W.G. Sebald-intervju DEL 2

Det er min udelte glede å kunne presentere andre del av det eksklusive W.G. Sebald-intervjuet for de som måtte kikke innom her i sommervarmen. Skjønner du ikke hva jeg snakker om, finner du første del av intervjuet her.

Intervju © Jens Mühling/Pretext Magazine 2003. Norsk oversettelse © Thomas J.R. Marthinsen 2008. Gjengitt med intervjuerens tillatelse.

Om skrivekurs

SEBALD: Det er selvfølgelig veldig viktig å kritisere noen på en akseptabel måte. Det er ingen vits i å eksponere en teksts svakheter på en polemisk måte. Man må være veldig diplomatisk og forsikre seg om at de positive sidene ved en tekst blir tilstrekkelig verdsatt. Og så kan du si: kanskje kan du gjøre akkurat dette på en annen måte. Forestill deg en tekst lik en jeg nettopp leste, som starter med en beskrivelse av tre fotografier: Det første bildet viser ditt, det andre bildet dett og det tredje viser datt, og denne beskrivelsen fyller tre sider. Dette repetitive elementet helt i starten, kan være uheldig. I et slikt tilfelle kan det være bedre å bare bruke ett bilde og gjøre det virkelig vakkert. Dette er et meget enkelt råd, og det er sånt man kan påpeke og påvirke med. Eller hvis noen bruker det forferdelige trikset med en opphopning av adjekiver, eller hvis setninger ikke har noen rytme. Du kan øke forståelsen når det gjelder slike ting ved å snakke om en annen person hvis tekster er veldig rytmiske, uten at det bør høres kitsch ut av den grunn. Du kan også vise studentene at litteratur selvfølgelig handler om å overbringe følelser, men at kunsten er å overbringe dem uten å bli sentimental. Å gi dem en følelse av en grense som ikke må krysses, mellom drama og melodrama. Alt dette går det an å demonstrere.

[Når en students tekster blir diskutert i klassen] beholder deltagerne som regel en viss diplomatisk sans overfor studenten. Det har noe å gjøre med den engelske nasjonalpsyken. Jeg kan forestille meg at stemningen i et tysk klasserom ville være langt røffere, fordi tyskere tenderer til å være langt mer direkte. Hvis de ikke liker noe, sier de det klart og tydelig, mens engelskmennene jo er kjent for sin høflighet. De prøver å ikke tråkke på hverandres tær. Det finnes kodede uttrykk: Hvis noen sier at en tekst er «interessant», betyr det at den i virkeligheten ikke er særlig interessant. Dette er noe alle vet, og så må du enten akseptere at det er sånn eller ikke. Det er derfor det fungerer så godt å være diplomatisk i denne sammenhengen, fordi folk er veldig hensynsfulle i sin sosiale omgang. Hvis noen skriver noe grusomt tull – og det skjer – så er det ikke slik at man vil si rett til denne personen at det vedkommende skrev er grusomt. I Tyskland oppstår det ofte kontroverser på denne måten, også på offentlige forelesninger. Det er alltid noen blant publikum som har noe vedkommende vil ha sagt, og som egentlig har et problem med noe ved seg selv snarere enn noe ved innholdet i hva det snakkes om. Men man må naturligvis være klar over at det er mye folk skriver om som er av en veldig privat karakter og som derfor henger tett sammen med selvtilliten deres. Det ville være meningsløst å underminere det faktum. Det er selvsagt en problematisk situasjon når tjue mennesker sitter sammen i en gruppe, fordi, på den ene side tenker alle som har litterære ambisjoner at de er alene om å være geniale. På den andre side står du overfor tjue andre forfatterspirer, som jo netoppp undergraver denme illusjonen.
Du kan også gjøre det klart for folk at de ikke for enhver pris må bli forfattere. Det går an å skrive på en amatørmessig måte, det finnes ikke noe krav til deg om at du må bli en forfatter. Hvis du virkelig er seriøs, vil det skje på et eller annet tidspunkt. Men du kan ikke forsere det på et gitt tidspunkt, du burde ikke tenke: nå som jeg har fullført dette kurset, må jeg publisere noe for enhver pris. Enten skjer det eller så skjer det ikke. Du er nødt til å vise folk at dette yrket har så mange ukomfortable aspekter ved seg at det kanskje er like greit ikke å forfølge det ved å dømme seg selv til å finne opp ting resten av livet. Selv om du ikke blir forfatter etter dette året, har du ikke nødvendigvis kastet bort tiden din. Erfaringen kan bli nyttig på all slags vis. Ikke minst kan du nå et høyere nivå av selvbevissthet, noe som aldri er dumt.

