Murakami: «Go to bed early!»

Billettene til Haruki Murakamis opptreden på Litteraturhuset i Norge mandag 23. august ble utsolgt på 12 minutter. Det vil med andre ord si at det var Rolling Stones-tilstander i billettsalget til foredraget og intervjuet med den japanske forfatteren. Og når jeg ikke klarte å klore til meg billett til Rolling Stones’ Bergen-konsert i 2006, klarte jeg naturligvis heller ikke å få tak i en Murakami-billett i Oslo. Ikke kunne jeg bli lenger i Norge heller, jeg måtte hjem til Danmark før Murakami-festivalen gikk av stabelen. Tough luck, tenkte jeg.

Men så er det det, da, at noen ganger snur tilværelsen. I 2007 rullet Rolling Stones igjen ut på landeveien (eventuelt kom de flyvende i privatflyene sine for alt jeg vet), og jeg fikk billett. Jeg var en av dem som hørte Mick Jagger lire av seg norske setninger foran et publikum svett av lykke på Valle Hovin stadion i Oslo. Jeg var en av dem som så Keith Richards entre scenen i en leopardfrakk som det var den mest naturlige ting i verden. Hvilket det jo også er, når man heter Keith Richards. Da kan det meste bli naturlig.

Jeg kom altså hjem til Danmark. Til landsbyen utenfor Odense, til kuene som knasker eplene vi kaster over gjerdet til dem, til høsten som stadig spiser større biter av en sommer som snart er overstått. En kveld satt jeg og søkte rundt etter oppdateringer om Murakami-besøket. Jeg leste intervjuene i Aftenposten, Dagens Næringsliv og Fredrik Wandrups møte med Haruki i Oslo. Og jeg var misunnelig som jeg sjelden har vært. Hvorfor er det så om å gjøre å møte ham? tenkte jeg. Og jeg hadde vel ikke noe egentlig svar, ikke noe logisk iallfall, det ble med fornemmelsen, med lysten til å møte ham, til å se hvordan han virket når han sto der, Haruki Murakami og fortalte om bøkene sine.

For moro skyld søkte jeg på «Haruki Murakami Danmark 2010». Jeg hadde ikke ventet å finne noe som helst. Men fant jeg noe? Å jada. Det finnes i dette flate landet en forening som kaller seg Verdenslitteratur på Møn. Møn er en idyllisk liten øy helt syd på Sjelland (også kjent som Djeveløya), hvor det ikke skjer så mye året rundt, annet enn at de hver sommer kliner til med et møte med en av verdenslitteraturens storheter. Og hvem skulle komme til Møn i 2010? Hvem skulle erstatte byløpingen i Tokyo eller Kyoto, Yasu og Oslo med Møn om det ikke var selveste Murakami?

Joda. Haruki Murakami hadde rett og slett lagt inn i sitt tettpakkede program at han skulle stjele seg til en ukes opphold i Danmark. Arrangementet var naturligvis utsolgt. For lengst. Men jeg hadde fått blod på tann. Jeg søkte etter billetter. Fant ingen. Søkte mer, søkte på Guloggratis (ei blekke man vanligvis får på døra hvor privatfolk selger gamle stoler og gamle bikkjer) og jeg søkte på Den Blå Avis (tilsvarende, bare en anelse mer oppfrisket, kanskje). Og der fant jeg den. Annonsen hvor det sto: Haruki Murakami på Møn, én billett til salgs.

Klokka var halv elleve på kvelden. Jeg er godt oppdratt, så godt at jeg vet det er skammelig å rykke noen ut av kveldens fred og ro etter klokka ti om kvelden. Men jeg satt på rommet mitt og kjente adrenalinet pumpe, tenkte: Hvis jeg ikke ringer nå, og på norsk får fomlet gjennom beskjeden om at jeg vil kjøpe den billetten koste hva det koste vil, er det noen annen som får den. Garantert er det, at når jeg våkner i morgen og ringer, er det en søvnig danske som svarer at den, haha, den er da solgt for lenge siden.

