Bare et lite tips:

Stikk innom bokhandelen din og plukk opp "Juleoratoriet". Nå!

Vintergufs i Sandefjord

Med syv kalde utenfor døra, er det fristende å bli inne. Koke en ny liter kaffe, fiske opp ei god bok (og dem har man mange av) og bare igle seg ned i godstolen. Med god fyr på peisen. Men tar man bare noen ganske få skritt bort fra hjemmet lune hygge, finner man et landskap C.S. Lewis og Tolkien hadde sloss om å mane fram; et gnistrende vakkert og gruoppvekkende iskaldt skue av ren, skjær vinter. I går våget jeg meg utenfor. Her er resultatet, kjære leser:


nnnCampingplassen på Granholmen, hvor det ellers kryr av feriegjester, ligger øde og forlatt i vinterkulda.

nnnEn av naboene ble lei av at jeg parkerte Volvoen på fjellrabben hennes, og satte opp en benk i stedet.


nnnMellom to fjellrygger som kalles Lillehvalen og Storehvalen av lokale kjenninger, har noen anlagt natursti.


nnnDet er ikke bare naturen som pakkes inn i et hvitt lag av frost. Hvit bil er kult på avstand, men på nært hold ... vel.


nnnStorehvalen med fjorden nede på venstre side. Det må jo sies at fjellet lett kan se ut som en hval stivnet i landskapet.


nnnMotiv fra Granholmen. Vanligvis kryr det av skrålende unger, men nå er det hele kapslet inn av Kong Vinter.


nnnBadebrygga på Granholmen, med holmene rett utenfor. På gode sommerdager kan man svømme tvers over.


nnnVolvoen trosser kulda og får vinterpels i retur.


nnnNatur og kultur. Gjenlevninger fra sommerturistene møter årstidene.


nnnFlytebrygga som noen glemte å slepe inn før vinteren satte inn.

Puh, Ramslie!

Egentlig skulle jeg skrive om Lars Ramslies "Destroyer" som jeg ble ferdig i går morges. Vel, det var planen. Så plukket jeg opp "Fatso". Det skulle jeg aldri gjort. Første setning er noe sånt som "jeg skulle pult deg så jævlig hardt". Og derfra går det slag i slag gjennom bokas noe over tre hundre sider. Hovedpersonen er en (etter eget utsagn) feit og kjedelig fyr på 34 år. Han bor på Grünerløkka i Oslo. Faren sponser leiligheten, rommet hans er fylt til randen av runkekluter, papirballer og tvilsomme DVD-plater. Og fyren er grusomt, grusom ensom. Han går ikke ut, han får ikke besøk, han har ingen venner. Og han blir bare feitere og feitere, mer og mer desperat etter å nedlegge det motsatte kjønn. Alt han vil, er å elske noen. Han har så mye han vil gi. Alt håp ser med andre ord ut til å være tapt. Men så. Joda, det kommer naturligvis en twist. For: en dag ringer faren hans og sier: "Jeg har tenkt litt på å leie ut et av rommene i leiligheten". Nemlig.

Jeg leste denne boka som en narkoman setter skudd.

Herregud for et tempo Ramslie legger opp til med "Fatso"! Jeg starta på side én. Før jeg visste ordet av det, var klokka 03.30 og arkbunken mot bakpermen forsvinnende liten. Det er et språk, en direktehet og et eneste jag gjennom hele boka, som gjør at du bare må, du må!, lese videre for å finne ut om denne stakkars, feite jævelen lykkes i å oppnå det eneste han vil ha; kjærlighet. Litt kroppskontakt. Omtanke. Ømhet. Noen å gi til. And in the end: sex.

Det som gjør boka interessant, er, foruten dette håpet man plutselig nærer for at hovedkarakteren skal oppnå "målet" sitt, to ting. Det ene er Lars Ramslies mesterlige håndtering av språket. Han skriver så godt, at plattheter og banaliteter bare føyer seg naturlig inn i rekken av tankevekkende erkjennelser og resten av bokas krystallklare språk. Legg også til en nokså stor dose språklig mot, og ikke minst, innholdsmessig mot. La meg si det sånn: Denne boka er, til tross for at også denne befatter seg meget med sex, så langt fra Mads Larsens suspekte, perverterte drittbøker som det går an å komme. For selv om språket i "Fatso" er direkte, enkelte steder gjennomborende rått, har det en hensikt. Det ligger en historie her, som Ramslie virkelig banker igjennom. Det andre som gjør den interessant, er at du liksom ikke helt vet om du kan tro på karakteren eller ei. For, som også er tilfelle i "Destroyer", er han sannelig ganske utroverdig.

Jeg skal naturligvis ikke si et kvekk om hvordan det går med Rino, som hovedkarakteren heter. Det får du finne ut sjøl, hvis du har lyst. Men at den anbefales, det bør det ikke herske den minste tvil om!

The Birds

Scene fra mutterns eminente fuglebrett, en helt vanlig desemberdag:

GOING IN FOR THE KILL: Her har vi fuglen Trond som spenner vingemusklene idet han flakser seg inn mot mat og glede. Han prøver å imponere Laila som har funnet matfatet og (tilsynelatende) gir totalt beng i Tronds fjærprakt.


WRONG APPROACH: Her sees Laila som forteller Trond hvor landet ligger etter at selvsamme Trond øste seg opp så det bruste i fjæra og tok henne på stjerten. Legg merke til Lailas venstrefot, som hun er i ferd med å ... sette ned.


BABY GOT BACK: Her har vi vågefulle Trond en halvtime seinere. Fuglen (Laila) er fløyet og Trond gjør seg klar til å ete seg opp til neste gang Lailas yppige konturer kan skimtes i nærheten av matfatet.

Forrykende slektskrønike

Jeg har nettopp lest ferdig danske Morten Ramslands familieroman "Hundehode" og må bare gi meg ende over. For en heisatur av en roman! Gjennom barnebarnet Asger tråkkes historien til en norsk-dansk familie fra i dag bakover til 1930-årene, og tilbake til vår tid igjen. Boka skildrer familien gjennom tre generasjoner. Første generasjon er smugler og kubistisk(!) skipsingeniør Askild og hans kone Bjørk. Og selv om Askild egentlig kan sies å være romanens hovedkarakter, fortelles det hele altså gjennom barnebarnets blikk. Romanen sparkes i gang på ei tysk slette under Andre verdenskrig - og vi følger Askild gjennom fluktforsøk og frigjøring fra en tysk konsentrasjonsleir. Dette oppholdet resulterer i en alkoholrus som varer ved gjennom hele romanen.

