Møt Solstad, Fløgstad & Willis

Du tenkte kanskje at det var en fryd, en udelt glede, noe lettsindig. Men å intervjue Dag Solstad, Kjartan Fløgstad og Herman Willis samtidig - se, det var alt annet enn lett. Her kan du lese Magasinet-intervjuet mitt med dem:

Forfatterne Fløgstad (66), Dag Solstad (69) og Herman Willis (56) har det litt som turister i Norge: Ser ting utenfra. Det er det blitt bok av.

Utypisk norske

TEKST: THOMAS J.R. MARTHINSEN. FOTO: LARS MYHREN HOLAND.

- Å, sa Kjartan Fløgstad.
Vi hadde akkurat forespeilet han å intervjue ham, Dag Solstad og Herman Willis på Folkemuseet i Oslo. Willis har skrevet en samtalebok med de to forfatterne. I løpet av fjoråret har de møttes til dyptpløyende samtaler og latter både i Berlin og Oslo.
- Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat føler meg som en champagne-kork ved tanken på Folkemuseet, sa Fløgstad.
- Nei?
- Nei. Men det skal ikke stå på meg, altså.

Norsk Folkemuseum i juli. Turistene er her. De gamle husene lukter tjære. Vi er midt i kulturarven, midt i den norske klisjéen. Her er australiere og japanere, svensker og briter. Og de tre forfatterne.
Herman Willis har kalt boka «Tilværelsens utlendinger». Og de tre herrer befinner de seg litt på utsida av den vanlige, norske virkeligheten. De skriver bøkene sine i fred og ro - og innimellom åpner de munn og snakker om hva de har skrevet. Nå skal de snakke om samtaleboka, der den røde tråden er … ja, nettopp: at forfatterne befinner seg litt på sidelinja. Av det norske samfunnet.
De er midt iblant oss - og ser oss utenfra.

Dag Solstad er den første som ankommer. Lenge står han og nærmest virrer utenfor hovedinngangen.
- Ja. Hei, hei, hei. Jeg har ikke lest et ord av det som står i boka, sier Solstad.
Så ankommer Kjartan Fløgstad i buss. Og litt seinere kommer Herman Willis gående. Mannen som satte det hele i gang.
- Hvorfor kalte du boka «Tilværelsens utlendinger»?
Willis tenker bak mørke solbriller. Kaster håret bak skuldrene.
- La oss si det sånn: Hadde vi vært et band, en trio, så ville det være et passende navn.
- Diskuterte dere tittelen?
- Hverken Solstad eller Fløgstad var begeistret, men de sa ok. Det var vel også litt sånn det foregikk da John Lennon kom til de andre gutta og sa: «Vi kaller oss The Beatles». Noe skal det jo hete.

Minutter seinere ligger piknikteppet på gresset og forfatterne står og ser på det.
- Dere må gjerne ta plass?
Ingen rører seg.
- Vil dere ikke sitte på teppet?
- Altså, jeg har noe med knærne. Så hvis jeg setter meg ned der, kommer jeg meg ikke opp igjen, sier Solstad.
- Vanligvis har man jo et bord og noen stoler, mumler Fløgstad.
Vi henter et bord og noen stoler. Vafler, syltetøy og kaffe kommer på bordet. Nølende setter de seg ned. Willis åpner en medbrakt musserende vin på boks.

Ideen bak «Tilværelsens utlendinger» ble til da Herman Willis en gang i 2009 satt på nattoget mellom Madrid og Lisboa. Han leste romanen «Nattog til Lisboa» av Pascal Mercier. Hovedpersonen er en gymnaslærer som ikke klarer å forstille seg hvordan det ville være ikke å være gymnaslærer. Hvorfor kan han ikke det? tenkte Willis.
Så kom neste tanke: Hvorfor skriver Herman Willis? Hvorfor er han ikke rørlegger eller jurist?
Willis tenkte at spørsmålet kunne være interessant nok til å be-lemre andre skrivende med. Så han kontaktet Fløgstad og Solstad.
Hvorfor det ble akkurat de to, er antakeligvis like tilfeldig som bokas tittel. Noen skulle det jo være.
Resultatet er en samtalebok som er like brokete som forfatterne bak. De snakker om kultur og kunst, skriving og blogging, om Norge og utlandet. Og de snakker om hvordan det var før i tida - og hvordan vi har det i Norge i 2010.

