Bokbad i Sandefjord!

I morgen kveld skal jeg bokbades. I Sandefjord. For første gang. Åstedet er kulturkaféen CORDELIAS HUS, tidspunktet er 20:00. I morgen, altså. Bokbaderen er Kirsten Muhle - kjent fra bokbloggen 'Gjennom ordene'. Det koster hundre norske dollars å komme inn. Sandefjords Blad har hyggelig nok funnet ut av det nært forestående bokdyppet, og dette intervjuet står på trykk i dagens utgave:

Bader i debutnerver

MERETE HOLTAN

- Det er kjempevanskelig å snakke om noe jeg selv har skrevet.

Det sier 26 år gamle Thomas J.R. Marthinsen, som onsdag skal i en vanskelig samtale.

Samtalen finner sted i Cordelias Hus, foran et publikum som har møtt opp fordi de er nysgjerrige på ham, på det han har skrevet - og hvorfor. Attpåtil er bokbadet i byen hvor han har vokst opp.

Det er bare å holde for nesa og hoppe i det:

- Det er jo veldig hyggelig å bli invitert til dette, sier han først.

- Men jeg synes jo det er j .. skummelt. Jeg har vært på bokbad før selv. Hvis forfatterne har vært like nervøse som meg, har de skjult det godt.

Hukommelse og glemsel
I januar debuterte journalisten Thomas J.R. Marthinsen - i Dagbladet der han frilanser bare kalt «J.R. - som forfatter.

I boka «Du» møter leseren 34 forskjellige personer i like mange fortellinger. «En bok om kjærlighet og død, erindringer og forestillinger. En bok om drittsekker og lottomillionærer, selvmordere og kjærestepar. Om vennskap og forviklinger, hukommelse og glemsel.» står det blant annet på vaskeseddelen.

Selv har forfatteren problemer med å sette ord på hva boka handler om.

- Når jeg har skrevet fortellingene, har jeg ikke tenkt - jeg har ikke planlagt at jeg skal skrive om de og de følelsene. Og så må man plutselig svare på hvorfor man har skrevet det, og hva det handler om. Det vet jeg jo ikke! «Liv, død og kjærlighet» høres ut som en forferdelig klisjé - det er vanskelig å finne et språk for det.

- Kanskje lærer du noe av å få disse spørsmålene?

- Helt klart. Det var først etter at boka var utgitt at jeg skjønte hva den handlet om.

- Og hva er det?

- Nei, egentlig har jeg ikke skjønt det helt ennå .

Ser mennesker
Hvorom enn er: Anmelderne har i hvert fall hatt en sterk opplevelse av Marthinsens fortellinger. Boka har fått strålende kritikker, blant annet her i Sandefjords Blad. «Et imponerende stykke debutarbeid» skrev Flemming Hoffmann Tveitan, som likte kombinasjonen av lavt toneleie og underfundig komikk.

Kirsten Muhle, som skal lede samtalen under onsdagens bokbad, beskriver bokas styrke med et sitat forfatteren selv har brukt i innledningen, av Jens Bjørneboe:

«Med en gang så jeg ham, jeg så ham slik han var, og ikke slik han så ut.

- Nettopp dette synes jeg Thomas J.R. Marthinsen klarer. Han har et skarpt blikk på verden og det som skjer rundt ham, menneskene rundt ham, sier Muhle, som også vil lete bak fortellingene i «Du»

- Et bokbad handler også om hva slags menneske forfatteren er, og det blir en dialog mellom meg og ham. Kanskje dialogen også kan inspirere noen, sier Muhle.

© Sandefjords Blad 2010.

NRK-intervju om «Du»!

NRK.no/litteratur har laget en serie intervjuer med vårens debutanter. I dag var turen kommet til «Du». Intervjuet finner du her. Eller her:

– Yes, det går an!

Brynjulf Jung Tjønn

Med novellesamlingen «Du» debuterer journalisten og bokanmelderen Thomas J.R. Marthinsen skjønnlitterært.

