«Du skal ha gode nerver for å være indianer»

Sommeren 2006 befant jeg meg plutselig på Sørlandet for å lage en reportasje om en filmskapers gripende prosjekt. Ellen Ugelstad var i gang med å lage film om broren sin, Torstein, som levde med en schizofrenidiagnose. Da hadde hun vært i gang i tre år. Nå har det gått enda noen år, og "Indian Summer" er ferdig! Den har premiere på Eurodok 18. mars. Her kan du lese reportasjen som sto på trykk i Dagbladet Magasinet i hine hårde dager:

Ellen Ugelstad (33) lager film om sin schizofrene bror
Torstein (31). Hver sommer lever han som indianer på hytta.

Min bror indianeren

Tekst: Thomas J.R. Marthinsen. Foto: Linda Næsfeldt

- NÅR TORSTEIN BLIR psykotisk, identifiserer han seg veldig sterkt med indianernes verdier. Han kan for eksempel si at han bærer deres smerte på sine skuldrer, og mener at den hvite mann har ødelagt for dem. Men han liker ikke at folk kaller ham schizofren.
Fotograf Ellen Ugelstad sitter utenfor familiehytta i Portør, ei perle mellom Kragerø og Risør. Hun forteller om filmen hun er i ferd med å lage - en dokumentar om broren hennes, Torstein. Ellen fikk ideen til filmen da hun fant noen notater faren hadde skrevet. Han var selv psykiater og hadde skrevet om Torstein i det han kalte «A Father's Narrative». I sommer har Ellen hatt filmkameraet med seg døgnet rundt.
Torstein sitter inne i hytta og hører på musikk. I fanget har han gitaren. Han klimprer vart. På bordet ligger ei svart mappe stappfull av CD-er. Han ser ut som om han når som helst står på farten til å stikke ned til sjøen for å ta seg en dukkert.
- Hva synes du om at søstera di lager film om deg?
- Det er morsomt. Jeg synes det er hyggelig at hun vil lage film om meg, sier Torstein ettertenksomt.
Han var 17 år da han i 1993 fikk sin første psykose. I et mareritt drømte han at faren, som da var kreftsyk, var død. Da han våknet, trodde han drømmen var virkelig. Det ble en trigger for psykosen.

HYTTA, SOM EN GANG var sennepsgul, er matt i fargen. Med lyseblå vinduskarmer og en solrik, grønnmalt terrasse, ligger den fredelig til mellom lyng og furuer. Mens Ellen forteller om filmen, vandrer Torstein på fjellrabbene.
- Noen ganger sier han at han ikke vil filmes mer. Da legger jeg vekk kameraet. Det er viktig for meg å respektere grensene hans. Når du lager film om noen, påvirker du livet deres. De skal også forholde seg til filmen i ettertid. Jeg kommer sikkert til å ta noen valg i filmen som han ikke er enig i, men jeg håper han vil forstå helheten.
- Du kommer vel nærmere enn noen filmskaper ellers hadde kommet, siden han er broren din?
- På en måte har jeg gjort research hele livet, og av og til oppleves materialet så tilgjengelig at det nesten blir utilgjengelig. Man kan drukne litt i sitt eget tema og rolle - man er søster, pårørende og filmskaper på samme tid. Det gjør det ofte umulig å ha en mer objektiv betrakterrolle. Da er det viktig å ha veiledere og utenforstående man har tillit til. Jeg håper samtidig at det at jeg er søstera til Torstein, kan bli en styrke ved filmen. Jeg tror vi kan få fram en innsikt og forståelse som andre ikke hadde klart. Man får en annen grad av nærhet. Men jeg vil at filmen løftes opp fra det rent personlige, slik at temaet blir gjenkjennelig for mange.
- Hvorfor akkurat dokumentarfilm?
- For meg er dokumentarfilmsjangeren litt problematisk. For hvilken grad av sannhet får du? Dokumentarfilm er mer enn en avbildning av virkeligheten. Temaet schizofreni tillater meg å tenke annerledes både når det gjelder struktur, oppbygning og form. Jeg ønsker å blande fiksjon og fakta. Hvor går egentlig grensene mellom fantasi og virkelighet? Det handler veldig mye om hvem som definerer andres virkelighet. Vi opplever alle situasjoner der våre bilder av virkeligheten ikke passer inn. Mange som får en diagnose, blir sett på som nettopp det - en diagnose. De blir ikke sett på som hele mennesker. For en person med min brors intense personlighet er ikke det tradisjonelle psykologiske dokumentarportrettet nok. Gjennom å ta andre grep i forhold til struktur og form, gjenspeiler det bedre kompleksiteten og det motsetningsfylte i Torsteins liv. Kanskje Torstein gjennom denne filmen kan forstå sin historie bedre. Og hvis filmen kan gjøre noe med folks fordommer, blir jeg glad.

DET ER TID FOR EN tur på bøljan blå. I en liten, oransje båt tar Torstein oss med stødig hånd over bølgene. Noen nautiske meter lenger ute pisker vinden havet hvitt over skjærene. Ellen finner fram kameraet, setter sjøbein og filmer sin bror styrmannen. Søsknene kommuniserer uten ord. Vi glir inn i et trangt, grunt sund, de ankrer og fortøyer båten i en liten sprekk mellom to kampesteiner. Ellen spør om ikke Torstein har lyst til å bade, og det har han. I en naturlig lagune tar Torstein tålmodig regi fra storesøstera. Men han vil ganske raskt heller dykke enn å flyte bedagelig rundt på ryggen. Vi begir oss utover holmen mot «Andersstedet», som har fått navn etter fetteren deres. Torstein legger på svøm ut gjennom sundet. Plask-plask-plask, slår det fra de svarte svømmeføttene. Torstein dykker under. Det eneste som stikker opp, er snorkelen og bakhodet. Søstera står dypt konsentrert på svaberget med kameraet parat.
- Kan jeg be deg om et par ting, Torstein? roper hun.
- Hører ingen ting, mumles det fra snorkelen.
- Torsken! prøver Ellen seg igjen. Det er kallenavnet hans. - Torsken, kan du svømme litt forbi her, litt nærmere?
Og svømmeføttene setter seg i bevegelse.
- Går det bra, eller?
- Mhm. Jeg går ut igjen, jeg. Skal se om det er noe fisk lenger ute.