Så jeg slår nummeret. Jeg får et hei, og så begir jeg meg ut i en lang regle om at jeg vil ha billetten. Mannen i den andre enden ler av begeistringen min, og sier at ta det helt med ro nå, jeg holder den av til deg, kommer du i morgen?

Om jeg gjorde. Dagen etter lånte jeg en bil og kjørte hjem til mannen med billetten. Jeg banket på, og var naturligvis redd for det meste, så som at det hele skulle være en spøk eller at denne mannen egentlig var ondskapen selv og hadde planer om å ta knekken på meg. Slik blir det når adrenalinet pumper motstandsløst gjennom kroppen. Men da jeg ringte på, var det vennligheten i egen person som åpnet døra. Han ba meg inn, jeg trengte ikke engang ta av meg skoene, og jeg fikk både billett, veibeskrivelser og mannens personlige Murakami-historie på kjøpet. Jeg takket i dyre dommer og sa han var et nydelig menneske.

Dagen etter sto jeg opp med kuene, og ble kjørt til togstasjonen. Toget tok meg fra Odense over Storebæltsbroen til Ringsted, hvor jeg bytta tog til Vordingborg, et merkelig gudsforlatt sted som tydeligvis hadde bussforbindelsene i orden. Jeg satt i solsteika og ventet på buss 62. Jeg betalte for meg og ble kjørt sydover på Sjelland. Snart kjørte bussen inn i Lendemark, og alt jeg vet om det stedet, er at der er det et busstopp. Jeg hoppet av, gikk den snaue kilometeren til Roskilde Teaterhøjskole hvor arrangementet skulle holdes. Jeg var to timer for tidlig ute. Jeg fikk disse to timene til å gå ved å drikke noen glass hvitvin i parken, og rusle ned til vannet hvor jeg satte meg på en stein og forsøkte å finne en slags ro. Det var tett på umulig.

Så ble klokka to. Salen var stappfull av finkulturelle mennesker som var invitert eller hadde betalt den dyre billetten. Det slo meg at det var altfor mange gamle mennesker der, Murakamis univers tatt i betraktning. Jeg var en av få unge. Jeg følte til og med at noen av dørvaktene (også de gamle damer) kikket mistroisk på meg idet jeg ankom, men jeg hadde billetten i hånda og ble vist min plass. Litt før klokka to kom en eldre, japansk dame inn i salen fra en dør i veggen. Jeg hadde aldri sett henne før, men jeg visste hvem det var. Yoko Murakami, kona til Haruki Murakami. Hun var elegansen selv, iført en sort drakt, sølvsprakende hår og tung hud over øyelokkene. Hun satte seg ned like foran meg. Alt jeg rakk å tenke før Haruki Murakami selv kom inn, var at jeg var in the presence of greatness. Jeg ante ikke hvorfor, men det var en naturlig tanke.

Så kom altså Murakami selv inn gjennom samme dør. En kortvokst, sprekt utseende japaner med kullsort hår, gjenkjennelige ansiktstrekk og en sympatisk utstråling. I Aftenposten-intervjuet sa han at han har null utstråling, men det er naturligvis løgn. Først var det opplesning. Jeg skal ikke referere fra den, men jeg er nødt til å si at det var fascinerende å høre Murakami lese på japansk. Det var noe rasende, mumlende over lesningen, det var et alvor der, som gjorde humoren (og jeg kan ikke japansk) tydelig, og som også smittet over på hans danske oversetter Mette Holm som leste opp samtidig med ham. Så var det pause. Et nytt glass hvitvin. Mingling i parken. Jeg som gikk ned mot vannet igjen. Jeg stjal to epler fra noen epletrær, og hadde bare lyst til å finne ut av hvor Murakami oppholdt seg, så jeg kunne gå bort, unnskylde meg på japansk (sumimasen) og takke ham for at han gidder. Men alt jeg så, var kona hans, og et eller annet ved henne gjorde at jeg tenkte at hun skulle få være i fred.