Om å skaffe seg en jobb

SEBALD: Og jeg forteller folk i private samtaler at det er andre måter å få endene til å møtes, og at det å skrive ofte ikke fungerer om du forsøker å tvinge det fram. Som regel forstår folk det. Jeg er også nøye på å fortelle folk at det er ekstremt viktig å ha et yrke ved siden av skrivingen, uansett hva slags jobb det dreier seg om. Det er visse yrker som passer bedre enn andre som en parallell til denne typen arbeid. Det å være doktor, for eksempel, det kan ikke skade. Men å være tannlege er ikke så bra. For du vet, som tannlege ser du jo alltid inn i de samme munnene hvor du ser de samme hullene. Du får aldri høre pasientene fortelle noe, fordi de sitter sånn som dette [her drar Sebald munnen opp og fullfører setningen med tilgjort forvridd stemme], og de kan ikke si noe. Men som lege får du verdifull innsikt i andre sosiale kontekster, familiehistorier, personlige problemer, ja, det er mye å ta av. Det beste er vel egentlig å være notar. Innen arvespørsmål. Ikke noe annet sted får du se hvordan menneskene fungerer enn der hvor det handler om penger. Men alt i alt spiller det egentlig ingen rolle hva du er, om det så er forskringsagent eller lærer eller hva som helst, du må bare finne noe som kan fri det fra den byrden det er å skulle skrive noe hver dag.
Selv om den første boken din utgis av et halvveis bra forlag, selger ikke debutantbøker særlig mer enn, si 1500 eksemplarer. La oss si at boken koster ti pund, du får ti prosent av det. Da har du tjent rundt 1500 pund. Hvis du jobber på en byggeplass en måned eller to, kan du lett tjene tilsvarende. Det betyr jo at du vil bli tvunget til å gjøre noe annet uansett, hvis du har lyst til å overleve. Mange forsøker å livnære seg ved å skrive bokanmeldelser, noe som virkelig er slavearbeid. Det er mye bedre å også være involvert i en helt annen bransje.

Om å anmelde bøker

SEBALD: Det er klart at det ikke er noe generelt i veien med bokanmeldelser, men jeg synes det er fullstendig feil hvis forfattere anmelder hverandres bøker. Det skjer hele tida, vet du, at en forfatter anmelder enn samtidig forfatters roman, slike ting, jeg synes det er idiotisk. Virkelig idiotisk. Hvorfor kan de ikke lese noe annet, i stedet for å lese det kollegene deres skriver? For ikke å nevne det faktum at dette er noe mange gjør av subjektive årsaker, at man får fiender, at man bygger opp rivalisering, noe som jo er veldig ubehagelig. Jeg pleide å skrive om samtidige forfattere også, om Peter Handke for eksempel, men ikke etter at jeg selv ble forfatter. Rett og slett fordi jeg ikke kunne si: Det er grusomt det Handkle skriver nå for tiden. Det har ikke jeg noe med. Jo, det er min bransje, men det er simpelthen ikke min rolle å rette fingeren mot andre, og jeg ville ikke likt at det skjedde meg heller.
Jeg betrakter det som en grunnregel å holde meg unna min samtidige litteraturbransje. Det er har blitt en så stor industri at det egentlig er helt utrolig. Jeg får minst to manuskripter tilsendt hver dag fra forleggere som spør om jeg kan skrive en eller annen kommentar til omslaget. Så har du alle disse konferansene og forfattermøtene og så videre, hvis man ville kunne man jo gå på tre forskjellige tilstelninger hver eneste uke. Hele bransjen har virkelig blitt forferdelig utflated de senere årene. Kunsten er virkelig å isolere seg selv og la så få ting komme inn i hodet som mulig. Å bare slippe inn det som kommer fra en retning ingen andre noen gang ser i. Det er det vanskelige.

Om litteraturbransjen

SEBALD: Generelt vil jeg si at det er dumt å lese bøker av andre samtidige forfattere. Fordi det er bunnløst: hvis du tenker på hvor mange tusen forfattere som finnes i Tyskland i dag, vil du se at du aldri kommer gjennom. Litteraturen er subsidiert i de fleste land i våre dager – bare se på alle disse litterære prisene som finnes i Tyskland, stillingene som byforfattere, stipendier, German Literary Fund of the City of Leipzig og så videre. Mange forfattere faller i denne fellen tidlig i sin karriere. De blir eksperter på sånne ting, de søker på dette og hint og klarer på denne måten å holde seg flytende i ti-tjue år, de profesjonaliserer seg selv på en helt latterlig måte. Og på grunn av dette sikkerhetsnettet hundredobles antallet forfattere. Bare se på Sveits hvor det nå må være minst 5000 publiserte forfattere. For tjue år siden var det knapt to kjente; Frisch og Dürrenmatt, og i dag er det to dusiner bare i byen Basel. Og alle møtes to ganger i uka og klemmer hverandre, samtidig som de er fylt av misunnelse og gjensidig forrakt. I et sånt klima er det veldig vanskelig å bevare et klart syn på hva det å skrive handler om, fordi du er bundet inn i denne merkelige formen for rivalisering. Og til forskjell fra forretningsverdenen, er rivaliseringen nokså tåkete, fordi den er forkledd gjennom disse falske kunstvennskapene. Dette er grunnen til at det ikke er lurt å la seg dra inn i denne verdenen, ved for eksempel å skrive bokanmeldelser. Det beste er å holde seg utenfor det hele.

Tredje og siste del av intervjuet kommer seinere i juni.