TIL VANLIG BOR TORSTEIN i en kommunal leilighet i Oslo, hvor han går på skole. Tidligere jobbet han på gård. Han har toårig agronomutdannelse fra Aurland i Sogn og Fjordane. Det var der han fikk sin første psykose.
- Noen er født med en høy grad av biologisk sårbarhet. Torstein ble mye mobbet og krenket da han var yngre. Da faren vår døde, markerte det begynnelsen på en lang periode med prøving og feiling for å finne ut hva han led av. Han ble en svingdørspasient. Men etter noen år fikk han diagnosen schizofren, sier Ellen.

TORSTEIN SVØMMER UTOVER. Plutselig er han borte bak den ytterste holmen. Ellen strekker hals og mumler: «Der forsvant den dokumentarfilmen». Omsider - et nestenkrasj med en passerende båt seinere - kommer Torstein til syne igjen. I ytterst bedagelig tempo tråler han havbunnen på vei tilbake. Ellen følger ham gjennom linsa når han kommer opp av vannet og rusler over på den andre sida av holmen. Torstein legger seg pladask ned på det solvarme svaberget. Søstera legger seg ned ved siden av ham, og stiller skarpt med kameraet. Med lukkede øyne ligger han der. Helt stille.
Fortsatt med sammenknepne øyne svarer han tålmodig på Ellens spørsmål.
- Skal du dykke her også?
- He-he, ja. Jeg skal bare finne et sted hvor jeg kan gå uti, smiler Torstein lurt.

DAGEN ETTER. Regnværet trommer bastant på taket til den lille, gule hytta, og Ellens kamera får seg en pause. Torstein sitter inne i den lyse stua, mens stereoanlegget sender ut jazztoner. Bordet foran ham bugner over av tidsskrifter, aviser og blader. Han forsvinner inn på soverommet, hvor han romsterer i en stor sekk. Så kommer han tilbake med en bunke kladdebøker. Han renser stemmen - og begynner å lese:

Hans øyne gråt tårer av mismot og savn. Hvor var hans sjel, fanget og nedtrykt i håpløshetens dyp. Men han kjempet videre mot angstens kvaler. På nytt og nytt sto han ved regnbuens slør. På jakt etter et nytt øyeblikk av livsmot og glede. Men psyken trakk ham inn i en ny kamp mot depresjon og fortapelse. Han kremter før han fortsetter med sin rolige, mørke stemme. Gil Scott-Heron og Brian Jackson spiller «It's your world» fra stereoanlegget. Lydene blander seg med hverandre. I landet bak fjellene, i regnbuens glitrende vann og hubroens søte fløyelssang vil det summe. Min sjel vil vandre over skog og fjell. Havets uendelighet strekker seg over horisonten. Og jeg stiger ned i havets mystiske liv for å jakte etter min bror torsken. Havet kjøler ned mitt pulserende hjerte og fornyer min rastløse sjel.

- Hvorfor føler Torstein et nært bånd til indianerne?
- Helt fra han var liten, har han vært opptatt av minoriteter, og særlig indianere. De er trolig en sterk metafor på ønsket om å klare seg selv, men også en tankekonstruksjon som gir smerten hans et holdepunkt og får tilværelsen til å gå opp. For Torstein er drømmen om å være indianer viktig i perioder, og det har jeg alltid forholdt meg til. Men det er først når jeg skal forklare hva filmen handler om til andre, at jeg tar i bruk betegnelsen schizofreni, sier Ellen.

TORSTEIN FINNER fram buen og napper med seg tre piler fra stuebordet. Han rusler bort til blinken bortenfor hytta. Blinken har han laga sjøl på et snekkerkurs. Før han får skutt en eneste pil, er Ellen der med kameraet. Torstein spenner buen. Overarmene rister svakt. Så sender han avgårde den ene fulltrefferen etter den andre. Andre går for lavt og skvetter lydløst bortover fjellet. Da lunter han bort til nedslagsfeltet, løfter på bregnene og leter til han finner pilene. Han smiler og forsikrer seg om at søstera har festet blinkskuddene til filmen.

Fra Dagbladet Magasinet 7. oktober 2006.

Mr. Rock'n'roll beretter!

Jeg digger Rolling Stones. Det går ikke én dag uten at jeg spiller Rolling Stones på anlegget. Spesielt tidlig om morgenen; å liksom komme til verden med en gammel liveversjon av «Gimme Shelter» slår liksom å våkne opp til verden med nær sagt alt mulig annet. «Oh, a storm is threatn’ning …» og så er det liksom bare å ja, det er en sang om meg, ja? Om meg og mitt? Ok, fett! «Stray Cat Blues». «Monkey Man», «Honky Tonk Women». Eller «As Tears Go By», den første sangen Mick Jagger og Keith Richards lagde sammen, sittende innelåst på et kjøkken med streng beskjed fra manager og pianospiller Ian Stewart: Ikke kom ut før dere har laget en sang! Det er jo ikke nødvendig å si at de kom ut derfra som nyslåtte sangskrivere, the Glimmer twins.

Men sånn har det ikke alltid vært. Jeg vokste opp med Rolling Stones. Lenge visste jeg ikke så mye om hvem jeg hørte på, det var mer som om lyden av riffene og bluesgitarene og pianospillingen og Charlie Watts’ trommer bare var der. Som en like selvfølgelig del av tilværelsen som brødskivene med saltpølse og løpeturene for å rekke barneskolen. Men så begynte mutter’n å snakke om Rolling Stones. Det var Mick Jagger og det var hør på denne sangen her, da! Og hva skjer da, når man er ung og mutter’n kommer med Gode Ideer?

Men så ble jeg fjorten år gammel. Det skulle være Rolling Stones-konsert i Oslo. Mutter’n og bestevenninna hennes skulle naturligvis ta toget innover. De begynte å høre på Rolling Stones allerede som fjortenåringer, de lagde sine egne radioprogrammer med Rolling Stones-innslag på gamle båndspillere på et eller annet loft. Innspillingene finnes fremdeles. Uansett: det var en billett til overs. Om jeg ikke ville? Om jeg hadde noe bedre fore? Jeg trakk på det. Var skeptisk. Uvillig. Vanskelig å begeistre. Men jeg ga etter. Det var kanskje argumentet hennes: Dette er helt sikkert siste gang de drar på turné!

