Nobelstafett
På den ene siden har man historiefortellerne. På den andre siden har man dem som skriver på følelser.
Til den første gruppa hører forfattere som er dyktige på å fortelle. La oss ta Gert Nygårdshaug som eksempel. Eller Tom Egeland (og alle andre krim- og thrillerforfattere). Øystein Steine. Erlend Loe. Anne B. Ragde. Lars Saabye Christensen. Eller kanskje det ypperste, norske eksempelet: Jan Kjærstad. Og Henrik H. Langeland. Eller internasjonalt: Alice Munro, Cormac McCarthy, Ernest Hemingway. For meg å se, er dette forfattere som gjerne vil fortelle noe. Det er altså selve berettersituasjonen som er den viktige. Naturligvis ikke i seg selv, men for å si noe om den menneskelige tilstanden. Noen ganger kan slike forfattere utprege seg ved teknisk fortellerbriljans. Vanntette historier. Et plott som er stramt, gjennomreflektert, perfekt utporsjonert. Andre ganger kan dette vippe over til å bli direkte oppskriftsbasert. Poenget er at fokuset ligger på å skape en fortelling. At forfattervirksomheten kanskje virker veldig strategisk. Den har et mål utenfor seg selv. Kall det kanskje idéromaner, selv om de ikke trenger å være akkurat det.
På den andre siden har man forfatterne som ikke er opptatt av å skulle fortelle en historie. Dette er forfattere hvis tekster på tydelig vis er drevet av følelser, stemnigner, opplevelser, fornemmelser, sansninger. Norske eksempler: Hanne Ørstavik, Ingvar Ambjørnsen (selv om han også har skrevet bøker innenfor den andre kategorien tidligere). Karl Ove Knausgård. Axel Jensen. Sigurd Mathiesen. Johan Harstad (selv om han kanskje er på vei litt over i den andre gjengen, noe jeg ikke helt klarer å finne ut av). Internasjonalt? George Orwell. Celiné. Kafka. Doris Lessing. Marcel Proust. Det kanskje ypperste eksempelet: Virginia Woolf.
Fellesnevneren her er at litteraturen de skriver, disse forfatterne, som sagt er drevet på følelser. Det er en tilstedeværelse i tekstene av ett annet menneskes indre (og eventuelt også ytre) liv. Grensedragningen mellom litteratur og liv er i denne gruppa uhyre grumsete, vanskelig å formulere, nærmest umulig å se. For her er ikke fortellingen i fokus, men mennesket. Direkte. Gjerne upolert. Her er målet nettopp litteraturen. Å finnes der, i og gjennom skriften eller det å skrive.
Og jeg liker følesesbasert litteratur aller best. Hvorfor? Fordi det muliggjør å se livet fra et annet punkt enn mitt eget. Få innblikk i hvordan andre som lever eller har levd i tidligere tider (altså for eksempel Woolf) opplevde det å finnes. På en måte slår denne litteraturen meg som langt mer eksistensiell. Det er mye mer på spill. Både på godt og vondt. Dette er litteratur som like ofte lugger som den trøster, like ofte medfører ubehag som behag. Sorg og raseri som harmoni og forklarethet. Kaos like gjerne som orden.
Ja, et viktig stikkord her er nettopp kaos.
Som Tor Ulven sa i et intervju gitt like før han døde:
«I det virkelige livet er lidelsen formløs. I den godeEn annen måte å trekke opp dette skillet, er å se på populærlitteraturen (som forfatterne i den første kategorien i mer eller mindre grad passer inn i) kontra den mer smale (eller for å si det rett ut, den gode) litteraturen. Igjen har jeg lyst til å sitere Ulven, for han sier noe jækla fint om denne grenseoppgangen:
litteraturen får lidelsen en form. Det er det helt avgjørende. Kunstverket
gir en glede i seg selv, som form, uansett tematikk. Hvorfor kan man se
på et maleri som forestiller et lidende menneske og likevel kjenne en
slags glede? Det er formen. Formen pluss innsikten verket gir.
Kunstverket gir en illusjon av orden i kaos, selv om det er kaoset man
tematiserer. Antagelig er det slik at gevinsten blir større for leseren jo
mer avansert verket er. Avansert, men ikke nødvendigvis komplisert i
ytre forstand.»