I andre generasjon følger vi Askild og Bjørks tre barn, spesielt fortellerstemmens far, Flapøre (kan nok best oversettes til Flagreøre; jeg har lest den danske originalen og aner ikke hva han heter på norsk). I tredje generasjon får vi historien til bokas fortellerstemme, malerspiren Asger.

Det som først og fremst gjør boka leseverdig, er forfatterens omgang med språket. Her finnes et hårreisende driv, en underfundig humor (enkelte ganger hysterisk morsom) og et alvor som virkelig dirrer. Samtidig er den spesielle miksen av jeg-forteller og allvitende forteller (barnebarnet vet jo alt om hva slekta har vært gjennom av gleder og sorger) noe som løfter romanen til uante høyder. Anbefales på det aller sterkeste, som julelesning eller når som helst.

Lynvisitt

Med juleferie på forfatterstudiet og en hel, lang desember med skriving, skriving og skriving foran i løypa, er det temmelig ålreit å stikke innom Oslo og gjøre en reportasje for Magasinet. Komme inn på det gamle kontoret og se at alt er som det var i sommer, det samme sjarmerende virrvarret av lapper, notatblokker og avissider. Det er rart med det: lærer man å sykle, sykler man resten av livet.

H2O

Det er vann over alt, og vinduet på din side går ikke an å åpne. Jeg ser at du prøver, lener meg over for å fortelle deg det, at det er bare å gi opp, men du ser ikke i min retning. Jeg ser deg gjennom vannet, trekkene dine som vaskes over i hverandre, fortvilelsen i øynene dine sett fra siden, jeg har aldri sett på deg slik før. Jeg griper etter setebeltefestet, men det går ikke opp, jeg ser ned på gulvet, har jeg ikke en slik hammer festet et sted, i nærheten av gulvet ved en av dørene, men nei, jeg finner ingenting og jeg ser på deg igjen, huden din har en annen nyanse nå, du ser plutselig på meg. Det er en villskap i blikket ditt, det er Darwin som kicker inn, jeg ser du betrakter meg som en i flokken, som den svakeste, han som kan ofres, som må ofres, for at du selv skal overleve dette og føre slektens gang videre med ditt blod bankende i årene. Men det er vanskelig å slå gjennom vann. Jeg trykker på knappen til hanskerommet, plastlokket gir ikke lyd fra seg da det glir opp, men det kommer noen bobler. De søker seg opp, du får noen av dem i ansiktet, du får dem rett i synet, jeg innbiller meg at de irriterer deg, før de forsvinner opp gjennom glipen øverst mellom vinduet og bildøren. Det er mørkt i hanskerommet, den lille lampen lyser ikke, jeg tenker at en sikring må ha gått, jeg fomler med hånden, kjenner konturene av en plastskjøt som ikke er pusset ned, huden revner på pekefingeren min, det svir, men jeg skal ha den ut. Jeg river til meg hammeren, jeg vet den er rød, og jeg beveger den så fort jeg kan gjennom vannet som stiger, men det går saktere enn jeg hadde håpet, og hammeren treffer ruten forkjært, den glir bare ned mot kanten på døren, treffer den lille låsstilken som stikker opp, gud vet hvorfor den er der, bilen låses automatisk med et trykk på en plastdings jeg har festet til nøkkelknippet. Du griper etter hånden min, prøver å si noe, jeg ser bare boblene, vannet stiger raskere nå, det er et ekkelt brus, tenker jeg, tungt, og jeg merker at jeg er overrasket over min egen tanke, hvorfor tenker jeg på dette når jeg skal dø, og du får tak rundt håndleddet mitt, grepet ditt, du som alltid har sagt du er så svak i klypa, du har fått krefter og du klemmer så hardt at jeg glipper taket. Du snur deg, jeg ser deg i sakte film, nei i to ganger saktefilm, du forserer vannet, ansiktet ditt er forvridd, og hammeren treffer ruten med et dumpt klikk, en rose brer seg utover glasset, det spraker, og så kommer ruten mot oss. Det er som om hele havet velter inn, buler gjennom glassrosen og inn i kupeen. Du blir presset mot meg, vannet eter oss, presser ut siste rest av luft. Jeg får et glimt av deg gjennom vannmengdene, og et bilde farer gjennom meg, jeg husker da stefaren min var død og mor spurte om jeg ville se ham. Se ham, spurte jeg, han er jo død, men jeg fikk se ham likevel, mor dro frem et polaroidbilde av ham, han lå på et stållignende bord, kanskje var det aluminium, hva vet jeg, men der lå han, og jeg kunne se at øret hans var blått. Ansiktet så normalt ut, jeg husker jeg drømte om det øret i månedvis etterpå. Det er dette bildet som går gjennom meg da jeg kjenner deg komme helt over på min side av bilen, du havner over beltet, det strammer enda mer over magen, og jeg spør deg om hammeren, men det blir bare bobler ut i vannet.

De tidlige anmeldelsene

Som jeg skrev, så har jeg gjort. «Bokorm»-spalta er tilbake med bokanmeldelser. Poenget er som alltid å gi deg tips om bøker du bør få med deg – eller bøker du bør holde deg langt unna. Spalta er utstyrt med vurderingskriterier i form av pennesplitter. En sjeldent god bok løper risikoen med å få seks pennesplitter, mens en drittbok for eksempel kan få én. Så får vi se hvor kjip jeg er med full pott. Her har du en oversikt over de ulike vurderingene ei bok kan få:



Og her er de tidligere anmeldelsene (mars-juli 2007):