Valle Hovin, 1998: Jeg står midt i menneskehavet på stadion. Rundt meg er det Lip and Tongue-symboler i et salig virrvarr, det er en million mennesker på mammas alder, enkelte gamlinger og et par-tre tusen på min egen alder. Jeg står og venter sammen med så mange mennesker jeg aldri har sett i mitt liv. Og jeg aner ikke hva jeg venter på. Jeg vet det jo, selvfølgelig, det skal jo være konsert. Men følelsesmessig har jeg ikke peiling på hva som skal komme. Og det tar lang tid. Vi står på dette betongdekket i halvannen time. Og det er god stemning, det må jeg innrømme. Det er hyggelig, det er ikke som på diskotekene jeg pleier å gå på; det er lutter vennlighet å spore på stadionen.

Så blir det fryktelig mørkt der oppe på den gigantiske scenen. Publikum forstummer. Det er allerede sent på kvelden, mørket har senket seg. Noen mumler lavt at nå må det snart skje noe. Men scenen ligger badet i dette tause mørket. Vi venter. Venter. Så tennes en ring av pyroteknikk midt på scenen. En sirkel som brenner i det sorte. Og før jeg registrerer at det skjer kommer det et menneske gående der oppe. Han er iført en fotsid leopardfrakk, elgitar, bustete hår. Og det fra gitaren hans kommer riffet som bare tenner 60 000 mennesker på likt: Dut-dut dut-dut-dut dut-dut-dut-dut-dut dut-dut … Så kommer Mick Jagger ut på scenen med sin vrengende, fantastisk stemme: I can’t get no satisfaction, I can’t get no satisfaction, and I tried, Lord I tried, and I tried, oh I tried, I can’t get no, I can’t get no! I samme sekund skjønner jeg at verden har blitt et annet sted.

Det er en stund siden jeg var fjorten år nå. Tolv år! Og når jeg skriver, hører jeg alltid på musikk. «Du» er skrevet på en blanding av Moby, Beck, Rolling Stones, Marilyn Manson, Vivaldi og Radiohead. Og sånn fortsetter det. Hver morgen. Hver dag. Og det er nesten bestandig «Gimme shelter» som åpner showet. «Oh, a storm is …»

Jeg har akkurat, nå nettopp, lest ut Keith Richards selvbiografi, «Life». Det er en helt fantastisk bok. Så god at jeg har lest og lest midt på natta, til armene mine har vært numne av vekta. Stappfull av liv og levnet, til randen full av gærne historier og humor. Et glimt inn i Rolling Stones indre liv som man som fan naturligvis aldri har tilgang på; alt det som skjer mens man krysser alt man har for et nytt album, en ny turné. Noe av det mest interessante er spillet mellom Mick Jagger og Keith Richards. Hvordan de er som typer, hva slags samarbeid de har, hvem som har stjålet kjæresten til hvem, og hvem som lider av LVS (Lead Vocalist Syndrom), som Richards kaller det. Og det er ikke til å komme utenom at denne boka garantert har gjort Mick Jagger fly forbanna. Han får virkelig passet sitt påskrevet. Men som Keith Richards understreker mot slutten av boka:

«Mick and I may not be friends – too much wear and tear for that – but we’re the closest of brothers, and that can’t be sewered. Best friends are best friends. But brothers fight. I can say these things; they come from the heart. At the same time, nobody else can say anything against Mick that I can hear. I’ll slit their throat.»

Dette er uten tvil den beste selvbiografien jeg har lest. Ja, den er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest i det hele tatt, uansett sjanger. Keith Richards er min helt, det har han vært siden 1998. Jeg har hodeskalleringen hans (en billig kopi, dessverre), jeg har hodeskalletskjerfene. Rommet mitt er dekorert med en diger, rød tunge. Og jeg ruinerer hver eneste fest, hvert vorspiel og hvert nachspiel med å sette opp en helvetes spilleliste med Stones-sanger. For det er selvfølgelig musikken som er det største, det viktige, det avgjørende. Det finnes ikke bedre musikk enn Rolling Stones.

Men la Keith Richards få de siste ordene, som jeg bifaller, om enn på et annet område: «But I’m not here just to make records and money. I’m here to say something and to touch other people, sometimes in a cry of desperation: ’Do you know this feeling?’»

Murakami: «Go to bed early!»

Billettene til Haruki Murakamis opptreden på Litteraturhuset i Norge mandag 23. august ble utsolgt på 12 minutter. Det vil med andre ord si at det var Rolling Stones-tilstander i billettsalget til foredraget og intervjuet med den japanske forfatteren. Og når jeg ikke klarte å klore til meg billett til Rolling Stones’ Bergen-konsert i 2006, klarte jeg naturligvis heller ikke å få tak i en Murakami-billett i Oslo. Ikke kunne jeg bli lenger i Norge heller, jeg måtte hjem til Danmark før Murakami-festivalen gikk av stabelen. Tough luck, tenkte jeg.

Men så er det det, da, at noen ganger snur tilværelsen. I 2007 rullet Rolling Stones igjen ut på landeveien (eventuelt kom de flyvende i privatflyene sine for alt jeg vet), og jeg fikk billett. Jeg var en av dem som hørte Mick Jagger lire av seg norske setninger foran et publikum svett av lykke på Valle Hovin stadion i Oslo. Jeg var en av dem som så Keith Richards entre scenen i en leopardfrakk som det var den mest naturlige ting i verden. Hvilket det jo også er, når man heter Keith Richards. Da kan det meste bli naturlig.

Jeg kom altså hjem til Danmark. Til landsbyen utenfor Odense, til kuene som knasker eplene vi kaster over gjerdet til dem, til høsten som stadig spiser større biter av en sommer som snart er overstått. En kveld satt jeg og søkte rundt etter oppdateringer om Murakami-besøket. Jeg leste intervjuene i Aftenposten, Dagens Næringsliv og Fredrik Wandrups møte med Haruki i Oslo. Og jeg var misunnelig som jeg sjelden har vært. Hvorfor er det så om å gjøre å møte ham? tenkte jeg. Og jeg hadde vel ikke noe egentlig svar, ikke noe logisk iallfall, det ble med fornemmelsen, med lysten til å møte ham, til å se hvordan han virket når han sto der, Haruki Murakami og fortalte om bøkene sine.