«Selvfølgelig er populærkulturen virkelighetsflukt. Men folk harDerfor er det naturligvis litt paradoksalt at når jeg selv har skrevet en bok, har jeg kalt den for en samling fortellinger. Den opptrer under kategorien novellesamling i katalogene fra Gyldendal og i nettbokhandlene, men det er ikke noveller. Noveller tilhører (ikke alltid, men nesten bestandig) den første kategorien forfatteres tekster, synes jeg. Når jeg har kalt mine tekster fortellinger, er det fordi dét er formen. Så kan man spørre hva som skiller noveller fra fortellinger. Vel, det er jo selvfølgelig dunkelt, dette. Men likevel: Om du møter en du kjenner på gata og vedkommende forteller deg noe om en felles bekjent, så har du en fortelling. Om du befinner deg i et gravøl og det fortelles noe om avdøde, har du en fortelling. Om noen forteller deg om en drøm de har hatt (uansett hvor kjedelig det ofte er å lytte til andres fantastiske drømmer), har du en fortelling. Om du opplever noe du brenner av lyst til å snakke om, er det en fortelling du lager. Eller det kanskje mest treffende eksempelet av dem alle: Din egen livshistorie er en fortelling. Minnene dine. Erindringene dine.
da en åpenbar rett til å flykte. Livet er jo for jævlig, selvfølgelig er det
dét. Jeg har all respekt for underholdningsforfattere som selv sier at de
skriver kiosk-litteratur. Men når man flykter inn i den mest kommersielle
kulturen, flykter man fra noe, og ikke til så veldig mye. I den seriøse
litteraturen flykter man også til noe. Dermed får man igjen det man
flyktet fra, men i en, om ikke avklaret, så i hvert fall i en ny form.»
Formen er altså avgjørende, nettopp fordi livet ikke har form i seg selv, men er kaos, som Ulven skriver. Men for å se det, trenger vi å redusere all samtidigheten i livet, alle hendelsene, følelsene, opplevelsene til noe vi kan forholde oss til. Dét er god litteratur: Noe du leser som gjør at du føler det er viktig, sant, ekte. At det er liv. At du slipper inn til et annet menneskes tanker, erfaringer, følelser, drømmer, angst, kjærlighet, ja kort sagt når du får opplevelsen av livet sett fra et litt annet ståsted enn ditt eget. Eller som Trude Marstein skriver i et essay: Når du kjenner igjen noe du ikke visste at du kjente fra før av.
Så min kandidat til Nobelprisen akkurat nå: Karl Ove Knausgård. For han har skjønt det så jævlig godt, at kaoset må ha en form for å bli vakkert.
Jeg gir stafettpinnen videre til Fr. Martinsen og til Joakim.
8 kommentarer:
Interessant skille du trekker opp, men jeg reagerer på en del av eksemplene, har vansker med å forstå at f.eks Munro og McCarthy ikke skriver om følelser, eller at de ikke kan få en til å se livet fra et annet punkt enn sitt eget, og - ikke minst - at de skal tilhøre populærlitteraturen mer enn flere av de nevnte i den andre gruppen, som du betegner som smal. Og hva er smalt? Tradisjonelt det som appellerer til en mindre gruppe, gjerne fordi de utfordrer leserne mer enn å underholde dem. Sånn sett var Ulven utvilsomt smal, men Ambjørnsen ser jeg ikke i det bildet. Noen få klarer å utfordre samtidig som de underholder, og her stiller Knausgård i en egen klasse akkurat nå, samtidig er det vanskelig å kalle han smal. Jeg tror ikke vi kommer lenger ennn til god vs dårlig litteratur, der alle som leser en del sikkert kan være enige om å plassere visse tekster i den ene og den andre kategorien,men der veldig mye vil havne i en gråsone pga uenighet. Noe appellerer til deg og dine følelser som ikke appellerer til meg og omvendt, og jeg vil si at forfattere som får formidlet innsikt i hva vi mennesker strever med, f.eks å se noe mening i vår eksistens, er verdt å lytte til, enten de forteller en historie eller ikke. Om det i tillegg kan sies å være god litteratur må de også være gode til å skrive, det nytter ikke å ha noe på hjertet viss det ikke fungerer stilistisk - og her er det et hav imellom f.eks Nygårdshaug og McCarthy i mine øyne, de tilhører ikke samme gruppe, de er i ulike divisjoner i mitt hode!
Å ja, jeg forstår så godt hva du mener. Dette skillet mitt er jo høyst tvilsomt, og det handler som du påpeker egentlig et subjektivt skille mellom godt og dårlig. Derfor tror jeg det jeg skrev best kan forstås som et slags forsøk. Eller sagt med Isaac Asimovs motto som utgangspunkt - "writing to me is simply thinking through my fingers".
Jeg er veldig enig i at Nygårdshaug og McCarthy befinner seg på forskjellige planeter. Men så mener jeg derimot at de befinner seg i samme solsystem, for å holde meg til denne dårlige metaforen.