Solstad og Fløgstad, det er vanskelig å finne fellestrekk mellom dem. Men de har begge vært her i etterkrigstida. De har sett olje-eventyret skyte fart. De vet hvordan det var i Norge før vi fant olja. Og de vet hva den har gjort med oss.
- Så hvordan har Norge forandret seg?
Solstad: - Absolutt til det verre. Vi har fått en ung generasjon av bortskjemte jævler. De er nesten ikke til å holde ut synet av, sett utenfra. De er så fryktelig selvtilfredse. Man tror det er en prestasjon å følge med på Internett! Man tror det er en prestasjon å kunne bruke en datamaskin! Jeg kan ingen av delene.
Willis: - I USA har man noe som kalles entitlement som er veldig i vinden for tida. Det handler om at de unge nærmest forlanger å bli betraktet som begavede. Man tror begavelse er et plagg man kler på seg.
- Men livskvaliteten til nordmennene har vel økt?
Solstad: - Hvis jeg ser på livskvalitet ut fra min definisjon, var det større livskvalitet før. Jeg personlig synes det er hyggelig at bussene går. Det gjør de jo ikke nå. For en generasjon siden, da gikk bussene.
- Har virkelig alt blitt verre?
Solstad: - Ja, og på alle mulige måter. Jeg kan ikke tenke meg én ting som er blitt bedre.
- Er du enig, Fløgstad?
Fløgstad: - Nei! Jeg vil ikke avsi moralske dommer. Men det norske samfunnet er først og fremst blitt rikere. Og det synes. Noe som ikke alltid er pent å se. Spesielt ser vi det i utlandet, hvor nordmenn har forstått at de er født på toppen av jordkloden. Dette er blitt synlig de siste ti-tjue åra, nå som rikdommen har gått opp for oss. Det er vanskelig å lære seg hvordan man skal være rik når det skjer så fort.

Det samlende punktet for samtalen mellom forfatterne, er om Norge bør ta til seg impulser - særlig i form av mennesker - utenfra.
«Det er et håpløst uaktuelt spørsmål, synes jeg, for det bor allerede såpass mange utenfra rundt i bygder og byer. De bor der nå, og de kommer til å bo der lenge etter at vi er borte. Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt vi skal leve sammen med fremmede eller ikke; de er der og vi må finne fram til måter å leve sammen på,» sier Fløgstad i boka.
- Frp har en oppslutning på rundt 25 prosent. Hva sier det om oss?
Stillhet.
De tre forfatterne kikker ned i bordet eller ut i lufta.
- Solstad?
Solstad: - Nei, jeg tør ikke si det.
- Du tør ikke si det?
Solstad: - Nei, jeg har allerede sagt så mye stygt om Fremskrittspartiet.

Vi siterer fra boka:
«Først og fremst er det veldig trist at Fremskrittspartiet har over 20 prosent oppslutning. Det tar jeg tungt, for det er opplagt at rasisme ligger i bunn her. Det er så opplagt at vi bare får leve med at tyve til tredve prosent av befolkningen er rasister. Vi får bare finne oss i det, og for å si det rett ut, så har jeg blitt ganske kynisk etter hvert. Jeg orker ikke mer (ler). Jeg leste et innlegg i Dagbladet av en mann som drev med spørreundersøkelser, og han hadde spurt en dame om hva hun stemte på. 'Arbeiderpartiet', svarte damen, og så spurte han om hva hun syntes om innvandrere. 'Bare dritten' eller noe sånt, svarte damen, så kanskje Fremskrittspartiet bare er toppen av isfjellet, selv om jeg inderlig håper at det ikke er slik. Jeg kan bli veldig deprimert av dette.»
Solstad: - Jeg har skrytt av det offentlig, og jeg kan godt skryte av det igjen: Jeg har aldri hatt en leser som stemmer Frp. Det vil jeg aldri få, og jeg vil ikke ha det.
Fløgstad: - Det går jo an å snu det og si at 75 prosent ikke stemmer Frp.
- Hva skjer når olja tar slutt?
Fløgstad: - Olja tar slutt om 50 år. Det er jo et lite tidsperspektiv. Så spørs det om vi ikke må begynne å gjøre drittjobbene selv igjen.
Willis: - Vi kan si at naturressurser er en forbannelse. De korrumperer så ofte. Det å sitte med oljeressursene er vår svøpe.
Solstad: - På 1800-tallet gikk jo alle konkurs i Norge på grunn av trelastkrakket.
Fløgstad: - Det tar jo en stund igjen til Norge blir et oljesjeikdømme. Men det var flaks at olja havnet på norske hender.
Solstad: - Det husker jeg skjedde da vi var barn. Tenk hva som var skjedd om Norge ikke var en rik oljenasjon i Nato! Det tør jeg ikke tenke på.
Willis: - Hva har olja gjort med nordmenn? Jo, uansett hva slags problemer som måtte dukke opp, finnes det penger til å løse dem med. Dag er jo sønn av en by som har plyndret naturressurser før også.
Fløgstad: - Det er typisk norsk å overutnytte natur-ressursene. Se på hvalene og olja. Der har vi vært langt framme.
Solstad: - Har dere hørt om japanerne? Dere mener vel ikke at jeg skal sitte her og ta imot skyllebøtta på vegne av Sandefjord? Ikke faen! Man snakker om rikdom, men hva har olja gjort for meg? Jeg er 69. Det overrasker ikke meg at jeg har god levestandard, for jeg er forfatter i Norge. I andre land må man være krimforfatter for å leve av det.
Fløgstad: - Men vi er jo ikke representative, Dag.
Solstad: - Nei, nei, det er vi ikke.
Fløgstad: - Hva om du sammenlikner deg med dine barnebarn?
Solstad: - Har mine barn det bedre enn meg? Jeg er glad jeg ikke er dem, jeg. Bare det å sette seg to millioner i gjeld for å skaffe seg et hus! Jeg blir syk, jeg, når jeg hører snakk om boligfest og huspriser.