For moro skyld søkte jeg på «Haruki Murakami Danmark 2010». Jeg hadde ikke ventet å finne noe som helst. Men fant jeg noe? Å jada. Det finnes i dette flate landet en forening som kaller seg Verdenslitteratur på Møn. Møn er en idyllisk liten øy helt syd på Sjelland (også kjent som Djeveløya), hvor det ikke skjer så mye året rundt, annet enn at de hver sommer kliner til med et møte med en av verdenslitteraturens storheter. Og hvem skulle komme til Møn i 2010? Hvem skulle erstatte byløpingen i Tokyo eller Kyoto, Yasu og Oslo med Møn om det ikke var selveste Murakami?

Joda. Haruki Murakami hadde rett og slett lagt inn i sitt tettpakkede program at han skulle stjele seg til en ukes opphold i Danmark. Arrangementet var naturligvis utsolgt. For lengst. Men jeg hadde fått blod på tann. Jeg søkte etter billetter. Fant ingen. Søkte mer, søkte på Guloggratis (ei blekke man vanligvis får på døra hvor privatfolk selger gamle stoler og gamle bikkjer) og jeg søkte på Den Blå Avis (tilsvarende, bare en anelse mer oppfrisket, kanskje). Og der fant jeg den. Annonsen hvor det sto: Haruki Murakami på Møn, én billett til salgs.

Klokka var halv elleve på kvelden. Jeg er godt oppdratt, så godt at jeg vet det er skammelig å rykke noen ut av kveldens fred og ro etter klokka ti om kvelden. Men jeg satt på rommet mitt og kjente adrenalinet pumpe, tenkte: Hvis jeg ikke ringer nå, og på norsk får fomlet gjennom beskjeden om at jeg vil kjøpe den billetten koste hva det koste vil, er det noen annen som får den. Garantert er det, at når jeg våkner i morgen og ringer, er det en søvnig danske som svarer at den, haha, den er da solgt for lenge siden.

Så jeg slår nummeret. Jeg får et hei, og så begir jeg meg ut i en lang regle om at jeg vil ha billetten. Mannen i den andre enden ler av begeistringen min, og sier at ta det helt med ro nå, jeg holder den av til deg, kommer du i morgen?

Om jeg gjorde. Dagen etter lånte jeg en bil og kjørte hjem til mannen med billetten. Jeg banket på, og var naturligvis redd for det meste, så som at det hele skulle være en spøk eller at denne mannen egentlig var ondskapen selv og hadde planer om å ta knekken på meg. Slik blir det når adrenalinet pumper motstandsløst gjennom kroppen. Men da jeg ringte på, var det vennligheten i egen person som åpnet døra. Han ba meg inn, jeg trengte ikke engang ta av meg skoene, og jeg fikk både billett, veibeskrivelser og mannens personlige Murakami-historie på kjøpet. Jeg takket i dyre dommer og sa han var et nydelig menneske.

Dagen etter sto jeg opp med kuene, og ble kjørt til togstasjonen. Toget tok meg fra Odense over Storebæltsbroen til Ringsted, hvor jeg bytta tog til Vordingborg, et merkelig gudsforlatt sted som tydeligvis hadde bussforbindelsene i orden. Jeg satt i solsteika og ventet på buss 62. Jeg betalte for meg og ble kjørt sydover på Sjelland. Snart kjørte bussen inn i Lendemark, og alt jeg vet om det stedet, er at der er det et busstopp. Jeg hoppet av, gikk den snaue kilometeren til Roskilde Teaterhøjskole hvor arrangementet skulle holdes. Jeg var to timer for tidlig ute. Jeg fikk disse to timene til å gå ved å drikke noen glass hvitvin i parken, og rusle ned til vannet hvor jeg satte meg på en stein og forsøkte å finne en slags ro. Det var tett på umulig.

Så ble klokka to. Salen var stappfull av finkulturelle mennesker som var invitert eller hadde betalt den dyre billetten. Det slo meg at det var altfor mange gamle mennesker der, Murakamis univers tatt i betraktning. Jeg var en av få unge. Jeg følte til og med at noen av dørvaktene (også de gamle damer) kikket mistroisk på meg idet jeg ankom, men jeg hadde billetten i hånda og ble vist min plass. Litt før klokka to kom en eldre, japansk dame inn i salen fra en dør i veggen. Jeg hadde aldri sett henne før, men jeg visste hvem det var. Yoko Murakami, kona til Haruki Murakami. Hun var elegansen selv, iført en sort drakt, sølvsprakende hår og tung hud over øyelokkene. Hun satte seg ned like foran meg. Alt jeg rakk å tenke før Haruki Murakami selv kom inn, var at jeg var in the presence of greatness. Jeg ante ikke hvorfor, men det var en naturlig tanke.

Så kom altså Murakami selv inn gjennom samme dør. En kortvokst, sprekt utseende japaner med kullsort hår, gjenkjennelige ansiktstrekk og en sympatisk utstråling. I Aftenposten-intervjuet sa han at han har null utstråling, men det er naturligvis løgn. Først var det opplesning. Jeg skal ikke referere fra den, men jeg er nødt til å si at det var fascinerende å høre Murakami lese på japansk. Det var noe rasende, mumlende over lesningen, det var et alvor der, som gjorde humoren (og jeg kan ikke japansk) tydelig, og som også smittet over på hans danske oversetter Mette Holm som leste opp samtidig med ham. Så var det pause. Et nytt glass hvitvin. Mingling i parken. Jeg som gikk ned mot vannet igjen. Jeg stjal to epler fra noen epletrær, og hadde bare lyst til å finne ut av hvor Murakami oppholdt seg, så jeg kunne gå bort, unnskylde meg på japansk (sumimasen) og takke ham for at han gidder. Men alt jeg så, var kona hans, og et eller annet ved henne gjorde at jeg tenkte at hun skulle få være i fred.

(Senere, etter at alt var over, tok jeg mot til meg og gikk opp, stilte meg foran Murakami. Jeg bukket dypt som seg hør og bør. Jeg sa sumimasen, han kikket meg inn i øynene, og jeg sa: Arigato. Jeg stakk fram hånda, som han tok i sin, og han så på meg, smilte og sa Domo-arigato.)