Slipp den inn!
Jeg har tidligere beskrevet min barneskolefascinasjon for vampyrer. Det er noe ved dem som ikke bare treffer, men røsker tak i noen strenger i meg som jeg ikke er helt sikker på at tåler dagens lys (ja, det var en billig formulering). Selv om jeg i fjor måtte kaste «Den vesle vampyren»-serien på min personlige litteratursøppeldynge, har jeg ennå ikke gitt opp håpet om å finne vampyrhistorier som ligner mitt eget minne fra tida jeg leste om Rydiger under dyna til langt på natt med en lommelykt jeg til stadighet måtte dunke mot panna på grunn av svinnende lysstyrke. Jeg tror jeg er allergisk mot ordinære horror-historier, så forfattere som Stephen King tør jeg påstå er utelukket for bestandig. Jeg orker ikke lese bøker som ikke handler om annet enn ... å skremme leseren. Ikke fordi jeg er lettskremt, men fordi jeg blir så trist av det.
nnnSå da jeg her forleden kom til meg selv midt i en bokhandel et eller annet sted i Oslo med en svart pocketbok med blanke, imiterte blodflekker på, ble jeg derfor mildt sagt forbauset. «La den rette komme inn» het den, og skrevet var den av John Ajvide Lindqvist (svenske født i 1968). I tillegg stod det en mange sitater fra ymse aviser – som samlet sett kunne fortelle om en «troverdig, realistisk oppvekstroman med vampyrer og zombier på rollelisten» som skulle være en «strålende og annerledes leseropplevelse». Nemlig.
nnnGjett om jeg måtte bite i meg mitt sarkastiske nemlig! Historien om den mystiske jenta Eli og den vesle, svenske guttungen Oskar er helt og holdent fantastisk. Det er oppvekstroman fra Stockholmsforstaden Blackeberg på 1980-tallet krysset med horrorbok; kjærlighetsskildring krysset med en perlerad vakre skildringer av denne verdens ensomhet. Den er en av de ytterst få bøker jeg allerede nå vet at jeg aldri, aldri kommer til å glemme. Den har satt spor på hjertekammerne mine. De er ikke bare vakre, disse sporene, men ved alt som er hellig: de er gode. Språket er ikke helt på høyden hele veien, men på sitt beste slår dialogene Hemingway ned i ørretbekken så vannet skvetter.
nnn«La den rette komme inn» er en historie som best kan beskrives som neglbitersk spennende, opprivende menneskelig og grusomt romantisk. Jeg vet hva som skjer med en vampyr som går inn i et hus uten å være invitert. Vet du?



Sexy finansthriller?

I «Lindeman & Sachs» bryter Kjell Ola Dahl tvert med sin krimhelt Gunnarstranda. Det er kjærkomment, må jeg få si. Den nye boka tar for seg norsk næringslivs historie fra 70-tallet og langt utpå 1980-tallet, og er en ramsalt familiekrønike av den gode, gamle sorten. På coveret har Kagge forlag valgt å sitere Aftenpostens anmelder på følgende oppsummering: «Sexy finansthriller». Det er jeg nesten enig i.
nnnFor, joda, boka inneholder mer enn gjennomsnittlig dose erotikk og sex. Men det er først og fremst historiefortelleregenskapen til forfatteren som burde løftes fram, ikke sexskildringene. For Kjell Ola Dahl har jerngrep om historien og karakterene fra side én til the bitter end. Og det sier ikke så lite, når man tar med i betraktningen at dette er en bok som tar for seg ikke bare én, men to store, innfløkte slekter av pengesugne, mer eller mindre umoralske banditter. Eller japper, som familiene Lindeman og Sachs' overhoder nok egentlig bør karakteriseres. For å få et lite inntrykk, kan du lese bokas første sider her. Vil du ha enda mer, har jeg latt meg forstå at NA24 og Kagge legger ut hele boka her i løpet av sommeren. (Hvor smart det er å gjøre noe sånt med en såpass fersk bok, skal jeg ikke si noe om.)
nnnSpråket er lekent, det er litterært og det sitter som et skudd. Boka anbefales på det sterkeste som sommerlektyre du ikke vil gi slipp på, selv om slutten ikke helt klarer å føye sammen de mesterlige, uhåndterlige trådene som spoler av underveis. Alt i alt kan det slås fast at krimforfatteren Dahl endelig har funnet sin plass på den litterære arenaen.



Salander & Blomkvist for siste gang
Da jeg hørte tidende om at Gyldendal hadde store planer om å gi ut én Stieg Larsson-bok per år, og altså vente med utgivelsen av den tredje og avsluttende i Millenium-serien til 2008, ble jeg vred. Sånt går ikke an, tenkte jeg. Det er litt som å pisse på leserne/kjøperne sine. Men så tok de heldigvis til fornuften – og gav den ut på svensk. Også den norske oversettelsen ble framskyndet; nå skal den lande i butikkene i november 2007. Det ble selvfølgelig til at jeg begynte på den svenske, all den tid tålmodighet er et fremmedord her i gården.
nnnDen siste boka i serien om Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist er den beste. Alle løse tråder nøstes opp, klimaksene står i kø (mot slutten av boka) og man får det man i England og USA kaller for «closure». Noe blir avsluttet. Nå kan du naturlig nok innvende at å si noe sånt er det reineste sprøyt, og det har du rett i: Stieg Larsson hadde mentale skisser nok til hele ti bøker om sitt umake, sjarmerende par. Men allikevel: Lisbeth og Mikaels streben etter rettferdighet i et Sverige som er gjennomsyra av mer eller mindre onde banditter, blinde politikere og byråkrater – er en avsluttende bok. Man får sine ivrig etterlengtede svar. I går var jeg og tok noen øl med Monsieur Øye som også har lest boka. Han mente den nok kanskje var litt forutsigbar. De siste sidene av boka skjønner du hvordan blir, allerede når du er på side 134 (eller deromkring). Men han sa også: «Allikevel gjør ikke det noe, for man leser videre med skadefryd!» Det er så sant som det er sagt.
nnnAt Stieg Larsson er død, er så inderlig, inderlig synd for oss krimelskere. Det er nesten så man får lyst til å rive av seg håret (og det er langt), skyte en bjørn og gråte en skvett. Nesten.



En urhests hjertes vandring
Jeg husker ikke lenger når det var, men det var en dag for ikke så lenge siden. Jeg bladde meg gjennom lister fra forlagene for å kikke etter interessant lesning. Ettersom det der alltid er relativt grove tilfeller av panegyrikk, leste jeg også anmeldelser av bøkene som allerede var utkommet. Navnet Peter Adolphsen dukket opp. Og boktittelen hans; «Machine». I anmeldelsen het det at dette var den ekstremt korte romanen (på søttifem sider!) om en oljedråpe. At det var historien om denne lille dråpa fra da den (i en annen energiform, må vite) utgjorde hjertet til en urhest i tidenes morgen. Jaha, tenkte jeg. Ekstremkorte bøker kan av og til være en lise i perioder av tjukke, herlige og tidskonsumerende romaner. Ambjørnsens «Dronningen sover» er perleeksempelet på at den korte varianten av og til kan slå pusten ut av deg med sitt spinkle legeme.
nnnSå da det årlige bokraset gikk på Fredrik Wandrups kontor, plukket jeg med meg «Machine». Den lå der klemt inni en av stablene som truet med å ta gulvet i et ustøtt kvantesprang (i parentes bemerket synes jeg å ha lest et sted at et kvantesprang i virkeligheten foregår ufattelig sakte, men det får bli en annen historie). Da jeg kom hjem, bladde jeg opp. Og ble sittende. Og ble forbløffet! Nå kan jeg ikke skrive så mye her hva det handler om, fordi jeg er redd for å ødelegge, men det er altså historien om en ... energiklump og dennes vandring fra en form til en annen, ned gjennom historien. Fra å starte sin eksistens i The big bang ender den opp i Texas i USA en gang ikke så langt unna vår egen tid. Da har den lille dråpen vært igjennom en god del historie. Som vi vet forsvinner ikke energi, den antar bare nye former. La oss kalle denne vesle boka et herlig innblikk i materien som alt består av. Oss selv inkludert.



