Knausgård-koret stilt til veggs?

Min anmeldelse av Eivind Tjønnelands «Knausgård-koden» for ABC Nyheter:

I «Knausgård-koden» prøver professor Eivind Tjønneland å avsløre hvordan Knausgård forfører leserne sine med «Min kamp». Men mest av alt virker det som han er sint fordi Knausgård skriver amoralsk.

(ABC Nyheter): Det er ikke til å stikke under en stol at Karl Ove Knausgårds maratonroman «Min kamp» stort sett har høstet store ord og hyllester fra kritikerne. Helt fra første bind utkom i fjor – til det femte som er like rundt hjørnet, har anmeldere og lesere nærmest jublet for hvert avsnitt Knausgård har skrevet. Denne anmelder skal være den første til å innrømme at anmeldelsene av de første fire «Min kamp»-bøkene også her hos ABC Nyheter har vært mildt sagt positive.

Det er dette unisone jubelkoret litteraturprofessor i Bergen, Eivind Tjønneland, nå stiller til veggs i sin lille, rasende pamflett «Knausgård-koden». Her gjennomgår han store deler av mottakelsen av Knausgårds «Min kamp»-serie – og argumenterer for at Karl Ove Knausgård har forført leserne sine ved hjelp av abstraksjoner, føleri og utropsordet «Ååhh».

Tell, don’t show
Et vanlig slagord man hører fra forfattere og kyndige lesere er at man heller enn å fortelle leserne noe, skal vise dem noe. Altså show it, don’t tell it. I arbeidet med «Min kamp»-bøkene har Karl Ove Knausgård flere ganger sagt at han har skrevet opptil ti timer hver eneste dag for å bli ferdig med bøkene innen fristene han og forlaget har satt seg. Ja, han har til og med innrømmet at han har kastet alle begreper om hvordan litteratur skal og bør være over bord, og bare skrevet. Nesten uten selvkritikk.

I anmeldelsen av «Min kamp. Fjerde bok» – som handler om den unge Karl Ove Knausgårds år som lærervikar langt nord i landet – ble det tydelig for denne anmelder at dette hastige arbeidet hadde den effekt at det kanskje ble litt motsatt. I stedet for å vise oss hvordan det føltes og var å være lærer der oppe, så fortalte han oss hvordan det var. Og han lasset på med følelsesutbrudd à la »Åhh. Åhh. Åhh.» Tjønneland skriver:

«Når det stopper opp litterært for Knausgård, så hiver han på med interjeksjoner eller utropsord, han girer seg opp følelsesmessig. Han skriker for å stykre patosen eller det emosjonelle nivået i teksten. Den mest vanlige interjeksjonen er Ååh, åhh!»

Ifølge Eivind Tjønneland er disse følelsesutbruddene et gjennomgripende grep Knausgård bruke i «Min kamp»-bøkene. I stedet for å la overbevise leseren om betydningen i det hovedpersonen opplever, maner han oss ved hjelp av dette føleriet til å tro at det er viktig det som skjer. På dette punktet har Tjønneland utvilsomt et godt poeng. Men hvem er det som sier at føleleri nødvendigvis er negativt?

Når leserne gjør jobben
Eivind Tjønneland mener at Knausgård har overlatt for mye til leserne. Han argumenterer for at et av triksene Karl Ove Knausgård bruker, er å fylle bøkene med tomhet. Store hull, kan man si, hvor det blir opp til leserne å fylle inn betydningen i det som skjer, det som blir beskrevet. Tjønneland skriver:

«De fleste er enige om at bøkene til Knausgård inneholder mye langhalm og store dødpartier. [Min kamp] er ujevnt skrevet. Dette kompenseres gjennom virkelighetseffekten: Leseren aktiviseres, projiserer seg selv inn i verket og tror at han har lest noe fantastisk. I virkeligheten gjør leseren en stor del av jobben.»

Alle har opplevd kjærlighetssorg, familiekrangler, død og hat. Tjønneland mener Knausgård bruker dette for alt det er verdt i «Min kamp». Ved å skrive om slike store, allmenne temaer, bruker Knausgård ifølge Tjønneland leserens egne opplevelser fra tilværelsen – sånn at han slipper unna ved å være den som pirrer følelsene våre. Derfor, mener Tjønneland, fungerer Knausgård som en «litterær gråtekone» for oss:

«Knausgård blir den som føler og er ekspressiv på våre vegne. Selv så har vi jo så lav temperatur og er feigere enn noensinne. Da trenger vi noen som kan føle for oss.»

Gjenkjennelse og innsikt
Og det er nettopp av denne grunn, sier Tjønneland, at vi som lesere blir forført av Knausgård-koden. Veldig mange lesere har sagt – og Knausgård har også i intervjuer gitt uttrykk for overraskelse over å høre det – at når de leser om Knausgård, er det som å lese om seg selv. Som om de befinner seg i sitt eget private univers når de leser Knausgårds «Min kamp»-bøker. Tjønneland mener at denne formen for gjenkjennelse er «tom» eller falsk. Javisst kjenner vi oss igjen, skriver Tjønneland, men

«hva er det dette repetitive megaverket til syvende og sist sier oss, som vi ikke visste fra før? Når man leser [Min kamp], så tenker man på tilsvarende pinlige episoder som man selv har opplevd, mye av leseropplevelsen består jo i at man plutselig legger boka fra seg og husker den gangen man var 13-14 år og veldig usikker.»

