Trangfødt mesterverk

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp. Femte bok» for ABC Nyheter:

I «Min kamp. Femte bok» har Karl Ove Knausgård skrudd opp for det grusomme og triste, det forferdelige og vakre. Men som roman har den alvorlige startvansker.

(ABC Nyheter): La det være sagt med én gang: Årets andre bind i «Min kamp»-serien har en forferdelig trang fødsel. Den strekker seg over temmelig nøyaktig 470 sider. Men til gjengjeld blir det fantastisk derfra og ut. Romanen forteller historien om Karl Ove Knausgårds Bergens-år, fra han ankommer byen som håpefull 19-åring i 1988, til han forlater den som fallert ektemann, kritikerrost debutant og med et nattsvart hjerte fjorten år senere.

Knausgård flytter til Bergen etter perioden som lærervikar i Nord-Norge i fjerde bind, han er nettopp kommet inn på Skrivekunstakademiet – overbevist om at han allerede er forfatter. Det er, føler han, bare et tidsspørsmål før også alle andre oppdager det. Romanen åpner med en beskjed fra nåtidsfortelleren, som skal hensette leseren til tidsperioden i Bergen, en tid og et liv Knausgård tilsynelatende trekker brutalt opp fra glemselen:

«De fjorten årene jeg bodde i Bergen, fra 1988 til 2002, er for lengst over, det finnes ingen spor etter dem, annet enn som episoder forskjellige mennesker kanskje husker, et glimt i et hode her, et glimt i et hode der, og selvfølgelig alt det som finnes i min egen hukommelse fra den tiden. Men det er overraskende lite (…) det var en så forferdelig tid. Jeg visste så lite, ville så mye, fikk ingenting til.»

Så går det formidable gestaltningsmaskineriet vi kjenner som forfatteren Knausgård i gang. Leseren suges nærmest inn i unge Knausgårds liv fra skritt til skritt, fra hybel til hybel og ikke minst fra forelskelse til utroskap. Men til forskjell fra de tidligere bøkene i romanserien, er det mindre vellykket denne gangen. Problemet, for det er et problem, er at den nærmest massive hensettelsen til det fortidige ikke egentlig fører noe sted hen. Det føles egentlig som om forfatteren allerede på side én har sagt det viktigste om de 470 første sidene i romanen: «Jeg visste så lite, ville så mye, fikk ingenting til».

Et problematisk fravær
Hovedproblemet kan godt oppsummeres som et stort fravær. Men før vi kommer inn på det, en kort oppsummering: I første bind møtte vi forfatteren Knausgård som satt i Malmö anno 2009, lurte på hva som hadde satt seg i ansiktet sitt og skrev forrykende om å miste faren sin, i andre bind ble vi kastet inn i den moderne, svenske hverdagen med alt det innebar av babyerytmikk og attenhundretallsfølelser. I tredje bind ble hele barndommen rullet opp – og i fjerde bind møtte vi den unge mannen som forlot redet.

I den nye boka loves vi historien om studenten Knausgård. Den får vi. Problemet er bare at fortellingen drukner i seg selv. Leseren møter endeløse beskrivelser av velkjente temaer som sosial pinaktighet og manglende evne til å ta plass, en nærmest overveldende gjentagende beretning om unge Knausgård som drikker seg full i Bergen, som ikke får til å skrive, som føler seg utenfor. Men vi får nesten ikke noe av betydning. Det står nesten ikke noe nytt på romanens 470 første sider! Så er spørsmålet naturligvis: Er det dårlig, det som står her? Svaret er nei. Det er vakre beskrivelser av bymiljøet i Bergen, det er lesverdige glimt inn i relasjonene mellom Karl Ove og mora Sissel, fine samtaler mellom de to brødrene Yngve og Karl Ove.