Forfatterne har tødd opp. De skjenker hverandre kaffe, Willis spretter en ny boks med medbrakt og vaflene går ned. En kjerrelast med turister kjører forbi i døsig tempo.
I boka spør Willis om Fløgstad gjør seg opp stygge tanker om nordmenn når han sitter på flyet hjem fra Latin-Amerika. Han er der ofte, Kjartan Fløgstad. Tidligere har han sagt at han betrakter Buenos Aires som sin andre hjemby. Men nei, han tenker ikke stygt om oss. Han har snarere med seg minner fra den Tredje verden med seg i bagasjen.
Fløgstad: - Å komme til Latin-Amerika var avgjørende for meg. Der fikk jeg en forståelse av ulikhet og rettferdighet, og av at den rike overklassen ville kjempe med nebb og klør for å bevare sin posisjon.
- Det er annerledes enn Norge hvor alle skal være like?
Fløgstad: - Her har vi jo råd til å outsource det ubehagelige. Her kan vi være humanistiske, ikke sant, fordi vi har fjernet det som er ubehagelig.
Willis: - Vi kan jo se på Russland som et moteksempel. De har ingen egalitære tanker, men de har kanskje medfølelse med folk som lider. For russere er det verre å mangle medlidenhet enn å se urettferdighet. Her i Norge er det nok mer motsatt.
- Er vi nordmenn selvopptatte?
Solstad: - Selvfølgelig, men det er alle nasjoner. Problemet med Norge er at vi har for lite selvtillit.
- Hvordan da?
Solstad: - Nei, se på meg! Altså: Sverige har et flott sted på Capri hvor forfattere kan dra til. Danskene har et kloster. Norge har ingenting. Sånn er det på nesten alle områder. Norge har ikke mye kulturell kapital, og det skyldes lav selvtillit.
Fløgstad: - Men ikke når det kommer til å rydde opp i konflikter andre steder i verden.
- Bryr vi oss ikke nok?
Fløgstad: - Jo, på det statlige og politiske plan bryr vi oss for mye. For eksempel i Guatemala og Colombia. Det gjør vi kanskje fordi våre egne problemer er for små. Vi rydder for mye opp i konflikter vi kanskje ikke forstår. Vi har levd lette liv. Norge har hatt en avsindig historisk flaks. Vi er en veldig privilegert generasjon. Økonomisk, men også fordi det har vært få opprivende problemer.

Apropros små problemer: Et sted i boka sier Solstad noe om sin egen produksjon:
«Jeg er veldig stolt av det jeg har gjort, jeg er det, men det er ikke mye, hvis man ser på hva som er viktig i denne verden. Hvis du ser på hvordan Norge har utviklet seg i denne perioden, så er det ikke mye å ha skrevet om en mann som har trøbbel med paraplyen sin».
- Dere blir antakeligvis stående som ganske få tids-vitner om hvordan Norge var?
Fløgstad: - Det har jeg tenkt lite på. Jeg er rettet mot dagens behov, dagens spørsmål. For å sitere Doris Day: «The future's not ours to see, que sera sera».
Solstad: - Det er jo noe jeg ikke har kontroll over. Hvis man tenker sånn, tenker man fort at verden vil gå i ens egen retning. Det har den ikke gjort hittil!
Det blir stille rundt bordet.
Willis tar en vaffelmunnfull, Fløgstad ser ut i lufta.
Solstad ser seg nervøst rundt.
Solstad: - Her ventet jeg altså på en motsigelse. Men den kom ikke.
- Mener du det?
Solstad: - Hehe, nei, jeg mener vel det stikk motsatte. Det er ikke nødvendigvis det store som blir stående som noe viktig. Små betydeligheter sperrer ikke for det store.

Rundt det gamle tunhuset kommer hesten med en ny ladning turister, en sky har lagt seg foran sola. Forfatterne reiser seg. Solstad litt stiv i knærne.
- Vil dere se igjennom sitatene deres?
Fløgstad: - Nei, det overlater vi til Willis. Han er hjernen bak dette.
Solstad: - Så kan man jo regne med at det står Herman Willis' navn bak alle replikkene som er gode.