Viktig, men dårlig
Da Gert Nygårdshaug fikk 624 stemmer i Dagbladet og NRKs uformelle kåring av lesernes norske favorittbok gjennom tidene (og da naturligvis vant det hele), ble jeg nysgjerrig. Da jeg hørte at tittelen på boka var «Mengele Zoo», ble jeg interessert. Og da jeg skjønte at boka ble skrevet i 1989 og fremdeles ble ansett som brennaktuell, ble jeg regelrett overbevist. Nå har jeg lest den (etter å ha lagt danske Peter Adolphsens grenseutvidende «Machine» til side et stakket sekund), og jeg forstår utmerket godt hvorfor den vant. Det var ganske sannsynlig en velfortjent seier for Nygårdshaug. Vel, iallfall når det gjelder historien i boka. Skrivinga er et annet kapittel.
nnnBoka handler om den vesle gutten Mino Aguiles Portoguesa som bor i en knøttliten landsby i hjertet av Amazonas-jungelen. Landsbyen er fattig, men det er ikke fordi det skorter på ressurser, folklore og i det hele tatt. Det er på grunn av los americanos, los gringos som på en helt ufattelig kynisk manér utbytter naturressursene. Det ender med at noe grusomt skjer med landsbyen. Bare Mino unnslipper i live. Da er han åtte-ni år gammel. Han sverger hevn, ikke først og fremst på grunn av landsbyen, familien og alle menneskene han kjenner, men på grunn av regnskogen. Ja, det går en faen i denne pjokken på vegne av Moder Jord, og han setter griller i hodet på seg sjøl: Han skal utgjøre en forskjell. Han skal gjøre hva som står i sin makt for å redde og hjelpe naturen på fote igjen.
nnnHerfra og ut blir Mino (og vennene hans) naturterrorister. De danner gruppen Mariposa (som jeg innbiller meg betyr sommerfugl), ettersom Mino er dypt fascinert av disse flyvende vesnene som har fire liv (eller livsstadier). Sammen utrydder de kapitalistsvin og miljøsyndere i et vanvittig tempo med gift. Over hele kloden. Og verden går av skaftet i en blanding av dårlig samvittighet, frykt og ... medfølelse. De tar livet av adm.dir.-slasker i Japan, USA, Europa, Malaysia, ja til og med her oppe i det iskalde nord.
nnn«Mengele Zoo» tar sitt navn fra samtaler Mino har med sine nære venner om den tyske nazilegen Doktor Mengele og hans menneskesyn. Verden er blitt forvandlet til et sted hvor menneskene grovt utnytter naturen, ødelegger og dreper og tenker profitt, profitt, profitt. De har intet høyere mål i livet enn å bli rikere. Alt dette gjør boka skremmende dagsaktuell (noe den har vært, vil jeg si, siden lenge før boka ble skrevet). Men det er én ting som forstyrrer: Skrivestilen. Jeg synes det er synd å påpeke det, men det er helt sant: Gert Nygårdshaug skriver ikke så bra. Når forlaget skriver bakpå at han kombinerer sin fantasi med sin «frodige fortellerevne», er nok det et utslag av sedvanlig forlagspanegyrikk. Som ikke har så veldig mye med realitetene å gjøre. Boka er rett og slett krøkkete skrevet. Og det er synd, for om det var gått noen runder til med språket, er jeg helt sikker på at denne boka ikke bare hadde blitt internettlesernes favoritt, men muligens også det litterære Norges soleklare ener fra det forrige årtusen. Ikke at det i seg sjøl er noe mål. Men da hadde den kanskje fått den utbredelse historien i boka fortjener.



Glimrende, glimrende!
De siste to dagene har jeg lest og lest på Kyrre Andreassens «Svendsens catering». Jeg så boka i fjor en gang, og beit meg merke i den uten å kjøpe den. Jeg tenkte (som jeg ofte står der og kaster innbundne bøker fra den ene hånda til den andre og er så frista, så frista), at dette blir pocket. La den ligge som en årgangsvin i butikkhyllene, så skal du se det blir paperback av den! tenkte jeg. Og jeg fikk selvfølgelig helt rett. Sånn funker jo bokbransjen her til lands. På lørdag, mens B. var et ærende i byen, rusla jeg innom ei av ARK-sjappene på den andre sida av Elva og ga meg til å bla. Blablabla, og enda litt blaing. Til slutt bladde jeg meg fram til denne merkelige tittelen igjen.
nnnJeg skal innrømme at det hjalp ørlite i utvelgelsesprosessen at noen hadde plukka ut noen ord fra Ingvar Ambjørnsens anmeldelse («Mer Svendsen! En til!») på omslaget, men da jeg hadde lest bare ett avsnitt, skjønte jeg at dette stemte. Dette var riktig, det var den boka jeg skulle lese her og nå. Og «Edward Nansen» og «Mengele Zoo» måtte pent finne seg i å bli satt på hold. Bokas første setning er denne: «Den nye fyren hennes bar sønnen min på skuldrene». Jepp, bæng!, så er vi igang, tenkte jeg.
nnnBoka handler om hverdagen, det vil si: den til dels opprivende hverdagen, til cateringkokken Johannes Svendsen. Etter å ha servert noe bederva kjøtt på et av oppdragene sine, rakner livet hans betraktelig. Han blir liggende i en døs på sofaen. Kona murrer, barna synes ikke det er akkurat kult å ha en sånn far, og derfra ruller snøballen. Språket i boka ligger forbausende nært mitt eget, for eksempel sier jeg-personen «svelgja» (leses 'svællja') i stedet for «svelget». Det faller i meget, meget god jord her i gården. For jeg ser det så sjelden. Iallfall på en så likefram, uanstrengt måte som i Andreassens bok.