Hva mangler? Kort og godt: Faren. Eller sagt på en annen måte: Prosjektets motor glimrer med sitt fravær. Han dukker riktignok opp tidlig i boka, i en kort telefonsamtale, men så forsvinner han nærmest totalt. Knausgård nevner ham, ja, han drømmer om ham, ja, men vi får ikke se ham. Han er der ikke. Det vi får, er en temmelig ordinær skildring av tilværelsen som ung student og forfatterspire i Bergen på 1980-tallet. Til tider er den fin og sår, men for ofte nærmer det seg det repetitivt kjedelige. Ja, det blir ensformig å lese om Knausgårds bedrifter og forelskelser i de bergenske studentene. Det er absolutt ikke dårlig. Men det er ikke i nærheten av de tidvis svimlende høydene Knausgård vanligvis nærmer seg.

To sammenhenger
En roman skal vurderes på sine egne premisser. Som anmelder skal man lese boka man har foran seg og ikke boka man skulle ønske forelå. Nei, vent litt. Sånn er det vanligvis! I tilfellet «Min kamp» er vurderingskriteriene endret. For det finnes ikke bare én, men to sammenhenger disse romanene inngår i. For det første er de frittstående romaner. De tåler utmerket godt å leses for seg. Men samtidig inngår de i en større sammenheng – som er hele romanserien, alle de seks bindene sett under ett. Det gjør at Knausgår faktisk kan tillate seg større variasjon i hvordan og hvor godt han vil fortelle om livet til romanfiguren Karl Ove Knausgård. Her er det plass til høyt og lavt, plumpt og vakkert, kjedelig og intenst.

Hvis vi ser femte bind for seg, er det den hittil svakeste boka som har kommet fra Karl Ove Knausgårds hånd, «Ute av verden» og «En tid for alt» inkludert. Ser vi den derimot som en del av helheten som en gang i august vil bli fullført med sjette og siste bind av «Min kamp» oppfyller den også andre funksjoner enn som enkeltstående roman. Den sementerer leserens inntrykk av Knausgårds måte å forholde seg til andre mennesker – og til seg selv. Den er kanskje et transportstykke i den store fortellingen. Et stykke man ville ha skåret bort i en tradisjonell roman, men et stykke som sett i lyset av hele «Min kamp»-prosjektet faktisk er uunnværlig.

Gestaltningsmesteren
Knausgård har sagt at han gestalter sitt eget liv gjennom «Min kamp»-serien. Hva betyr det? Å gestalte noe kan kanskje best oversettes med å «skape nærvær av noe» eller «gå inn i og være i». I «Min kamp» begynte det for alvor i to, men ble tydelig først i bind tre og fire. Her gikk Knausgård så dypt inn i henholdsvis barndommen og ungdommens mentalitet og tankesett, at han ble kritisert for å være umoden. Det var, er det lov til å mistenke, nettopp poenget. Dette er også tilfellet med bind fem: Når vi leser om hva som skjer med Knausgård, hva han tenker og føler, er det 21-årige, 22-årige, etc., Knausgård vi lytter til! Forfatteren har hensatt seg selv nærmest totalt til sine tidligere stadier. Det er i seg selv ikke noe lite kunststykke.

Knausgård er antageligvis den fremste gestalteren vi har. Men i bind fem blir dette grepet, denne hensettelsen for første gang også problematisk. Det er fordi vi mangler det vi hadde i de første bindene: Vi mangler gløttene tilbake til skrivende stund i Malmö 2009-2010. Vi mangler rett og slett kontakt med 40-åringen Knausgård! For der styrken i de første bindene er de store dykkene ned i fortiden satt sammen med innblikkene inn i hverdagen akkurat nå. Disse store linjene mangler fullstendig i femte bind. Iallfall altfor lenge.