(Senere, etter at alt var over, tok jeg mot til meg og gikk opp, stilte meg foran Murakami. Jeg bukket dypt som seg hør og bør. Jeg sa sumimasen, han kikket meg inn i øynene, og jeg sa: Arigato. Jeg stakk fram hånda, som han tok i sin, og han så på meg, smilte og sa Domo-arigato.)

Etter pausen, skulle Murakami intervjues av Dansk Radios «Deadline»-anker (du kan forestille deg en av disse selvbevisste, selvopptatte journalistsluggerne som egentlig er mer opptatt av hvordan publikum oppfatter dem enn intervjuobjektet). Det ble en time med malplasserte spørsmål og knivskarpe svar, og omsider nærmet det seg slutten. DR-programlederen spøkte og lo, mens Murakami var tydelig utilpass med de stadige innhuggene i hans egen intimsfære (DR-journalisten ønsket tydeligvis å gi publikum inntrykk av at han og Murakami var gamle kompiser som uten problematikk tok hverandre på knærne for å understreke et latterlig godt poeng). Han hadde et siste spørsmål, sa han, DR-programlederen. Han tok en kunstpause og kikket utover salen. Smilte innforstått – og sa: Du som er en av verdens største forfattere, du har et moralsk ansvar overfor leserne dine, og alle disse menneskene i publikum, derfor vil jeg utfordre deg. Challenge me? sa Murakami på sin aksenttunge engelsk. Ja, utfordre, sa programlederen. Ok, ok, sa Murakami. Programlederen: Jeg vil be deg om å gi et råd for tilværelsen for alle disse menneskene, meg selv og alle de som sitter her, jeg vil be deg om å gi ditt best piece of advice in life. Murakami kikket på ham. Lenge. My best piece of advice? sa han. Å ja, nikket programlederen, stappfull av selvtillit. Han trodde han hadde fanget den store japanske dikteren nå, satt ham i et vanskelig hjørne.

La meg bare si det sånn at Murakami tok seg tid.
Veldig lang tid.

Så så han opp, ut mot publikum, som om han ønsket seg barmhjertighet, før han så på programlederen, tok mikrofonen opp til munnen og mumlet raskt:

Go to bed early.

Forakt for vanlige folk

Min anmeldelse av Laila Stiens «Hjem til jul» for ABC Nyheter:

Den nye boka fra «Norges novelledronning» Laila Stien, «Hjem til jul», fungerer som en abdikasjon fra tronen. Samlingen er kjedelig skrevet om tanketomme pappfigurer som aldri blir menneskelige.

(ABC Nyheter): Laila Stien er kjent for å skrive om «vanlige» mennesker. Om de som ikke finnes i nedtegnelser om store mennesker, ja, de som nesten ikke finnes beskrevet i det hele tatt. Man kunne kanskje si at hun er kjent for å skrive om menneskene utenfor litteraturen. Om dem som sjelden slipper inn. Dette har ført til at Stien har fått en helt egen posisjon i norsk samtidslitteratur. Men med den nye novellesamlingen «Hjem til jul» blir det tydelig hvor problematisk det kan være å skildre «vanlige» mennesker. Faren er at man gjør dem dummere enn de (i virkeligheten) er.

De tjue fortellingene i «Hjem til jul» blir fortalt av jeg-fortelleren Betty, en dame på rundt femti år. Historiene er skrevet fra et punkt utenfor teksten, og alle historiene er tilbakeskuende, det er nær fortid hun forteller om. Og i denne nære fortiden var både Betty og de andre «jentene» i venninnegjengen hun skriver om, gifte. Nå er de skilte – og Betty foretar en slags oppsummering av ymse episoder og opplevelser damene har hatt sammen. Det handler om ektefeller, halvvoksne barn og plutselige erkjennelser av at tyngdekraften har fått det meste på kroppen til å dras ufrivillig mot bakken.