– Det å lese har gitt meg så utrolig mye, og jeg vil gjerne prøve å gi noe tilbake, forteller han til NRK.no.

Fortell om debutboken din.
– «Du» er 34 fortellinger om like mange personer. Jeg undersøker hvor mye vi egentlig kan vite om andre, og hva de betyr for oss. Boka handler om kjærlighet og død, familie, hukommelse og erindring. Jeg-personene vil gjerne så tett innpå andre mennesker som mulig. Spørsmålet er om det egentlig går.

Når tenkte du første gang at du ønsket å bli forfatter?
– Oj. Første gang jeg leste en «Pelle og Proffen»-bok som tiåring og tenkte at dæven, det går an å skrive om sånn som livet er! Det å lese har gitt meg så utrolig mye, og jeg vil gjerne prøve å gi noe tilbake.

Fortell om din vei frem til å bli forfatter.
– Jeg gikk på forfatterstudiet i Bø i 2007-2008. Jeg skrev før det også, men da handlet det alltid om ensomme, gamle menn på bondegårder. Men så, plutselig en dag, begynte jeg å skrive fortellinger som ligger nærmere mitt eget liv, min egen alder. Da fant jeg min måte å skrive på, mitt eget språk.

Hvordan føltes det da du fikk beskjed om at manuset var antatt?
– Det føltes som et eneste stort «Yes, det går an!»

Hvem er dine litterære forbilder?
– Jeg vet ikke om de kan kalles forbilder, men jeg digger å lese bøkene til Ingvar Ambjørnsen, Trude Marstein, Jens Bjørneboe, Hanne Ørstavik, Axel Jensen og Karl Ove Knausgård. Om og om igjen.

Fortell om din siste store leseropplevelse.
– Jeg leste Knausgårds «En tid for alt», og slukte den voldsomme bevegelsen som skjer i den boka, hvordan hele bibelhistorien suges opp og inn i en fortelling om hovedpersonen og faren hans, om hvordan alt, etter over fem hundre sider kulminerer i det fantastiske spørsmålet faren stiller sønnen: «Du vet at måker en gang var engler?». Den er briljant.

Mange drømmer om å bli forfattere. Hva er dine tips til forfatterspirer?
– Stol på at det er viktig at akkurat du skriver. Så: skriv, skriv, skriv!

En av fjorårets diktdebutant, Audun Mortensen, prøver å leve lengst mulig på bokhonoraret. Hva slags planer har du for ditt bokhonorar?
– Ingen spesielle. Penger kommer, penger går. Det er merkelig hvordan det er.

Hvilken forventninger har du til det å debutere?
– Altså, jeg vet jo at det skal godt gjøres å bemerke seg med en vanskelig plasserbar novellsamling, men forventningene mine handler selvfølgelig om å bli lest. Av overraskende mange.

© NRK.no 2010.

Ekstase i Dagbladet!

Jeg våknet opp til dobbeltanmeldelse i dagens Dagbladet - det vil si anmeldelse av både min egen «Du» og Jan Grues «Alt under kontroll». Anmeldelsen ligger ikke på nett, men jeg legger den ut her. Om du plukker opp dagens avis kan du også lese om fem av mine favoritter fra bokhylla.


Fra ekstase til ironi

Maya Troberg Djuve

To novelledebuter med ulik temperatur: Den ene er intellektuell og kjølig humoristisk, den andre breddfull av følelser.

BOK: Ingen av disse to debutantene skriver tradisjonelle noveller med en utvikling, spenningskurve og en spisset slutt som løfter det hele. Thomas Marthinsen er den som kommer nærmest med «Du», som han kaller «fortellinger».

Skjebnefortellinger
Samlingen består av 34 fortellinger, eller øyeblikksbilder, som er henvendt til et du. «Jeg ligger oppå deg, Ada», starter den aller første og nesten perfekte teksten. Her opplever fortelleren den seksuelle ekstasen, samtidig med at bestefaren, som han er så glad i, dør.