Knausgård på tomgang
Knausgård har flere ganger sagt at han med prosjektet ville kaste alle litterære konvensjoner over bord, alle regler for hvordan man kan skrive og hva man kan skrive om ville han fri seg fra. Og hittil har det gått overordentlig godt. Men denne gangen, iallfall hva gjelder tre fjerdedeler av boka, strander det. For hva er det vi får lese om? Vi får lese om Knausgårds vennskap med Tore Renberg og Espen Stueland, som begge etter hvert debuterer som forfattere; vi er med på bandøvninger med storebror Yngve; vi får side opp og side ned om hvor mislykket han er som forfatter og hvor gjerne han vil skrive. Han blir kjæreste med Gunvor, er utro, angrer, er utro igjen. Han drikker seg sanseløst full, angrer, drikker seg bevisstløst full og angrer. Hele tiden er han overmenneske i sitt indre bilde, samtidig som han betrakter seg selv som skamfullt mislykket utad. Han skriver for eksempel:

«Det eneste bra med akademiet i de dagene, var at det hendte så mye, var så mye å forholde seg til, at tanken på Yngve og Ingvild ble skjøvet i bakgrunnen mens jeg var der. Hybelen var uutholdelig av samme grunn, der fantes det ingen distraksjoner, så dersom vi ikke hadde noen skriveoppgaver, gikk jeg ut, ikke for annet enn å gå – en kveld til Jon Olav, som jeg kunne ta en kopp kaffe med, men så ikke kunne oppsøke igjen før etter et visst antall dager, for at ikke venneløsheten min skulle bli for påtrengende.»

Men der hvor Knausgård ellers har prestert det kunststykke å løfte sitt eget liv, vise fram sin individualitet på en måte som har gjort det allmennt, blir femte bind rett og slett temmelig intetsigende. Det er fristende å kalle det tomgangsskrift. Kort sagt burde forlaget sagt som så at, dette er fint, men det må kuttes to-tre hundre sider. Minst. Så kunne boka startet der det egentlig begynner å skje noe. Og det er på side 479. Derfra og helt til slutten skjer det til gjengjeld fantastisk mye bra. Da er han på vei opp igjen, etter å ha vært nedsunket i bergenslivet så altfor, altfor lenge.

Men så, endelig!
Når boka er tre fjerdedeler over, skjer det nemlig noe. Det er akkurat som forfatteren gjenvinner gnisten. Kontrollen. Den nesten magiske evnen han har til å skape stor litteratur av et enkelt, lite liv. Det er to ting som skjer. Det første er at Knausgård blir som vanvittig forelsket. I Tonje. Hun som blir hans første kone, hun han senere rømmer fra for å dra til Sverige. Den styrken han legger inn i å skildre den gryende forelskelsen er intet annet enn vakker. Han skriver:

«Hver gang jeg så mot henne, kildret det i magen. Hun så ut til å ha en sjette sans, for uansett hvor fordypet hun var i samtale, så hun alltid opp når jeg kikket mot henne. De hun var sammen med, merket ingenting. Yngve merket ingenting. Det var som om vi hadde en hemmelighet sammen. Hver gang hun smilte, var det det hun smilte av.
Hei, det er oss to, er det ikke? var det som om smilet hennes sa.
Oss to? sa mitt smil. Spøker du?
Nei.
Nei?
Kom hit, så ser vi hva som skjer.
Du ser fantastisk ut.
Du også.
Oss to?
Ja.
Ja?
Kom, så skal du få se.»

For første gang i romanen blir vi ikke bare fortalt – av den 20 år gamle Knausgård – hvor forferdelig eller hvor viktig noe er, nei: Han viser oss det. I all sin skjønnhet, men også i all sin gru. For med det overstrømmende lyset følger også mørket. Med gleden og kjærlighetsrusen, følger også alvoret. Han skriver:

«Da jeg gikk opp den tubelignende landgangen en times tid senere, og snudde meg og så henne stå der, og vi vinket en siste gang til hverandre, tenkte jeg at jeg elsket henne, og at jeg ville gifte meg med henne. Det var en av de tankene som forandrer alt. En av de tankene som bare kommer, og som får alt annet til å falle på plass. Det var en tanke med framtid og mening. Det var det jeg manglet, og hadde manglet så lenge. Framtid og mening.»