Der skillet går for meg å se er vel mellom konstruksjon og følelse. Om noe virker konstruert eller om det virker følt, oppriktig, sant. Eller sagt på en annen måte: Om jeg finner det troverdig. Eller kanskje nødvendig, at det er skrevet ut fra en nødvendighet, ikke en (fiks) idé.
Kjempeflott svar!! Og ja - Knausgård har forstått det hele! Tenk om han en gang får Nobelprisen! Det hadde svingt skikkelig.
Jeg liker det skillet du gjør - men det skulle kanskje vært en tredje kategori; de som skriver både en historie, men som også skriver på følelser. Murakami feks: han skriver i og for seg en historie, men jeg opplever at det i stor grad er leseren som skaper historien, gjennom sin subjektive lesning. Paul Auster er mer historieforteller, mens hans kone derimot, skriver både historier og følelser (Blindfolded/Med bind for øynene mener jeg er et godt eksempel). Det er uansett et spennende "forslag" til en forståelse av ulike sjangre du kommer med! Jeg er også enig med Thauke2 som presiserer at noen av de du nevner tilhører ulike divisjoner.
Eg er veldig skeptisk til eit slikt skilje som du sett opp her. Det minner meg litt om Langeland si kategorisering i handling eller språk, som eg også er skeptisk til. Eg er heilt enig i at det hos nokon forfattarar er forteljinga, plottet og framdrifta eg legg merke til, medan det hos andre er kjenslene og stemninga som er vitkigast. Og det er til og med sjangrar som er meir handlingsdrivne enn andre, som for eksempel krimsjangaren. Men eg er skeptisk til å klassifisere og kategorisere litteratur ut i frå det.
Denne typen kategoriseringar har ofte ein tendens til å bli lite fruktbare, etter mi meining, fordi dei har ein tendens til å redusere verka. Mange av dei verkeleg gode bøkene er anten forteljing eller kjensler. Eg trur mange av dei er begge deler. Eller både handling og språk. Og ved å kalle den eine boka bare forteljing og den andre boka bare kjensler meiner eg at begge bøkene blir reduserte og tredd inn i ei gruppering som blir for snever. Dei færraste verka eg har lese, er bare det eine eller bare det andre.
Huff, eg ser eg ikkje har lese godt nok gjennom før eg posta: 2. setning i 2. avsnitt skal vere "Mange av dei verkeleg gode bøkene er ikkje anten forteljing eller kjensler."
Takk, Janke. Det er jo bare et forsøk på en slags innsirkling av mine egne kategorier, min (sikkert kanskje ekskluderende) litterære smak.
Bai:
Bai, jeg skjønner godt at du er skeptisk, for det er jeg også. Alle slike kategoriseringer innskrenker. Resultatet er alltid reduserende, eller kanskje for å si det rett ut: løgn. Men likevel er det jo kult å prøve å sirkle seg inn på en fornemmelse for noe. Så på den måten er det jo fruktbart, men så kanskje bare for meg selv. Eller vent, nei, for det blir jo samtale av det!
Og jeg er enig med deg i at de færreste bøker (kanskje bare de aller skrekkeligste) er bare enten det ene eller det andre. Det er jo problematisk, dette, å forsøke å si noe om begreper som "ekte" og "sant". Eller hva som for meg smaker best - og hva som øyeblikkelig må frastøtes.
Alt som fører til samtale og refleksjon er fruktbart, det har du rett i. Og dette var engasjerande.
Det å beskrive smak er vanskeleg. Korfor liker eg det eg liker? Og korfor er eg ikkje i humør til å like det eg vanlegvis liker, innimellom (akkurat nå)? Og korfor er det slik at ikkje liker ei rekke av dei bøkene som har blitt selde i opplag på mangehundretusen? Fornemminga du sirklar inn er veldig interessant - i alle fall så lenge ein ikkje bruker kategoriane ukritisk. Og eg tar meg i å bruke nokre av desse kategoriane sjølv, sjølv om eg er ambivalent til bruken av dei.
Det er kanskje ikkje utan grunn at filosofien sidan Platon, har forsøkt å beskrive "det gode, det sanne og det vakre", utan å eigentleg komme til nokon form for eining. Det er subjektivt. Og vi må få lov til å ta vare på det subjektive. Og det er kanskje derfor slike kategoriseringar skremmer meg litt, fordi dei på sett og vis forsøker å ta bort det subjektive som ligg i opplevinga av teksten og teoretisere denne.
Etter litt tid, måtte hjem etter juleferie og kikke på bokhylla og tenke meg om, men her er svaret mitt.
Jeg er forresten enig om Knausgård. Jeg syns prosjektet hans er omveltende og viktig og jeg gleder meg til å se hvordan det påvirker litteraturen og mottakelsen av den fremover.
Legg inn en kommentar