I andre fortellinger er du-et en venn eller plageånd, en gammel lærer, en bror, en mor. Fortelleren ser, fabulerer fram eller erindrer du-ets historie og skjebne. Som i fortellingen om læreren som er ribbet for all glød:

«Du kommer inn i klasserommet og sier at nå skal det leses i «Jonas». Det er uten begeistring du sier det, det lyder som et sukk… Jeg har så lyst til å gjøre noe for deg, ta imot deg, det du har å komme med, men jeg gjør ingenting.» Historien er en av samlingens beste, sammen med fortellingen om moren som har mistet en sønn, og to brødre på tur i en Volvo.

Ute av kontroll
Mens Marthinsen konsentrerer seg om det nære, er «Alt under kontroll» beskjeftiget med det fjerntliggende: I én novelle går hovedpersonen inn for å gjøre Oslo til kanalby - og greier det. I en annen krysses «Da Vinci-koden» med «Star Wars», og i en tredje vittig novelle strever en redaktør med manusinnhøsting, i skogen. Han sirkler inn forfattervillmannen, for å snappe til seg manuset, som antas å være modent. Det er en farefull jakt med livet som innsats.

Ironi og absurditeter preger disse novellene som tar opp temaer som: Hvilken virkelighet gjelder? Hvem har den egentlige kontrollen - over historien(e), systemene og livene? Flere enn én gang bringer boka tanken inn på filmen «The Truman Show».

Humanisme
Begge debutbøkene er språksikre. I temperatur er de ulike. Grues prosjekt har et kjølig intellektuelt preg, og stilen er nærmest redegjørende. Han skaper et fremmedartet, tidvis kafkask, univers, der ironi og satire skaper distanse. Tekstene kan virke i overkant kontrollerte: De er fiffige og velturnerte, men forskyver i liten grad leseren.

I Marthinsens bok driver følelsene fortellingene. Her er sinne, nysgjerrighet, begjær. Frastøtende menneskelighet og rørende medmenneskelighet. Humanismen som ligger i bånn, er bevegende. Gjensynet som inngangsport til fortellingene virker litt oppbrukt etter hvert, men de mange høydepunktene oppveier de små skavankene.

© Dagbladet 2010.

Hvorfor heter boka «Du»?

Nettstedet Litteratur i Vestfold fikk nyss om «Du» og stilte meg ni spørsmål om boka. Jeg svarte som best jeg kunne:

Det påstås at alle husker sitt første kyss. Det er ikke vi i LIV SÅ interessert i … Men husker du din første tekst?
Oj, jeg husker nok ikke min første tekst, nei. Men før jeg begynte å skrive fortellingene i «Du», handlet historiene mine ofte om ensomme, gamle menn som bodde for seg selv på en bondegård langt fra folk. Det eneste selskapet de hadde, var seg selv og bikkja. Jeg aner ikke hvorfor jeg skrev om dem, men det gjorde jeg altså. Problemet var bare at det var utrolig kjedelig både å lese og skrive dem. Og de hadde jo ingen verdens ting med mitt eget liv eller min egen alder å gjøre! Så, plutselig en dag, begynte jeg å skrive på en helt annen måte. Plutselig fikk jeg mitt eget språk – og det bare rant ut av meg.

Hva slags assosiasjoner får du av ordet BIBLIOTEK?
Biblioteket er for meg et herlig sted. Det har det alltid vært – og det tror jeg alltid det vil være. Jeg husker mamma pleide å ta oss med for å låne bøker da jeg var liten, og da jeg gikk på barneskolen fikk vi gå på skolebiblioteket én time i uka. Jeg leste alt jeg fant, men etter hvert ble jeg forferdelig lei av Bobsy-barna, Fem-bøkene og Hardy-guttene. Så plukket jeg opp en «Pelle og Proffen»-bok, og skjønte at litteratur, det kan handle om hva som helst!