Maos lille ... døde?
Jeg skal være den første til å innrømme det: Bøker fra Kina og omegn er en sjeldenhet i mine bokhyller. Ja, jeg tror knapt det har vært noen i det hele tatt. Men her om dagen ble jeg anbefalt og fikk låne en krim fra Shanghai av alle steder. Boka ble meg overlevert innpakket i noe som kan kalles nøktern panegyrikk; det var en bok jeg ikke kunne avslå å lese.
nnnJeg hadde aldri hørt om Qiu Xialong før. Han er født og oppvokst i Shanghai, men flyttet til USA på slutten av åttitallet og begynte å skrive engelsk i stedet for kinesisk. Mens han ennå bodde i Shanghai ga han ut en rekke poesibøker, oversettelser av vestlig poesi og arbeidet som kritiker. Da han flyttet til St. Louis byttet han ut sine lyriske regler med hardkokt krim fra hjemtraktene. De fire bøkene i serien hans har også blitt oversatt og utgitt i Kina. Strengt, strengt sensurert. For eksempel er Shanghai blitt hetende «H-City». Nemlig.
nnnHandlingen i «En rød heltinnes død» finner sted i hjertet av Shanghai tidlig på 1990-tallet, og handler om drapsetterforsker Chen Cao, som (forbausende nok) også skriver poesi. En dag blir det nakne liket av en ung, vakker kvinne funnet i ei mørk, uframkommelig elveleie. Pakket inn i en svart søppelsekk. Ingen aner hvem hun er. Ingen har sett noe. Men Chen Cao bestemmer seg for å komme til bunns i saken, først og fremst fordi han er så herlig politisk ukorrekt at han mener at rettferdigheten har noe for seg. Også i kommunistiske Kina. Utover i boka dukker det opp enkelte spor og etter hvert som saken utfolder seg og trekker ut, oppstår det en rekke forviklinger. Det viser seg at denne kvinnen er hva som blir kalt en «nasjonal mønsterarbeider». Det vil si at hun har levd et liv som ifølge Kommunistpartiet er beundringsverdig. Og, som vi skjønner, et liv hvor hun må vokte seg ekstremt vel i hver eneste handling hun foretar seg. Verre blir det naturligvis når Chen Cao avdekker at denne drapssaken har koblinger helt til topps innad i partiet og til en av de gamle kadermedlemmenes eneste sønn.
nnnÅ lese skildringer av hverdagslivet i det kommunistiske Kina på nittitallet er en øvelse i tålmodighet. Et så råttent, vanskelig og ultrabyråkratisk styre, gir begrepet «politisk korrekt» en helt annen tyngde. Det gir begrepet en ekstra, og temmelig jævlig, dimensjon som jeg ikke kunne forestilt meg i mine verste fantasier. Qius bok er skrevet nokså gammelmodig, men det finnes friske, modernistiske partier som gjør noe med balansen i boka. Man får på denne måten indirekte en pekepinn om forholdet i Kina på denne tida: På den ene siden Tradisjonen, på den andre Framtida. Dette er en bok som må gro på deg, du må ikke gi opp selv om forargelsen kommer (og det gjør den), for det er en liten perle av en krimbok. Lekkert krydret med dikt, litterære referanser og hint fra det kinesiske kjøkken. Med andre ord en leseopplevelse jeg unner de fleste som liker å utfordre seg sjøl ørlite.



Oppskrytt traktorkomedie
Omslaget på Marina Lewyckas store litterære suksess «A Short History of Tractors in Ukrainian» bugner over av gromtaler. Eller blurbs, som de kalles på originalspråket. Ifølge de som har lest den (ja, mon det?) er boka hysterisk morsom, den er sprø og utrolig og i det hele tatt ganske amazing. Jeg pleier vanligvis ikke velge bøker utfra omslaget; gjør man det går man så altfor lett glipp av skatter skjult bak hårreisende typografi og grafiske designere som har fått litt for frie tøyler av forlagene. Forfatternavnet, det er det jeg går etter. Enkelte ganger gjør jeg (heldigvis) unntak fra denne regelen, for er det noe jeg liker mer enn meget, meget mye annet, er det å «oppdage» en ny forfatter.
nnnEn jeg kan meske meg med i flere bind. Så da jeg var i London for litt siden og hadde en drøy time til overs etter innsjekkingen*, investerte jeg £7.99 for ukrainsk-engelske Marina Lewyckas roman om en nyslått enkemann på åttifem som «forelsker» seg i ei ung, yppig kvinne fra sitt hjemlands Ukraina. Historien er ført i pennen av gamlingens datter, og tar jeg ikke mye feil trekker nok forfatteren tidvis tunge veksler på sin egen oppvekst. Dette vet jeg altså ikke, jeg bare aner det. (Et lynsøk på vår venn med Janusansikt, Google, finner naturligvis noen svar.)
nnnDet er trist å føle seg snytt når man blar om siste side. Snytt fordi man er blitt frarøvet det som er mest verdifullt for oss homo sapiens; tid. Boka er morsomt skrevet, den har et rimelig sprøtt persongalleri — men den er dessverre så ... jeg vet ikke, den har litt av samlebåndsauraen over seg. Det ble med andre ord et kort bekjentskap, Marina. Sorry.


* = Jeg er naturligvis halvlam av innbilt redsel når jeg passerer bomstasjoner langs veiene, tollgrenser, politibiler, militærpolitibiler, unge folk i uniform, byråkrater og alt som lukter av overvåkning, kontroll og i det hele tatt. Derfor er jeg ofte paranaoid tidlig ute. Noen grunn har jeg slett ikke, men prøv å fortelle det til underbevisstheten min!