Etter pausen, skulle Murakami intervjues av Dansk Radios «Deadline»-anker (du kan forestille deg en av disse selvbevisste, selvopptatte journalistsluggerne som egentlig er mer opptatt av hvordan publikum oppfatter dem enn intervjuobjektet). Det ble en time med malplasserte spørsmål og knivskarpe svar, og omsider nærmet det seg slutten. DR-programlederen spøkte og lo, mens Murakami var tydelig utilpass med de stadige innhuggene i hans egen intimsfære (DR-journalisten ønsket tydeligvis å gi publikum inntrykk av at han og Murakami var gamle kompiser som uten problematikk tok hverandre på knærne for å understreke et latterlig godt poeng). Han hadde et siste spørsmål, sa han, DR-programlederen. Han tok en kunstpause og kikket utover salen. Smilte innforstått – og sa: Du som er en av verdens største forfattere, du har et moralsk ansvar overfor leserne dine, og alle disse menneskene i publikum, derfor vil jeg utfordre deg. Challenge me? sa Murakami på sin aksenttunge engelsk. Ja, utfordre, sa programlederen. Ok, ok, sa Murakami. Programlederen: Jeg vil be deg om å gi et råd for tilværelsen for alle disse menneskene, meg selv og alle de som sitter her, jeg vil be deg om å gi ditt best piece of advice in life. Murakami kikket på ham. Lenge. My best piece of advice? sa han. Å ja, nikket programlederen, stappfull av selvtillit. Han trodde han hadde fanget den store japanske dikteren nå, satt ham i et vanskelig hjørne.

La meg bare si det sånn at Murakami tok seg tid.
Veldig lang tid.

Så så han opp, ut mot publikum, som om han ønsket seg barmhjertighet, før han så på programlederen, tok mikrofonen opp til munnen og mumlet raskt:

Go to bed early.

Velkommen til «Armadillo»

Noe av det siste jeg gjorde i Dagbladet Magasinet i sommer, var å dra til Danmark. Der møtte jeg Janus Metz, regissøren bak dokumentarfilmen «Armadillo» - som kommer på norske kinoer 27. august. Filmen handler om danske Afghanistan-soldater. Og den burde sees. For har du sett den, må du nesten tenke på krigen på en ny måte. Her kan du lese intervjuet:

Budbringeren

- Jeg dro til Afghanistan like mye for å filme Danmark.

Dokumentarfilmskaper Janus Metz (36) tar plass på stamkafeen Bankeråt i København. Filmen «Armadillon», om danske soldaters liv i Afghanistan, ble sluppet i Danmark mai, og skapte furore. Mediene har skrevet relativt lite om krigsdeltakelsen i det tidligere Taliban-styrte landet. Det har vært reportasjer om de 31 danske dødsfallene, i tillegg til rapporter fra oppdrag. Ikke ulikt situasjonen i Norge, hvor avisene først skriver mye når det går alvorlig galt. Som nå i sommer, da fire norske soldater mistet livet etter å ha kjørt på en veibombe.

Ni norske soldater er blitt drept i Afghanistan.

Utover det vet vi lite om soldatenes hverdag.

Det ville Janus Metz gjøre noe med.

«Armadillo» følger ei gruppe danske soldater som er på et seksmåneders oppdrag i Helmand-provinsen sørvest i Afghanistan. Stedet blir regnet som Talibans høyborg. De norske styrkene er stasjonert lenger nord i landet. Året er 2009. I tillegg til patruljering, venting og kjedsomhet, består soldatenes hverdag av blodige oppdrag, skarpe skudd og dødsfall.

I filmen ser vi en afghansk bondegård av hvit leirstein i det fjerne. De danske soldatene skal ut på overraskelsespatrulje for å vise Taliban hvem som er sjefen. De siste dagene har Taliban fått mer og mer overtaket. De vet hva de danske soldatene foretar seg, de vet når de forlater basen sin.
De danske soldatene vet ingenting.
Bondegården kan være full av fiendtlige soldater. Det kan være barn der. Eller tungt bevæpnede talibansoldater som ofte gjemmer seg blant lokalbefolkningen.
Soldatene nærmer seg gården som ligger halvveis skjult av grønne trær og kraftige busker. I enden av jordet går det dype grøfter. Skuddene kan komme når som helst. Men soldatene vet ikke hvor de vil komme fra.
Jordet er langt, åpent, talibanerne kan se hver minste bevegelse.

Den danske forfatteren Carsten Jensen har sagt at etter «Armadillo» vil det aldri være mulig å snakke om Afghanistan på samme måte som før.

«Det vil heller ikke være mulig å se på oss dansker på samme måte som før», fortsatte han.

- Det er faen meg utrolig at vi her i Danmark ikke forholder oss mer til krigen, sier Metz.

- Og sånn er det vel i Norge også? Fotografen Lars Skree og jeg var der i tre og en halv måned. Det var da det store dilemmaet ble tydelig, dilemmaet som handler om å skape fred med krig.

Vi hører plutselig den tørre knatringen fra maskingevær. Soldatene kaster seg ned på bakken, de skyter i lufta. Fienden er usynlig. Noen av soldatene klarer å nærme seg gården. En dansk soldat treffes i skulderen. Kameratene drar ham inntil en mur, gir ham morfin, en slurk vann. Han stirrer inn i kameraet med et vilt, oppsperret blikk. Han ser ut som et forskremt barn.
De andre lapper sammen det åpne såret. Over radioen kommer det beskjed om at en annen soldat er truffet i låret. Han ligger ute på jordet, og de må ut og hente ham.
Soldaten Daniel Ølby ligger bak et gjerde av trær. Det blir skutt fram og tilbake. Danskene er spredt i små grupper De har ingen oversikt. Kan ikke se verken fienden eller hverandre.
«Fuck, det er helt surrealistisk!» roper en av soldatene.
Daniel får beskjed over radioen om at talibansoldatene ligger i ei grøft bare tre meter unna. «Hva faen er det du sier?» roper han inn i radioen.
«Taliban ligger i grøfta tre meter foran deg! Kan du ta dem med en håndgranat?»
Han river løs en håndgranat, avsikrer den og kyler den ned i grøfta. «Bom-bom-bombe!!!!» roper en annen.
«Så skal det renses!» roper Daniel. Før han og en annen løper bort og fyrer av en hel serie skudd ned i grøfta.

I produksjonslokalene til Fridthjof Film viser Janus Metz fram den skuddsikre vesten og kamuflasjehjelmen med det danske flagget. Kollegene sitter foran Mac-ene sine, det spilles musikk, noen spiser lunsj på terrassen.