Det Eivind Tjønneland gjør her, kan forstås på følgende måte: Han vil at litteratur skal ha en moral. Når vi har lest en bok, skal vi sitte igjen med en ny forståelse av verden, en innsikt vi ikke hadde før vi bokstavelig talt gikk til verket. Men Tjønnelands forståelse er på ingen måte den eneste gyldige her. Selv har Knausgård sagt – i flere intervjuer og også i selve «Min kamp» – at han nettop har forsøkt å bryte med alle regler om hvordan litteratur skal være eller skal skrives.

Forfatteren Trude Marstein har et sted sagt at god litteratur er den litteraturen som gjør at du plutselig kjenner igjen noe du ikke visste at du allerede kjente. Så når vi leser Knausgård og kjenner oss igjen, er ikke det da faktisk innsikt? Jo, det er det. Gjennom å lese om Knausgårds væremåte og problemer, lærer vi faktisk noe om oss selv. Innsikten heter: «Jøss, er det sånn jeg er?»

Myten om Knausgård
Tjønneland mener at Knausgård er i ferd med å bygge opp en gigantisk myte omkring seg selv. Til det får han god hjelp, mener Tjønneland, av både kritikere og lesere. Men hvordan klarer han det? Jo, han gjør det ved å pendle mellom det selvbiografiske på den ene siden og fiksjonen på den andre. Tjønneland siterer den amerikanske forfatteren David Shields som skriver at «den smarteste måten å skrive fiksjon på i dag, er å si at du ikke gjør det, og så gjøre akkurat som det passer deg». Tjønneland skriver at

«Knausgård formulerer sitt selvmotsigende prosjekt ved å si at han er lei av fiksjon og vil skrive en roman om livet sitt akkurat som det er. Romanen er virkelig, men samtidig roman!»

Tjønneland har utvilsomt rett i at vi alle – både Knausgård selv, leserne og anmelderne – har skapt en Knausgård-myte. Vi har fått vite mye om Knausgård, men samtidig er det jo et faktum at det er Knausgård som bestemmer hva vi får vite og hva vi ikke får vite. Tjønneland synes å argumentere for at dette i seg selv er noe spekulativt. At det er noe muffens ved denne myteskapingen som Knausgård skriver og legger opp til. Igjen ser vi at Tjønneland nærmest holder Knausgård moralsk ansvarlig for det han skriver. Men så er spørsmålet vi kan stille Tjønneland: Ok, du har kanskje rett i dette, men hva så?

Usivilisert væremåte
Det kan virke som om Tjønneland ønsker seg en annen Knausgård enn den Knausgård faktisk er. Et sted antyder han også at det Knausgård driver med, er usivilisert. Dette at han sier litt, men så trekker seg tilbake, for eksempel. Dette at han har skrevet – snart – 3000 sider om sitt eget liv, men ikke er tilstede i den offentlige samtalen omkring verket.

Men Tjønneland har et problem: Han skriver om «Karl Ove Knausgård» som om romanfiguren Karl Ove Knausgård i «Min kamp»-bøkene er den samme som den Karl Ove Knausgård som sitter i Malmö og skriver bøkene. I «Knausgård-koden» veksler han bramfritt mellom å snakke om Karl Ove i bøkene og Karl Ove i virkeligheten. Så når han kritiserer forfatteren for på usivilisert måte å veksle mellom virkelighet og fiksjon, singler det litt i glass som knuser. For han gjør nettopp det samme selv. Når han for eksempel poengterer at Knausgård skriver lite om sex med kona i Sverige. Hvorfor skal Eivind Tjønneland som kritiker mene noe om at Knausgård skriver for lite om det? Fordi det kunne gitt ham en eller annen innsikt i sitt eget liv? Neppe.

Den dårlige kritiker?
Den danske forfatteren Carsten Jensen har i et essay skrevet om forskjellen på den gode og den dårlige kritiker. Den gode, skriver Jensen, er som «en ræv med ører: Stor lydhørhet og et effektivt system for å kvitte seg med avfall. Og hva hans hjerte angår, så må det være så hardt at kun en diamant kan etterlate et merke i det». Men han har også en definisjon på den dårlige kritiker:

«Han kjenner kun til det han har med hjemmefra og nekter å åpne seg for en verden som ligger hinsides hans egen horisont. Han kan ikke ta imot det uventede. Det han ikke i forveien har ord eller begreper for, må han la ligge eller vende seg bort fra.»

Så er spørsmålet: Leser Eivind Tjønneland Knausgård som en dårlig kritiker? «Knausgård-koden» stiller en rekke interessante spørsmål til «Min kamp»-serien. Men samtidig forsøker han å presse Knausgård ned i en trang trøye bestående av hva litteratur burde være. Og det kunne han vel strengt tatt latt være med. For litteraturen vil være fri. Det er Knausgårds kjempeverk et sterkt eksempel på.

3 av 6 stjerner.