Knallsterk oppfølger
Jeg skrøt hemningsløst av Stieg Larssons første skjønnlitterære bok, «Menn som hater kvinner» i Bokorm tidligere. Det er på høy tid at det kommer en ny vurdering, og hva passer vel bedre enn bok numero to fra samme forfatter?
nnnÅ få et gjensyn med den eksepsjonelt dyktige og fingernemme hackeren Lisbeth Salander (en moderne Pippi Langstrømpe) og journalisten med integritet nok for et par svære okser, Mikael Blomkvist, var etterlengtet. Og når Stieg Larsson har gjort det så elegant, så selvsagt som han gjør det i «Jenta som lekte med ilden», er det en fryd å være leser. Sidene blar seg sjøl. Da jeg leste denne boka, gjorde jeg noe jeg sjelden gjør (vanligvis bare når jeg leser Bjørneboes mer dystre og lekne partier eller når jeg leser Ambjørnsens og Askildsens noveller): Jeg leste sakte. Jeg tvang meg sjøl til å lese maksimalt ti sider av gangen, slik at boka skulle vare lenger. Det sier ikke lite om ei boks kvaliteter.
nnnI denne bok nummer to (av hittil tre, muligens fire) om radarparet Salander og Blomkvist, trer Mikael Blomkvist noe tilbake for den relativt sett jævlige livshistorien til Lisbeth Salander. Det er til tider vondt å lese om hvordan denne jenta ble lurt allerede fra barnsbein av, men så er resten av handlinga så til de grader gjengjeldende. Mer skal jeg ikke si om den saken. Historien dreier seg denne gang om menneskesmugling til Sverige fra Litauen, Latvia og øvrige tidligere østblokkland, og om MC-klubben og en viss gangster som står bak det hele. Midt ute på den svenske landsbygda skjuler det seg et ekkelt nettverk av drittsekker. Samtidig utspiller det nevnte spillet om Salanders historie seg, og de to ulike delene er så intelligent skrevet og så gripende klekket ut at jeg nesten gir meg over.
nnnSpråket i boka er som det var i forgjengeren: uhyre treffsikkert og knapt. Stieg Larssons bøker er i det hele tatt en sjeldenhet, fordi han skrev tre (muligens fire) bøker på rappen. Da han sendte manuskriptbunken sin til Norstedts forlag, inneholdt den altså ikke bare én bok, men flere. Noe lignende har bare en sjelden gang skjedd før (iallfall når det gjelder svensk krim, med Åke Edwardson). Dette gjør at bøkene lever sitt helt eget liv, totalt og fullstendig uhindret og uforstyrret av presseomtale, salgstall og forfatterforfengelighet. Og hvem tjener rått på det? Det er oss, det.



Lekker svensk krim
Klisjeen over alle klisjeer er at en bok er så god at man ikke klarer å legge den fra seg. At man bare er nødt til å bla videre, til å finne ut hva som skjer på neste side og i det hele tatt. Det er ytterst sjelden jeg kommer over en sånn bok. Kanskje er jeg på vei til å bli lettere litteraturblasert, men det tror jeg egentlig ikke, for det går sånn cirka ett år mellom hver gang jeg oppdager en ny forfatter – og får bakoversveis av beundring. Senest nå for noen dager siden. Jeg hadde bare så vidt hørt om den avdøde svenske krimforfatteren og journalisten Stieg Larsson. Expo-redaktøren og nynazisteksperten Larsson døde av kreft høsten 2004, før hans første bok ble utgitt. Han hadde imidlertid sendt inn både boka, en bok nummer to – og muligens en tredje – til Norstedt-forlaget. Heldigvis, har det vist seg i ettertid. Ikke bare hadde journalisten klart å skjule et formidabelt skjønnlitterært talent, han hadde også klart å skjule at han er en djevel til å koke sammen en troverdig, uhyre spennende historie, som han også krydret med sin betydelige kunnskap om blant annet nynazisme og vold mot kvinner. Dette kommer soleklart til uttrykk i herværende kriminalroman.
nnnBoka handler om journalisten Mikael Blomkvist som jobber i et nyhetsmagasin (kanskje ikke ulikt forfatterens eget Expo). Han har driti seg solid ut med et stykke gravende journalistikk om en finanstopp på høstparten, og blir dømt til å sone en kort fengselsstraff i løpet av det påfølgende året. Innen den tid mottar han et helt spesielt tilbud fra usannsynlig hold: Han blir invitert til den 82 år gamle tidligere bedriftslegenden Henrik Vangers hus et sted ute på landet. Der blir han tilbudt et høyst spesielt oppdrag, mot klekkelig betaling (200 000 kroner i månedslønn gjennom et helt år). Målet er å finne ut hva som hendte med Henrik Vangers grandniese, som forsvant sporløst på 1960-tallet. Nå skal jeg ikke si noe mer enn nødvendig, men den videre utbroderingen av Vanger-klanen, ymse finanstopper, et knippe nazistiske, antageligvis kvinnehatende menn, historien om en påstått sosialt dysfunksjonell hacker og et vedvarende spørsmål om kjærlighet i mange retninger, snos elegant sammen videre rundt dette utgangspunktet.
nnnSpråket i «Menn som hater kvinner» er fortettet, treffsikkert og usedvanlig godt. Det er ikke tvil om at Larsson har brukt lang tid ikke bare på fortellingen, men også på flyten i dialogene og teksten. I løpet av lesningen (jeg bladde om siste side i natt klokka 04.30) presterte Larsson å drive fram de sterkeste følelsene i mitt register. Jeg vekselvis lo rått (og høyt, for meg selv), fikk tårer i øynene og kroet meg etter hvert som historien forløp. Da jeg i natt bladde om siste side, hamret hjertet mitt ustoppelig, jeg var varm, glad og samtidig vantro. Dette er utvilsomt den beste, mest rystende og djevelsk godt skrevne kriminalromanen jeg noen gang har vært borti. Og jeg har etter hvert lest noen få.




Sjarmerende fransk
Første gang jeg hørte om den franske forfatteren Anna Gavalda var i forbindelse med et intervju vi skulle ha med henne i Magasinet. Det var jeg som fikk jobben og tre av hennes bøker sendt over fra forlaget. De av bøkene hennes som er oversatt til norsk, er oversatt til nynorsk. Samlaget stod tydeligvis først i køen når det gjaldt å sikre seg denne franske suksessforfatteren (hun har solgt mer enn to millioner bøker på verdensbasis og er oversatt til et trettitall land).
nnnBoka er historiene om kokken Franck, overklassetosken Philibert (som er forbausende ålreit) og den unge kunstneren Camille. Sistnevnte jobber ræva av seg som renholder, og har ikke noe hjem. Hun bor i et loftkott uten varmeovn. Philibert bor i samme boligblokk i utkanten av Paris, sammen med den humørsyke leietageren Franck. En sein kveld bærer han henne inn i den digre leiligheten sin og installerer henne som best han kan. Gradvis vikles de nokså motvillig inn i hverandres liv, før de mot slutten befinner seg så tett sammenfiltret at hverken de eller leseren skulle tro de bare hadde kjent hverandre et års tid.
nnnGavalda har en dialogbeherskelse som er helt sjokkerende presis. Dialogen i boka – som jeg i intervjuet omtalte som vindfull, noe iallfall én leser fant merkelig – flyter så luftig og naturlig av gårde at det er en fryd. Der er ikke ett overflødig ord; hverken på linjene eller mellom dem. Boka er sødmefull i enkelte partier, men det er gjort uten sentimentalitet og med en personinnsikt som er fabelaktig. «Luftigheten» gjør naturligvis også sitt til at boka er en real murstein på over 600 sider. En forbausende lett murstein, og da ikke betydningen lettvekter. «Saman er ein mindre aleine» er en nydelig, tankefull bok om hvor vennskap kommer fra.