- Jeg lurte på hvorfor det er spennende å dra i krig og risikere livet for et abstrakt mål? Noen 20-åringer reiser jorda rundt med en ryggsekk, og selv om det er noe helt annet å reise ut i krig, er det noe av den samme oppdagelseslysten som ligger bak. En ytre reise blir en indre reise. Man går fra å være gutt til å bli mann.

- Hvordan opplevde du det?

- Soldatene må utvikle en grad av råskap, hardhet og kynisme, rett og slett for å holde ut. Et møte med de lokale bøndene er vanskelig når vilkårene først og fremst handler om de danske soldatenes egen sikkerhet. De bor i en borg. Så drar de ut, tunglastet med våpen, for å snakke med de lokale. Og de vet ikke om de er talibanere eller vanlige bønder.

Janus sitter i klipperommet og henter opp filmklippene fra Afghanistan. Han har vært redd flere ganger, mens soldatene må stenge følelsene ute. De må skyve bort angsten, paranoiaen. For angsten er farlig, du kan ikke være soldat når du er redd.

- I scenen fra grøfta handler det ikke lenger om mennesker. Plutselig ble det ok å ha slått noen i hjel. Der og da falt min verden sammen. Det blir som et syndefall. Soldatene tar en bit av eplet og kan aldri bli uskyldige barn igjen.

Armadillo-leiren ligger på en bakketopp med utsikt over et område som kalles Greenzone. Det er her kampene står. Leiren var opprinnelig en gammel, afghansk bondegård på den frodige jordstrimmelen som strekker seg langs Helmand-elvas bredder. Resten av området er stort sett ørken.

I dag er dette hjemmet til rundt 170 danske soldater.

- Filmen går så langt inn i krigens innerste nærhet, så langt inn i volden og barbariet. Et barbari som vi alle kanskje har i oss som mennesker, men som er tabubelagt. Som vår evne til å slå i hjel. Eller også lysten til det. Om du skraper i sivilisasjonens overflate, er det mørke og kaos under. I samfunnet gjør vi hva vi kan for å gjemme dette bort. Vi lager fengsler og sykehus, vi går til psykologer og har mentalinstitusjoner. Vi syr samfunnet sammen. Vi lukker for mørket. Og krigens mest radikale side er at du er sendt av sted for å drepe andre mennesker.

Grøftescenen er ikke redigert. Vi får se alt. Kaoset. Panikken. Øyeblikket når soldatene står ansikt til ansikt med fienden og må bestemme seg: Skal de skyte?

- Situasjonen er så ekstrem at den gjør noe med vår evne til å forstå virkeligheten. Når ting blir så voldsomme, oppstår det et eksistensielt tomrom. Volden inneholder en form for spørsmål uten svar. Det er absolutt nåtid, absolutt tilstedeværelse. Det er det få ting i livet som er. Religiøse øyeblikk, kanskje. Stor kjærlighet. Sex. Det er også uforklarlig.

- Hadde du betenkeligheter med å vise fram også disse sidene ved soldatene?

- Det er veldig sårbart for dem, men jeg måtte gjøre et valg. Vi polerer krigen hele tida, så vi slipper å ta stilling til den. Vi «nedkjemper» fienden. Vi «slakter» dem ikke, vi «skyter ikke armen» av dem. Men sånn er ikke virkeligheten.

For Metz handler «Armadillo» ikke bare om Afghanistan. Eller Danmark. Den handler om hele verden.

- Visste det danske Forsvaret hva de sa ja til med filmen?

- Nei, det finnes sikkert noen i Forsvaret som hadde ønsket at Janus Metz aldri hadde vært i Afghanistan. Men jeg håper at de fortsetter med å være åpne. Det er viktig for demokratiet i en krigførende nasjon.

Før han dro til Afghanistan, skrev Janus Metz avskjedsbrev til kjæresten. Det ble lagt i en skuff og ikke snakket noe særlig om. Å skrive et slikt brev er noe soldatene selv velger om de vil gjøre.

- Det var… forferdelig. Men jeg gjorde det av hensyn til mine nære. Det er en sjanse til å fortelle hvorfor man gjorde som man gjorde, i tilfelle noe skulle skje. Men det var utrolig barskt å sitte der som 35-åring og skrive et sånt brev.

- Hvorfor dro du?

- Hm. Det er et ekstremt nærvær der. Da blir det også viktigere å si «jeg elsker deg» til kjæresten. Det var forførende å oppleve at følelsene mine for andre mennesker plutselig betydde så veldig, veldig mye. I hverdagen kan det jo bli litt saus og poteter. Sånn er det ikke i Afghanistan, når du står på den ytterste grense.

- Skal du dit igjen?

- Nei, det skal jeg ikke. Jeg tror man kan være så heldig bare én gang. Jeg kunne ha kommet hjem uten bein.

Soldatene har nådd fram til grøfta. Det ligger ødelagte lik av tre afghanere i det blodfargede vannet. Det er ikke lenger fienden som ligger der, det er døden.
«Æsj, det har begynt å lukte allerede,» sier en av soldatene. Han står skrevende over grøfta og de døde, mens han vifter med hånda for å få vekk stanken. De sønderrevne talibansoldatene blir dratt fram fra buskaset. De danske soldatene plukker våpnene fra dem.
«Hvor mange skudd skjøt dere, egentlig?» sier en av soldatene.
«Vil du ikke at de skal dø, kanskje?» svarer Daniel.
«Jo, jo, selvfølgelig. Jeg har faen ikke vondt av dem».

© DAGBLADET MAGASINET 2010.


Bildet over og videosnutten er tatt fra filmen. © Lars Skree.

Kjære bokbloggere!

For en vaskeekte internettjunkie som meg, som har overført hverdagslivets nyttes-, gledes- og automatlesning (for eksempel å lese på shampooflaska, alle språkene, eller på rosinesken, bare for å liksom ha lest det) til nettbruken, er det én ting som betyr mer for meg å lese på nett enn så veldig mye annet. Og den ene tingen er ikke noe avgrenset hele, det er ikke noe entydig, ikke nødvendigvis noe håndfast. Nei, når jeg tråler internettet som avledningsmanøver for meg selv opptil tusen ganger daglig, og ramler over dette som jeg liker så godt, er det snarere mangfoldet som treffer meg. Det er det overraskende, det nye, det jeg ikke hadde forutsett. Ja, det blir nesten litt som å lese bøker, selv om sammenligningen kanskje virker litt søkt.

Jeg snakker om bokbloggene.

