Tilbake til start

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp. Tredje bok» for ABC Nyheter:

I årets siste bind av «Min kamp» går Karl Ove Knausgård til sin egen barndom med kirurgisk presist minne – og sterke følelser.

Tredje bok i romanserien «Min kamp» er nesten i sin helhet viet barndommen. På de første sidene møter leseren den lille familien Knausgård som kommer flyttende til en liten øy på Sørlandet. Her skal de bo inntil huset deres er ferdigbygd. Mora og faren er begge 24 år gamle, de har to små sønner. Gjennom resten av romanen følger vi den yngste av dem, Karl Ove Knausgård, gjennom hans aller første minner – til han mot romanens slutt har fullført første år på ungdomsskolen som 13-åring.

For første gang i «Min kamp»-fortellingen gjør Karl Ove Knausgård bruk av det faktum at den nærværende boka er én av i alt seks romaner om hans eget liv. For selv om også denne boka utmerket godt tåler å leses som et selvstendig verk, er det klart at den får sin nesten magiske styrke sett i lys av det vi allerede har lest i de to foregående bøkene – og det vi spekulerer om at vi skal få lese i de tre neste.

Nok en bok om far
I føste bind av «Min kamp» møtte leseren en forfatter som sitter og betrakter sitt eget furete ansikt i Malmö i Sverige og undres over hvor rynkene i fjeset kommer fra. Hva som har satt seg i det. I andre bind går Knausgård uredd inn i konsekvensene av sin oppvekst – han viser hvordan han fungerer i samspill med andre mennesker, han utpensler sin smertefulle følsomhet, sine mangler, sine begrensninger. Men det er med bind nummer tre vi får se hvorfor det ble slik. For «Min kamp. Tredje bok» er først og fremst historien om en sønn. Og forholdet til hans egen far.

Bind tre handler om sønnen som vokser opp i et hjem hvor han er kronisk redd for sin egen far. Det er en bok om ufattelig sterk familiekjærlighet – og det er en historie om en frykt som gjennomsyrer alle hverdager, alle ferier, alle helger. For Karl Ove Knausgårds far er, i denne boka, en formidabel hustyrann. Han styrer familielivet med humøret sitt – som kan svinge fra begeistring til eksplosivt raseri uten den minste foranledning. Og ikke minst – uten det minste forsvarsel. Derfor er det også en bok om barnet Karl Ove som tvinger seg selv til å tilpasse seg. Til å svinge med farens humør, til å legge skjul på sine egne følelser, sitt eget kullsorte hat, og la faren få ture med seg som han lyster. Ikke fordi Karl Ove vil det slik, men fordi han ikke har noe valg. For som han skriver:

«Inne på rommet mitt var det egentlig bare én ting jeg lengtet etter, og det var å bli voksen. Det var å bestemme helt fritt over mitt eget liv. Jeg hatet pappa, men jeg var i hendene på ham, det fantes ingen vei ut av hans makt. Han var umulig å hevne seg på. Annet enn i tankene og i fantasien, som de roste så, i den kunne jeg knuse ham. I den kunne jeg vokse, bli større enn ham, legge hånden over kinnene hans og klemme til, så leppene foldet seg til den dumme munnen han så ofte hermet at jeg hadde, på grunn av de utstående tennene mine. I den kunne jeg slå ham så hardt med knyttnevenpå nesen at den knakk og blodet flommet ut av den. Eller enda bedre, så nesebenet ble trykket inn i hjernen hans og han døde. Jeg kunne slenge ham mot veggen, kaste ham utfor trappen. Jeg kunne ta ham i nakken og kjøre ansiktet ned i bordet. Slik kunne jeg tenke, men i det øyeblikket jeg var i samme rom som ham, løste alt seg opp, han var min far, en voksen mann, så mye større enn meg at alt måtte skje ifølge hans vilje. Min vilje, den knekte han som ingenting.»

Stor, stor kjærlighet
Men samtidig er «Min kamp. Tredje bok» stappfull av kjærlighet. Hovedpersonen «Loffe» Knausgård er en sart, følsom gutt som går opp i naturens skjønnhet, han elsker sin bror Yngve og sin mor Sissel. Han fascineres av det han ser rundt seg, av lyset på himmelen, trærne i skogen, av bygninger, søppeldynga midt ute i skogen – og etter hvert dras han mot jentene i nabolaget og på skolen med en nesten desperat kraft. Han elsker av hele sitt hjerte, og vil elskes tilbake. Men hjemme er det bare fra mora og broren han får kjærlighet tilbake. Fra faren får han kjeft, han blir hånet, mobbet fordi han ikke kan si «r», men sier «th» i stedet. Han blir slått, han får vridd øret til han mister målet – og han tør ikke si sin mening om noe som helst. Gjennom hele romanen møter vi en gutt som tar lett til tårene. Som overveldes av sine omgivelser – og som blir så sterkt påvirket av hva andre mennesker sier om ham, synes om ham, mener om han, at han blir helt utslått.

