«Debut med stil og atmosfære»

Våknet opp til en melding om at «Du» er anmeldt i Aftenposten. Anmeldelsen er ikke lagt ut på nett, men her er den:


Smarte episoder med stil

Ingunn Økland

Thomas J.R. Marthinsen (25) debuterer med hele 34 noveller i samlingen Du. Skjønt, han kaller det fortellinger. Det kunne også kalles kortprosa eller litterære snapshots, enkelte tekster er kun et par sider. Marthinsen har studert både journalistikk og skrivekunst; i Du gir han hverdagslige nabolagsrapporter en subjektiv og fristilt form.

Portretter. Alle fortellingene har et markant fellestrekk som binder boken sammen: De er små portretter av mer eller mindre tilfeldige mennesker som fortelleren («jeg») støter på - eller observerer på avstand. De begynner med en kontant introduksjon av «deg» eller «du», ofte skjer det ved navns nevnelse: «Dette er det bildet jeg har av deg, Line»; «Du er blitt lottomillionær, Tanya».

Noen portretter er skrevet i ømhet, andre i forakt. Fortelleren er selv en tvetydig figur; han kan like gjerne være ute etter komikk som tragedie. Her er gamle klassekamerater, lærere, kjærester, morfar, rusmisbrukere og flaskesamlere. En spesielt ondskapsfull barndomsvenn kalles Karl-Ove, uten at Marthinsen synes å operere med like autentiske navn som forfatteren av Min kamp.

Marked. Du er en debut med stil og atmosfære. Så ligger også listen høyt for dette formatet - norske forleggere vet at noveller og kortprosa utgjør et forsvinnende lite marked. En roman kan bevege seg i rykk og napp, den kan ha svake og sterke partier. Men i en samling som denne må hver eneste av de 34 tekstene ha ambisjoner om å stå på egne ben. De skal ha hver sin spenningskurve, interessante figurer, hver sin treffende avslutning.

Det greier ikke alltid Marthinsen. Flere av fortellingene blir lunkne «mellomtekster» som fisler ut i et innforstått eller tamt poeng («No Worries», «Tungekyss», «Skyss»). Her var forfatterens idé kanskje for tynn eller vag i utgangspunktet.

Sting. Andre steder har boken skikkelig sting. Ofte dreier det seg om pinlige øyeblikk, gjerne av erotisk karakter. «Cola Light» er en trist og opprørende skildring av en multihandicappet jente, Hedda, som forsøker å få fortelleren, som her figurerer som hjelpepleier, til å tilfredsstille henne seksuelt. Dette er en slik hendelse vi helst ikke vil høre om, en situasjon full av tabuer, avsky og medlidenhet: «Alt jeg har å gi deg, er Nei. Nei. Nei, sier jeg (…) jeg drar deg opp, løfter deg helt feil, og jeg orker deg ikke, jeg kan ikke dette, jeg setter deg ned i rullestolen, skjevt ned i rullestolen.»

Det er kanskje små og hverdagslige ting som står på spill hos Thomas J.R. Marthinsen, men han klarer definitivt å lade øyeblikkene med mening.

© Aftenposten 2010.