For det har blitt mange av dem nå. Eller jeg burde kanskje heller si: Det er blitt mange av oss. Vi som skriver om bøker og forfattere, skriving og lesing, og som krydrer det med innblikk i helt andre ting, som sper på med bilder, tips og triks, vi som skriver om opplevelser fra helt andre områder av livet, som allikevel, på en eller annen måte, er relatert til litteraturen. Det kan for eksempel dreie seg om noen høyst fiffige bokhyller. Som man har sett på en arkitektur- eller interiørblogg et sted. Som man tenkte, da man så dem, at fy faen, dem har jeg lyst på! Som man deretter, fordi man nå engang er anlagt sånn, la ut på sin egen blogg fordi man tenkte at dette kunne andre få glede av.

For meg handler bokbloggene først og fremst om dét, om glede.

Det er oppdagergleden som driver oss, tror jeg, både når det gjelder å lese myriaden av bokblogger om finnes rundt omkring, men også til å skrive dem. Til å dra fram forfatterne vi digger, bokomslagene vi synes er kule, og i det hele tatt: Gleden over å ha oppdaget noe vi synes flere burde se.

Jeg begynte å blogge i 2004. Det er sjokkerende lang tid siden, synes jeg, men nå er jeg jo også såpass ung at tidsperspektivet mitt ikke strekker seg så skrekkelig langt ennå. Så gikk det seks år og jeg debuterte i år som forfatter. Og i oppløpet til debuten, oppdaget jeg at bloggen var et frirom hvor jeg kunne legge ut ting og tanker om boka, om alt fra tekster som ikke ble med i den endelige utgaven til omslagsbilder og jakten på det rette utseendet. Jeg fikk utløp for en kreativ prosess som riktignok ikke handlet direkte om tilblivelsen av bokas fortellinger, men som allikevel ga meg plass til å dele – og ikke minst – få innspill fra andre lesere og bloggere som stakk snuta innom. Det å skrive er noe jeg har for meg selv. Jeg sitter på arbeidsrommet mitt i Danmark og skriver, mutters alene. Men når jeg først har skrevet, ja, så faen: så skal det jo ut. Ikke bare det som altså ender opp mellom to permer, men også prosessen rundt.

H.C. Andersen sa en gang at det viktige for ham, når han skrev, var at uansett hva det var han skriblet ned, om det så var dagbok, eventyr, drama eller roman, så var det ett krav som bestandig gjaldt: «Hjertet må diktere». Ikke bare tilslutter jeg meg den tilgangen til å skrive, men det skinner vel igjennom også i det jeg skriver nå. Skriving, for meg, handler nettopp om å la hjertet diktere. Lesing, derimot, handler om å åpne hjertet for å se hva som kommer inn. Se hvordan et annet menneske har det. Det er vel strengt tatt derfor jeg leser i det hele tatt, for å slippe inn til et annet menneske. Men, ålreit, nok om det.

Det var bokbloggerne.

Det er etter hvert blitt mange av oss.

Og for meg, etter at boka kom ut, har det vært spesielt spennende å se hva forskjellige bloggere har skrevet om utgivelsen. Meningene har vært delte. Folk har sett etter og oppdaget ting i boka jeg selv ikke har tenkt på eller sett. Noen synes den og den fortellingen er bra, andre synes den og den. Og her kommer vi til noe av det jeg ville skrive om her nå: Avstand og nærhet. Nærhet til dem som leser boka di.

Én ting er familiemedlemmer og venner som nærmest av plikt synes boka di er super.
En annen ting er anmelderne som naturligvis er fristilt en slik plikt.

Men en tredje ting, er de leserne som jeg som forfatter med sikkerhet vet engasjerer seg for den gode boka. Som bruker tid, krefter og energi på å ikke bare lete den fram og lese den, men også å skrive om leseropplevelsene sine i etterkant. Ja, nettopp: bokbloggerne. For en glede det er å lese hva dere har skrevet om «Du»!

Dette innlegget ble født av begeistring, nå senest etter å ha lest hva Thauke2 skriver om «Du»:

«Strålende debut! La det være helt klart, jeg er mektig imponert, dette er en av de beste bøkene jeg har lest så langt i år, og det er altså debutarbeidet til Thomas J.R. Marthinsen, 25/26 år gammel journalist og så definitivt også forfatter.

'Du' er en samling fortellinger, 34 i tallet, som viser en litterær modenhet som jeg vil påstå er spesiell for alderen. Her er sylskarpe portretter av en rekke høyst ulike personer og miljøer i en kresen, men samtidig svært leservennlig prosa. De aller fleste fortellingene er ganske korte, stort sett 2-3 sider, den lengste på 7, men på denne begrensete plassen makter forfatteren både å spenne opp et stort lerret (miljø, bakgrunn) og gi presise nærbilder av de sentrale karakterene. Dette mener jeg ikke minst er mulig gjennom en svært sikker fortellerstemme som mange mer erfarne forfattere kan misunne han - og ikke en eneste av fortellingene virker helt likegyldig, om de naturlig nok varierer i intensitet.

Tekstene gjennomsyres av en genuien fortellerfryd, de ulike 'du' har alle sin eksitensberettigelse, og er her ingen ironisk distanse som tar forbehold og helgarderer. Samlingen avsluttes med 'Så dette var ditt liv' , der jeg-fortellerens bestefars liv blir skildret på seks sider. Og da tenker jeg det jeg allerede har tenkt noen ganger gjennom boken: Her er stoff for mange tykkeeeeeeee romaner, det Marthinsen gjør er råflott - bruke så mangeee gode ansatser på en gang. Samtidig er det unektelig litt av en befrielse å lese en som er så flink til å fatte seg i korthet i disse knausgårdske tider.

Som du nå vil ane, kjære leser, anbefales boken på det varmeste, og det er grunn til å glede seg til neste publikasjon fra denne unge, men allerede stilsikre forfatteren.»

Så, kjære bokbloggere der ute, kjære Knirk, Aroundbooks, Thauke2, Janke, Bai og Bokdama: takk for engasjementet!

Hipp, hipp, kjære lillesøster!

Snacks fra Samtiden

Årets første utgave av Samtiden byr på mye godt lesestoff. Til tross for et søvndyssende omslag i gråtoner, byr tidsskriftet på i hvert fall tre særdeles leseverdige bidrag. Jeg nøyer meg med en kjapp omtale av disse tre. For det beste med Samtiden er alltid at noe faller i smak, mens noe bare blas forbi. At man kan velge. Og at det man velger, gjerne er godt gjennomarbeidet og overraskende lesning.