Herfra og ut er «Min kamp. Femte bok» en roman i mesterklasse.

Død og farvel
Det andre som skjer, er at Karl Ove Knausgårds far, for første gang i romanserien nevnt ved sitt navn Kai-Åge, opptrer i levende live for siste gang. Det er rystende godt skrevet.

Her er Knausgård tilbake på topp. Det dukker en ømhet opp for farsskikkelsen som hele livet hans har tårnet opp både utenfor og inne i Karl Ove Knausgård. Det er en skildring full av kjærlighet og sorg og raseri.

Og når han først har skrevet seg inn i dette, forholdet til faren, alt som skjer i forbindelse med debutboka «Ute av verden» som utkommer omtrent samtidig med at faren dør, er det resterende i boka en oppvisning i fortellerkunst. Det er så fortettet, så meningsrikt og så stappfullt av følelser. Som også forplanter seg i leseren, slik stor litteratur har for vane. Avslutningen er også avslutningen på ekteskapet med Tonje. Et ekteskap som går under i kjølnet kjærlighet, utroskap og en nesten ubærlig tristesse. Så, med et sort pennestrøk, forlater Karl Ove Knausgård Bergen. Og hadde boka bestått av de siste 150 sidene, ville den vært et mesterverk. Slik det framstår nå, er femte bind avhengig av de andre bøkene i «Min kamp»-serien for å fungere. Det er lov å håpe at han skrur ytterligere til i siste bind.

4 av 6 stjerner.

Knausgård-koret stilt til veggs?

Min anmeldelse av Eivind Tjønnelands «Knausgård-koden» for ABC Nyheter:

I «Knausgård-koden» prøver professor Eivind Tjønneland å avsløre hvordan Knausgård forfører leserne sine med «Min kamp». Men mest av alt virker det som han er sint fordi Knausgård skriver amoralsk.

(ABC Nyheter): Det er ikke til å stikke under en stol at Karl Ove Knausgårds maratonroman «Min kamp» stort sett har høstet store ord og hyllester fra kritikerne. Helt fra første bind utkom i fjor – til det femte som er like rundt hjørnet, har anmeldere og lesere nærmest jublet for hvert avsnitt Knausgård har skrevet. Denne anmelder skal være den første til å innrømme at anmeldelsene av de første fire «Min kamp»-bøkene også her hos ABC Nyheter har vært mildt sagt positive.

Det er dette unisone jubelkoret litteraturprofessor i Bergen, Eivind Tjønneland, nå stiller til veggs i sin lille, rasende pamflett «Knausgård-koden». Her gjennomgår han store deler av mottakelsen av Knausgårds «Min kamp»-serie – og argumenterer for at Karl Ove Knausgård har forført leserne sine ved hjelp av abstraksjoner, føleri og utropsordet «Ååhh».

Tell, don’t show
Et vanlig slagord man hører fra forfattere og kyndige lesere er at man heller enn å fortelle leserne noe, skal vise dem noe. Altså show it, don’t tell it. I arbeidet med «Min kamp»-bøkene har Karl Ove Knausgård flere ganger sagt at han har skrevet opptil ti timer hver eneste dag for å bli ferdig med bøkene innen fristene han og forlaget har satt seg. Ja, han har til og med innrømmet at han har kastet alle begreper om hvordan litteratur skal og bør være over bord, og bare skrevet. Nesten uten selvkritikk.

I anmeldelsen av «Min kamp. Fjerde bok» – som handler om den unge Karl Ove Knausgårds år som lærervikar langt nord i landet – ble det tydelig for denne anmelder at dette hastige arbeidet hadde den effekt at det kanskje ble litt motsatt. I stedet for å vise oss hvordan det føltes og var å være lærer der oppe, så fortalte han oss hvordan det var. Og han lasset på med følelsesutbrudd à la »Åhh. Åhh. Åhh.» Tjønneland skriver:

«Når det stopper opp litterært for Knausgård, så hiver han på med interjeksjoner eller utropsord, han girer seg opp følelsesmessig. Han skriker for å stykre patosen eller det emosjonelle nivået i teksten. Den mest vanlige interjeksjonen er Ååh, åhh!»