Det påstås ofte at forfattere er blitt forfattere fordi de var for dårlige i fotball og annen sport.Det ønsker vi i LIV selvfølgelig å motbevise. Så hva er ditt største idrettsøyeblikk? Og nå snakker vi ikke om et du har hatt foran tv-skjermen, men et hvor du selv var aktiv …
Hehe. Jeg er håpløs når det gjelder sport. Jeg har aldri klart å bli god i noe, selv om jeg har prøvd det meste. Det er et eller annet med sport som driver meg til vanvidd, det er litt galskap over å spille lagsporter. En galskap jeg aldri selv har blitt oppslukt av. Men det siste året har jeg begynt å spille fotball en gang i uka. Jeg er selvfølgelig udugelig, treffer sjelden ballen, men det er iallfall kult når jeg har flaks en gang i mellom og får klint ballen i mål.

Både for eksempel idrettsutøvere og skuespillere har ofte ritualer de føler de må igjennom for å lykkes, noen har også spesielle ”lykkebringende” effekter eller klær som de er helt avhengig av at er på plass. Når du setter deg for å skrive, er det noe du MÅ gjøre/ha/trenger?
Nei, jeg har ikke noe spesielt som må være på plass. Jo, kanskje at jeg må ha det bra. Om jeg har en dårlig dag, smitter det over på skrivingen. Og på hva jeg synes om det jeg skriver. Sigmund Freud sa visstnok en gang at det som gjør livet godt, er om man lykkes i å elske og å arbeide samtidig. Han var nok inne på noe der, tror jeg.

Forfattere blir ofte mistenkt for å skrive sin egen selvbiografi i et dusin forskjellige varianter. Uten at vi på noen måte forutsetter at det stemmer, hvilken av dine personer mener du selv at har MEST av deg?
Det er vanskelig å svare på. For kan man ta utgangspunkt i noe man selv ikke har opplevd, tenkt eller følt når man begynner å skrive? Jeg tror ikke det. Men så er det som om noe merkelig skjer: Plutselig handler det ikke lenger om noe man kjenner til, plutselig skriver man om helt andre situasjoner, mennesker og opplevelser. Da har livet liksom blitt litteratur. Det er dit jeg vil, jeg vil forbi meg selv og inn til litteraturens eget liv.

Forfattere er selvfølgelig gjennomtenkte, solidariske mennesker, som uten unntak unner sine forfatterkollegaer all den suksess de kan få. Men hvilken bok, utgitt av en annen, skulle du virkelig ønske at du hadde skrevet selv?
Ingen. Jeg er så glad for å lese det andre skriver, fordi da slipper man liksom inn i hodet og følelseslivet til et annet menneske. Så det er helt fjernt for meg å skulle ønske jeg hadde skrevet andres bøker. Jeg er bare lykkelig over å få lov til å lese dem.

Hva er det absolutt rareste/hyggeligste/mest spennende du har opplevd som forfatter?
Nå er jo «Du» min første bok, så jeg har ikke prøvd å være forfatter særlig lenge. Så det hyggeligste og mest spennende må jo være å ha skrevet denne boka – og tanken på at folk jeg kjenner og ikke kjenner skal lese den. Det er en helt fantastisk, og sprø, opplevelse! Helt siden jeg var liten, visste jeg at jeg ville bli forfatter. Så å endelig bli det … det er rått.

Fortell litt om innholdet i boka di.
«Du» inneholder 34 fortellinger om 34 forskjellige mennesker. Jeg har kalt dem historier og ikke noveller, fordi noveller er så oppskriftsbaserte. Om du forestiller deg at du møter noen du kjenner på gata, eller et familiemedlem i en bursdag – og så forteller de deg om noe de har opplevd eller hørt eller sett, da har du å gjøre med en fortelling. Sånn er fortellingene i boka mi også. De kan handle om kjærester, søsken, venner og fremmede, om avdøde slektninger, foreldre og barn. Det som binder dem sammen, er at alle er fortalt til et du, til et menneske som jeg-personene bryr seg om, hater, liker, kjenner eller har kjent. Boka handler om hvor mye vi tror vi vet om andre mennesker – og om hvor feil det vi tror, kanskje er. For hvor godt kan man egentlig kjenne et annet menneske?