Greetings from Australia

Å få en mail fra Australia, fra et ektepar i sekstiårene som åpnet hjemmet sitt for oss, spanderte barberque og kengurusightseeing til vi så stjerner, det er bare så givende. Jeg mener, her sitter de på den andre sida av jordkloden, de sysler med sitt og så tenker de en dag, en varm dag i november tenker de: "Nei, nå sender vi en mail til Thomas og spør åssen det står til. Om det går godt med skrivinga og i det hele tatt". Dette tenker de, den pensjonerte læreren og den fremdeles yrkesaktive sykepleieren som studerer kunst på fritida utelukkende fordi hun er glødende interessert i livet. Noen mennesker er så gode at det er til å bli helt rørt av.

Bokanmeldelser?

Om ikke så lang tid, vil jeg begynne på igjen med ørsmå, kjappe anmeldelser av bøker her i gården. Den forrige bloggen min hadde en egen kategori jeg kalte Bokorm, og den skal tilbake i lyset. For det er ingen ting som er så fint (iallfall nesten ikke), som å dele begeistringa si etter en bokopplevelse. Eventuelt spre litt eder og gallesyre om drittbøkene vi alle ramler over før eller siden. I mellomtida kan man jo ta en titt på Lasses bokmeldinger.

Halv seks er tid for fôr

Eyolf satt på kjøkkenet. Han hadde nettopp spist tre knekkebrød med kald svinesteik. Klokka var akkurat passert halv seks, Elena sov fremdeles. Det var mørkt på tunet utenfor, men grålysninga nærmet seg borte mellom granene i skogholtet. På bordet foran ham lå den hvite pakka, han hadde den røde og svarte røykstapperen mellom beina. Wienertip. Tre hver morgen, til morrastellet nede i grisehuset. King lå og sov på dørmatta; lå alltid et sted hvor det trakk. Din varmblodige satan. Eyolf dro plastmaskinen med et rykk mot venstre. En passe hard, tettstappa sigarett. Han drakk siste slurk av vannglasset. Han plukket opp sigarettene og røykpakka og la dem i lomma på jakka. Den hvite filterboksen inn i skapet over komfyren. Så dro han anorakken over hodet, tok på seg vinterstøvlene og ropte på bikkja.

Det gikk et kuldedrag over tunet, vinden fikk granene i skogen like ved til å knake. Han ble stående utenfor ytterdøra. Et elgspor forsvant inn bak huset. Eyolf gikk de tjue meterne ned til grisehuset, han var allerede merket. Gnyet steg mot ham da han løsnet hengelåsen på døra og gikk inn. Han beholdt jakka på til tross for varmelampene som holdt grisene varme. I de innerste bingene skimtet han grisene som skulle til slakt, grisene med røde kryss av spraymaling på ryggen. Alle er like, men noen er likere enn andre. De hylte, de skreik, skrapte med butte labber i sement, halm og sin egen dritt fra i går. Han ville ikke varsle henne der oppe i huset om sitt ærende, så han holdt kjeft. Ga seg ikke til å roe på dem. Han slo ikke på taklysene, i tilfelle hun skulle ha våknet og nå sto ved vinduet og så utover. Han forsøkte å lage så lite lyd som mulig, peilet seg inn på den innerste bingen. Purka hadde fått grisunger for bare tre dager siden, og han visste han hadde glemt å surre henne ordentlig fast. Han bøyde seg ned over kanten, den stramme lukta av dritt og piss blandet seg med lukta av fôr, den sorten han fikk billig av Paulsen nede på gartneriet. Han likte den. Den var ny hver morgen.

På ei dynge av møkk lå tre små grisekropper sammenfiltret. Han skottet bort på den digre purka. Hun lot seg ikke forstyrre, glippet så vidt med et sløret, lyseblått øye. En liten grisunge pilte i dekning bak mora. Eyolf skrittet over plankelemmen og holdt på å miste balansen, før han fikk plantet vinterstøvlene centimetertykt i dritten. Han tok tak i beina til to døde grisunger, gikk nærmere purka. Bakerst, like der hvor grisungen hadde søkt dekning, så han en av de andre lyserosa ungene. Under den vulgære, jo han tok seg i å tenke i slike baner, det overrasket ham, men slik var det: under den vulgært svære ræva, dette svulmende fettfjellet av ei ræv, lå en forvridd kropp i klem mot sementgulvet. Med ett ble lukta tyngre enn vanlig. Ditt digre purkehelvete. Eyolf lirket løs den lille flatklemte kroppen. Purka gryntet grovt da han rugget til henne for å få løs den siste labben. Han la kroppene fra seg ved den grønnmalte krakken, fant fram sigarettene og satte seg. Helvete at jeg skulle glemme dere. Det brant i brystet som det skulle.

Ute var det lysere. Nattemørket var ved å gi tapt for dagen, nå så han på sporene at nattens gjest hadde vært helt innpå grisehuset. Han festet hengelåsen igjen, slengte de døde grisene fra seg på bakken og plystra på bikkja som var på oppdagelsesferd med snuta dypt i snøen. Golden retrieveren kom luntende fra borte ved hekken, Eyolf pekte bare mot skrottene. Bikkja heiv seg over måltidet, farget snøen rød rundt labbene sine, de gylne halshårene glinset. Han ble stående i den støvelhøye snøen og bare se, nå tenker jeg ikke, for det gjennom ham, her står du og glefser i deg død gris som om det ikke var noen morgendag og jeg står her og bare er. Han ristet seg løs, kikket opp mot huset, ingenting, så gikk han ned til postkassa for å se om avisa var kommet. Den hadde selskap av en bunke glinsende reklamebrosjyrer. Han lot dem falle ned i kassa igjen, og beveget seg mot huset. Han dunket skoene mot det nederste trappetrinnet og gikk inn. Han dro likevel med seg to små snøkladder inn i vindfanget. Det luktet sterkt av kaffe fra kjøkkenet, Elena måtte ha stått opp. Men jeg så ikke noe lys. Han kremtet, for å varsle sin tilstedeværelse, hun kunne være litt skvetten av seg, spesielt om morgenen.