Forkledd roman
Det som først og fremst kjennetegner novellesamlingen, er at den egentlig er en roman. En roman oppdelt i tjue mindre fortellinger, som fungerer som en helhet. Hvorfor Laila Stien har valgt å utgi boka som novellesamling, er et åpent spørsmål. Det er kanskje mulig å tenke at en av grunnene er at det er det mest lettvinte. At i stedet for å skru fortellingen om Bettys liv (og livene til venninnene hennes slik hun opplever dem) sammen til en helhet, har forfatteren kort og godt ikke tatt seg bryet med å sy dem sammen. Det er synd, for resultatet er at det som sikkert hadde fungert godt som en episodisk roman, blir en svak samling fortellinger. Først og fremst fordi vi i flere av fortellingene får opplysninger vi allerede har fått – i flere av de andre. Man kunne kanskje mene at forfatteren med dette grepet har ment å åpne opp for at man kan slå ned på en tilfeldig fortelling i boka. Men så er det også lett å ty til bortforklaringer i stedet for å si det som det er: Boka virker som en halvveis utarbeidet roman.

Stereotypt om mann og kvinne
Betty er en dame på rundt femti år, som bor i en typisk norsk småby eller bygd. Hun holder seg i og forholder seg stort sett til hva som skjer i nabolaget og innenfor hjemmets fire vegger. Tidligere var hun gift, nå lever hun et liv i et «én-personshushold med sporadisk besøk av utflytta avkom. Mer og mer sporadisk.» På dagtid arbeider hun som hjelpepleier på det lokale sykehjemmet. På fritida treffer hun gjerne venninnegjengen. Her møter vi Rita, Veronica, Marianne og Sigrid. I bakgrunnen – eller rettere sagt: på overflaten – i de fleste av fortellingene spøker ektemennene til damene. Det vil si: de forhenværende ektemennene. Som sagt, er de alle skilt. Bortsett fra Sigrid, da, som er gift med muslimske Ahmed. Noe som jo heller ikke er problemfritt.

Det største problemet med Laila Stiens nye bok, er at den behandler kvinner og menn på en nærmest utrolig stereotyp måte. Her opptrer kvinnene som en slags velvillige ofre for ektefellenes mer eller mindre gjennomtenkte påfunn. Boka åpner eksempelvis med at venninnegjengen drar på hyttetur. Dette er ikke noe de først og fremst gjør for sin egen del, som man kanskje ville tro at venninnegjenger gjør i 2010. Nei, de gjør det, skal vi tro fortellerstemmen, for å gi ektefellene ei lekse. Sigrid – hun som er gift med muslimske Ahmed – har lyst til å dra, og de andre damene overtaler henne til å bli på hytta:

«Vi sa ingenting om bilkjøring, men minte henne om hva som var poenget med denne turen, nemlig å gi mannfolkene en ørliten mulighet til å registrere at vi fantes, det vil si at når vi ikke var der, så var det noe som mangla. Dette var viktige ting, mannfolk har en lei tendens til å miste perspektivet, og i den saken trodde vi ikke et øyeblikk på at mannen hennes var så veldig mye bedre enn de vanlige døpte og konfirmerte som vi kjente.»

Hva lærer vi her? Jo: Mannfolk er er dumme. Kvinner gjør ikke noe på egenhånd for sin egen skyld. Og muslimske menn er nok – ganske sannsynlig – hakket verre. Dette sitatet er talende for resten av boka. Mannfolk er opptatt av øl, å se på tv, bygge muskler. Kvinnene på sin side er opptatt av å lage mat, stelle for de halvvoksne barna og holde kjeft når mennene øser seg opp over problemer i hverdagen. Altså: Skru tida femti-seksti år tilbake i tid og du befinner deg i Laila Stiens mann/kvinne-univers.

Premisset er: Menn er mangelfulle, grunne vesener, kvinner har det vondt, trist og tungt innimellom hverdagssyslene. Det er fristende å spørre: Ja, og hva så?