Renberg intervjuer Knausgård
For de av oss som var så heldige å klare å snike oss inn på Litteraturhuset i starten av desember i fjor og fikk se og høre Karl Ove Knausgård bli intervjuet av sin venn, forfatteren Tore Renberg, er det bearbeidede og utvidede intervjuet i Samtiden, som strekker seg over hele 26 sider et gledelig gjensyn. De to forfatterne bakser seg gjennom flere interessante temaer, med Knausgårds «Min kamp»-serie som omdreiningspunkt. Eller snarere: Omdreiningspunktet er vel egentlig Renbergs retoriske spørsmål: «Hva er det du egentlig har gjort?» For deg som vil ha en dyperegående innsikt i hva slags tanker Knausgård har gjort seg før og underveis i lanseringen av seksbindsverket sitt, er dette intervjuet ypperlig. Krydret som det er med utdrag fra brev Knausgård har sendt kameraten opp gjennom årene, gir det en helt annen innsikt i Knausgårds litterære virkemåte enn du får gjennom de skarve dagspresseintervjuene han har gitt siden i høst. Det som er det mest kraftfulle i de fire første bindene av bokserien, er også det beste med intervjuet: Når forfatterne nærmer seg primus motor i sine respektive forfatterskap – fedrene sine – er intervjuet på sitt aller sterkeste. Som Knausgård sier:

«Han er antakelig det mest formende mennesket i mitt liv. Hvorfor skulle han få definere meg? Hvorfor skal jeg være en sønn hele mitt liv? Er man sønn, ser man opp. Er man far, ser man ned. Det er en stor forskjell på verdensanskuelsene det skaper.»

Ørstaviks poetikk
Etter «kallet-romanen» og lesestykket «I morgen skal det være åpent for alle», var Hanne Ørstavik i høst tilbake med ny roman. «48 rue Defacqz» er, slik jeg ser den, hennes tilbakekomst til romansjangeren. Hun gir den en ny sjanse, på en måte. Og i det nye Samtiden skriver hun en slags poetikk med denne boka som utgangspunkt. Det er en utrolig fin tekst som, når man først går den i møte, åpner seg for hennes språkelige sanselighet, løfter både skrivearbeidet og lesearbeidet opp til noe som handler om så mye mer enn bare å skrive eller bare å lese en bok. Som hun sier det:

«Språket holder ikke. Likevel er det jo noe som holder, i språket. Det er noe som holder, og det er derfor vi kommer teksten i møte, derfor vi våger å åpne oss for den, i tillit. Til at det er noe i den som likevel holder oss. I klangen, i rytmen, i tone, i holdning. I formen, fordi noe har fått en form så det er mulig å være der. Sånn blir språket, og lesningen, en dobbel erfaring, av oppløsning og fall, og samtidig, helt samtidig, av oppsamling og løft. Det var ingen hjelp noe sted. Men det hjelper å si det. Det hjelper å si det som det er.»

Geir Gulliksens kjoler
I sin tekst «Se min kjole» kretser Geir Gulliksen inn et vedvarende problem for ham som mann. Det er en modig tekst hvor forfatteren viser fram hvor problematisk han synes kategoriene «mann» og «kvinne er», og den er overøst med eksempler både fra bøkene hans, spesielt den siste «Tjuendedagen», og hverdagslivet. Det er spesielt et eksempel han gir, som jeg bet meg merke i. Han er i butikken. Skal ha frossenfisk og melk. Ved fiskedisken gir han en stresset dame forrang til utvalget og får et smil tilbake. Ved melkeskapet forsøker han å gjøre det samme for en mann, altså å gi plass, slik at denne mannen kan ta noe fra skapet før ham selv. Men mannen reagerer ved å si «Nei, det går bra.» Han tar ikke imot den vennlige gesten. Senere møtes de igjen ved kassene, og Gulliksen håper mannen vil slippe ham forbi, som et svar på gesten. Men den gang ei. Gulliksen skriver:

«Dermed var jeg bare en vag forstyrrelse, et annet hanndyr, og altså en hindring. Og dette skjønner jeg ikke. Han ville helt sikkert sluppet frem en hvilken som helst kvinne, akkurat som jeg ville gjort. Og hvorfor brydde han seg ikke om hvordan han så ut engang? Jeg mener: er vi ikke mennesker for hverandre, bare fordi vi er menn?»

Ja. Tre gode tekster. Tre veldig forskjellige tekster. Hvis du mangler noe godt lesestoff for tida, eller har behov for å konkurranseutsette din skjønnlitterære lesning: Stikk ned og ta med deg et eksemplar av Samtiden. Jeg tror ikke du kommer til å angre.

Mia Berner (1923-2009)

For litt over fire år siden fikk journaliststudentene på Høgskulen i Volda endelig en gjesteforeleser. Endelig skulle vi få litt liv inn i de trauste omgivelsene på Sunnmøre. Auditoriet var stappfullt. Vi ventet utålmodig. Så gikk døra opp. Og en gammel, skrukkete, nydelig dame kledd i ildrødt kom inn. Mia Berner.

Vi fikk høre om et opprivende liv i Finland med den alkoholiserte dikteren Pentti Saarikoski, vi fikk høre om hvordan Arne Næss var å ha som sjef. Vi fikk høre hva slags utrolige krav hun stilte til seg selv, krav hun hadde stilt hele livet; det handlet om mot, integritet, vilje. Jeg satt som fjetret. Det var så mye liv i den gamle kroppen, utsmykket som den var med sine røde klær, ansiktet med de kraftige, røde brilleinnfatningene. Jeg lyttet, og mens jeg lyttet, tegnet jeg. Det ble en rask skisse av den røde dama som sto der og fortalte om livet sitt.

Etterpå gikk jeg opp til henne, tok henne i hånda og sa takk. Jeg viste henne tegningen, og hun tok seg for brystet. Så skriblet hun ned en liten hilsen. «Med varm hilsen Mia,» skrev hun. Tegnet et lite hjerte, ga meg en klem. Og nå er hun utrolig nok borte, dette fine mennesket.

«Ja, det er ikke noe å hutle med for meg at jeg tilhører kultureliten, hva faen skulle man ellers tilhøre?»
- Mia Berner til Klassekampen, 2005.