatterskapet mitt: Vi får ikke tak på mennesket som vesen. Det er for stort. Alle teorier som sier de har svaret, er farlige.
- Men er det nettopp menneskevesenet du forsøker å få tak på?
- Ja, jeg har et åpent menneskesyn. Både når det gjelder antropologi, religion, filosofi og psykologi er jeg åpen. Alle vinkler er brukbare. Mennesket beveger seg jo, selv om det går veldig sakte. Og det vil jeg videreføre til leserne. Jeg har selv aldri opplevd at en bok ikke har gitt meg tanker. Jeg tror de gode leserne er de som er åpne og nysgjerrige overfor egne inntrykk, de som trekker seg selv inn i boka. Men det å vippe leserne ut av vante forestillinger er det vanskeligste av alt.
- Du har ikke tenkt til å gi deg med det?
- Nei, man er jo den man er. Jeg kan bare synge med den stemmen jeg har.