Hun sto bøyd over fryseboksen. Svin til middag, tenkte han. Jeg må se å få skutt ei hare. Elena slapp lokket på fryseren og kikket kort på ham. Hun har sminket seg. Hun kneiset med nakken i en slags hilsen. Han smilte skrått til henne, smaken av sigarettene lå fortsatt over jekslene. Så gikk hun ut i vindfanget, han kunne høre glidelåsen på støvlettene hennes. Ytterdøra gikk opp der ute, et pust av kald vind smøg seg inn på kjøkkenet til ham. Han brettet ut avisa, tok en slurk av kaffekoppen hun hadde satt fram. Det sto et stykke om ordføreren, hun hadde visstnok fått en pris av fylket. En humanitær æresbevisning. Leste et referat fra gårsdagens kommunestyremøte, det handlet om det nye kjøpesenteret ute ved Skogsnes. Så, lyden av Elena som åpnet og lukket ytterdøra. Gufset av vinter i det korte sekundet hun holdt døra åpen.
«Bad dog,» sa hun da hun kom inn på kjøkkenet igjen.
Eyolf så spørrende opp på henne.
«Bad dog. Wont eat. Stupid.»
Han bladde om til ei ny side. Noen opposisjonspolitikere reagerte på prisen ordføreren hadde mottatt. Eyolf tok en slurk av kaffen.

Elena smurte to knekkebrød til seg sjøl. Hun sa ikke mer om bikkja. Fisket mobilen ut av bukselomma og ga seg til å knatre og tygge, tygge og knatre. Eyolf tok seg i å stirre på henne. Hva er det nå. Hvem skriver du til. Han sa ikke noe. Tv-programmet i avisa fortalte om tre filmer, han hadde hørt om én av dem.
«Use my phone,» sa han til henne.
Elena kikket opp fra tekstmeldinga hun var godt i gang med, det må jo være ei melding, du har ikke så mange kontakter å bla igjennom.
«Why,» sa hun.
Ordene satt fast i halsen hans, han fomlet. Jævla engelsk. Han så ned på spaltene uten å lese et eneste ord. Bladde om én gang. To ganger.
«I just,» begynte han. Harket. Sigarettsmaken blandet seg med smaken av kaldt svinekjøtt. Jeg kaster opp, nå kaster jeg opp. Det kommer faenmeg opp igjen.
«Is it ... expensive for to use your phone?»
Et raskt smil over ansiktet hennes. Et lynglimt av et smil.
«Thank you, Aiolff. But is OK.»

Nå kommer vinter'n!

Lifjell like ved Bø tidligere i dag.

Big Mac-blikk

Kortprosa, opplest på Litteraturuka i Drammen

Hun står på gangfeltet, hun er i ferd med å ta første skritt over på de hvitmalte asfaltstrekene som leder over veien, men det virker som hun har stanset seg selv halvveis i bevegelsen. Nå roter hun i veska si. Tar opp en sammenleggbar paraply, stikker den innunder venstre arm. Med høyrehånden graver hun i skinnveska, hun har nøkkelknippet sitt mellom fortennene. Så kikker hun opp. Du kan merke blikket hennes sveipe over deg der du sitter på McDonald's og forsøker å spise en Big Mac uten å grise. (Det klarer du ikke.) Du vet at hun ikke kan se deg. Vindusruta reflekterer sollyset, tenker du. Dama bøyer seg og setter veska mellom skoene. Du tar en ny bit, skyller ned med en slurk dau cola. Hun setter seg ned på huk, og du spiser fire pommes frites-strimler med ekstra salt. Så skjer det noe der ute foran fotgjengerfeltet: En mann kommer gående og sakker farten idet han skal til å passere dama som sitter på huk i de grønne skoene med lave hæler. Du ser det på ansiktet hennes, at han snakker til henne. Hun snur fjeset opp mot ham, for så å kikke ned i veska igjen. Du ser mannen legge ei hand på skuldra hennes, han må krumme seg litt i rygge. Hun ser ikke opp flere ganger. Mannen gir seg til å stryke henne over ryggen, sakte bevegelser. Fra der du sitter, virker det som de kjenner hverandre godt. Eller, tenker du og mister noen feite salatblader i fanget, så har de kjent hverandre en gang. Dama reiser seg opp, hun har et eller annet mellom fingrene, du kan ikke se hva. Mannen har rettet seg opp, tatt et skritt mot venstre som for å se henne klarere. Nå snakker de sammen, du aner ikke hva de snakker om, du får dressing på kinnet. Mannen tar av seg brillene sine, han har buskete bryn, det ser du først nå. Fra høyttalerne som er senket inn i taket over deg hører du sangen på radioen fade over i en ny, og du vet noe ingen av familierestaurantgjengerne rundt deg vet, og dette tenker du nå, at akkurat denne sangen spilles i hver eneste McDonald’s-restaurant over hele jordkloden. Det har du fra en tidligere venninne, og du tar en ny pommes frites-strimmel, biter den av halvveis, og sier inni deg at det finnes 31 743 steder som dette, du tenker at McDonald’s har tatt over verden, farget den i rødt og gult og fett. I klovn. Mannen rører fortsatt ikke på kroppen, men nå snakker han igjen. Du tenker, nå kommer det til å skje noe stygt der ute, du tar en ny bit av hamburgeren. Den er blitt kald. (Men du har lyst på den.) Du skjønner ikke hvorfor du tror det vil hende noe der ute, men det gjør du, du kjenner det på deg, kall det intuisjon, du tenker at fotgjengerfeltet — når en av dem nok straks vil prøve å gå over fotgjengerfeltet — da kommer noe til å gå i stykker i den andre, hun eller han kommer ikke til å takle det, du vet ikke hvorfor, men du ser det levende for deg. Du kikker ned på plastbrettet, næringsinformasjonsarket som er griset til av fingermerker i fett, i dressing, i saltet, du tar opp en serviett og ser at dama med ett går, ja hun har snudd seg der ute og er på vei i din retning, mannen står tilbake. Munnen hans, tenker du, munnen hans, og hun går mot deg, møter blikket ditt igjen, uten å møte det, du vet at hun umulig kan møte blikket ditt, og du reiser deg med hamburgeren i hånden, den siste biten, det øverste brødstykket (du ba om å få varianten uten sesamfrø) er mindre enn det underste og du tenker faens overbitt, griper colabegeret, tar av lokket, slipper kjøttstykket nedi. Idet dere møter hverandre i døra, hun på vei inn, du på vei ut, nikker hun til deg.

Berlin durch die Linse