Hvorfor heter boken det den heter? Bakgrunnen for tittelen …?
Tittelen kom ganske raskt. Alle fortellingene er fortalt til et annet menneske, ett i hver fortelling. Alle fortellingene er fortalt til en du-person. Selv om fortellingene er veldig forskjellige, både når det gjelder hva slags forhold personene har til hverandre, hva de føler og tenker – har de altså denne veldig direkte henvendelsen til felles. Og da måtte jo nesten tittelen bli nettopp «Du». Den kan jo kanskje også være en slags oppfordring til leseren? Sånn «Hei, du, ja, akkurat deg, plukk opp denne boka, den er til deg!» Det er jo lov å håpe!

Sandefjords Blad-intervju

Jeg begynner å forstå at det nærmer seg utgivelse med små skritt. I dag våknet familie og venner (ja, og resten av sandefjordingene) opp til et fint, lite intervju med en viss debutant. Kult med interesse fra lokalavisa. Sprøtt og underlig å plutselig befinne seg på den andre sida av bordet.

Litterær debutant

Thomas J.R. Marthinsen kan knapt vente til januar. Da er debutboka «Du» til salgs i bokhandlere landet over. Drømmen er å være forfatter på heltid.

Tekst og foto: Siri Holtung

– Da de ringte fra Gyldendal og spurte om jeg ville gi ut boka mi, var min første tanke «Dette er løgn!». Da jeg fikk summet meg litt, var det mer «Yes! Endelig. Det går an!».

At den 25-årige sandefjordingen Thomas J. R. Marthinsen er skrivefør, er det altså ingen tvil om. Han er utdannet journalist fra Volda og frilanser for Dagbladet.

Han har selv intervjuet forfattere som Doris Lessing og Ingvar Ambjørnsen. Og det er sistnevnte som har vært kilden til inspirasjon siden han var liten:

– På skolen dro vi på turer til biblioteket ganske ofte. Jeg var dritt lei av å lese Hardyguttene og Vi fembøkene og snublet over Pelle og Proffen. Det var noe helt annet. For første gang lo jeg høyt for meg selv og var helt i ekstase over at det gikk an å skrive sånn. Siden den gang har jeg fulgt Ingvar Ambjørnsens forfatterskap. Jeg synes han skriver helt fantastisk.

«Du»
Nå er det derimot Thomas' tur med boka «Du».

Den blir beskrevet som fortellinger, ikke noveller. Hva er egentlig forskjellen?

– Noveller er veldig oppskriftsbasert, med ganske strenge regler for oppbygging. Fortellinger er mer som at du møter en du kjenner på gata. Og så kommer du med en historie om en felles bekjent, for eksempel. Fortellinger er litt løsere i formen, om en kan si det sånn. Det er 34 fortellinger om 34 forskjellige personer. De snakker til en duperson, til mennesker som har vært viktige for dem. Kjæresten, for eksempel, eller datteren. Det handler mye om erindring og minner, forklarer debutanten.

Håper folk kjenner seg igjen
Boka skrev han på to måneder da han gikk på forfatterstudiet i Bø.

– Fram til da handlet mange av tekstene om en gammel mann som bor på en gård med bikkja som eneste selskap. Det var jo drittkjedelig! Og historien kunne jeg jo ikke relatere til noe som helst, ler Thomas.

Nå håper han folk kan kjenne seg igjen i det han skriver. Det er det som er målet. Og det er det som kjennetegner bøker han selv blir oppslukt av.

– Du har hatt en finger med i spillet på bokomslaget også?

– Ja, jeg søkte rundt på nettet etter det perfekte bildet. Det er en veldig dyktig fotograf som har tatt det, Richard Eriksen. Og så er det en veldig kjent kar på bildet, men det er så utydelig at det sikkert ikke er mange som kjenner ham igjen, smiler forfatterdebutanten lurt.