Om de enkle, vanlige - og dumme
Personene som opptrer i boka – iallfall slik vi får dem presentert gjennom Bettys fortellerstemme – er alle enkle, nokså ureflekterte mennesker. Livet roterer rundt hverdagsspørsmål, men i motsetning til virkeligheten hvor hverdagens gjøremål og hendelser er av betydning for hver enkelt av oss, blir hverdagen og det «vanlige» i boka nærmest en kulisse. Samtlige av fortellingene i boka er befolket av tanketomme, sneversynte kvinner som baktaler hverandre, som synes mannfolk er noen egosentriske typer – og som kjemper en kamp om en tilværelse som det tilsynelatende ikke finnes noen som helst grunn til å kjempe for!

Noen bøker tar for seg livene til «vanlige» mennesker på en måte som lar leseren forstå at vi alle er vanlige og at vanlige problemer bestandig rommer betydning for enkeltmennesker. At vanlige problemer alltid er uvanlige, for dét mennesket som opplever dem. Det finnes mange eksempler på slik litteratur, ja, for ikke å si: det meste av alt som skrives, handler om slike mennesker. Om deg og meg. Eller om det som kunne vært oss. Vi kan lett finne eksempler på norske forfattere som behandler dette på en måte som gjør historiene vedkommende og vesentlige, som for eksempel Trude Marstein, Hanne Ørstavik, Johan Harstad og Ingvar Ambjørnsen. For ikke å nevne Karl Ove Knausgård.

I Laila Stiens bok, blir det vanlige nesten en slags parodi. Ekteskapet framstår for eksempel som utelukkende én ting: En tragedie som utspiller seg mellom to (overdrevent) stereotype og uforenlige kjønn. Den dumme mannen med musklene. Og kvinnen som holder kjeft, steller i huset og ikke drømmer om et større liv. Det er som om forfatteren har bestemt seg for å senke seg ned til et nivå i befolkningen hun tror finnes: Et nivå av fraskilte husfruer som fortviler over disse skrekkelige mennene, om lesesirkler og Margit Sandemo, om mislykkede hytteturer og utflyttede barn som sjelden kommer på besøk. Men et slikt nivå går det ikke an å senke seg ned til, for gjør man det, «senker seg» viser man en forakt for de menneskene man skriver om. Det er tilfellet i Laila Stiens nye bok. Ok, kan man si, men hvordan gir dette seg uttrykk i boka? La oss ta et eksempel: I fortellingen «En sunn sjel I» forteller Betty om den gangen ektemannen Roald bestemte seg for å trene til Birkebeinerrennet. Hun synes hele treningsmanien er litt komisk (selv om hun er glad for det hverdagslige overskuddet):

«Men jeg var hyggelig og oppbackende, det skal jeg ha, sa sånt som for eksempel at: - Det blir sikkert morsomt. – Blir godt å komme i mål, tenker jeg. – Du klarer nok merket du, så hardt som du trener. Hyggelige ting. Som hjalp på iveren, det kunne jeg tydelig merke. Et par ganger hendte det at han gikk rett ut i kjøkkenet og tok oppvasken.»

Både kvinnen og mannen blir her redusert til to vandrende klisjeer. Klisjeer som virker utdaterte, meningsløse og – rent ut sagt – for dumme.

Tronen står ledig
Det er ganske uforståelig, hvis man skal dømme ut fra denne samlingen fortellinger, å ta innover seg at Laila Stien er kjent som en av landets fremste novellister. Av de i alt tjue fortellingene er det bare to som bærer i seg løfter om noe større enn minutiøse, klisjefylte beretninger om en hverdag som føles overfladisk og fordummet. Det er de to fortellingene «Snøkrystaller» og «Seremoni». Bare i disse to evner boka å berøre, å vise at menneskene det fortelles om gjennomgår noe som kan ha betydning utover de papirluktende, stive karakterene i boka.

Hvis Laila Stien har vært Norges novelledronning står tronen nå med andre ord ledig til dem som vil overta. Og hvis du skal kjøpe deg en bok eller gi bort en bok til jul, la det for din egen skyld og dine familiemedlemmer og venners skyld bli en annen bok enn «Hjem til jul».

1 av 6 stjerner.