Et sted i boka skriver han at det var mora som reddet ham fra døden. Det er ikke snakk om en konkret situasjon hvor han befant seg i livsfare. Nei, det er helt generelt. Han skriver:

«Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden ha tatt livet mitt, på den ene eller andre måten. Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til én eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far.»

Gjennom hele romanen er det slik: Innimellom de lange, rike neddykkingene i minner og situasjoner, får leseren plutselig høre stemmen til den 40 år gamle Karl Ove Knausgård som sitter og skriver i Sverige. Han kommenterer og problematiserer sin egen barndom, han trekker linjer til sin egen virkelighet som småbarnsfar og han styrer framstillingen over sin egen barndom med usedvanlig trygg hånd. Og selv om han allerede på side 14 skriver at «Hukommelsen er ingen tilregnelig størrelse i et liv», kan man få inntrykk av at Knausgård selv har en helt enormt utviklet evne til å gå inn i sin egen historie.

Hukommelseslitteratur
Boka skiller seg fra de to forrige bindene i «Min kamp» ved at den til de grader holder seg fiksert mot en spesiell del av forfatteren (og hovedkarakterens) liv. Den handler så å si utelukkende om barndommen. Til gjengjeld dykker han så langt ned i den, han hensetter både seg selv og leseren nærmest totalt til 1970-tallets Tromøya og hvordan det var å vokse opp der. Med alt det innebærer av guttestreker, vennskapsforhold, allianser og antipatier i gutteflokken, med alt det medfører av fomlende forsøk med det motsatte kjønn, med kampen om å finne sin plass i gjengen, på skolen, i familien, på fotballlaget.

Men han gjør noe mer. Knausgård evner å få til en dialog med leseren – ikke bare om Karl Ove Knausgårds barndom, men også leserne. Og det er kanskje her den virkelige styrken til «Min kamp. Tredje bok» ligger: I evnen til å tvinge leseren til å gjenskape bilder, situasjoner og hendelser fra sin egen barndom. Resulatet av å lese denne romanen, er at man, når man er ferdig, ikke bare har lest om én barndom, Karl Ove Knausgårds, men også om sin egen. Det er ikke noe lite kunststykke!

Vilje mot et annet liv
Sammenvevd med denne utrolige barndomskildringen, er det bildet Knausgård maler av sin egen far. Farens tilstedeværelse i den unge guttens oppvekst er monumental. Den unnslipper nesten aldri guttens bevissthet. Som han skriver:

«Den eneste virkelig uforutsigbare faktoren i dette livet, som gikk fra høst til vinter, vår til sommer, klassetrinn etter klassetrinn, var pappa. Jeg var så redd for ham at jeg selv med den største viljeanstrengelse ikke klarer å gjenskape det; de følelsene jeg hadde overfor ham, har jeg aldri siden følt, ikke engang vært i nærheten av. Skrittene hans i trappen, var han på vei inn til meg? Villskapen i øynene hans. Draget om munnen, leppene som skiller seg ukontrollert. Og så stemmen hans. Jeg begynner nesten å grne her jeg sitter og hører den for mitt indre øre.»

Så naturligvis drømmer han seg vekk. Han leser ut alle bøkene på skolebiblioteket, han dagdrømmer seg bort fra farens virkekrets. Og når man ser hele «Min kamp»-prosjektet under ett, de tre bindene som hittil er kommet, er det ikke vanskelig å se hvor motoren i det hele sitter. Det er faren. Karl Ove Knausgårds far fungerer som en tilsynelatende uutømmelig metafysikk som driver bøkene videre. Det er til tider grusomt smertefullt, men samtidig manifesterer det seg i denne besynderlige page turner-følelsen man får som leser. Det går ikke an å legge boka vekk. Det går rett og slett ikke an å lukke den og være uberørt. For som åtteåringen Karl Ove ønsker leseren bare å komme videre, å se hvordan dette skal gå.

Peker mot neste bind
Samtidig som denne tredje boka i serien for alvor demonstrerer hvilken kraft «Min kamp»-serien representerer, både litterært, men også menneskelig, er det mer presserende i denne boka enn de to foregående at det skal komme noe mer. Det vil være uriktig å kalle boka en transportetappe videre i hovedpersonen Karl Ove Knausgårds liv. Men dét er den også. For det blir klarere og klarere når man ser Karl Ove vokse til – at han er på vei et sted. At han har en formidabel vilje. En livsglede. Om den noen ganger er styrt av et nattesvart hat mot faren, er den andre ganger dirigert av en urikkelig tro på at livet er godt. At Karl Ove Knausgård har prestert en kolossal roman også denne gangen, finnes det ikke tvil om. Og denne leseren vet ikke hva godt som kan gjøres før neste bind foreligger en gang i februar.