Murakami: «Go to bed early!»

Billettene til Haruki Murakamis opptreden på Litteraturhuset i Norge mandag 23. august ble utsolgt på 12 minutter. Det vil med andre ord si at det var Rolling Stones-tilstander i billettsalget til foredraget og intervjuet med den japanske forfatteren. Og når jeg ikke klarte å klore til meg billett til Rolling Stones’ Bergen-konsert i 2006, klarte jeg naturligvis heller ikke å få tak i en Murakami-billett i Oslo. Ikke kunne jeg bli lenger i Norge heller, jeg måtte hjem til Danmark før Murakami-festivalen gikk av stabelen. Tough luck, tenkte jeg.

Men så er det det, da, at noen ganger snur tilværelsen. I 2007 rullet Rolling Stones igjen ut på landeveien (eventuelt kom de flyvende i privatflyene sine for alt jeg vet), og jeg fikk billett. Jeg var en av dem som hørte Mick Jagger lire av seg norske setninger foran et publikum svett av lykke på Valle Hovin stadion i Oslo. Jeg var en av dem som så Keith Richards entre scenen i en leopardfrakk som det var den mest naturlige ting i verden. Hvilket det jo også er, når man heter Keith Richards. Da kan det meste bli naturlig.

Jeg kom altså hjem til Danmark. Til landsbyen utenfor Odense, til kuene som knasker eplene vi kaster over gjerdet til dem, til høsten som stadig spiser større biter av en sommer som snart er overstått. En kveld satt jeg og søkte rundt etter oppdateringer om Murakami-besøket. Jeg leste intervjuene i Aftenposten, Dagens Næringsliv og Fredrik Wandrups møte med Haruki i Oslo. Og jeg var misunnelig som jeg sjelden har vært. Hvorfor er det så om å gjøre å møte ham? tenkte jeg. Og jeg hadde vel ikke noe egentlig svar, ikke noe logisk iallfall, det ble med fornemmelsen, med lysten til å møte ham, til å se hvordan han virket når han sto der, Haruki Murakami og fortalte om bøkene sine.

For moro skyld søkte jeg på «Haruki Murakami Danmark 2010». Jeg hadde ikke ventet å finne noe som helst. Men fant jeg noe? Å jada. Det finnes i dette flate landet en forening som kaller seg Verdenslitteratur på Møn. Møn er en idyllisk liten øy helt syd på Sjelland (også kjent som Djeveløya), hvor det ikke skjer så mye året rundt, annet enn at de hver sommer kliner til med et møte med en av verdenslitteraturens storheter. Og hvem skulle komme til Møn i 2010? Hvem skulle erstatte byløpingen i Tokyo eller Kyoto, Yasu og Oslo med Møn om det ikke var selveste Murakami?

Joda. Haruki Murakami hadde rett og slett lagt inn i sitt tettpakkede program at han skulle stjele seg til en ukes opphold i Danmark. Arrangementet var naturligvis utsolgt. For lengst. Men jeg hadde fått blod på tann. Jeg søkte etter billetter. Fant ingen. Søkte mer, søkte på Guloggratis (ei blekke man vanligvis får på døra hvor privatfolk selger gamle stoler og gamle bikkjer) og jeg søkte på Den Blå Avis (tilsvarende, bare en anelse mer oppfrisket, kanskje). Og der fant jeg den. Annonsen hvor det sto: Haruki Murakami på Møn, én billett til salgs.

Klokka var halv elleve på kvelden. Jeg er godt oppdratt, så godt at jeg vet det er skammelig å rykke noen ut av kveldens fred og ro etter klokka ti om kvelden. Men jeg satt på rommet mitt og kjente adrenalinet pumpe, tenkte: Hvis jeg ikke ringer nå, og på norsk får fomlet gjennom beskjeden om at jeg vil kjøpe den billetten koste hva det koste vil, er det noen annen som får den. Garantert er det, at når jeg våkner i morgen og ringer, er det en søvnig danske som svarer at den, haha, den er da solgt for lenge siden.

Så jeg slår nummeret. Jeg får et hei, og så begir jeg meg ut i en lang regle om at jeg vil ha billetten. Mannen i den andre enden ler av begeistringen min, og sier at ta det helt med ro nå, jeg holder den av til deg, kommer du i morgen?

Om jeg gjorde. Dagen etter lånte jeg en bil og kjørte hjem til mannen med billetten. Jeg banket på, og var naturligvis redd for det meste, så som at det hele skulle være en spøk eller at denne mannen egentlig var ondskapen selv og hadde planer om å ta knekken på meg. Slik blir det når adrenalinet pumper motstandsløst gjennom kroppen. Men da jeg ringte på, var det vennligheten i egen person som åpnet døra. Han ba meg inn, jeg trengte ikke engang ta av meg skoene, og jeg fikk både billett, veibeskrivelser og mannens personlige Murakami-historie på kjøpet. Jeg takket i dyre dommer og sa han var et nydelig menneske.