Ifølge Eivind Tjønneland er disse følelsesutbruddene et gjennomgripende grep Knausgård bruke i «Min kamp»-bøkene. I stedet for å la overbevise leseren om betydningen i det hovedpersonen opplever, maner han oss ved hjelp av dette føleriet til å tro at det er viktig det som skjer. På dette punktet har Tjønneland utvilsomt et godt poeng. Men hvem er det som sier at føleleri nødvendigvis er negativt?

Når leserne gjør jobben
Eivind Tjønneland mener at Knausgård har overlatt for mye til leserne. Han argumenterer for at et av triksene Karl Ove Knausgård bruker, er å fylle bøkene med tomhet. Store hull, kan man si, hvor det blir opp til leserne å fylle inn betydningen i det som skjer, det som blir beskrevet. Tjønneland skriver:

«De fleste er enige om at bøkene til Knausgård inneholder mye langhalm og store dødpartier. [Min kamp] er ujevnt skrevet. Dette kompenseres gjennom virkelighetseffekten: Leseren aktiviseres, projiserer seg selv inn i verket og tror at han har lest noe fantastisk. I virkeligheten gjør leseren en stor del av jobben.»

Alle har opplevd kjærlighetssorg, familiekrangler, død og hat. Tjønneland mener Knausgård bruker dette for alt det er verdt i «Min kamp». Ved å skrive om slike store, allmenne temaer, bruker Knausgård ifølge Tjønneland leserens egne opplevelser fra tilværelsen – sånn at han slipper unna ved å være den som pirrer følelsene våre. Derfor, mener Tjønneland, fungerer Knausgård som en «litterær gråtekone» for oss:

«Knausgård blir den som føler og er ekspressiv på våre vegne. Selv så har vi jo så lav temperatur og er feigere enn noensinne. Da trenger vi noen som kan føle for oss.»

Gjenkjennelse og innsikt
Og det er nettopp av denne grunn, sier Tjønneland, at vi som lesere blir forført av Knausgård-koden. Veldig mange lesere har sagt – og Knausgård har også i intervjuer gitt uttrykk for overraskelse over å høre det – at når de leser om Knausgård, er det som å lese om seg selv. Som om de befinner seg i sitt eget private univers når de leser Knausgårds «Min kamp»-bøker. Tjønneland mener at denne formen for gjenkjennelse er «tom» eller falsk. Javisst kjenner vi oss igjen, skriver Tjønneland, men

«hva er det dette repetitive megaverket til syvende og sist sier oss, som vi ikke visste fra før? Når man leser [Min kamp], så tenker man på tilsvarende pinlige episoder som man selv har opplevd, mye av leseropplevelsen består jo i at man plutselig legger boka fra seg og husker den gangen man var 13-14 år og veldig usikker.»

Det Eivind Tjønneland gjør her, kan forstås på følgende måte: Han vil at litteratur skal ha en moral. Når vi har lest en bok, skal vi sitte igjen med en ny forståelse av verden, en innsikt vi ikke hadde før vi bokstavelig talt gikk til verket. Men Tjønnelands forståelse er på ingen måte den eneste gyldige her. Selv har Knausgård sagt – i flere intervjuer og også i selve «Min kamp» – at han nettop har forsøkt å bryte med alle regler om hvordan litteratur skal være eller skal skrives.

Forfatteren Trude Marstein har et sted sagt at god litteratur er den litteraturen som gjør at du plutselig kjenner igjen noe du ikke visste at du allerede kjente. Så når vi leser Knausgård og kjenner oss igjen, er ikke det da faktisk innsikt? Jo, det er det. Gjennom å lese om Knausgårds væremåte og problemer, lærer vi faktisk noe om oss selv. Innsikten heter: «Jøss, er det sånn jeg er?»