Dagen etter sto jeg opp med kuene, og ble kjørt til togstasjonen. Toget tok meg fra Odense over Storebæltsbroen til Ringsted, hvor jeg bytta tog til Vordingborg, et merkelig gudsforlatt sted som tydeligvis hadde bussforbindelsene i orden. Jeg satt i solsteika og ventet på buss 62. Jeg betalte for meg og ble kjørt sydover på Sjelland. Snart kjørte bussen inn i Lendemark, og alt jeg vet om det stedet, er at der er det et busstopp. Jeg hoppet av, gikk den snaue kilometeren til Roskilde Teaterhøjskole hvor arrangementet skulle holdes. Jeg var to timer for tidlig ute. Jeg fikk disse to timene til å gå ved å drikke noen glass hvitvin i parken, og rusle ned til vannet hvor jeg satte meg på en stein og forsøkte å finne en slags ro. Det var tett på umulig.

Så ble klokka to. Salen var stappfull av finkulturelle mennesker som var invitert eller hadde betalt den dyre billetten. Det slo meg at det var altfor mange gamle mennesker der, Murakamis univers tatt i betraktning. Jeg var en av få unge. Jeg følte til og med at noen av dørvaktene (også de gamle damer) kikket mistroisk på meg idet jeg ankom, men jeg hadde billetten i hånda og ble vist min plass. Litt før klokka to kom en eldre, japansk dame inn i salen fra en dør i veggen. Jeg hadde aldri sett henne før, men jeg visste hvem det var. Yoko Murakami, kona til Haruki Murakami. Hun var elegansen selv, iført en sort drakt, sølvsprakende hår og tung hud over øyelokkene. Hun satte seg ned like foran meg. Alt jeg rakk å tenke før Haruki Murakami selv kom inn, var at jeg var in the presence of greatness. Jeg ante ikke hvorfor, men det var en naturlig tanke.

Så kom altså Murakami selv inn gjennom samme dør. En kortvokst, sprekt utseende japaner med kullsort hår, gjenkjennelige ansiktstrekk og en sympatisk utstråling. I Aftenposten-intervjuet sa han at han har null utstråling, men det er naturligvis løgn. Først var det opplesning. Jeg skal ikke referere fra den, men jeg er nødt til å si at det var fascinerende å høre Murakami lese på japansk. Det var noe rasende, mumlende over lesningen, det var et alvor der, som gjorde humoren (og jeg kan ikke japansk) tydelig, og som også smittet over på hans danske oversetter Mette Holm som leste opp samtidig med ham. Så var det pause. Et nytt glass hvitvin. Mingling i parken. Jeg som gikk ned mot vannet igjen. Jeg stjal to epler fra noen epletrær, og hadde bare lyst til å finne ut av hvor Murakami oppholdt seg, så jeg kunne gå bort, unnskylde meg på japansk (sumimasen) og takke ham for at han gidder. Men alt jeg så, var kona hans, og et eller annet ved henne gjorde at jeg tenkte at hun skulle få være i fred.

(Senere, etter at alt var over, tok jeg mot til meg og gikk opp, stilte meg foran Murakami. Jeg bukket dypt som seg hør og bør. Jeg sa sumimasen, han kikket meg inn i øynene, og jeg sa: Arigato. Jeg stakk fram hånda, som han tok i sin, og han så på meg, smilte og sa Domo-arigato.)

Etter pausen, skulle Murakami intervjues av Dansk Radios «Deadline»-anker (du kan forestille deg en av disse selvbevisste, selvopptatte journalistsluggerne som egentlig er mer opptatt av hvordan publikum oppfatter dem enn intervjuobjektet). Det ble en time med malplasserte spørsmål og knivskarpe svar, og omsider nærmet det seg slutten. DR-programlederen spøkte og lo, mens Murakami var tydelig utilpass med de stadige innhuggene i hans egen intimsfære (DR-journalisten ønsket tydeligvis å gi publikum inntrykk av at han og Murakami var gamle kompiser som uten problematikk tok hverandre på knærne for å understreke et latterlig godt poeng). Han hadde et siste spørsmål, sa han, DR-programlederen. Han tok en kunstpause og kikket utover salen. Smilte innforstått – og sa: Du som er en av verdens største forfattere, du har et moralsk ansvar overfor leserne dine, og alle disse menneskene i publikum, derfor vil jeg utfordre deg. Challenge me? sa Murakami på sin aksenttunge engelsk. Ja, utfordre, sa programlederen. Ok, ok, sa Murakami. Programlederen: Jeg vil be deg om å gi et råd for tilværelsen for alle disse menneskene, meg selv og alle de som sitter her, jeg vil be deg om å gi ditt best piece of advice in life. Murakami kikket på ham. Lenge. My best piece of advice? sa han. Å ja, nikket programlederen, stappfull av selvtillit. Han trodde han hadde fanget den store japanske dikteren nå, satt ham i et vanskelig hjørne.

La meg bare si det sånn at Murakami tok seg tid.
Veldig lang tid.

Så så han opp, ut mot publikum, som om han ønsket seg barmhjertighet, før han så på programlederen, tok mikrofonen opp til munnen og mumlet raskt:

Go to bed early.