Myten om Knausgård
Tjønneland mener at Knausgård er i ferd med å bygge opp en gigantisk myte omkring seg selv. Til det får han god hjelp, mener Tjønneland, av både kritikere og lesere. Men hvordan klarer han det? Jo, han gjør det ved å pendle mellom det selvbiografiske på den ene siden og fiksjonen på den andre. Tjønneland siterer den amerikanske forfatteren David Shields som skriver at «den smarteste måten å skrive fiksjon på i dag, er å si at du ikke gjør det, og så gjøre akkurat som det passer deg». Tjønneland skriver at

«Knausgård formulerer sitt selvmotsigende prosjekt ved å si at han er lei av fiksjon og vil skrive en roman om livet sitt akkurat som det er. Romanen er virkelig, men samtidig roman!»

Tjønneland har utvilsomt rett i at vi alle – både Knausgård selv, leserne og anmelderne – har skapt en Knausgård-myte. Vi har fått vite mye om Knausgård, men samtidig er det jo et faktum at det er Knausgård som bestemmer hva vi får vite og hva vi ikke får vite. Tjønneland synes å argumentere for at dette i seg selv er noe spekulativt. At det er noe muffens ved denne myteskapingen som Knausgård skriver og legger opp til. Igjen ser vi at Tjønneland nærmest holder Knausgård moralsk ansvarlig for det han skriver. Men så er spørsmålet vi kan stille Tjønneland: Ok, du har kanskje rett i dette, men hva så?

Usivilisert væremåte
Det kan virke som om Tjønneland ønsker seg en annen Knausgård enn den Knausgård faktisk er. Et sted antyder han også at det Knausgård driver med, er usivilisert. Dette at han sier litt, men så trekker seg tilbake, for eksempel. Dette at han har skrevet – snart – 3000 sider om sitt eget liv, men ikke er tilstede i den offentlige samtalen omkring verket.

Men Tjønneland har et problem: Han skriver om «Karl Ove Knausgård» som om romanfiguren Karl Ove Knausgård i «Min kamp»-bøkene er den samme som den Karl Ove Knausgård som sitter i Malmö og skriver bøkene. I «Knausgård-koden» veksler han bramfritt mellom å snakke om Karl Ove i bøkene og Karl Ove i virkeligheten. Så når han kritiserer forfatteren for på usivilisert måte å veksle mellom virkelighet og fiksjon, singler det litt i glass som knuser. For han gjør nettopp det samme selv. Når han for eksempel poengterer at Knausgård skriver lite om sex med kona i Sverige. Hvorfor skal Eivind Tjønneland som kritiker mene noe om at Knausgård skriver for lite om det? Fordi det kunne gitt ham en eller annen innsikt i sitt eget liv? Neppe.

Den dårlige kritiker?
Den danske forfatteren Carsten Jensen har i et essay skrevet om forskjellen på den gode og den dårlige kritiker. Den gode, skriver Jensen, er som «en ræv med ører: Stor lydhørhet og et effektivt system for å kvitte seg med avfall. Og hva hans hjerte angår, så må det være så hardt at kun en diamant kan etterlate et merke i det». Men han har også en definisjon på den dårlige kritiker:

«Han kjenner kun til det han har med hjemmefra og nekter å åpne seg for en verden som ligger hinsides hans egen horisont. Han kan ikke ta imot det uventede. Det han ikke i forveien har ord eller begreper for, må han la ligge eller vende seg bort fra.»

Så er spørsmålet: Leser Eivind Tjønneland Knausgård som en dårlig kritiker? «Knausgård-koden» stiller en rekke interessante spørsmål til «Min kamp»-serien. Men samtidig forsøker han å presse Knausgård ned i en trang trøye bestående av hva litteratur burde være. Og det kunne han vel strengt tatt latt være med. For litteraturen vil være fri. Det er Knausgårds kjempeverk et sterkt eksempel på.

3 av 6 stjerner.